Avlivet katten - gjorde vi det rette?

[PusemorMM]

I midten av april ble katten vår, Melissa plutselig syk, hun hadde blitt 12 år til høsten. Fra den ene dagen til den andre var hun plutselig helt ustø og skjev. Vi tok kontakt med dyrlege og etter klinisk undersøkelse, et par blodprøver og røntgen av hodet og observasjon om at ene pupillen hennes var blitt litt større en den andre konkluderte hun med slag/vestibulært syndrom/nerveskade i hjernen. Vi hadde ikke forsikring så tok ikke ct av Melissa, det hadde blitt veldig dyrt og kunne uansett ikke gjort henne frisk. Men mulig det kunne sagt oss akkurat hva som hadde skjedd. De første ukene var hun svært utsø og skjev. Hodet helte til ene siden og hun feks snublet da hun hoppet opp/ ned fra sofa og lignende. Hun var tydelig sliten og trakk seg ofte litt bort for å få helt ro. Samtidig var hun også fortsatt veldig kosete og kontaktsøkende og hadde god apetitt. Vi holdt henne selvfølgelig inne og etter noen uker ble hun bedre. Til slutt ble hun nesten sitt gamle jeg og klarte alt inne. Til og med hoppe opp og ned på kjøkkenbenken.  I noen situasjoner kunne jeg allikevel se at hun ble litt ustø. Men innelivet var jo veldig forutsigbart og trygt og ingen vanskelige/ plutselige situasjoner. Da hun var kommet til dette stadiet, tok vi henne ut et par turer på formiddagen, sammen med henne.  Da hun kom ut, gikk hun et par skritt ut på verandaen bare, satte seg ned og liksom prøvde å ta inn alt som var rundt henne (det var iallefall mitt inntrykk). Så tok hun et par forsiktige skritt til og satte seg ned. Jeg vurderte det slik at det så ut som det ble overveldende med mange lyder, lukter og ting som skjedde rundt henne. Etter hvert tuslet hun ned i hagen, men ute var hun ikke samme katten. Vi hadde et par slike turer ute, som var det samme. Vi fortsatte med noen turer videre, men da i sele. Jeg synes hun så så "stusselig"  og sårbar ut og var redd jeg skulle miste henne av syne. Feks da hun gikk ute i mye løv og gress, kunne jeg se noe av ustøheten komme tilbake og jeg vurderte det slik at hvis hun kom i en situasjon som krevde en rask reaksjon ville hun kanskje ikke klare å forsvare seg/komme seg unna. Nå etter over 6 uker og bedringen hadde stagnert, var vi kommet til en punkt hvor vi måtte ta et valg. Vi har en katt til og slik vi bor, kunne vi ikke hatt mulighet til å ha henne som innekatt. Det ville uansett ikke vært noe liv for henne å bli stengt inne. Så da vurderte vi;  enten må hun "klare" livet som utekatt eller vi må dessverre avslutte for henne. Utrolig vanskelig valg! Veterinær sa hun ikke ville sluppet henne ut til vanlig uteliv. Hun lurte på om vi evnt kunne være ute sammen, med henne, men i lengden hadde jo ikke det gått. Vi bor i rekkehus, er mange andre katter i nabolaget (en som oppsøker oss mye og er veldig hissig), om sommeren har jeg flere ganger sett grevlinger gå gjennom hagen, vi har en liten lekeplass/sti rett utenfor hagen, der er det innimellom løse hunder.... Basert på det jeg har fortalt, kom vi til den utrolig vanskelig beslutningen om at det ville være for farlig/risikabelt for henne å gå tilbake til livet som utekatt. Og det er med stor sorg i hjertet, jeg må si at vi valgte å avslutte for henne. Nå lurer jeg på, hvordan ville dere vurdert i en slik situasjon? Ville dere ha gitt henne mer tjangs ute for å se om hun klarte seg?  Jeg har vært glad i alle kattene mine, men Melissa var spesiell. Hun var så menneskekjær og som sagt utrolig tillitsfull. Spesielt mot meg. Hun stolte på meg 100%. Hun var min sjelevenn❤️ Og nå har jeg tatt livet av henne, den fineste pusesjelen💔. Jeg er så utrolig i tvil om jeg gjorde det rette og jeg har en enorm skyldfølelse. Og at jeg sviktet henne, det gjør vondt i hele kroppen.  Jeg  ville beskytte henne fra å komme i en tragisk situasjon ute ( som jeg ikke vet om ville skjedd...) fordi jeg elsket henne så mye. Men så tok vi livet av henne, jeg får det liksom ikke til å rime det heller. Jeg er helt knust, har grått i bøtter og spann i flere dager nå,😢😢😢. Er det noen som har opplevd noe lignende eller som uansett ville sagt hva de ville gjort i vår situasjon. Selv om vi har gjort det vi har gjort ønsker jeg å høre andres tanker rundt dette🪷

