Norge - utdanning og arbeid

[AnonymBruker]

Det er noe underlig med arbeidslivet i Norge i dag, og hvordan utdanning og faktisk jobbmulighet ikke alltid henger sammen slik man skulle tro.

Jeg har selv vært i arbeidslivet i mange år, men det jeg sitter igjen med er først og fremst for det meste vikariater og midlertidige løsninger. Har dog hatt fast 100% jobber. Jeg har utdanning innen helsefag, autorisasjon, og annen utdanning.. Erfaring fra andre områder også – likevel har det vært utfordrende å få jobb, selv om det er tilkalling eller vikariat som søkes.  Skal nevnes at det har vært en pause noen få år, pga sykdom, men likevel, det er arbeidsplasser som er åpen for hull i cv etc. Har blitt varmt anbefalt av ledere i skriftlig versjon.

Det som kanskje er mest frustrerende, er at man opplever å søke på «alt» Man tilpasser seg og er villig til å jobbe. Likevel kommer man ofte ikke videre i prosessen. Enten får man ikke svar, eller så går jobben til noen andre. Samtidig ser man at man har både erfaring og utdanning som egentlig burde vært relevant.

I dag har jeg riktignok fast jobb, men ikke innen mitt utdanningsfelt eller interesse felt. Det sier kanskje noe om hvordan enkelte yrker har lavere terskel for å komme inn i, mens andre bransjer virker nærmest låste.

Det reiser spørsmål om arbeidslivet i Norge virkelig er så tilgjengelig som det ofte fremstilles. Det snakkes mye om inkludering, kompetanse og «behov for arbeidskraft», men for mange som står utenfor faste stillinger, kan virkeligheten oppleves ganske annerledes.

Det er ikke mangel på vilje til å jobbe. Tvert imot. Men når man over tid opplever at innsats, utdanning og fleksibilitet ikke fører til fast arbeid, er det lett å kjenne på en slags frustrasjon – og kanskje også en følelse av å stå litt utenfor et system som egentlig skal være for alle.

Et lite hint til politikerne som styrer.

Anonymkode: 7b698...9b9

[AnonymBruker]

Det er dessverre sånn at man enkelte steder må passe inn i en veldig spesifikk profil eller bedriftskultur. Det hjelper lite med god utdanning og attester hvis de rekrutterer etter uformelle krav og «trynefaktor». Det er frustrerende at det skal være sånn, spesielt når man har alt det formelle på plass.

Det blir et slags paradoks: I utlysningen står det gjerne at «alle er velkommen til å søke», men i praksis er de ute etter en helt spesifikk personlighet eller kjemi. Dette kan de jo ikke skrive i utlysningen – for da ryker fasaden om inkludering. Skjult diskriminering?

Anonymkode: 1a074...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er noe underlig med arbeidslivet i Norge i dag, og hvordan utdanning og faktisk jobbmulighet ikke alltid henger sammen slik man skulle tro.

Jeg har selv vært i arbeidslivet i mange år, men det jeg sitter igjen med er først og fremst for det meste vikariater og midlertidige løsninger. Har dog hatt fast 100% jobber. Jeg har utdanning innen helsefag, autorisasjon, og annen utdanning.. Erfaring fra andre områder også – likevel har det vært utfordrende å få jobb, selv om det er tilkalling eller vikariat som søkes.  Skal nevnes at det har vært en pause noen få år, pga sykdom, men likevel, det er arbeidsplasser som er åpen for hull i cv etc. Har blitt varmt anbefalt av ledere i skriftlig versjon.

Det som kanskje er mest frustrerende, er at man opplever å søke på «alt» Man tilpasser seg og er villig til å jobbe. Likevel kommer man ofte ikke videre i prosessen. Enten får man ikke svar, eller så går jobben til noen andre. Samtidig ser man at man har både erfaring og utdanning som egentlig burde vært relevant.

I dag har jeg riktignok fast jobb, men ikke innen mitt utdanningsfelt eller interesse felt. Det sier kanskje noe om hvordan enkelte yrker har lavere terskel for å komme inn i, mens andre bransjer virker nærmest låste.

Det reiser spørsmål om arbeidslivet i Norge virkelig er så tilgjengelig som det ofte fremstilles. Det snakkes mye om inkludering, kompetanse og «behov for arbeidskraft», men for mange som står utenfor faste stillinger, kan virkeligheten oppleves ganske annerledes.

Det er ikke mangel på vilje til å jobbe. Tvert imot. Men når man over tid opplever at innsats, utdanning og fleksibilitet ikke fører til fast arbeid, er det lett å kjenne på en slags frustrasjon – og kanskje også en følelse av å stå litt utenfor et system som egentlig skal være for alle.

Et lite hint til politikerne som styrer.

Anonymkode: 7b698...9b9

Det er de som styrer som er fullstendig frakoblet fra hvor vanskelig det er for vanlige folk og særlig de som har større hull i CV-en å få sjanse på noe som helst.

