Er det jeg som er utakknemlig?

[AnonymBruker]

Møtte samboer for 5 år siden. Jeg hadde 2 barn fra før av. 
 

Han er snill, raus med både meg og barna, på sin måte. 
 

Problemet er at han hjelper ikke til hjemme. Er jeg som gjør alt av hus-arbeid, rydding og stell av hagen mm. Så faller jo alt det praktiske rundt barna på meg. Han kan klage om det er rotete på stuen, å sier at jeg er så dårlig til å rydde opp etter meg. Mens på hans kontor ser det bombet ut, men det er ikke «felles». Samme med garasjen der han skrur og mekker. Men han mener at det skal være strøkent i alle andre rom, siden det er felles. Om han først gjør noe, så skal det nærmest applauderes. Veldig flink over å skryte av seg selv den ene gangen han har vasket over kjøkken-benkene. 

Han kan finne på at vi skal gå tur på ettermiddagen, så sier jeg at jeg har nødt å rydde/vaske opp/henge opp klær. Så kan han bli sur for at jeg ikke prioriterer å gå tur med han, så da kan jeg slenge tilbake at om du hjelper meg så går ting mye fortere, å vi kan gå tur. Men da blir han irritert å sier at han får bare gå tur alene, å at jeg ikke prioriterer forholdet. 

Om ungene har lagt igjen ting i bilen, så kan han ta det med inn, men dumper det på gulvet. For det er ikke tingene hans. 
Han kan finne på å lage middag, men da kun til seg selv. Så kan jeg spør han om ikke han skal lage middag til oss? Å da kan han si at han viste ikke hva vi ville ha.. 🫣

Jeg ble sykemeldt i februar, grunnet høy puls som kommer nok av mye stress. Har også kronisk migrene. Men jeg føler jeg aldri kan hvile, for jeg ligger etter med hus-arbeid konstant. 

Jeg har satt meg ned, sagt at jeg trenger at han hjelper mer til. Men da kommer han med unnskyldninger som at han bytter dekk på bilene, han har vasket bil, han har hengt opp en hylle mm.. Jeg forventer ikke at han skal rydde opp etter meg eller barna, men kansje forventer at han kansje tar i ett tak når jeg er ekstra sliten? 
 

Anonymkode: bd76c...b74

[AnonymBruker]

Les det du skriver og tenk at en god venninne hadde skrevet det, hva ville du tenkt? Jeg tenker iallfall at dette ikke høres ut som en spesielt snill og raus kar, heller en som først og fremst tenker på sine egne behov. Du har kommunisert hva du trenger, han er ikke villig til å møte deg på det heller, så ingen grunn til å tro noe vil forandre seg. Jeg tror jeg hadde revurdert forholdet om jeg var deg, høres jo egentlig ut som om det hadde vært enklere alene. 

Anonymkode: 9d43a...328

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en slik i 15 år. Jeg endte opp ufør og kronisk syk, totalt uten selvtillit og selvverd. 

Tenk deg om to ganger dersom du ikke får han til å begynne å bidra, for det kan ødelegge deg totalt psykisk. 

Anonymkode: 9b060...ef8

[Cam03]

Dere er to voksne i husholdningen og da er det naturlig at begge bidrar med både rengjøring og matlaging til dere alle fire. Det skal ikke være nødvendig å spørre/ be ham om å gjøre det.

Det er veldig spesielt å bare lage middag til seg selv. Det burde jo ikke være så vanskelig å spørre dere om hva dere vil ha? Eller om du har planlagt noe som han kan lage.

Det virker som han fokuserer mye på seg selv og lite på fellesskapet.

Han vet at helsa di er dårlig og du har sagt ifra om hva du trenger, så da spørs det om han kan og vil endre seg.

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du dette? Og jeg lurer veldig på om han tilfører barna noe positivt? 
Han virker som en egoistisk dust, og du virker som et selvutslettende offer. 
Ta ansvar for ditt eget og dine barns liv! Ingen mann er verdt det du beskriver! 

