AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #1 Skrevet 8 timer siden Ønsker å høre litt tanker rundt dette. Helt siden jeg fikk første barn har jeg vært veldig bestemt på å gi mine barn kjærlige, trygge og gode oppvekster. Tror heldigvis jeg har greid det fint. Selv vokste jeg opp med emosjonelt avskrudde foreldre og har lidd pga dette i barndom og oppvekst. Selv om forholdet har vært greit vil den emosjonelle avstanden alltid være der. De er hyggelige men kalde. De få gangene de har kritisert oppdragelsen jeg og mannen har og har hatt her i huset (de mener jeg er for snill hvis jeg lar være å heve stemmen men snakker rolig til barnet f eks) så merker jeg vonde minner og følelser kommer snikende. De kommer aldri til å forstå det selv, men det er slitsomt å ha mine foreldre i nærheten pga dette. Vi kommer alltid til å ha avstand mellom oss. Hvordan våger de å blande seg borti hvordan jeg oppdrar mine barn når de knapt var tilstede i min barndom? Dere andre, vil gjerne høre hvorfor dere har et vanskelig/dårlig forhold til deres foreldre. Anonymkode: 010f6...0fa 2 1
Nordlending90 Skrevet 8 timer siden #2 Skrevet 8 timer siden Ikke svar på spm. ditt, men neste gang de kritiserer barneoppdragelsen din kan du svare med en kort og seriøs tone "mine barn skal få oppleve en barndom med kjærlighet og trygghet, i motsetning til min barndom". Og hvis de blir sure sender du de på dør. 1 1
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #3 Skrevet 8 timer siden Ingen forhold her. Har ikke snakket med mora på tre år cirka. Anonymkode: 68e7e...7d4 1 1
AnonymBruker Skrevet 8 timer siden #4 Skrevet 8 timer siden AnonymBruker skrev (8 minutter siden): Ingen forhold her. Har ikke snakket med mora på tre år cirka. Anonymkode: 68e7e...7d4 Trist. Hvorfor har du ikke kontakt? Anonymkode: 010f6...0fa
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #5 Skrevet 7 timer siden Jeg ville bare tenkt at de er tilbakestående og hatt null forventninger. De har ikke evner og selvinnsikt. Besøk de sammen med barna slik man ville dratt på en utflukt til Dyreparken. Man lar ikke apene oppdra barna selv om det er kjekt å se de en gang i blant. Så kan forhåpentligvis du og mannen le av dumheten sammen etter barna har lagt seg. Forventninger om at de blir bedre vil bare gjøre deg ulykkelig. Anonymkode: 5f528...32d 3 1
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #6 Skrevet 7 timer siden Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. Anonymkode: 94824...218
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #7 Skrevet 7 timer siden AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. Anonymkode: 94824...218 Det kan godt være, men i min krets så jeg foreldre som ga klemmer og kjærlighet til barna sine (mine venninner). De fikk trøst når de hadde kjærlighetssorg og pleie og omsorg når de var syke. Foreldrene ble med på klasseturer sånn at barna deres følte seg trygge og ivaretatt. Jeg reiste alltid alene og var redd og usikker. Den dag i dag liker jeg ikke å reise. De fleste av mine venninner har et nært og kjært forhold til foreldrene sine og skryter mye av de. Jeg vet det var en annen tid, men til tross for der så jeg en markant forskjell på mine foreldre og foreldrene til de i min ungdomskrets. Ikke minst ser jeg en forskjell på oss alle i dag, hvor vennene mine er trygge i seg selv med et nært forhold til foreldrene sine, mens jeg og mine søsken nesten ikke har noe nært forhold til våre. Anonymkode: 010f6...0fa
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #8 Skrevet 7 timer siden AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Om du vokste opp på 80 og 90-tallet var det vel slik mange av oss vokste opp? Med foreldre som snakket til oss og ikke med oss. Kjenner selv at jeg kan være litt bitter på mine foreldre for dette. Men de var vel bedre enn sine foreldre igjen, så tenker de gjorde så godt de kunne med det de hadde. Anonymkode: 94824...218 Haha, for meg var nittitallet «i går». Jeg tror du gjør den feilen jeg ser at dessverre mange med vanskelige barndomsminner gjør, og tenker at det var vanlig den gangen. Det var absolutt ikke det! Jeg vokste opp i en kjærlig familie på 60-70-tallet, det var også «helt vanlig» med foreldre som snakket med oss da. Men familier er ulike, og ting går noen ganger i arv. Anonymkode: 71210...c75