[AnonymBruker]

Siden du ber om mine tanker så skal du få de. Jeg var i noe lunde samme situasjon i vår. Katten hadde smertefull rygg pga gammel skade. Nå får hun smertestillende en gang i mnd og er smertefri, men hun har ikke full funksjon. Da er jo den naturlige løsningen at jeg og katten er ute sammen. Da jeg tok henne imot som kattunge for 9 år siden så visste jeg jo at vi skal igjennom mange faser i livet hennes. Hadde aldri avlivet en glad og smertefri katt for å slippe å være ute med henne. 

Anonymkode: 7c74f...4fc

[PusemorMM]

Takk for svar. Det er vel derfor jeg synes dette er så vanskelig, siden hun ikke hadde vondt og fungerte fint inne. Men i vår situasjon og med annen katt i huset, så måtte hun evnt ha klart seg som utekatt "alene". Vi kunne ikke fortsette med å stenge henne inne og bare lufte henne innimellom.  Men, jeg er jo i tvil om vi gjorde det "rette" av en grunn. Og det gjør så vondt at du aner ikke......😢

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg! Utrolig tøff situasjon! 
 

Hilsen en annen katteelsker som mistet sin helt spesielle pus for 32 år siden og ikke kan glemme henne.

Anonymkode: 2b51f...100

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt en hund med vestibulært syndrom og jeg vet hvor grusomt det er å stå i. Hunden min var virkelig syk og jeg vurderte flere ganger å avslutte det. Hunden min ble gradvis bedre og nå er det eneste vi merker på henne at hun sliter litt med å gå opp trapper. Dette er en svært gammel hund så det kan like gjerne være alderen. Jeg er veldig glad for at jeg "sto i det" med min hund når jeg ser hvor fin hun har blitt, men det er klart at dette har begrenset henne.

Hadde hun vært en katt som skulle tilbragt mesteparten av tiden sin ute alene, så tror jeg nok at jeg også hadde valgt å avslutte det. Jeg ser jo at min hund ikke kan delta på samme måte som før og jeg tar mye forhåndsregler for henne som jeg ikke tok tidligere. Det er også forskjell på en hund som er strålende fornøyd med snuseturer og litt lek i hagen og en katt som er vant til å tilbringe store deler av tiden på oppdagelsesferd.

I mine øyne gjorde du det eneste riktige TS. Stor klem til deg, jeg vet hvor vondt det er.

Anonymkode: 0110f...95a

[Amy71]

Alltid sårt å måtte avlive dyret sitt. Men det høres ut som at det var til kattens beste. Hun var 12 år og en voksen kattedame med sykdom og redsel, da var det nok fint at hun fikk slippe❤️

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere tok rett valg. Hun var jo ikke frisk, selv om hun ikke var så gammel igjen. Men det var nok ikke noe verdig liv for katten.

Anonymkode: d8c63...85c

[AnonymBruker]

Du kan være trygg i at valget var riktig for deg og katten din. Det var åpenbart ett gjennomtenkt og veldig vanskelig valg. 

Anonymkode: eee94...8c2

[AnonymBruker]

Da jeg fikk vår katt avlivet tidligere i år sa dyrlegen at katter er veldig flinke til å skjule smerte. Det er ikke lett for oss mennesker å vite kattens smerte! Hun var nærmere 18 år. Jeg har hatt de samme tankene som deg. var det for tidlig? Kunne vi hatt henne litt til? For min del var det for tidlig, men ikke for pus. Egoistisk å holde kjæledyr i live lengst kun for egen del og ikke det som er for dyrets beste. Synes det var grusomt å la henne gå, men vet vi gjorde det riktige innerst inne. Dyrlegen anbefalte avlivning basert på helhetlige vurdering av hennes helse. 

