Noen som har råd til sliten bonusmor?

[Anonymulrikken]

Hei igjen og takk for svar. 

Jeg ser at bilde ble malt veldig mørkt. Ettersom jeg er ganske utslitt etter den siste tiden (2-3 mnd). Beklager det og manglende detaljer. 

Til de som mener at mannen er en dust, jeg har samme mening om det i det siste. Siden jeg har alltid blitt spurt tidligere og hvis de har komt hjem når jeg har hatt fri har jeg fått en tlf. På forhånd. 

Akkurat nå er vi begge bare utrolig sliten. Han stiller opp for sine barn, i stor grad. Fikser skolemat, lager middag, hjelper med lekser og kjører på fritidsaktiviteter og bursdager. Det er bare de siste par ukene at jeg føler jeg får beskjed om at han skal ting. (eldste barn begynner å bli stor nok til å klare seg selv, men jeg føler at den voksne som sitter igjen bør vise omsorg og næring hvis barn er sykt.)

Grunnen til at vi så skjeldent har barnefri nå er fordi mor til barn ikke har dem så ofte. Kanskje annen hver helg. Det er også mye frem og tilbake med å kommunikasjon med hun, det kan virke som hun er psykisk syk. Min mann/far til barna jobber for god kommunikasjon med mor, for barnas del, og det ser ut til å funke bra. Men til tider blir det for mye for oss begge, da det er irriterende å forholde seg til folk som ikke kan holde en avtale eller gjøre det de sier de skal gjøre. 

Jeg tror jeg har gitt litt mye av meg selv for å kompensere for det barna mangler i livet. Og har en tendens til å bry meg for mye. Jeg har store problemer med å slutte å bry meg. 

Ser at jeg sitter meg selv sist og etter mange nok år av å bo med meg tror jeg de (mann og bonusbarn) også gjør dette, muligens ubevisst. For jeg følte meg mye mer verdsatt tidligere i forholdet enn det jeg gjør idag. 

Har nå bedt bonusfamilien min om å reise vekk en helg, uten meg. (planlagt tur, med gode opplevelser, var egentlig meningen jeg skulle være med den) slik at jeg kan være i fred og prøve å hente meg inn igjen. 

Når det kommer til fremtidige barn, er det noe jeg har ønsket for oss, fordi jeg ser hvor fint barna har det med far, lek og læring hele dagen. Og jeg føler meg kanskje litt utenforden boblen? Mann har hatt dårlig erfaring med å få barn fra tidligere forhold,(barna ble uhell fra hans side, muligens planlagt fra mors side? I mitt hodet er det delt ansvar)  men har gått med på å få barn med meg etterhvert når det blir enklere når barna han har blir større. 

Jeg revurderer tanken på egne barn med mannen nå. Siden det har tatt sånn på de siste måndene og kommunikasjon med mor til barna må vi nok ha resten av livet, selv om barna er stor, så får de gjerne egne barn en dag og da bør vi oppføre oss som besteforeldre også.. 

Jeg tror rett og slett ikke at det er rom for at vi hadde fått fellesbarn. Jeg er allerde ganske ferdig av hektisk småbarnsliv. Syns det er trist. 

Takk for råd om familievernkontoret. Skal ta det opp med mannen, jeg har foreslått det tidligere, men han mente at vi ikke trengte det. Kom oss videre på et vis. Men jeg har lyst å prøve det.

 Takk igjen for svar og gode råd.

[Anonymulrikken]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor lenge har dere vært sammen?

Hvor gamle er barna?

Er mor involvert?

Her er jeg bonusmor til 2 barn, har ett fra før. Vi ønsker ikke flere barn.

Fordelen med å ha barn fra før er jo at jeg er trygg i min rolle som mor. Jeg har vært igjennom hele sulamitten pluss ekstra da ingen min har spesielle behov. Skilte meg fra udugelig eks og far.

Så da jeg ble alene med fullt foreldreansvar og daglig omsorg så visste jeg NØYAKTIG hva jeg ville forvente i en evt ny partner.

Møtte så, snart ektemannen min, som var enkemann med 2 barn.

De var på samme alder som min.

Vi hadde begge gått igjennom mye og vi visste hva vi ville ha og forventet i en ny relasjon, SPESIELT, siden det var barn i bildet.