Anonymkode: 0c7cb...683

[AnonymBruker]

Det er så mange tråder som ligner din, og spørsmålet er alltid ca det samme; er dette normalt å finne seg i? 
NEI, DET ER IKKE NORMALT!!!!! 

Blir så inderlig glad for at jeg er singel når jeg leser sånne tråder. Aldri om jeg vil ofre singeltilværelsen mot å bo med et ekstra (manne)barn. 

 

Anonymkode: 0c7cb...683

[Hmmmmmm]

Om du ikke skal gå fra han, så får Du får gjøre det samme mot han. Ikke lag middag til han. Sleng tingene hans på gulvet. Han er en voksen mann, ikke ditt barn. Slutt å please han hele tiden. Si rett ut at du ikke gidder å gå tur, og be han ta med søpla feks. 

Men husk en ting, denne kampen vinner du ikke, det blir ett helvete uansett. Du må faktisk flytte, du har barn du skal være forbilde for. Den jobben er viktigere enn å mamma noen andres barn. Ikke rart man mister helt tenningen på menn🤮 De er som små unger. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Møtte samboer for 5 år siden. Jeg hadde 2 barn fra før av. 
 

Han er snill, raus med både meg og barna, på sin måte. 
 

Problemet er at han hjelper ikke til hjemme. Er jeg som gjør alt av hus-arbeid, rydding og stell av hagen mm. Så faller jo alt det praktiske rundt barna på meg. Han kan klage om det er rotete på stuen, å sier at jeg er så dårlig til å rydde opp etter meg. Mens på hans kontor ser det bombet ut, men det er ikke «felles». Samme med garasjen der han skrur og mekker. Men han mener at det skal være strøkent i alle andre rom, siden det er felles. Om han først gjør noe, så skal det nærmest applauderes. Veldig flink over å skryte av seg selv den ene gangen han har vasket over kjøkken-benkene. 

Han kan finne på at vi skal gå tur på ettermiddagen, så sier jeg at jeg har nødt å rydde/vaske opp/henge opp klær. Så kan han bli sur for at jeg ikke prioriterer å gå tur med han, så da kan jeg slenge tilbake at om du hjelper meg så går ting mye fortere, å vi kan gå tur. Men da blir han irritert å sier at han får bare gå tur alene, å at jeg ikke prioriterer forholdet. 

Om ungene har lagt igjen ting i bilen, så kan han ta det med inn, men dumper det på gulvet. For det er ikke tingene hans. 
Han kan finne på å lage middag, men da kun til seg selv. Så kan jeg spør han om ikke han skal lage middag til oss? Å da kan han si at han viste ikke hva vi ville ha.. 🫣

Jeg ble sykemeldt i februar, grunnet høy puls som kommer nok av mye stress. Har også kronisk migrene. Men jeg føler jeg aldri kan hvile, for jeg ligger etter med hus-arbeid konstant. 

Jeg har satt meg ned, sagt at jeg trenger at han hjelper mer til. Men da kommer han med unnskyldninger som at han bytter dekk på bilene, han har vasket bil, han har hengt opp en hylle mm.. Jeg forventer ikke at han skal rydde opp etter meg eller barna, men kansje forventer at han kansje tar i ett tak når jeg er ekstra sliten? 
 

Anonymkode: bd76c...b74

Ble amper bare av å lese. Kvitt deg med slampen! Dette hadde jeg virkelig ikke orket. Lage middag kun til seg selv?? Herregud! Og visste ikke hva dere ville ha? Nei jeg fatter ikke at det finnes så mye møkka mannfolk der ute🤮

Anonymkode: 2c211...553

[AnonymBruker]

Du skriver at han er raus med deg og barna, men hvordan da?  og er det før eller etter han er en jævla igle og utnytter deg for gratis arbeidskraft?  

Anonymkode: a4791...721

[AnonymBruker]

Forholdet fungerer ikke.. Og nei, du er ikke utakknemlig. Jeg ville ikke levd slik over tid. Det største problemet er at han ikke lytter til deg og derfor ikke bryr seg noe særlig om hvordan du har det.

