å bli forsørget. lavmål? avhengighet?

[Gjest Bite me]

hva syns dere om å bli forsørget av enten mannen eller kona deres? grunnen til at jeg tenker på dette er fordi eksen min sa til meg at han ville gjøre det når vi skulle bli gift (som aldri ble noe av, hihi). jeg sa bastant nei. jeg vil aldri i verden være avhengig av noen. og jeg hadde vært så utrolig flau over å fortelle folk rundt meg at jeg levde som på 50-tallet og ble forsørget av gubben min liksom.

hva syns dere om dette? er det lavmål eller bare et tegn på at man er avhengig av en annen person?

er det noen her inne som blir dette? hvordan føles det? :) går dere fortsatt med ryggen rak? ja den var stygg, men jeg syns det er lavmål å bli forsørget i år 2006.

heldigvis har jeg godt med penger og trenger aldri å bekymre meg for sånt, men alle er jo ikke i min situasjon.

[Mossa]

Vet mange småbarnsmødre som jobber i småstillinger, og ønsker seg ikke større fordi de vil være hjemme med barna. De lever på mannens lønn (og selvsagt det de får for barna)

Synes det er greit. Hvordan de vil ha det er opp til dem...og kunne aldri ha tenkt meg å si at det er lavmål. Så lenge det fungerer for dem, og de synes det er en riktig prioritering så vil jeg ikke dømme selv om jeg har et annet syn.

Jeg ønsker meg en solid pensjon. Og jeg tenker også at jeg ikke vil gjøre meg avhengig av en annen. Enn hvis noe skulle skje den personen!? Jeg ønsker også å fortsette å fylle sparekontoen vår. Det er klart at den øker jo dobbelt så raskt når vi er to som fyller den opp.

Når vi en dag får barn, tror jeg nok at jeg vil unne meg å være hjemme med barnet en god stund. Da vil jeg selvsagt nyte godt av at sambo tjener bra. Men å bli værende hjemme ønsker jeg ikke.

Det er ikke snakk om at jeg synes det er flaut eller lavmål å bli forsørget, men det er de praktiske tingene som får meg til å ønske å være i jobb. De økonomiske fordelene i dag, og i fremtiden.

Og selvsagt at jeg faktisk stortrives i jobben, og sammen med kollegaene mine.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke kalt det lavmål eller noe annet nedlatende, men jeg er enig med deg i at det ikke høres helt bra ut at den ene parten forsørger den andre på fast basis. At man i et forhold tjener forskjellig, eller at den ene går hjemme noen perioder pga arbeidsledighet, sykdom eller barn, er derimot ganske vanlig.

Jeg har selv vært hjemme en stund uten å tjene noe særlig penger, og selv om jeg har betalt utgifter (jeg synes ikke noe om å betale ingenting så lenge jeg har sparepenger, og samboern min har ikke så vanvittig stor inntekt), har jeg selvsagt (?) nytt godt av at vi er to om å dele på utgiftene og at han har tjent mer enn meg. Nå har det jevnet seg ut, og om han skulle mistet jobben for eksempel, ville JEG stilt opp for han.

Men jeg er ikke noen tilhenger av å bli forsørget, nei. Og jeg stusser også når jeg ser at folk velger å la være å jobbe/jobbe veldig lite og overlater det å spare formue og i det hele tatt bidra økonomisk til hjemmet og familien til den andre. Igjen; jeg snakker ikke om de som velger å være hjemme med småbarn, men som er hjemme "jamnt". De står etter min oppfatning på bar bakke omtrent om forholdet ryker, og jeg vil tro det er vanskelig for en økonomisk avhengig person å bryte ut av et dårlig forhold om h*n ikke vet hvordan h*n skal klare seg uten forsørgeren.

[Gjest FireFighter]

ei dame som liker eller vil bli forsørget står ikke høyest hos meg i allefall. jeg liker damer med bein i nesa og som vet hvordan man tar vare på seg sjøl.

syns nesten det er en litt trash-faktor over damer som blir forsørga også.

det er jo et tegn på avhengighet. synd for dem den dagen dem blir skilt. for det blir dem jo.

[Gjest Gjest]

Trash-faktor faktisk? Den var ny. Dersom man skal klare seg med bare en inntekt må faktisk den ene tjene ganske bra for å få det til.

Selv har jeg alltid vært i jobb, med unntak av svangerskapspermisjonene selvfølgelig. Men jeg kunne absolutt tenkt meg å gå hjemme med barna noen år da de var små dersom vi hadde hatt økonomisk mulighet. Noe vi altså ikke hadde.

