AnonymBruker Skrevet 1 time siden #1 Skrevet 1 time siden Voksen kvinne her. Har slitt med stort temperament og sinne helt siden barndommen. Hater urettferdighet og å ikke bli respektert. Blir skikkelig (!!) trigget av det og da kan det eksplodere inni meg.. Ser stort sett hver gang at det er gjerne en sorg og fortvilelse som ligger under som så blir til sinne. Men klarer ikke tenke klart når sinnet tar meg! Og da kan jeg skrike og rope mot samboer om jeg føler meg lite respektert eller oversett eller tatt for gitt. Da bor jeg koblet meg, men istedenfor å si det- så klikker jeg..! Og så blir jeg helt utslitt og lei meg. Gråter og hater livet mitt. Tenker på konkrete måter å ta livet mitt på. Har noen ganger også selvskader meg selv. Også kommer skammen. Skammen over å ikke klare beherske meg. Som voksen kvinne. Jeg føler meg liten og bare helt udugelig, og at jeg fortjener ikke livet mitt. At alle rundt meg vil få det bedre om jeg bare ble borte. Disse episodene kommer ikke så ofte. Jeg oppsøkte hjelp i fjor. Fikk da konstatert at hendelsene var knyttet til syklus, og ble diagnostisert m PMDD. Fikk utskrevet antidepressiva. Og det hjalp. Tok toppene på episoder som tidligere kunne eskalert fort. Men igår, av alle dager(!!)- ble jeg lei meg og skuffet over både samboer og flere venner av meg. Jeg forlot stedet og ingen verken sendte mld eller ringte meg. Og det var nok til at jeg klikket. Og alt ble svart. Og nå sitter jeg her med skammen. Med håpløsheten min. Føler jeg er helt ødelagt som menneske. At jeg ALDRI kommer til å bli et bra menneske, og at ingenting kan hjelpe meg. Denne gangen var det helt utenfor syklusen, og ingenting som skulle tilsi at dette skulle oppstå. I tillegg tar jeg jo faktisk medisin, og enda skjer det. Jeg er så sliten og lei meg nå. Jeg klarer ikke ha det slikt resten av livet mitt. Og de rundt meg fortjener heller ikke at jeg er slik. Jeg er virkelig helt rådvill og utslitt. Føler jeg ikke er verd verken familien eller vennene mine. Anonymkode: 6586e...239
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #3 Skrevet 1 time siden Som kvinne er det helt ok å klikke og gå i svart tydeligvis, så du trenger ikke føle på den skammen. Anonymkode: d3e99...0a1 1
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #4 Skrevet 1 time siden Oppsøk hjelp igjen, verken du eller de rundt deg skal ha det sånn. Det finnes psykologer som kan hjelpe med sinnemestring. Anonymkode: 3f2cb...8b9 3
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #5 Skrevet 1 time siden Hei! Ja, psykolog - prøv å få nøstet litt opp i hvor disse følelsene kommer fra. Hva trigget deg i går? Jeg kan også anbefale p-pillen yaz mot pmdd. og ikke glem - 17. mai er en forbanna slitsom dag, med masse forventninger (selv kanskje forventninger som vi ikke tenker at vi har, men de ligger under der å ulmer). mange varme tanker til deg! Kjenner meg igjen. Og husk at du er verdt noe og viktig for de rundt deg <3 Anonymkode: b2b9f...021 1
Trolltunge Skrevet 1 time siden #6 Skrevet 1 time siden AnonymBruker skrev (13 minutter siden): Som kvinne er det helt ok å klikke og gå i svart tydeligvis, så du trenger ikke føle på den skammen. Anonymkode: d3e99...0a1 Det er absolutt ikke ok som kvinne heller. Psykolog ts!
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #7 Skrevet 1 time siden AnonymBruker skrev (7 minutter siden): Hei! Ja, psykolog - prøv å få nøstet litt opp i hvor disse følelsene kommer fra. Hva trigget deg i går? Jeg kan også anbefale p-pillen yaz mot pmdd. og ikke glem - 17. mai er en forbanna slitsom dag, med masse forventninger (selv kanskje forventninger som vi ikke tenker at vi har, men de ligger under der å ulmer). mange varme tanker til deg! Kjenner meg igjen. Og husk at du er verdt noe og viktig for de rundt deg ❤️ Anonymkode: b2b9f...021 Takk🥺 Men føler ikke det i dag. Hater meg selv og føler det aldri kommer til å bli bedre for meg (og de rundt meg). Jeg har heldigvis aldri skadet noen, heldigvis ønsker jeg kun å skade meg selv når det står på. Men vet det er helt urimelig og helt ugreit å klikke rope og skrike.. Men hvordan kan en psykolog hjelpe egentlig? Jeg vet jeg har traumer fra barndommen og tidligere forhold. Vet det er psykisk uhelse i familien min. Jeg har lest MYE psykologi så føler jeg ser årsakene, så det er ikke problemet. Problemet er at jeg ikke klarer å tenke klart og fornuftig når det eksploderer, og så skjer det så fort når det først skjer..! Føler meg bare helt motløs nå 😔 Og vil ikke fremstille meg selv som offeret her, det er det de rundt meg som er. Spesielt samboeren min🥺🥺 Anonymkode: 6586e...239