Anonymkode: 5387c...92b

[AnonymBruker]

Her hadde vi en del lignende utfordringer, som at han mente at sporadisk manne- oppgaver veide opp for alt husarbeid. Måtte ta noen skikkelige runder på hvordan jeg vil ha det. Vi har bodd sammen i under ett år da. I det siste har han både vasket alle vinduer, gulv, i går våknet jeg til at han ryddet hele kjøkkenet og stua, impregnerte bordet osv og jeg ser at han begynner å forstå hva det å være i lag betyr. 

Men- han har alltid varmet opp/ laget noe mat til barnet mitt de dagene han har hjemmekontor og hun kommer hjem fra skolen. Han har sagt ifra om at det ligger ting her og der, men hadde han slengt de i gulvet så hadde jeg ikke taklet det fint. 

 

Det høres ut som mannen din tror han har kun seg selv å passe på og det kommer aldri til å fungere. 

Anonymkode: 8da44...ea6

[AnonymBruker]

Hvis og bare hvis barna var store og selvstendige hadde jeg gjort som han sa: prioritert tur framfor husarbeid. Så når han ikke finner f.eks en ren boxer eller ren kopp, så spiller du tilbake med at vi gikk jo tur istedenfor for å gjøre NØDVENDIG husarbeid. Jeg initierte til fullstendig streik på alle plan når jeg ikke gadd å være barnepasser og hushjelp lenger. Han trodde det hadde rablet for meg og spurte om jeg trengte hjelp. Ja, du kan jo ta ut søpla f.eks. Nei, ikke sånn hjelp mente han. Psykiatrisk hjelp. Vi gikk fra hverandre ganske så kort tid etter (jeg gikk).
Så nei, du er ikke utakknemlig. Men du har komt inn i livet hans med 2 barn på slep, som han virker lite dedikert til. Ikke hans ansvar, ikke hans problem. Det vitner kun om at han er fryktelig ego og ikke særlig dedikert til deg heller. Hva får dere ut av dette forholdet egentlig ? Og hvis dere får barn sammen, hvordan tror du det blir da ? Forskjellsbehandle barna ? Nei, dette vil ødelegge både deg og dine barn på sikt. Han støtter deg ikke heller når du sier du er sliten og det vil etterhvert kjennes som ensomhet for deg i forholdet.
 

Forstår at det er vanskelig, dere har satset på hverandre siden dere er blitt samboere. Men tenk på deg selv og barna.  Si at dette fungerer ikke lenger, jeg vil ikke dette lenger og du trenger en partner som stiller opp. Han vil mest sannsynlig love gull og grønne skoger, men det er bare snakk. Det er handling som må til og den ballen må ligge hos han når du har sagt ditt. Ikke jatt med. Si at det er over hvis det ikke skjer noe. Vær bestemt og kald. Du risikerer å miste han ja, men hva mister du egentlig ?

Anonymkode: c287a...cb8

[SPOCA]

Han er jo ikke snill eller raus når han holder på slik. En partner "hjelper" ikke til, de skal jo være en bidragsyter akkurat som du er. 

Han høres lite respektfull ut, og du bør tenke over om det er dette du vil. Jeg ville ikke funnet meg i dette.

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan denne snillheten og rausheten kommer til uttrykk? Jeg hadde ikke kastet bort livet mitt på han der

Anonymkode: d81ac...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Møtte samboer for 5 år siden. Jeg hadde 2 barn fra før av. 
 

Han er snill, raus med både meg og barna, på sin måte. 
 

Problemet er at han hjelper ikke til hjemme. Er jeg som gjør alt av hus-arbeid, rydding og stell av hagen mm. Så faller jo alt det praktiske rundt barna på meg. Han kan klage om det er rotete på stuen, å sier at jeg er så dårlig til å rydde opp etter meg. Mens på hans kontor ser det bombet ut, men det er ikke «felles». Samme med garasjen der han skrur og mekker. Men han mener at det skal være strøkent i alle andre rom, siden det er felles. Om han først gjør noe, så skal det nærmest applauderes. Veldig flink over å skryte av seg selv den ene gangen han har vasket over kjøkken-benkene. 

