Dårlig forhold til egne foreldre..

[AnonymBruker]

Ønsker å høre litt tanker rundt dette. Helt siden jeg fikk første barn har jeg vært veldig bestemt på å gi mine barn kjærlige, trygge og gode oppvekster. Tror heldigvis jeg har greid det fint. 

Selv vokste jeg opp med emosjonelt avskrudde foreldre og har lidd pga dette i barndom og oppvekst. Selv om forholdet har vært greit vil den emosjonelle avstanden alltid være der. De er hyggelige men kalde. De få gangene de har kritisert oppdragelsen jeg og mannen har og har hatt her i huset (de mener jeg er for snill hvis jeg lar være å heve stemmen men snakker rolig til barnet f eks) så merker jeg vonde minner og følelser kommer snikende. De kommer aldri til å forstå det selv, men det er slitsomt å ha mine foreldre i nærheten pga dette. Vi kommer alltid til å ha avstand mellom oss. Hvordan våger de å blande seg borti hvordan jeg oppdrar mine barn når de knapt var tilstede i min barndom?

Dere andre, vil gjerne høre hvorfor dere har et vanskelig/dårlig forhold til deres foreldre.

Anonymkode: 010f6...0fa

[Nordlending90]

Ikke svar på spm. ditt, men neste gang de kritiserer barneoppdragelsen din kan du svare med en kort og seriøs tone "mine barn skal få oppleve en barndom med kjærlighet og trygghet, i motsetning til min barndom". Og hvis de blir sure sender du de på dør.

[AnonymBruker]

Ingen forhold her. Har ikke snakket med mora på tre år cirka. 

Anonymkode: 68e7e...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ingen forhold her. Har ikke snakket med mora på tre år cirka. 

Anonymkode: 68e7e...7d4

Trist. Hvorfor har du ikke kontakt?

Anonymkode: 010f6...0fa

[AnonymBruker]

Jeg ville bare tenkt at de er tilbakestående og hatt null forventninger. De har ikke evner og selvinnsikt. Besøk de sammen med barna slik man ville dratt på en utflukt til Dyreparken. Man lar ikke apene oppdra barna selv om det er kjekt å se de en gang i blant.

Så kan forhåpentligvis du og mannen le av dumheten sammen etter barna har lagt seg.

Forventninger om at de blir bedre vil bare gjøre deg ulykkelig.

Anonymkode: 5f528...32d

[AnonymBruker]

Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. 
Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. 
 

Anonymkode: 94824...218

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. 
Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. 
 

Anonymkode: 94824...218

Det kan godt være, men i min krets så jeg foreldre som ga klemmer og kjærlighet til barna sine (mine venninner). De fikk trøst når de hadde kjærlighetssorg og pleie og omsorg når de var syke. Foreldrene ble med på klasseturer sånn at barna deres følte seg trygge og ivaretatt. Jeg reiste alltid alene og var redd og usikker. Den dag i dag liker jeg ikke å reise. De fleste av mine venninner har et nært og kjært forhold til foreldrene sine og skryter mye av de. 

Jeg vet det var en annen tid, men til tross for der så jeg en markant forskjell på mine foreldre og foreldrene til de i min ungdomskrets. Ikke minst ser jeg en forskjell på oss alle i dag, hvor vennene mine er trygge i seg selv med et nært forhold til foreldrene sine, mens jeg og mine søsken nesten ikke har noe nært forhold til våre.

Anonymkode: 010f6...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. 
Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. 
 

Anonymkode: 94824...218

Haha, for meg var nittitallet «i går». Jeg tror du gjør den feilen jeg ser at dessverre mange med vanskelige barndomsminner gjør, og tenker at det var vanlig den gangen. Det var absolutt ikke det! Jeg vokste opp i en kjærlig familie på 60-70-tallet, det var også «helt vanlig» med foreldre som snakket med oss da. Men familier er ulike, og ting går noen ganger i arv. 

Anonymkode: 71210...c75

[AnonymBruker]

Til ts: Jeg er ikke den du spør, siden mine foreldre var gode. Men min mor hadde en oppvekst med fjerne og distanserte foreldre, noe jeg først forsto som voksen. Hun bar preg av det, men var selv helt annerledes som forelder, heldigvis.

Da jeg begynte å utforske familiehistorien, forsto jeg mer av hva hun bar på. Jeg så også hvorfor hennes foreldre var blitt slik de var blitt. Så reagerer mennesker ulikt på de samme forhold og hendelser, og man kan ikke unnskylde alt. Men man kan forstå. Kanskje er ikke tiden inne ennå, men jeg vik tro at om du en dag begynner å se tilbake på dine foreldres fortid, kan du se noen spor.