Håper du klarer å la tankene gå og slå deg til ro med at du gjorde det riktige for katten. Det høres ut som om hun kanskje har hatt slag? 

Anonymkode: dad1e...9d3

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som om du tok et klokt valg ❤️. Dyrene skal ikke leve for oss når de ikke lenger har et verdig liv. Ser oftere folk som avliver for sent enn folk som avliver for tidlig.

Anonymkode: 4e36d...495

[PusemorMM]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Da jeg fikk vår katt avlivet tidligere i år sa dyrlegen at katter er veldig flinke til å skjule smerte. Det er ikke lett for oss mennesker å vite kattens smerte! Hun var nærmere 18 år. Jeg har hatt de samme tankene som deg. var det for tidlig? Kunne vi hatt henne litt til? For min del var det for tidlig, men ikke for pus. Egoistisk å holde kjæledyr i live lengst kun for egen del og ikke det som er for dyrets beste. Synes det var grusomt å la henne gå, men vet vi gjorde det riktige innerst inne. Dyrlegen anbefalte avlivning basert på helhetlige vurdering av hennes helse. 

Håper du klarer å la tankene gå og slå deg til ro med at du gjorde det riktige for katten. Det høres ut som om hun kanskje har hatt slag? 

Anonymkode: dad1e...9d3

Det var slag vi mistenkte og hun var jo redusert. Vi gjorde det  vi trodde var det beste for henne, ville spare henne for å oppleve redsel og smerte ute -  for at hun ikke skulle klare seg.  Men så er det denne tvilen, vet jo ikke sikkert om det hadde skjedd. Jeg må nok jobbe en stund for å akseptere situasjonen💔😢. Takk for svar og for at du delte din historie❤️

[Brunhilde]

Jeg tenker at du gjorde det rette.

En del av det å være en god dyreeier er å la dyret slippe når det ikke har et godt liv lenger. Det gjorde du. ❤️ 

Endret 31. mai av Brunhilde

[AnonymBruker]

Støtter deres valg om avliving.

Vi har hatt katter i mange år, og det er veldig trivelig. Blir jo glad i kattene, men vi har valgt å avlive katten første gang den blir så syk at den trenger dyrlege. Vi sparer oss selv, bankkontoen og katten for en masse plager ved å avlive fremfor å holde på med behandlinger, operasjoner og medisiner i årevis.

Det er alltid nye katter å få tak i for en billig penge, enten kattunger eller omplassering.

Anonymkode: 5b116...f42

[AnonymBruker]

Min pus fikk også vestibular problemer i vår. Hun var veldig utrygg og veldig sliten, og trengte mye støtte og ro. I flere uker la hun neste bare å mjauet på badegulvet da hun ikke ville være alene, verden spant og hun var utrygg. Når hun hadde mer energi gikk hun ikke lengre ut enn i døråpningen slik at hun kunne komme raskt inn igjen. Det var lange uker, med mye bekymring fra min side. Betennelsesdempende og smertestillende fra veterinær og et håp om at hun skulle klare å stabilisere seg. Hun er fortsatt svimmel, og ustø, men hun er smertefri og mer selvsikker nå. Jeg går ut sammen med henne, eller lar døren stå åpen så hun kan komme trygt inn. Jeg vurderte aldri å avlive henne, og jeg tviler på at veterinæren hennes hadde støttet det. 
 

Det er selvsagt ikke likt bare fordi det er samme sykdom, men som en skrev over så vet man når man får en katt at den vil gå gjennom ulike livsfaser, og en kan ikke bare velge de fineste. 

Anonymkode: 2f418...2b0

[PusemorMM]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Min pus fikk også vestibular problemer i vår. Hun var veldig utrygg og veldig sliten, og trengte mye støtte og ro. I flere uker la hun neste bare å mjauet på badegulvet da hun ikke ville være alene, verden spant og hun var utrygg. Når hun hadde mer energi gikk hun ikke lengre ut enn i døråpningen slik at hun kunne komme raskt inn igjen. Det var lange uker, med mye bekymring fra min side. Betennelsesdempende og smertestillende fra veterinær og et håp om at hun skulle klare å stabilisere seg. Hun er fortsatt svimmel, og ustø, men hun er smertefri og mer selvsikker nå. Jeg går ut sammen med henne, eller lar døren stå åpen så hun kan komme trygt inn. Jeg vurderte aldri å avlive henne, og jeg tviler på at veterinæren hennes hadde støttet det. 
 