BeeKind Skrevet 1 time siden #8 Skrevet 1 time siden (endret) AnonymBruker skrev (12 minutter siden): Takk🥺 Men føler ikke det i dag. Hater meg selv og føler det aldri kommer til å bli bedre for meg (og de rundt meg). Jeg har heldigvis aldri skadet noen, heldigvis ønsker jeg kun å skade meg selv når det står på. Men vet det er helt urimelig og helt ugreit å klikke rope og skrike.. Men hvordan kan en psykolog hjelpe egentlig? Jeg vet jeg har traumer fra barndommen og tidligere forhold. Vet det er psykisk uhelse i familien min. Jeg har lest MYE psykologi så føler jeg ser årsakene, så det er ikke problemet. Problemet er at jeg ikke klarer å tenke klart og fornuftig når det eksploderer, og så skjer det så fort når det først skjer..! Føler meg bare helt motløs nå 😔 Og vil ikke fremstille meg selv som offeret her, det er det de rundt meg som er. Spesielt samboeren min🥺🥺 Anonymkode: 6586e...239 Det er forskjell på å klare å rasjonalisere og forstå sammenhenger og å ha kunnskap, og det å lære å faktisk føle følelsene på en god måte og regulere deg i øyeblikket, og å bli mindre følsom for triggere. Det er ikke noe du lærer om, men en ferdighet du må øve på sammen med fagfolk. Det er faktisk mulig! Skjønner at det føles håpløst, men du skylder både deg selv og de rundt deg å ta tak i det her. Ikke gi deg før du finner rett behandling og hjelp, om det er medisiner eller terapi eller traumebehandling. Du har rett i at du ikke kan ha det sånn, og det kan ikke samboeren din heller! Endret 1 time siden av BeeKind
Trolltunge Skrevet 1 time siden #9 Skrevet 1 time siden AnonymBruker skrev (14 minutter siden): Takk🥺 Men føler ikke det i dag. Hater meg selv og føler det aldri kommer til å bli bedre for meg (og de rundt meg). Jeg har heldigvis aldri skadet noen, heldigvis ønsker jeg kun å skade meg selv når det står på. Men vet det er helt urimelig og helt ugreit å klikke rope og skrike.. Men hvordan kan en psykolog hjelpe egentlig? Jeg vet jeg har traumer fra barndommen og tidligere forhold. Vet det er psykisk uhelse i familien min. Jeg har lest MYE psykologi så føler jeg ser årsakene, så det er ikke problemet. Problemet er at jeg ikke klarer å tenke klart og fornuftig når det eksploderer, og så skjer det så fort når det først skjer..! Føler meg bare helt motløs nå 😔 Og vil ikke fremstille meg selv som offeret her, det er det de rundt meg som er. Spesielt samboeren min🥺🥺 Anonymkode: 6586e...239 Fordi du ved å forstå bedre hva og hvorfor kan bearbeide og takle bedre. Dessuten kan du få verktøy til å takle. Sinnemestringskurs er også bra. Det går ikke på å bearbeide det bakenforliggende riktig nok, men også på å få bedre verktøy. Det hjelper iallefall ikke å avvise muligheter før du overhodet har forsøkt dem. Det er å ikke ta ansvar for dette. 1
HMK Skrevet 1 time siden #10 Skrevet 1 time siden AnonymBruker skrev (44 minutter siden): Voksen kvinne her. Har slitt med stort temperament og sinne helt siden barndommen. Hater urettferdighet og å ikke bli respektert. Blir skikkelig (!!) trigget av det og da kan det eksplodere inni meg.. Ser stort sett hver gang at det er gjerne en sorg og fortvilelse som ligger under som så blir til sinne. Men klarer ikke tenke klart når sinnet tar meg! Og da kan jeg skrike og rope mot samboer om jeg føler meg lite respektert eller oversett eller tatt for gitt. Da bor jeg koblet meg, men istedenfor å si det- så klikker jeg..! Og så blir jeg helt utslitt og lei meg. Gråter og hater livet mitt. Tenker på konkrete måter å ta livet mitt på. Har noen ganger også selvskader meg selv. Også kommer skammen. Skammen over å ikke klare beherske meg. Som voksen kvinne. Jeg føler meg liten og bare helt udugelig, og at jeg fortjener ikke livet mitt. At alle rundt meg vil få det bedre om jeg bare ble borte. Disse episodene kommer ikke så ofte. Jeg oppsøkte hjelp i fjor. Fikk da konstatert at hendelsene var knyttet til syklus, og ble diagnostisert m PMDD. Fikk utskrevet antidepressiva. Og det hjalp. Tok toppene på episoder som tidligere kunne eskalert fort. Men igår, av alle dager(!!)- ble jeg lei meg og skuffet over både samboer og flere venner av meg. Jeg forlot stedet og ingen verken sendte mld eller ringte meg. Og det var nok til at jeg klikket. Og alt ble svart. Og nå sitter jeg her med skammen. Med håpløsheten min. Føler jeg er helt ødelagt som menneske. At jeg ALDRI kommer til å bli et bra menneske, og at ingenting kan hjelpe meg. Denne gangen var det helt utenfor syklusen, og ingenting som skulle tilsi at dette skulle oppstå. I tillegg tar jeg jo faktisk medisin, og enda skjer det. Jeg er så sliten og lei meg nå. Jeg klarer ikke ha det slikt resten av livet mitt. Og de rundt meg fortjener heller ikke at jeg er slik. Jeg er virkelig helt rådvill og utslitt. Føler jeg ikke er verd verken familien eller vennene mine. Anonymkode: 6586e...239 Dette høres mer ut som borderline.. 1
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #11 Skrevet 1 time siden Kan du ikke prøve å bare fjerne deg fra situasjonen i stedet for å klikke? Anonymkode: 9eb4e...ebb
veronica<3 Skrevet 58 minutter siden #12 Skrevet 58 minutter siden (endret) Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med omtanke og hilsen, veronica<3, mod. Endret 56 minutter siden av veronica<3
Fremhevede innlegg