Tomheten som skriker i stillhet

[AnonymBruker]

Vil bare rante litt. Kunne ønske jeg hadde et anker. Noe eller noen å falle tilbake på. De aller fleste har dette uten å innse det selv. Til dere som ikke har noen, hva gjør dere uten? Jeg har en sorg inni meg som ikke kan dekkes. Jeg må skape min egen sikkerhet, men hvordan faen kan man gjøre det? 

jeg snakker om familie og grunnleggende behov som nærhet. Ubetinget kjærlighet man får fra foreldre, søsken, barn eller andre. Om livet går galt, har de fleste jeg kjenner noe falle tilbake til. Det værste som kan skje andre på min alder er at dem flytter til foreldrene deres liksom. Kunne ønske jeg hadde det.

kunne ønske jeg ble tatt imot, men jeg har bare meg selv. Heldige oss som bor i en velferdsstat. Føler bare det er så tomt.

Anonymkode: b4c99...687

[Sparkling_Pink]

Jeg har nok av slekt, det er ikke det. Men en dag innså jeg at jeg ønsket meg en annen type venner enn de jeg hadde. Så jeg la en plan og fikk sakte utvidet vennekretsen min til noe hvor de er nærmere meg enn mine søsken. De har fanget meg i fritt fall ved flere anledninger, reddet meg, bedt meg om å pakke sakene mine og dra fra voldelige personer, lånt meg hus, sett meg, elsket meg.

 Jeg fann de over alt. Bak bøker i en kantine, ute på byen, på tur, nå nett. Samtidig er det en veldig sakte prosess å bygge vennskap.

[AnonymBruker]

Jeg innså at jeg måtte ut og skape meg et nytt nettverk og jobbe for å få meg gode venner. Det tok tid, men det er så verdt det, Ts! Underveis hadde jeg absolutt stunder hvor jeg trodde det var håpløst, at jeg ikke ville greie det. Men da minnet jeg meg selv på at ved å komme meg ut, være sosial, ta initiativ til å snakke med andre, skaffe meg ny hobby, bli med i frivillig arbeid, gå på gratis foredrag, utstillinger, konserter osv. - så økte jeg i hvert fall muligheten til å få meg et nettverk. Lenge så det ut til at jeg ikke finn nær kontakt med noen, men litt etter litt så løsnet det. Nå har jeg fått et par nære, gode venner jeg vet vil være der for meg, som jeg er der for også. Og jeg har fått flere andre venner, om enn de ikke nødvendigvis er like nære, så beriker vi likevel livene til hverandre, og jeg har fått et bekjentskapsnettverk også, hvor noen av dem kanskje kan bli nærere over tid, eller kan generere nye bekjente/venner også.

Det er tøft, men det eneste som er helt sikkert er at hvis du ikke tar tak i situasjonen selv, så vil ikke noe skje. Så kom deg ut, gjør deg selv til en del av samfunnet.

❤️

Anonymkode: e3cf5...fd9

[AnonymBruker]

Hva med familien din, hva er det som gjør at du ikke har kontakt med dem? Hvis du ikke har kontakt på grunn av diverse uenigheter, kan det være en måte dere kan finne sammen igjen?

Tanter, onkler, søskenbarn, ingen kontakt med dem heller?

Når det er tøffe tider, er det ofte familien man faller tilbake på. Og nære venner.

Du skriver ingenting om deg selv, om du er i jobb, om du har interesser som gjør at du kommer deg ut blant folk, sånne ting. Det å komme seg ut og møte andre mennesker kan skape vennskap. Men det er ikke alltid enkelt, for som voksen erfarer man ofte at folk har sine vennekretser og det kan være vanskelig å få innpass.

Får du noen hjelp, for eksempel gjennom samtaler med psykolog?

Anonymkode: fe09a...70d