Det er selvsagt ikke likt bare fordi det er samme sykdom, men som en skrev over så vet man når man får en katt at den vil gå gjennom ulike livsfaser, og en kan ikke bare velge de fineste. 

Anonymkode: 2f418...2b0

Takk for svar. Dette hørtes veldig likt ut som med Melissa. Vi fikk også betennelsesdempende og hun ble jo bedre etter hvert.  Vi har stått i ganske mye gjennom årene, med ulike katter og pleiet de. En med kreft, en med diabetes og en som ble påkjørt. Jeg var høygravid da katten ble påkjørt, men pleiet katten i 3 mnd, bla opp hver natt for å løfte han opp i kattetoalett, til og med vasket han nedentil etterpå, han klarte ikke det. Så jeg er enig i at man har en forpliktelse til å stå i det når de også blir syke. Vi var kommet til et punkt hvor vi ikke kunne fortsette å stenge henne inne, det hadde ikke vært noe bra liv for henne.  I tillegg har vi katteluke og den andre katten må få komme ut og inn. Vi kunne ikke fortsette med å "forsegle" huset, uten å kunne ha hverken vinduer eller dører oppe. Men aller mest for hennes del, hun kunne ikke bli værende inne. Den biten "står" jeg for. Men om jeg skulle gitt henne en sjanse til å klare seg ute, det er det som gjør så vondt, om vi vurderte den biten riktig. Men det er nok noe vi aldri vil få et svar på. Jeg var så utrolig glad i den fine lille pusesjelen som var godheten selv og gjorde det jeg trodde var det beste for henne. Men jeg vet jo ikke, derfor det er så utrolig smertefullt😢. Håper det vil gå bra for pusen din videre❤️

[AnonymBruker]

PusemorMM skrev (1 time siden):

Takk for svar. Dette hørtes veldig likt ut som med Melissa. Vi fikk også betennelsesdempende og hun ble jo bedre etter hvert.  Vi har stått i ganske mye gjennom årene, med ulike katter og pleiet de. En med kreft, en med diabetes og en som ble påkjørt. Jeg var høygravid da katten ble påkjørt, men pleiet katten i 3 mnd, bla opp hver natt for å løfte han opp i kattetoalett, til og med vasket han nedentil etterpå, han klarte ikke det. Så jeg er enig i at man har en forpliktelse til å stå i det når de også blir syke. Vi var kommet til et punkt hvor vi ikke kunne fortsette å stenge henne inne, det hadde ikke vært noe bra liv for henne.  I tillegg har vi katteluke og den andre katten må få komme ut og inn. Vi kunne ikke fortsette med å "forsegle" huset, uten å kunne ha hverken vinduer eller dører oppe. Men aller mest for hennes del, hun kunne ikke bli værende inne. Den biten "står" jeg for. Men om jeg skulle gitt henne en sjanse til å klare seg ute, det er det som gjør så vondt, om vi vurderte den biten riktig. Men det er nok noe vi aldri vil få et svar på. Jeg var så utrolig glad i den fine lille pusesjelen som var godheten selv og gjorde det jeg trodde var det beste for henne. Men jeg vet jo ikke, derfor det er så utrolig smertefullt😢. Håper det vil gå bra for pusen din videre❤️

Ja, veldig likt, men ikke nødvendigvis likt. 

Vetrinæren min sier at katter er gode på å reorientere seg ved vestibular problematikk, at hjernen deres er plastisk. Min pus har i stor grad fått tilbake energien sin nå, selv om hun fremdeles er noe ustø. Jeg mistenker også at hun er defensiv når hun er ute, tidligere har hun vært veldig territoriell i hagen vår. 

 

Jeg forstår det er vanskelig, og som introdusert det er ikke likt. Men det er fælt å oppleve, og ansvaret som man har veier veldig tungt. 

Anonymkode: 2f418...2b0

[PusemorMM]

Hun hentet seg jo bra inn her hjemme. Men her er det trygge, forutsigbare omgivelser. Slik jeg tenker krever utelivet en helt annen måte å kunne fungere på. Men det er jo uvissheten om hun hadde klart det ute som er så vanskelig for meg. Å  ta livet av noen man elsker virker jo helt meningsløst, men det var for å beskytte henne. Fikk også råd fra flere hold, bla dyrlegen - om at hun ikke ville sluppet ut Melissa på egenhånd, uten oppsyn.  Men, er jo egentlig ingen som vet helt sikkert hvordan det ville gått. Ville du turt å slippe ut katten din nå, og feks være borte en hel dag?  Det var hverdagen vi i så fall måtte komme tilbake til. Ikke en solfylt dag i hagen, med oss til stede, men dag og kveld uten tilsyn. Uansett, hjertet mitt er knust 💔og følelsen av å ha sviktet henne er forferdelig vond.

Endret 31. mai av PusemorMM

[PusemorMM]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, veldig likt, men ikke nødvendigvis likt. 

Vetrinæren min sier at katter er gode på å reorientere seg ved vestibular problematikk, at hjernen deres er plastisk. Min pus har i stor grad fått tilbake energien sin nå, selv om hun fremdeles er noe ustø. Jeg mistenker også at hun er defensiv når hun er ute, tidligere har hun vært veldig territoriell i hagen vår. 

 

Jeg forstår det er vanskelig, og som introdusert det er ikke likt. Men det er fælt å oppleve, og ansvaret som man har veier veldig tungt. 

Anonymkode: 2f418...2b0

Hun hentet seg jo bra inn her hjemme. Men her er det trygge, forutsigbare omgivelser. Slik jeg tenker krever utelivet en helt annen måte å kunne fungere på. Men det er jo uvissheten om hun hadde klart det ute som er så vanskelig for meg. Å  ta livet av noen man elsker virker jo helt meningsløst, men det var for å beskytte henne. Fikk også råd fra flere hold, bla dyrlegen - om at hun ikke ville sluppet ut Melissa på egenhånd, uten oppsyn.  Men, er jo egentlig ingen som vet helt sikkert hvordan det ville gått. Ville du turt å slippe ut katten din nå, og feks være borte en hel dag?  Det var hverdagen vi i så fall måtte komme tilbake til. Ikke en solfylt dag i hagen, med oss til stede, men dag og kveld uten tilsyn. Uansett, hjertet mitt er knust 💔og følelsen av å ha sviktet henne er forferdelig vond.

[AnonymBruker]

Du vil aldri på 100 % svar på spørsmålet ditt, og tanken på om du gjorde det rette vil nok følge deg lenge. Du tok den avgjørelsen du mente var best, med god støtte fra dyrlegen, bedre enn det kunne du ikke gjort. Husk at katter er eksperter på å skjule smerter og et liv der hun kunne gått ute ville vært vanskelig for henne med sine begrensninger.  Føler med deg, det er er vond situasjon du står i ❤️

Anonymkode: b0bd1...604

[AnonymBruker]

PusemorMM skrev (2 minutter siden):

Hun hentet seg jo bra inn her hjemme. Men her er det trygge, forutsigbare omgivelser. Slik jeg tenker krever utelivet en helt annen måte å kunne fungere på. Men det er jo uvissheten om hun hadde klart det ute som er så vanskelig for meg. Å  ta livet av noen man elsker virker jo helt meningsløst, men det var for å beskytte henne. Fikk også råd fra flere hold, bla dyrlegen - om at hun ikke ville sluppet ut Melissa på egenhånd, uten oppsyn.  Men, er jo egentlig ingen som vet helt sikkert hvordan det ville gått. Ville du turt å slippe ut katten din nå, og feks være borte en hel dag?  Det var hverdagen vi i så fall måtte komme tilbake til. Ikke en solfylt dag i hagen, med oss til stede, men dag og kveld uten tilsyn. Uansett, hjertet mitt er knust 💔og følelsen av å ha sviktet henne er forferdelig vond.

Nei, men jeg ville ikke sluppet henne fritt ut før hun ble svimmel heller. Hun får lov å gå ut alene også, men ikke når ingen er hjemme. Jeg vil at hun skal få komme inn om hun trenger det, om hun er kald, blir våt, om noe skulle skje som kunne skremme henne, eller om hun kommer i en krangel. 
 

Det er som sagt ekstremt tungt å ha ansvaret for små liv, som ikke bare er tause, men som også skjuler smerte og svakheter etter beste evne. 

Anonymkode: 2f418...2b0