For stort savn etter barna?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke lykkelig I forholdet mitt. Vi eier hus og har en 3-åring sammen. Jeg har lite glede av å være med denne personen selv om han er snill og trofast, men jeg vet jeg hadde hatt det så mye bedre av å være alene.

Problemet mitt er at å gå fra mannen, vil føles som å også forlate datteren min. Hun vil ikke forstå hvorfor mamma plutselig må være borte fra henne halve uka. Hvordan har dere andre løst det/klart å håndtere det? Eller har dere blitt i et forhold som gjør deg ulykkelig, men hvor partneren tross alt er en god venn og god pappa? Vil ikke også savnet etter den ekte kjærligheten blir for stor i lengden, eller legger dere beslag på denne lengselen til fordel av å bo 100% med barnet ditt? 

Anonymkode: 86187...1f1

[AnonymBruker]

For mye overtenkning, fiks forholdet ditt eller innstillingen til forholdet ditt. Kjærlighet er ett daglig valg, forelskelse er kjemisk.

Eller forlat mannen

Anonymkode: 7e35d...3a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

For mye overtenkning, fiks forholdet ditt eller innstillingen til forholdet ditt. Kjærlighet er ett daglig valg, forelskelse er kjemisk.

Eller forlat mannen

Anonymkode: 7e35d...3a4

Jeg går ikke inn på årsakene til at forholdet ikke funker, og grunnene er gode, men det er ikke det jeg trenger råd om. Mitt spørsmål var hovedsakelig knyttet til bosituasjon med mitt barn, og ikke om forholdet kan reddes eller ikke. 

Anonymkode: 86187...1f1

[lash]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg går ikke inn på årsakene til at forholdet ikke funker, og grunnene er gode, men det er ikke det jeg trenger råd om. Mitt spørsmål var hovedsakelig knyttet til bosituasjon med mitt barn, og ikke om forholdet kan reddes eller ikke. 

Anonymkode: 86187...1f1

Gjør du?

 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg er ikke lykkelig I forholdet mitt. Vi eier hus og har en 3-åring sammen. Jeg har lite glede av å være med denne personen selv om han er snill og trofast, men jeg vet jeg hadde hatt det så mye bedre av å være alene.

Problemet mitt er at å gå fra mannen, vil føles som å også forlate datteren min. Hun vil ikke forstå hvorfor mamma plutselig må være borte fra henne halve uka. Hvordan har dere andre løst det/klart å håndtere det? Eller har dere blitt i et forhold som gjør deg ulykkelig, men hvor partneren tross alt er en god venn og god pappa? Vil ikke også savnet etter den ekte kjærligheten blir for stor i lengden, eller legger dere beslag på denne lengselen til fordel av å bo 100% med barnet ditt? 

Anonymkode: 86187...1f1

Dette er snill og trofast mann, om du ikke vil være med han. Gå fra han, du ødelegger en familie framfor din egen lykke.
 

Endret 20. mai av lash
skrivefeil

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig dilemma dette her, er det ingenting dere kan gjøre for at forholdet blir bedre? Dere må uansett på familievernkontoret. Det gjorde jeg og eksmannen, og der fant vi en løsning som fikk oss til å være samen i 6 år til. Da var datteren vår 7 år og vi gikk fra hverandre med den viten at vi hadde prøvd alt, og at vi ikke passet sammen. Begge har det mye bedre alene, og datteren vår var lettere og være sammen annenhver uke, enn hva enn 2-3 åring er. ( for min del da, ikke sikkert andre er enige) 

 

Anonymkode: 328e0...c2c

[AnonymBruker]

Det er vel bedre å gjøre det nå som hun er 3 enn for eksempel har begynt på barneskolen?

Anonymkode: c1e8c...b22

[AnonymBruker]

Enten før barnet blir ett år, eller holde ut til barnet er 7-8 år. 

Barndommen er då kort, poff er årene forbi. Du har plenty av tid til den store romantiske kjærligheten seinere. 

Barn som vokser opp med ustabilitet og mye stress og uro vil vise tegn på dette. Spesielt i ungdomsårene.  

Ha fokus på kjærlighet til din datter. Gi henne den beste starten på livet.

Mannfolk, sex og den type kjærlighet kam du fokusere på seinere.

Anonymkode: 29544...d56