Nr 1. Likt syn på barneoppdragelse. Videre like verdier, livssyn og syn på økonomi.

Det skulle ikke spille noen rolle hvem som oppsto barna. Vi er likeverdige partnere og foreldre. Og det samme gjaldt for alt mht hus, hjem, forpliktelser osv.

Vi ble enige hvordan husholdningen skulle fungere.

Jeg er ufør, han i full jobb.

Jeg trives med å ha kontroll hjemme. Ukentlig vasking, storhandel med hjemlevering og være tilstede på morgenen og ettermiddagen når barna kommer hjem. Hjelper med lekser og fikser middag.

Han betaler en større sum inn på felleskontoer som vi alle nyter godt av. Jeg har f.eks lite utgifter mht klær, sko, aktiviteter, ferier etc. Og for mannen er det naturlig da han anerkjenner og verdsetter min "jobb" hjemme. 

Han er hjemme hver dag mellom 16-17. Det er han som kjører de til fritidsaktiviteter og i helger fikser han i hagen, fikser andre ting som trengs. Han lager deilige frokoster og middager i alle helger og høytider.

Og selvfølgelig bidrar han med rydding, klesvask, bretting osv.

Ungene vasker egne klær, bretter tøyet og rydder på plass. Hver uke må de vaske badet, rydde og tørke støv på rom og loftstue.

De skal alltid følge bordregler og rydde etter seg selv på kjøkkenet.

I tillegg lager de egen frokost, lunsj og kvelds.

De er også med på middagslaging.

De er 3 gutter mellom 8-11.

Har jeg dårlige dager så slipper mannen ALT og overtar det som trengs.

Vi er et team og vi vil at alle skal ha det bra og da jobber familien sammen som et team.

Nå har jeg jo offisielt blitt moren deres. Yngste kaller meg for mamma og de kommer til meg for det meste. 

Selv om jeg er streng og konsekvent, så er jeg rettferdig og lytter til dem. Vi har masse fine prater og reglene setter vi sammen med barna.

I tillegg så har vi vanntett samboerkontrakt/ektepakt og testamenter som sikrer alle parter uavhengig av brudd eller død.

Vi er hverandres verger for barna om en av skulle dø før barna er myndig.

Så, hva får du ut av forholdet med mannen din?

Anonymkode: b94cd...506

Sammen I 5 år. 9 og 6 år. 

Mor er mye involvert, men har bare barna når hun er i form (annen hver helg, men gjerne bare en om gangen) hun har flyttet mye og hverdagslivet til barna skjer stort sett hos oss. 

Mannen og meg har delt syn på oppdragelse, livssyn, verdier og økonomi. Vi har samboerkontrakt, mener at han har fikset testamente før han traff meg. 

Far lager ofte middag, men jeg lager også middag. Han lager også frokost til yngste eller begge. Og skolemat og kvelds. Samt kjører på fritidsaktiviteter. Eldste er begynt litt å lage matpakke og frokost og mat etter skolen selv. Jeg mater den eldste etter skolen hvis jeg er hjemme, siden de spiser ikke så bra. Trolig grunnet litt stress. 

Jeg vasker klær og holder huset ryddig og rent. Men når vi skal ha besøk eller har vaske dag hjelper de alle til. Kan også finne på å hjelpe de med lekser, lære de hagearbeid eller å lage mat. 

Tror nøkkelordet er verdsettelse. Da du skriver at din mann verdsetter jobben du gjør hjemme. 

Føler jeg aldri strekker til, også "krever" eller fisker jeg verdsettelse etterpå, men jeg klarer ikke verdsette meg selv engang. 

[Anonymulrikken]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg slutter aldri å fascineres av at kvinner velger å planlegge barn med menn de allerede har sett som fedre, og som ikke virker. 

Bare...la være.

Anonymkode: 72d74...c6c

Er du stemor eller har egne barn? 

[Anonymulrikken]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skaff deg en mann som tar ansvar og som har empati og respekt for deg?

Anonymkode: 3a3a1...382

Hvor finner jeg en sånn blandt generasjon y /millennials idag? 

Endret 18. mai av Anonymulrikken

[AnonymBruker]

Anonymulrikken skrev (7 minutter siden):

Føler jeg aldri strekker til, også "krever" eller fisker jeg verdsettelse etterpå, men jeg klarer ikke verdsette meg selv engang

Høres kjent ut.. gjelder både som mor og stemor. Jeg er begge, og ikke alltid greit å strekke til. 😇 

Anonymkode: e7380...fbe

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (6 timer siden):

Si.. nei?