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #9 Skrevet 7 timer siden Til ts: Jeg er ikke den du spør, siden mine foreldre var gode. Men min mor hadde en oppvekst med fjerne og distanserte foreldre, noe jeg først forsto som voksen. Hun bar preg av det, men var selv helt annerledes som forelder, heldigvis. Da jeg begynte å utforske familiehistorien, forsto jeg mer av hva hun bar på. Jeg så også hvorfor hennes foreldre var blitt slik de var blitt. Så reagerer mennesker ulikt på de samme forhold og hendelser, og man kan ikke unnskylde alt. Men man kan forstå. Kanskje er ikke tiden inne ennå, men jeg vik tro at om du en dag begynner å se tilbake på dine foreldres fortid, kan du se noen spor. Anonymkode: 71210...c75
AnonymBruker Skrevet 7 timer siden #10 Skrevet 7 timer siden AnonymBruker skrev (8 minutter siden): Til ts: Jeg er ikke den du spør, siden mine foreldre var gode. Men min mor hadde en oppvekst med fjerne og distanserte foreldre, noe jeg først forsto som voksen. Hun bar preg av det, men var selv helt annerledes som forelder, heldigvis. Da jeg begynte å utforske familiehistorien, forsto jeg mer av hva hun bar på. Jeg så også hvorfor hennes foreldre var blitt slik de var blitt. Så reagerer mennesker ulikt på de samme forhold og hendelser, og man kan ikke unnskylde alt. Men man kan forstå. Kanskje er ikke tiden inne ennå, men jeg vik tro at om du en dag begynner å se tilbake på dine foreldres fortid, kan du se noen spor. Anonymkode: 71210...c75 Takk 😊 Jeg har gått en lang vei for å komme dit jeg er i dag, mye fordi jeg ville se om det var mulig å finne en forsoning sånn at barna kunne ha kontakt med besteforeldrene. Jeg har akseptert at de er som de er, og godtatt at det jeg hele tiden har ønsket fra de aldri kommer til å skje. Men det er liksom småting her og der som får det til å herje inni meg. Som at de kommenterer hvordan vi er mot barna våre. Selv om jeg utenpå sier til de at "det går fint, sånn gjør vi det her 😊" så er det jo noe inni meg som har lyst til å filleriste de. Fordi jeg får tilbake minner fra barndommen. Vondt å få kritikk av de når deres autoritære oppdragelsesform ødela så mye for meg. Anonymkode: 010f6...0fa 1 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #11 Skrevet 6 timer siden Jeg har ikke et forhold til mine foreldre. Min far var aldri der i min oppvekst, bokstavelig talt. Min mor sin oppførsel fortalte meg at hun skulle ønske at hun ikke var der jeg var. Min mor var attpåklatten hos sine foreldre. De var nok ikke de varmeste foreldrene, men det unnskylder ikke hennes oppførsel mot meg. Jeg kan forstå, men det gjør det ikke greit. De har nå begge fått sin vilje og slipper å ha noe med meg å gjøre. Anonymkode: 7d991...d23 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #12 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (2 timer siden): Trist. Hvorfor har du ikke kontakt? Anonymkode: 010f6...0fa Det er en veeeldig lang historie. Men kort sagt, hun er en som aldri sier unnskyld og «det har aldri skjedd» type person. Anonymkode: 68e7e...7d4 1
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #13 Skrevet 4 timer siden "Våre barn, vårt valg". "Dere har gjort ferdig deres jobb som foreldre, nå er det vår tur". "Hvem er det som presset ut disse barna, du eller jeg?". "Har dere ikke noe hyggelig å si, er det bedre å tie still". "Jeg sier som Astrid Lindgren; gi barna kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, så kommer resten av seg selv". "Vi foretrekker at barna har en trygg og varm relasjon til oss". Dette er ting jeg har sagt til min mor, når hun har prøvd å legge seg borti min oppdragelse av sønnen. (Byttet ut dere med du, da). Anonymkode: c3877...0d1 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå