Er jeg bortskjemt?

[Pusekatt]

Det overrasker meg at du ikke har forstått at dette er mer enn normalt.

←

Leste du i hovedinnlegget at hun skriver " Jeg vet selvfølgelig at jeg har fått mer enn mange andre"???

[Gjest vsn]

Jeg synes ikke du høres bortskjemt ut, selv om du har fått mye fra foreldrene dine. Du er heldig!!

[nat26]

Syns ikke du virker bortskjemt, men veldig veldig heldig 

←

[Gjest Gjesta]

Nei, jeg synes du ikke er bortskjemt, bare veldig heldig

[Far til 2]

Om du skulle miste overføringene fra foreldrene dine i dag, og likevel klare deg bra, er du ikke bortskjemt. I mine øyne er det de som ikke klarer seg uten foreldrenes hjelp som er bortskjemt.

Selv fikk jeg 30.000 av foreldrene mine da jeg kjøpte min første leilighet og ikke klarte avdragene. Det var en lærepenge, men også et signal om at jeg kansje var litt bortskjemt ettersom jeg ikke ville klart meg uten pengene jeg fikk.

Det å være bortskjemt har altså noe med å klare seg uten å få tilført penger fra foreldrene. Jeg antar at du vil kunne finne en bolig selv om foreldrene dine skulle måtte selge leiligheten du bor i i dag, og at du lever greit nok uten fond og andre overførsler. Da er du ikke bortskjemt fordi du har lært pengenes verdi og hva som ligger bak av arbeid for å tjene dem.

[Gjest ¤Humlen¤]

Jeg skulle gjerne gjerne hatt det slik som du har det! Men jeg hadde nok blitt skikkelig bortskjemt av det, så.. Det virker ikke som om du er bortskjemt i negativ betydning. Men i forhold til mange mange andre har du fått masse (også en laaang reise da!) og flere vil av den grunn mene at du er bortskjemt - Men det behöver ikke bety at du er en drittunge som ikke vet betydningen av penger.

[Holly Hobbie]

Jeg kjenner en jente som har det omtrent som deg. Og selv om jeg synes hun er heldig, saa er jeg ikke misunnelig. Vi har alle forskjellig utgangspunkt og maater aa gjoere ting paa varierer fra familie til familie. Det er saa mye mer som betyr noe enn penger i det lange loep, saa jeg foeler ikke at jeg trenger aa misunne andre det de har faatt av pengegaver. Naar venninnene dine faar tenkt seg om tror jeg de kommer til aa komme til samme konklusjon.

[Gjest Gjest]

Jeg har også fått penger av mine foreldre til å kjøpe leilighet. Men de har vært veldig bevisste på at jeg ikke skal bli bortskjemt, selv om de altså hadde økonomi til å gi bort så mye penger. Jeg hadde jo ingen anelse om at de hadde planer om å gi meg dette, før de fortalte meg det da jeg var godt over 20. Hele oppveksten har jeg alltid fått minst lommepenger i forhold til de andre i venneflokken. Alltid jobbet ved siden av skolen og i sommerferier. Mine foreldre er også veldig sparsommelige, feks var det kun juice/brus i helgene.

Kjenner flere som har fått hjelp av foreldrene til å klare løpende utgifter, slik som husleie, studieavgift osv. Hvis jeg har vært i pengeknipe har jeg fått låne penger av foreldrene, aldri fått dem. Men så fikk jeg altså en stor sum helt plutselig.

Fordelen med slik mine foreldre har gjort det er at jeg vil si at jeg har lært meg å jobbe for pengene. Ulempen med å få et slikt stort beløp er jo at staten tar inn så mye i avgift. De som har fått månedlige overføringer fra foreldrene derimot har jo fått dette uten å måtte betale til futen.

Selv vil jeg ikke si jeg er bortskjemt, og jeg kvier meg for å fortelle hvordan jeg har hatt råd til å kjøpe leiligheten. Jeg ønsker ikke å framstå som bortskjemt. Men jeg er veldig bevisst på hvor heldig jeg er. Jeg innrømmer at jeg tenker på hvor heldig jeg er når livet går meg imot: leiligheten har gitt meg en trygghet. Hvis alt går galt her i livet (ikke får meg jobb el.) kan jeg alltids leie ut/selge leiligheten. Jeg kjenner mange som har hatt det vanskelig økonomisk hele oppveksten og som legger vekt på å tjene bra når de skal velge yrke/studier. For meg er ikke lønna like viktig, siden jeg jo allerede eier en leilighet. Når jeg har valgt yrke har det aller viktigste vært å finne en jobb jeg trives i, selv om den ikke gir topplønn.

Så, trådstarter: jeg skjønner tildels hvordan du har det, selv om du har fått mye mer enn ejg har fått av mine foreldre. Er det ikke oftes sånn at penger er viktigst når man ikke har så mye av dem? Slik føler jeg det selv også: jeg tenker mindre pessimistisk på framtida når det gjelder økonomi. Men jeg ville nok kviet meg for å fortelle for mye til alle og enhver om hva du har fått. Hvorfor skal dine venner vite at du sitter på et stort aksjefond? Selv forteller jeg aldri hvor mye penger jeg har i bakhånd, det er noe ingen andre har noe med (og det synes ikke på skattelistene heller pga studielånet).

[Gjest Gjest]

Jeg har fått ti tusen en gang av besteforeldrene mine (i forbindelse med arv), ellers har jeg måttet klare meg selv. Og det tror jeg ingen har vondt av!

←

Nei, ingen har sikkert vondt av å klare seg med lite penger gjennom oppveksten, og lære å jobbe for pengene.

Jeg har også som tråstarter fått veldig mye opp gjennom åra. Levde greit da jeg gikk på skole og bodde andre steder i landet.

Sitter igjen med et inntrykk av jeg ble sett på som bortskjemt av mange, men strengt tatt så driter jeg i om noen mener jeg er utskjemt. Så lenge mine foreldre har veldig god råd, og har penger å dele ut til oss barn så tar jeg gjerne imot. Det er jeg sikker på alle hadde gjordt. For har man penger nok, så har man et problem mindre i livet å tenke på. Man lærer jo verdien av pengene selv om man har større beløp disponibelt.

[Gjest Sirena]

Jeg vil ikke kalle deg bortskjemt, det er ganske negativt ladet. Vil heller foreslå å kalle deg for "heldig". Du har vært, og er heldig! Det er da bare fint det!

[Gjest Mirine]

Men jeg ville nok kviet meg for å fortelle for mye til alle og enhver om hva du har fått. Hvorfor skal dine venner vite at du sitter på et stort aksjefond? Selv forteller jeg aldri hvor mye penger jeg har i bakhånd, det er noe ingen andre har noe med (og det synes ikke på skattelistene heller pga studielånet).

←

OK, jeg tror jeg har blitt litt misforstått av flere her. Det er ikke slik at dette er noe jeg plaprer om til alle og enhver. Endel av mine venner vet at jeg bor billig, men det er ene og alene fordi jeg ikke gidder å lyve når folk spør hvordan jeg og samboeren, som begge er studenter, kan ha råd til å bo så bra som vi gjør. Når det gjelder det andre, særlig fondsdelen, er det bare disse tre venninnene, som er mine beste venner, som vet det. Jeg angrer på at jeg fortalte dem det, men det hadde noe med settingen og temaene vi diskuterte det i å gjøre. Jeg får nå ikke tatt det tilbake da. Men det jeg egentlig lurte på var jo om jeg faktisk var bortskjemt og om folk flest faktisk mener det er galt at foreldre støtter barna sine slik.

- Og til de som nevnte det; Jeg er veldig, veldig klar over at jeg har vært utrolig heldig. Jeg vet at jeg er svært priviligert, jeg tar overhodet ikke dette som en selvfølge, verken nå eller i fremtiden. Jeg har jobbet ved siden av skolen hele tiden, og er fullt i stand til å klare meg på egenhånd om nødvendig!

[Varja]

Dersom jeg skulle få muligheten til å støtte mitt barn i studietiden på den måten dine foreldre gjør, så ville jeg gjøre det uten å nøle. Er vel tvilsomt at jeg får så god råd som dine foreldre, men jeg skal ihvertfall bidra så godt jeg kan!

Det som imidlertid forbauser meg er at du sier du jobber mye ved siden av studiene. Hadde jeg vært deg så ville jeg sørget for å benytte meg av den unike muligheten å få konsentrere meg 100% om faget hvis jeg først hadde råd til det! Det kommer nok av år seinere når din primære geskjeft vil være å jobbe og tjene penger.

[Gjest gjest1]

Huff det er så tåpelig og dumt synes jeg at andre skal se "ned" på deg fordi dine foreldre har hatt denne muligheten til å hjelpe deg mye.