Et annet problem i Norge, bortsett fra trynefaktor, ulne krav og en del diskriminering, så har ikke Norge den koblingen mellom arbeidslivet og høyere utdanning i like store grad som det er tilfellet i andre land som Tyskland, Sveits, osv. Alle overlatt til seg selv som hodeløse kyllinger. Hvem som kjenner hvem og hvem som liker hvem trumfer det meste.

På mange måter er arbeidsmarkedet brutalt som Tinder. Er du en mann, kanskje litt under snittet, men med et godt hjerte og personlighet, så kan man fortsatt glemme en date med helt vanlig kvinne og selv ei under snittet er det heavy kamp rundt.

Det er sånn en del arbeidsgivere oppfører seg, som om man "spør" om å pule de, hvis man våger seg på å søke jobb hos dem og "ikke er god nok". Litt sånn, æsj, hvem er du med den CV-en? OMG, kastet bort 1 minutt på å lese den 😂

Selv om det å få en date ikke er direkte en menneskerett, så er det å ha jobb ofte forbundet med å ha sjanse på i det hele tatt kunne tenke på date. Ingen vil presentere seg som: Yeah, I can't get any work. 

Og "retten til arbeid" er en grunnleggende menneskerettighet. Så lenge satsene til sosialhjelp, AAP og minstesats ufør + minste garantipensjon er så tragisk lave og patetiske som de er, så er det veldig ille å gå rundt arbeidsledig i årevis. "Regninga" kommer på alle måter, både for individet og samfunnet om man sliter mye og i årevis. 

Nå også med KI-dritten inne i bildet, så går vi en mørk fremtid i møte, dessverre.

Anonymkode: 69548...2d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 14.14):

Det er noe underlig med arbeidslivet i Norge i dag, og hvordan utdanning og faktisk jobbmulighet ikke alltid henger sammen slik man skulle tro.

Jeg har selv vært i arbeidslivet i mange år, men det jeg sitter igjen med er først og fremst for det meste vikariater og midlertidige løsninger. Har dog hatt fast 100% jobber. Jeg har utdanning innen helsefag, autorisasjon, og annen utdanning.. Erfaring fra andre områder også – likevel har det vært utfordrende å få jobb, selv om det er tilkalling eller vikariat som søkes.  Skal nevnes at det har vært en pause noen få år, pga sykdom, men likevel, det er arbeidsplasser som er åpen for hull i cv etc. Har blitt varmt anbefalt av ledere i skriftlig versjon.

Det som kanskje er mest frustrerende, er at man opplever å søke på «alt» Man tilpasser seg og er villig til å jobbe. Likevel kommer man ofte ikke videre i prosessen. Enten får man ikke svar, eller så går jobben til noen andre. Samtidig ser man at man har både erfaring og utdanning som egentlig burde vært relevant.

I dag har jeg riktignok fast jobb, men ikke innen mitt utdanningsfelt eller interesse felt. Det sier kanskje noe om hvordan enkelte yrker har lavere terskel for å komme inn i, mens andre bransjer virker nærmest låste.

Det reiser spørsmål om arbeidslivet i Norge virkelig er så tilgjengelig som det ofte fremstilles. Det snakkes mye om inkludering, kompetanse og «behov for arbeidskraft», men for mange som står utenfor faste stillinger, kan virkeligheten oppleves ganske annerledes.

Det er ikke mangel på vilje til å jobbe. Tvert imot. Men når man over tid opplever at innsats, utdanning og fleksibilitet ikke fører til fast arbeid, er det lett å kjenne på en slags frustrasjon – og kanskje også en følelse av å stå litt utenfor et system som egentlig skal være for alle.

Et lite hint til politikerne som styrer.

Anonymkode: 7b698...9b9

https://www.khrono.no/massesoksmal-220000-studenter-vil-ha-studieavgiften-tilbake/1061659 har sikkert noe med dette å gjøre. Samme kan skje BI og Kristiania høgskole - i mitt huet er både BI og Kristiania konkurs, arbeidsgiver har ikke anledning til å lage avtaler med høgskoler som gir "noen utilbøyerlig fordel" i arbeidslivet opp mot ansettelse (ettersom det ville vært korrupsjon).

Anonymkode: e4c80...87e

[AnonymBruker]

Folk får ikke jobb, Britiske systemet er ruinert pga ting som hjemmeksamen og alt det - nå som AI har kommet, så er det bare mer kaos. Samme vil skje med de private høgskolene, dumt men vond realitet.

Anonymkode: e4c80...87e

[AnonymBruker]

Jobbet 30 år ufrivillig deltid innen helse. Jobbet sikkert 130% hvert år, men 100% stilling kvier kommuner seg for. Nå ville ikke jeg være i ett vikarteam som ble flyttet fra sted til sted etter behov, for det er der de oftest vil ha de ekstra prosentene, eller sier at er alt de har å tilby.

 

 

Anonymkode: c19f1...9cc