Anonymkode: 71210...c75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Til ts: Jeg er ikke den du spør, siden mine foreldre var gode. Men min mor hadde en oppvekst med fjerne og distanserte foreldre, noe jeg først forsto som voksen. Hun bar preg av det, men var selv helt annerledes som forelder, heldigvis.

Da jeg begynte å utforske familiehistorien, forsto jeg mer av hva hun bar på. Jeg så også hvorfor hennes foreldre var blitt slik de var blitt. Så reagerer mennesker ulikt på de samme forhold og hendelser, og man kan ikke unnskylde alt. Men man kan forstå. Kanskje er ikke tiden inne ennå, men jeg vik tro at om du en dag begynner å se tilbake på dine foreldres fortid, kan du se noen spor.

Anonymkode: 71210...c75

Takk 😊

Jeg har gått en lang vei for å komme dit jeg er i dag, mye fordi jeg ville se om det var mulig å finne en forsoning sånn at barna kunne ha kontakt med besteforeldrene. 

Jeg har akseptert at de er som de er, og godtatt at det jeg hele tiden har ønsket fra de aldri kommer til å skje. 

Men det er liksom småting her og der som får det til å herje inni meg. Som at de kommenterer hvordan vi er mot barna våre. Selv om jeg utenpå sier til de at "det går fint, sånn gjør vi det her 😊" så er det jo noe inni meg som har lyst til å filleriste de. Fordi jeg får tilbake minner fra barndommen. Vondt å få kritikk av de når deres autoritære oppdragelsesform ødela så mye for meg. 

Anonymkode: 010f6...0fa

[AnonymBruker]

Jeg har ikke et forhold til mine foreldre. Min far var aldri der i min oppvekst, bokstavelig talt. Min mor sin oppførsel fortalte meg at hun skulle ønske at hun ikke var der jeg var. Min mor var attpåklatten hos sine foreldre. De var nok ikke de varmeste foreldrene, men det unnskylder ikke hennes oppførsel mot meg. Jeg kan forstå, men det gjør det ikke greit.

De har nå begge fått sin vilje og slipper å ha noe med meg å gjøre. 

Anonymkode: 7d991...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Trist. Hvorfor har du ikke kontakt?

Anonymkode: 010f6...0fa

Det er en veeeldig lang historie. Men kort sagt, hun er en som aldri sier unnskyld og «det har aldri skjedd» type person. 

Anonymkode: 68e7e...7d4

[AnonymBruker]

"Våre barn, vårt valg".

"Dere har gjort ferdig deres jobb som foreldre, nå er det vår tur".

"Hvem er det som presset ut disse barna, du eller jeg?".

"Har dere ikke noe hyggelig å si, er det bedre å tie still".

"Jeg sier som Astrid Lindgren; gi barna kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer resten av seg selv".

"Vi foretrekker at barna har en trygg og varm relasjon til oss".

Dette er ting jeg har sagt til min mor, når hun har prøvd å legge seg borti min oppdragelse av sønnen. (Byttet ut dere med du, da).

Anonymkode: c3877...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 De har ikke evner og selvinnsikt. Besøk de sammen med barna slik man ville dratt på en utflukt til Dyreparken. Man lar ikke apene oppdra barna selv om det er kjekt å se de en gang i blant.

 

Anonymkode: 5f528...32d

😆 

Anonymkode: 2a208...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk 😊

Jeg har gått en lang vei for å komme dit jeg er i dag, mye fordi jeg ville se om det var mulig å finne en forsoning sånn at barna kunne ha kontakt med besteforeldrene. 

Jeg har akseptert at de er som de er, og godtatt at det jeg hele tiden har ønsket fra de aldri kommer til å skje. 

Men det er liksom småting her og der som får det til å herje inni meg. Som at de kommenterer hvordan vi er mot barna våre. Selv om jeg utenpå sier til de at "det går fint, sånn gjør vi det her 😊" så er det jo noe inni meg som har lyst til å filleriste de. Fordi jeg får tilbake minner fra barndommen. Vondt å få kritikk av de når deres autoritære oppdragelsesform ødela så mye for meg. 

Anonymkode: 010f6...0fa

Det tyder jo på at de fortsatt ikke har fått med seg hvor skadelig oppdragerstilen deres har vært?

Anonymkode: dbef4...8d1

[AnonymBruker]

Joda, mine foreldre var ikke perfekt. De var noe distanserte. Men selv om du tror at dine barn, ts, skal mene du er perfekt, så kan vi snakkes når de er voksne..

Forson deg med at de er mangelfulle mennesker full av feil, og se dem som de er. ..og gå videre. Mange er sinte på foreldre, men sannheten er ofte at de har gjort sitr beste ut fra sine forutsetnimger. 