Om du kan kalles bortskjemt vet jeg ikke helt, for det har i grunn med innstilling å gjøre. Men heldig har du vært.

Har jeg mulighet til å hjelpe mine barn på en slik måte når de blir stor, vil jeg gjøre det!

Min foreldre er ikke rik og har i grunn ikke hatt mer enn vi trengte i oppveksten, men når vi flyttet hjemmefra og lånene ble nedbetalt fikk de mye bedre råd. Da har de ofte hjulpet oss 4 barna med ting og penger. Kjøleskap til bursdagen feks. Men jeg har aldri forventet slike ting og det gjør heller ikke søskene mine. Likevel har vi kanskje fått litt mer enn andre etter at vi flyttet hjemmefra. Dette er jeg utrolig glad for og vi har tilbake hjulpet de med feks praktiske ting som flytting, tømming av leilighet etter besteforeldre, oppussing osv. Selv om vi har generøse foreldre slutter vi aldri å være takknemlig av den grunn.

Jeg har også ei venninne som synes jeg er bortskjemt pga dette, det har i grunn ført til at jeg aldri forteller henne hva jeg fikk til jul eller bursdag, eller hvor mye pengestøtte vi fikk til bryllupet vårt. Hun blir sur og hånlig om hun får vite noe(om det så er et par sko eller en middag på restaurant altså....) så da sier jeg ikke noe og alle hjerter gleder seg. Så det er i grunn mitt råd til deg, hvis du merker at de rundt deg synes du er bortskjemt, så ikke si noe. Det kommer det sjeldent noe godt ut av!

Vær glad for at du har foreldre som kan hjelpe deg du og glem aldri å være takknemlig og hjelpsom tilbake

[Twigi]

Jeg synes du er bortskjemt. Du er sikkert ei hyggelig jente, det er ikke det - men med så mye sponsing så er du bortskjemt.

Men bevares, det høres jo deilig ut, da. Hvem ville ikke gjerne vinne i lotto, liksom?

Jeg er ikke god for så mye som foreldrene dine , men har god økonomi. Da min eldste gikk på folkehøyskole, var det ikke snakk om annet enn studielån for å dekke det året. Vi stiller opp hvis det blir krise, men jeg vil at ungene mine selv skal finne ut hvordan de skal klare seg. Med mye sponsing, så vil innkjøp, ferier, forbruk og utstyr etc lett bli veldig mye dyrere enn det man selv klarer å finansiere. Dermed blir det tøft hvis man plutselig skal klare seg alene. Jeg vil ikke at ungene mine skal venne seg til å få penger jevnlig fra oss. Men er det krise, så vet de at de kan komme. Men jeg casher ikke ut "for moro skyld" - trenger de ekstra tilskudd til ferie, så må de stille opp når de kommer hjem.

Skulle gjerne kjøpt både leilighet og bil til ungene mine, men jeg tror faktisk det er best for dem at jeg ikke har råd til det.

Så jeg mener du er bortskjemt. For selv om du jobber og sier at at du har et fornuftig forhold til penger, så blir det aldri det samme som å ikke he noe buffer.

Jeg sier som Blomster-Finn: Penger skal man jobbe for, ikke bare få

[Gjest gjest1]

Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å si at du er bortskjemt. Du er heldig som har vokst opp i en ressurssterk familie. Det er de færreste som får de mulighetene som du har fått. Så lenge du er takknemlig for det du får og har fått av foreldrene dine, og ikke tar det som en selvfølge at de bidrar, så synes jeg ikke du er bortskjemt. Heldig er du!! (og det er vel kanskje naturlig at man blir litt misunnelig...)

←

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man trenger å være bortskjemt selv om man har fått mye penger. Jeg ser heller ikke noe galt i å ha fått en buffer hjemmefra - jeg har fått det selv (fra besteforeldrene mine), og har brukt den fornuftig. Resultatet er at jeg kunne prioritere noe jeg virkelig ville klare karrieremessig, men som ikke var lett å få til økonomisk. Pengene har strukket langt, og ved hjelp av dem (og egeninnsats) har jeg kommet omtrent dit jeg ville.

Jeg kjenner også andre som har arvet mye penger i ung alder, og som selvsagt har hatt stor nytte av disse pengene (kjøpt lånefri leilighet f eks), men som likevel har satset masse tid på lang og viktig utdanning og jobb (en er kreftforsker). Det er jo ikke slik at man automatisk blir umoden og og uansvarlig om man får penger.