Synes for øvrig det er litt drøyt å planlegge å få flere avkom med en forelder som allerede har bevist at han ikke vil, kan eller orker. Skal flere barn løse det på magisk vis?

Hvorfor skriver du avkom? 

Anonymkode: efd56...5b0

[AnonymBruker]

Anonymulrikken skrev (37 minutter siden):

Hei igjen og takk for svar. 

Jeg ser at bilde ble malt veldig mørkt. Ettersom jeg er ganske utslitt etter den siste tiden (2-3 mnd). Beklager det og manglende detaljer. 

Til de som mener at mannen er en dust, jeg har samme mening om det i det siste. Siden jeg har alltid blitt spurt tidligere og hvis de har komt hjem når jeg har hatt fri har jeg fått en tlf. På forhånd. 

Akkurat nå er vi begge bare utrolig sliten. Han stiller opp for sine barn, i stor grad. Fikser skolemat, lager middag, hjelper med lekser og kjører på fritidsaktiviteter og bursdager. Det er bare de siste par ukene at jeg føler jeg får beskjed om at han skal ting. (eldste barn begynner å bli stor nok til å klare seg selv, men jeg føler at den voksne som sitter igjen bør vise omsorg og næring hvis barn er sykt.)

Grunnen til at vi så skjeldent har barnefri nå er fordi mor til barn ikke har dem så ofte. Kanskje annen hver helg. Det er også mye frem og tilbake med å kommunikasjon med hun, det kan virke som hun er psykisk syk. Min mann/far til barna jobber for god kommunikasjon med mor, for barnas del, og det ser ut til å funke bra. Men til tider blir det for mye for oss begge, da det er irriterende å forholde seg til folk som ikke kan holde en avtale eller gjøre det de sier de skal gjøre. 

Jeg tror jeg har gitt litt mye av meg selv for å kompensere for det barna mangler i livet. Og har en tendens til å bry meg for mye. Jeg har store problemer med å slutte å bry meg. 

Ser at jeg sitter meg selv sist og etter mange nok år av å bo med meg tror jeg de (mann og bonusbarn) også gjør dette, muligens ubevisst. For jeg følte meg mye mer verdsatt tidligere i forholdet enn det jeg gjør idag. 

Har nå bedt bonusfamilien min om å reise vekk en helg, uten meg. (planlagt tur, med gode opplevelser, var egentlig meningen jeg skulle være med den) slik at jeg kan være i fred og prøve å hente meg inn igjen. 

Når det kommer til fremtidige barn, er det noe jeg har ønsket for oss, fordi jeg ser hvor fint barna har det med far, lek og læring hele dagen. Og jeg føler meg kanskje litt utenforden boblen? Mann har hatt dårlig erfaring med å få barn fra tidligere forhold,(barna ble uhell fra hans side, muligens planlagt fra mors side? I mitt hodet er det delt ansvar)  men har gått med på å få barn med meg etterhvert når det blir enklere når barna han har blir større. 

Jeg revurderer tanken på egne barn med mannen nå. Siden det har tatt sånn på de siste måndene og kommunikasjon med mor til barna må vi nok ha resten av livet, selv om barna er stor, så får de gjerne egne barn en dag og da bør vi oppføre oss som besteforeldre også.. 

Jeg tror rett og slett ikke at det er rom for at vi hadde fått fellesbarn. Jeg er allerde ganske ferdig av hektisk småbarnsliv. Syns det er trist. 

Takk for råd om familievernkontoret. Skal ta det opp med mannen, jeg har foreslått det tidligere, men han mente at vi ikke trengte det. Kom oss videre på et vis. Men jeg har lyst å prøve det.

 Takk igjen for svar og gode råd.

Nå virker det som du pynter på det for å ikke innse hva som skjer. 

Anonymkode: 4c85e...18d

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du? Det er ikke dine barn. Finn deg en mann som ikke har barn fra før. Det er mitt råd.

Anonymkode: d47c6...a66

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke orket. Selv om du er stemor så er det far som har sykt barn dager, hvis han ikke har overført noen til deg? Hvis det er mulig i det hele tatt?