Jeg kjenner par som har valgt denne løsningen der hun går hjemme noen år med barna. Jeg har fått forståelsen av at de begge har måttet forsvare denne innstillingen. Hun, ganske sikkert hyppigere enn han. Men han ble opprørt på hennes vegne.

Hvorfor skal folk behøve å forsvare dette valget?

Sånn jeg ser det så gjør disse kvinnene den viktigste jobben som gjøres kan. De oppdrar neste generasjon. De gir ungene trygghet og verdier. De jobber sammen for felleskapet og familien sin, for dette er begges valg! En symbiose der begge gir etter evne. Jeg tror de skaper sterke familiebånd.

Etter mitt syn kan vi gjerne misunne dem. Men å la misunnelsen vokse meg over hodet å bli kritikk det vil jeg ikke være bekjent av.

[Gjest Gjest]

Synes det er greit så lenge man går hjemme med små barn. Ellers ser jeg ingen grunn til at en person skal forsørge en frisk og oppegående person.

Har ei venninde som er 50% ufør, noe som igjen betyr at hun faktisk er 50% arbeidsfør.

Denne venninden (45 år) vil ikke jobbe, har ingen barn, og hun er totalt økonomisk avhengig av andre for å eksistere. Når hun for noen år siden skulle ut av daværende samboerforhold, så måtte hun bo hos andre siden hun ikke hadde mer enn 50% uføretrygd å leve for. Sosialkontoret ville hun ikke gå på siden hun var redd for at de istedenfor å hjelpe henne økonomisk, ville forlange at hu begynte å jobbe 50%.

Nå tok det ikke veldig lang tid før hun fant seg en ny mann som hun flyttet inn til ganske raskt.

Den nye samboeren hennes ble etter kort tid arbeidsledig å har nå gått uten jobb i ca 3 år av de 4 årene de har bodd sammen. Tror han også har et snev av arbeidsskyhet. Så de lever nærmest fra hånd til munn og lever av veldedighet fra deres foreldre og søsken.

Absolutt en situasjon jeg ikke kunne tenke meg å leve under.

Min samboers X har fått tre nye barn med ny samboer, valgt å jobbe veldig redusert pga mange små barn. Å dette er det min samboer som må betale for i form av høyere bidrag. Det som gjør at hun kan jobbe redusert er nettopp de høye bidragene min samboer må betale for sine barn. Ikke misforstå, han har selvsagt ikke noe imot å forsørge sine nesten voksne barn, men når mor velger å jobbe redusert så pga tre små med ny samboer så blir min samboers forsørgerandel høyere. Hans barn er 16 og 18 år gamle og har ikke behov for en hjemmeværende mor.

[Jens]

Har etter endt permisjon nå sagt opp jobben min, da den ikke lar seg kombinere med henting og bringing til barnehage. Søker på jobb til høsten når gutten min har begynnt i barnehage, men kommer kun til å jobbe 50%, for å prioritere barn og hjem. Mannen min "forsørger"altså meg nå fram til jeg får jobb igjen, og kommer også til å betale de store regningene når jeg begynner å jobbe. Så, ja, man kan vell si att jeg blir forsørget av mannen min.

Leiligheten vi bor i eier jeg halparten, så jeg har min sikkerhet der.

Vi har valgt å gjøre det sånn, da jeg liker å ¨gå hjemme og pusle, og han liker å jobbe.

[Abr@xas]

Vel, om man VIL bli forsørget av en annen og syns dette er helt topp, så syns jeg det er noe spesielt.

Forskjellige mennesker er i forskjellige livssituasjoner.

Personlig kunne jeg ikke tenke meg å gjøre meg selv så avhengig av en annen person at den skulle forsørge meg.

Jeg vil jobbe og tjene mine egne penger, og være istand til å forsørge meg selv, både i et forhold, men også den dagen et eventuelt brudd skulle finne sted.

[Gjest Gjest]

Synes det høres ganske greit ut jeg!

Mia, 25

[Sheba]

Har desverre ganske så liten respekt for voksne arbeidsføre mennesker som velger å la seg forsørge av samboer/ektefelle istedenfor å sørge for seg selv. Vilket vil si at jeg selvsagt aldri kunne ha vært hjemmeværende...hverken med eller uten barn.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Nei, har ikke noe i mot det. Det høres da bare hyggelig ut! :icon_razz: :enig_anim:

[Gjest GreenSky]

Å være hjemmeværende med barn er en jobb, ubetalt sådann. Jeg tenker ikke noe negativt om kvinner eller menn som er hjemmeværende med barn.

[Gjest Utlogget lavmåls taper (?)]