Men jeg synes du har fått MYE, da. For meg hadde det vært snålt om foreldre/besteforeldre hadde betalt lange ferier for meg - på den annen side kunne jeg valgt å bruke penger jeg har fått av dem på den måten. Andre jeg vet om har forøvrig fått penger til ferie og merkeklær i ungdomstida, men ikke andre og kanskje viktigere ting slik som du, avhengig av foreldrenes økonomi... Det viktigste er etter min oppfatning at man ikke tar pengene for gitt - eller at man forventer at foreldre skal kjøpe en fri fra kriser eller betale luksus og annet som dukker opp.

Dessuten virker det jo som du skjønner både at du er heldig og du har drivkraft til å jobbe. Så å være misunnelig, eller kalle deg bortskjemt , synes jeg er dumt. Og det at man ikke har vondt av å IKKE få penger er jo bare enda en grunn til å ikke være misunnelig:-)

[Gjest rikka]

Du virker ikke bortskjemt ut fra det jeg legger i det å være bortskjemt. Du har vært heldig og jeg skal ærlig innrømme at jeg godt kunne tenke meg å være like heldig. Bortskjemt i pengesammenheng er for meg å ikke tenke på å legge penger unna til husleie og faste regninger fordi man vet at når det ikke er penger der så får man av mor og far. Sånn bortskjemt tror jeg ikke du er.

Jeg har en venninne som alltid har hatt moren som backup når hun har manglet penger til husleie. Hun har alltid brukt penger til det hun har lyst til, og det hun har måttet bruke penger på som husleie har hun fått av sin mor. Men samtidig har hun også betalt tilbake en del, både ved å hjelpe moren og ved å betale med penger. Av og til kjenner jeg misunnelsen stikke inne i meg, for jeg har aldri hatt noen jeg kunne få penger av, har alltid måttet klare meg selv, veie hver krone før jeg bruker den, og av og til kjenner jeg også det ønsket om å bare kunne slappe av fra det økonomiske. Men venninnen min er heller ikke bortskjemt, fordi hun vet at hun har vært heldig, så misunnelsen har ikke tatt overhånd.

Jeg tror mange av oss kunne tenke oss å være i samme situasjon som deg, det gjelder bare å være ærlig nok til å innrømme det. Men vi er alle født inn i forskjellige familier og med forskjellig økonomisk bakgrunn og lærer oss å leve i forhold til det. Jeg har det bra fordi om jeg må tenke på hva jeg bruker penger til, unner meg ferier i sydlige strøk av og til så jeg klarer meg. Men av og til skulle jeg gjerne sett meg selv som en millionarving eller lottomillionær, like stor sjanse for begge deler.

Nyt det du har, det vil alltid være noen som er misunnelige uten at det trenger å si noe for det ekte vennskapet.

[Freyja]

Jeg synes ikke du er bortskjemt. Men veldig heldig.

I min familie hadde vi dårlig råd lenge, men pappa gjorde en god investering og etterutdannet seg, så de siste 5 årene har det blitt bedre og bedre. Så både min søster og jeg fikk både førerkort og bil (bodde LANGT ute på landet), og vi har fått støtte når vi har hatt behov for det.

Mange som mener jeg er bortskjemt.

Men en ting; jeg begynte å jobbe i skolens ferier da jeg var 13. Jeg fikk jobb ved siden av skolen da jeg begynte på videregående. Jeg har måttet betale alle regninger selv.

Jeg har gjort noen DUMME økonomiske valg, og måttet svi for det. Men foreldrene mine har hjulpet meg gjennom det verste, og det som får meg til å ikke gjøre slike valg igjen, er den takknemligheten jeg føler for den hjelpen jeg har fått.

Og den takknemligheten er også den som får meg til å ikke be om penger. Jeg har vært i skikkelig knipe et par ganger, og måttet det, men det er en god stund siden nå.

Bortskjemt er man vel først når man tar hjelpen for gitt og ikke stiller opp hvis foreldrene trenger det? Jeg har aldri sagt nei hvis pappa har bedt meg gjøre noe for dem. Men hadde jeg ikke vært takknemlig, ok - da hadde jeg vært bortskjemt.

Hvis foreldrene har mulighet til det - hvorfor i all verden skal de ikke hjelpe barna sine gjennom livet?