Han kan finne på at vi skal gå tur på ettermiddagen, så sier jeg at jeg har nødt å rydde/vaske opp/henge opp klær. Så kan han bli sur for at jeg ikke prioriterer å gå tur med han, så da kan jeg slenge tilbake at om du hjelper meg så går ting mye fortere, å vi kan gå tur. Men da blir han irritert å sier at han får bare gå tur alene, å at jeg ikke prioriterer forholdet. 

Om ungene har lagt igjen ting i bilen, så kan han ta det med inn, men dumper det på gulvet. For det er ikke tingene hans. 
Han kan finne på å lage middag, men da kun til seg selv. Så kan jeg spør han om ikke han skal lage middag til oss? Å da kan han si at han viste ikke hva vi ville ha.. 🫣

Jeg ble sykemeldt i februar, grunnet høy puls som kommer nok av mye stress. Har også kronisk migrene. Men jeg føler jeg aldri kan hvile, for jeg ligger etter med hus-arbeid konstant. 

Jeg har satt meg ned, sagt at jeg trenger at han hjelper mer til. Men da kommer han med unnskyldninger som at han bytter dekk på bilene, han har vasket bil, han har hengt opp en hylle mm.. Jeg forventer ikke at han skal rydde opp etter meg eller barna, men kansje forventer at han kansje tar i ett tak når jeg er ekstra sliten? 
 

Anonymkode: bd76c...b74

Så Du klarte å skaffe deg en unge til...

Det ville blitt en alvorsprat og én sjanse til å ta halvparten av Alt som ikke var med mine unger. 

Men nå ville ikke jeg flytta inn med en kar før de var ute av redet, for de skal slippe flere samlivsbrudd. 

Det er lov å være særboere folkens. Da blir det lettere for ungene når det ikke funker likevel. 

I ditt tilfelle får vi håpe at de kun Går gjennom to samlivsbrudd, ikke fler. 

Anonymkode: 424ce...ec7

[AnonymBruker]

Det jeg hører er at en frisk voksen mann ikke har noe problem med å skyve ansvar og fysisk arbeid over på en kronisk syk partner, som attpåtil blir dårligere av det, så lenge han selv kan få det så behagelig som mulig.

Han er ikke et voksent barn, han er empatiløs. Det handler om hans grunnleggende menneskesyn og vil ikke endre seg.

Prisen du betaler her er alt for høy.

Anonymkode: b32a4...18d

[AnonymBruker]

Jeg gjør mest hjemme fordi mannen min har skade/smerter. Det ville imidlertid ALDRI falt ham inn å klage på at jeg ikke har rydda. At arbeidsfordelingen er som den er hos oss er på en måte bare sånn, men jeg hadde aldri funnet meg i det hvis han klagde på det jeg gjorde og at det uansett ble feil hva jeg valgte å gjøre (altså, rydde for å unngå kjeft om rot og på den måten ikke ha tid til å gå tur - hva i all verden mener han at du skal gjøre da????)

Her hadde jeg tenkt meg om nøye før jeg gadd å fortsette, det må jeg bare innrømme.... Jeg har for øvrig også kronisk migrene og har stått i belastning med forelders sykdom over flere år i tillegg (og dødsfall), så skulle jeg fått kjeft for manglende rydding i tillegg hadde det nok tippet lasset for meg ja!

Anonymkode: 7f5f6...bd5

[Supersmurf]

Finnes det noe bra med den mannen? Slik du legger det fram, høres han ut som en skikkelig slask. Får du noe igjen for å være sammen med han, eller vil du få det bedre alene? 

[AnonymBruker]

Ønsker du virkelig å ødelegge helsen din på denne mannen? 

På tide å prioritere deg selv og barna og kaste han ut!

Anonymkode: f63a1...4aa

[AnonymBruker]

På hvordan måte er han raus. Du har jo fått deg en tredje barn som du må passe på høres det ut som. Hadde aldri orket den arbeidsfordelingen.

Anonymkode: 96e4f...b66