Filosofoen Aldous Huxley (ofte sitert som: "The moment you forgive your parents, you step out of childhood and into adulthood"

Anonymkode: 0c475...928

[AnonymBruker]

Jeg har de siste 5 årene fått en dårligere og dårligere forhold til mine foreldre. 
Jeg er nå kronisk syk, gift og har 2 barn. Jeg er hjemmeværende og har nok med livet med min lille familien og helse.

Mine foreldre har ikke lenger nytte av meg. De får ikke god nok hjelp og jeg er ikke tilgjengelig lenger. De har gitt meg direkte beskjed at jeg faker og er dårlig mor/kone. Kommentaren har gjort at min mann og jeg har totalt avstand fra de. De gir så mye mer negativitet enn forelder hos oss. Barna blir også kritisert fordi de er så sta, rampete og bestemte.

 

Det å ta avstand var tøft i starten men nå er det godt. 

Anonymkode: e2087...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Joda, mine foreldre var ikke perfekt. De var noe distanserte. Men selv om du tror at dine barn, ts, skal mene du er perfekt, så kan vi snakkes når de er voksne..

Forson deg med at de er mangelfulle mennesker full av feil, og se dem som de er. ..og gå videre. Mange er sinte på foreldre, men sannheten er ofte at de har gjort sitr beste ut fra sine forutsetnimger. 

Filosofoen Aldous Huxley (ofte sitert som: "The moment you forgive your parents, you step out of childhood and into adulthood"

Anonymkode: 0c475...928

Stemmer. Man kan tilgi dem, men fortsatt velge å ikke ha kontakt 

Anonymkode: 68e7e...7d4

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ønsker å høre litt tanker rundt dette. Helt siden jeg fikk første barn har jeg vært veldig bestemt på å gi mine barn kjærlige, trygge og gode oppvekster. Tror heldigvis jeg har greid det fint. 

Selv vokste jeg opp med emosjonelt avskrudde foreldre og har lidd pga dette i barndom og oppvekst. Selv om forholdet har vært greit vil den emosjonelle avstanden alltid være der. De er hyggelige men kalde. De få gangene de har kritisert oppdragelsen jeg og mannen har og har hatt her i huset (de mener jeg er for snill hvis jeg lar være å heve stemmen men snakker rolig til barnet f eks) så merker jeg vonde minner og følelser kommer snikende. De kommer aldri til å forstå det selv, men det er slitsomt å ha mine foreldre i nærheten pga dette. Vi kommer alltid til å ha avstand mellom oss. Hvordan våger de å blande seg borti hvordan jeg oppdrar mine barn når de knapt var tilstede i min barndom?

Dere andre, vil gjerne høre hvorfor dere har et vanskelig/dårlig forhold til deres foreldre.

Anonymkode: 010f6...0fa

Gjenkjennbart . Vokste opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre , men alt det materielle dekket . Det beste for min del er å elske på avstand . Ha et minimum av kontakt , men ikke veldig mye . De ser ikke ut som de savner mer kontakt heller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Joda, mine foreldre var ikke perfekt. De var noe distanserte. Men selv om du tror at dine barn, ts, skal mene du er perfekt, så kan vi snakkes når de er voksne..

Forson deg med at de er mangelfulle mennesker full av feil, og se dem som de er. ..og gå videre. Mange er sinte på foreldre, men sannheten er ofte at de har gjort sitr beste ut fra sine forutsetnimger. 

Filosofoen Aldous Huxley (ofte sitert som: "The moment you forgive your parents, you step out of childhood and into adulthood"

Anonymkode: 0c475...928

Jeg tror overhode ikke jeg er perfekt! Absolutt ikke. Jeg har valgt å ha foreldrene mine i livet og vi hjelper hverandre. 

Men som nå forelder selv så husker jeg tilbake til min barndom, ting som gjorde meg redd, ja til og med redd mine egne foreldre. Jeg tenker på hvordan jeg hadde ønsket at mine foreldre gjorde annerledes. Jeg vet det er umulig å endre på i dag, men jeg kan finne ro i å gi mine barn det jeg ønsket selv. Heldigvis er min mann samkjørt med meg der, han er dessuten vant til det fra egen barndom da han hadde en flott barndom. 

Det er det jeg reagerer på. At mine foreldre kommer med pekefingeren og blander seg inn. Ber meg gjøre motsatt av det jeg gjør. Det blir jeg forbanna på. Noen ganger har jeg lyst til å si "javel, sånn at min sønn blir redd meg akkurat som jeg ble redd deg når du gjorde akkurat sånn som du nå forslår?"

Anonymkode: 010f6...0fa