Anonymkode: fddc6...953

[AnonymBruker]

Dette er en vanlig felle å gå i som stemor. Jeg gjorde det samme. Og da blir det mye praktisk jobbing døgnet rundt uten at man får fordelene som biologiske foreldre har. Selv måtte jeg rett sette strek og slutte å bidra så mye. Jeg ble helt utslitt av å være tjenestepike uten å samtidig ha reell medbestemmelse på hvordan ting skulle gjøres. Anbefaler deg enten å gjøre det samme eller finne deg en mann uten barn. Siden du ikke har barn selv og ønsker det, ville jeg nok valgt sistnevnte. 

Anonymkode: 1bbbd...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg pleier ikke å sympatisere med sutrete stemødre, men dette hadde jeg ikke giddet. Og har han barn med flere forskjellige? Mitt råd til deg er å finne deg en annen mann, du fortjener bedre. Lykke til!

Anonymkode: a493e...c68

Sier du det samme til menn som finner damer med barn ? Synes å høre at pipen få en annen lyd.

Anonymkode: 252e5...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Avslutt forholde til faren deres. 

Enkelt. 

Anonymkode: 3d766...4ea

Her er svarene alltid så enkle og ugjennomtenkte. Det er ikke sånn at du bare lett kan bytte menn.  Har du først funne en du liker og har kjemi med etter en haug med dater så bytter du ikke han ut selv om han har barn som gir deg problemer. Det finnes heller ingen fohold som er uten problemer og en den perfekt mannen eller kvinnen finnes bare i din fantasi og ikke i virkeligheten.

Anonymkode: 252e5...2cf

[Olaug Olsen]

Anonymulrikken skrev (På 18.5.2026 den 11.32):

Den siste tiden har det vært mye jobb med bonusbarna. Jeg har gode forhold med dem. Er glad for å ha fått ta del i livene deres i mange år, men ofte kjenner jeg på at livet mitt og mine fremtidige barn, må vente fordi vi har nok med de som mannen har fra tidligere forhold. 

I tillegg faller ofte ansvar på meg. Siden jeg har andre arbeidstider så er jeg noen ganger hjemme på dagtid. Hvis et av barna blir syk så kjører far det hjem til meg og drar igjen. Gjerne med en beskjed om at han skal på trening eller fritidsaktivitet den kvelden. 

Jeg føler meg låst med å ivareta andres barn. Føler meg ekstremt lite verdt og er sliten av å ikke ha barnefri på muligens månedsvis. 

Har dere råd for hvordan jeg bedre kan takle denne situasjonen eller hvordan å ta dette opp med mannen? 

Skaff deg en litt kjip hund, og bruk den som motargument. Type "Nei, kan ikke passe fordi Tassen har atferdsproblemer, og jeg må ut og løpe/ trene med Tassen". En stor en med hoggtenner. Fordi du trenger det.

 

Endret: Velg særbo, og la far ta omsorgen for barna. Kanskje dere kan treffes en sjelden gang når far har barnefri?

Endret 19. mai av Olaug Olsen
prøver å virke konstruktiv :)

[AnonymBruker]

Du kan begynne med å sette skikkelig tydelige grenser, si konsekvent nei, og planlegge ting som gir deg påfyll og energi. Selvfølgelig skal han ikke trene på kvelden når du har vært hjemme MED HANS SYKE BARN, uten at han spør først! Det er helt syk oppførsel og jeg har ikke ord.

Vi andre kvinner finner oss ikke i slike ting, altså. Jeg tror det kan være nyttig for deg å få en reality check på at forholdet ditt ikke er spesielt bra. Siden du ikke har barn selv, ville du vært attraktiv på singelmarkedet. Jeg hadde i alle fall aldri giddet dette. Vært hushjelp og barnevakt og oppdratt andres barn, uten en takk. Aldri i verden.

Anonymkode: 5d87c...fc0

[AnonymBruker]

Anonymulrikken skrev (På 18.5.2026 den 11.32):

Den siste tiden har det vært mye jobb med bonusbarna. Jeg har gode forhold med dem. Er glad for å ha fått ta del i livene deres i mange år, men ofte kjenner jeg på at livet mitt og mine fremtidige barn, må vente fordi vi har nok med de som mannen har fra tidligere forhold. 