Jeg blir nesten 100 % forsørget av min samboer. Sper på med sparepengene og betaler for all mat og lignende, så jeg sørger i det minste for at han ikke betaler mer for å ha meg i hus enn når han lever enslig. Husleie, strøm osv er det dessverre han som må ta.

For vår del er det et valg vi har tatt, pga at jeg har en del psykiske problemer, men faller mellom alle stoler når det gjelder støtteordninger.

Ja, jeg kunne ha valgt å kjempe mer, forsøkt å bli trygdet el, men slik helsen min er i dag så klarer jeg det ikke uten at det sliter såpass mye på meg, og dermed forholdet vårt at det ikke er verdt det så lenge økonomien vår samlet sett faktisk er uvanlig bra.

Klart jeg kan fortelle alle naboene og familien om at jeg kollapser på aetat, at jeg gråter ukentlig pga at jeg er så ubrukelig som jeg er, osv, men hva har de egentlig med det? Det er vårt valg, og pr dags dato er det faktisk best for oss begge. Jeg håper det ikke blir slik permanent, men jeg skulle ønske vi ble respektert uten at vi må legge ut i det vide og brede om hvorfor vi har tatt dette valget.

[Malama]

Å, jeg skulle ønske vi økonomisk hadde mulighet til det, men slik realiteten er trenger vi nok to inntekter ja.

Å være hjemme med små barn er en fulltidsjobb det, men den er elendig betalt (du sparer penger til barnehage/dagmamma, men det er det. Vel, kontantstøtten da) og derfor har ikke så mange muligheten til det, utover permisjonen da.

OM jeg skulle få muligeheten til det, å være hjemme med små barn i noen år, så vil vel msange se ned på meg da, fordi jeg er "forsørget". Men, den jobben jeg da i så fall gjør med å oppdra og passe våre barn, den er da verd en del den og vel? Det ville vært vårt valg. (Dette er rent hypotetisk, vi har ikke barn. Og pr. i dag jobber vi begge to, men fra 1. mai er det faktsik sor fare for at jeg ikke har jobb. Men jeg søker aktivt da altså!)

Ettersom vi uansett har felles økonomi har vi "forsrøget" hverandre gjennom perioder med lav/manglende inntekt etter endte studier, og det kommer vi til å fortsette med. Om det blir mulig å i fremtiden være hjemme med egne barn eller ei. Det vil tiden vise.

[Gjest Neffi]

Man kan ikke likestille det å gå hjemme med barn, og det å ikke ville jobbe. Det er to vidt forskjellige situasjoner.

Har man små barn, - ja, da jobber man hjemme. Jeg ser på det som en selvfølge at mannen min skulle ha delt sin inntekt med meg og barna i det tilfellet. Man gjør jo sin del av arbeidet for familien.

Hadde jeg vært arbeidssky, eller rett og slett lat (kall det hva dere vil )- og vært hjemme samtidig som min mann var ute på jobb, vel - da ville jeg isåfall sett på meg selv som avhengig og uten ryggrad.

Det er slik jeg ser på det. Jeg liker ikke late mennesker

Endret 19. april 2006 av Neffi

[Gjest Sukkerert]

Dersom paret har barn, synes jeg ikke det er lavmål. Da gjør en av partene jobben det er å ta seg av barn, istedenfor at dagmamma/barnehagepersonell gjør den.

Men tror nok det fortsatt av mange blir sett på som lavmål om mannen er hjemme med barn og lar eg forsørge. Det er jeg helt uenig i.

[Gjest Neffi]

Da får man dele på pensjonen også da

[Gjest gjest1]

Det virker jo trivelig å gå hjemme, men da ville jeg hatt penger selv, ikke levd på mannen.

[Jens]

Har desverre ganske så liten respekt for voksne arbeidsføre mennesker som velger å la seg forsørge av samboer/ektefelle istedenfor å sørge for seg selv. Vilket vil si at jeg selvsagt aldri kunne ha vært hjemmeværende...hverken med eller uten barn.

←

Hvorfor har du liten respekt for mødre som ønsker å være der for barna sine?I mitt tillfelle vil jeg jobbe litt mindre, slik att barnet slipper å være i barnehagen fra 0800 til 1630. Jo mer tid man kan tilbringe med barna mens de er små, jo bedre for dem mener nå jeg.

[Gjest Neffi]

Ikke F om jeg deler med hans eks-kone

Da tjener jeg heller min egen!

Det er jo ikke en ukjent problemstilling at den personen du var gift med da du var hjemmeværende, ikke er den du blir gammel med....

←

Vel Da får du kanskje satse på at du treffer en som ikke må dele sin med noen da din tid kommer