I tillegg faller ofte ansvar på meg. Siden jeg har andre arbeidstider så er jeg noen ganger hjemme på dagtid. Hvis et av barna blir syk så kjører far det hjem til meg og drar igjen. Gjerne med en beskjed om at han skal på trening eller fritidsaktivitet den kvelden. 

Jeg føler meg låst med å ivareta andres barn. Føler meg ekstremt lite verdt og er sliten av å ikke ha barnefri på muligens månedsvis. 

Har dere råd for hvordan jeg bedre kan takle denne situasjonen eller hvordan å ta dette opp med mannen? 

Da vet du hvorfor han ble singel også velger du selv om du blir værende i dette eller ikke. 

Min eks holdt også på slik, det var alltid en selvfølge at jeg skulle ta vare på barna (og hus og bidra 50/50 økonomisk.) Ingen av oss er steforeldre altså, men jeg holdt ikke ut i denne skjevfordelingen. 

Anonymkode: 121a3...c24

[Anonymulrikken]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2026 den 12.29):

Det er hans barn. Han må bruke sykt barn dager om de er syk. Når du har fri har du fri. Det er ikke dine barn. Han er blitt for godt vant. Du kan selvsagt stille om han har et viktig møte el. Men ikke hver gang de er syk. 

Du kan fint legge planer på kvelden. Si du skal trene, gå tur, treffe venninner eller ærend. Han kan trene når barnemor har barna. 

Hva har han tenkt å gjøre om dere får felles barn? Bare jobbe og trene så du må ta av egne og bonusbarn?

Anonymkode: 049c8...960

Barnemor har veldig skjeldent barna...

Tenkte at siden vi er vant til å aldri ha barnefri så er det ikke store forskjeller på å ha en til eller ikke. 

Tenkte også vente litt med egne barn, sånn at bonusbarn er store nok til å stille som barne vakt. 

 

[AnonymBruker]

Aldri la en mann gå foran ditt ønske om egne biologiske barn. Aldri!

Anonymkode: c1f60...86c

[AnonymBruker]

Har du hørt om ordet "Nei!"? 

Selvfølgelig uaktuelt at barnas far dumper dem hos deg, med melding om at han prioriterer trening og annet før han kan bidra. 

Bytt mann! Det er han som er problemet her. 

Anonymkode: 044bf...b14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2026 den 11.35):

Jeg slutter aldri å fascineres av at kvinner velger å planlegge barn med menn de allerede har sett som fedre, og som ikke virker. 

Bare...la være.

Anonymkode: 72d74...c6c

Du tror det bare er kvinner som får den rollen når man flytter inn med de som har barn fra før? Seriøst, tror du virkelig det? 😂

Anonymkode: 510d1...8ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du tror det bare er kvinner som får den rollen når man flytter inn med de som har barn fra før? Seriøst, tror du virkelig det? 😂

Anonymkode: 510d1...8ab

Du må gjerne vise til en tråd her hvor en bonusfar er hjemme med samboerens syke barn fordi han føler at han må. Og sliter seg ut på det. Kvinner blir som vanlig satt til omsorgsarbeid med den største selvfølgelighet.

AnonymBruker skrev (På 18.5.2026 den 21.25):

Dette er en vanlig felle å gå i som stemor. Jeg gjorde det samme. Og da blir det mye praktisk jobbing døgnet rundt uten at man får fordelene som biologiske foreldre har. Selv måtte jeg rett sette strek og slutte å bidra så mye. Jeg ble helt utslitt av å være tjenestepike uten å samtidig ha reell medbestemmelse på hvordan ting skulle gjøres. Anbefaler deg enten å gjøre det samme eller finne deg en mann uten barn. Siden du ikke har barn selv og ønsker det, ville jeg nok valgt sistnevnte. 

Anonymkode: 1bbbd...445

Hvorfor er det så uendelig vanskelig å se for seg en mann som ser det som en selvfølge å ta seg av barna han har bedt om å ha samvær med?

Tenker dere så dårlig om menn at dere ikke klarer å se for dere at dette skjer? Bør man gå tilbake til tidligere samværsfordeling hvor man gikk ut fra at barn har det best med mor? For i følge mange av dere som svarer i denne tråden så er det umulig at menn er like ansvarlige omsorgspersoner.

Anonymkode: f15a6...8c6