Narsissistisk ex og far til mine barn

[AnonymBruker]

Andre som har vært så uheldig å finne partner med sterke narsissistiske trekk som de også har fått barn med? 

Jeg så det jo ikke før etter bruddet, var ulykkelig i forholdet, men trodde jeg var årsaken til alt, slik jeg alltid fikk høre. I terapi etterpå skjønte jeg hva han er, og sliter masse med det nå siden han er umulig å samarbeide med om barna, og han manipulerer jo dem nå på alle måter.

Nytter ikke å snakke med ham for han ser jo ikke seg selv, jeg er problemet om jeg tar opp ting. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, føler meg helt maktesløs, han "vinner" uansett. Sier jrg fra når han har gjort ting mot barna, stemples jeg som vanskelig, og det blir bensin på bålet, sier jeg ikke noe får han jo holde på i fred. Barna kommer jo til å se det etterhvert, men de tviholder jo på ideen om at pappa er en bra mann, selv om det bildet slår sprekker for hver dag. Dette er så kjempetungt.

Etter samvær med far bruker de dager på å hente seg inn igjen, de har angst før de skal dit, men de er livredd far skal få vite hva de tenker, så å ikke dra tør/vil de ikke heller. 

Hva gjør man? Bare venter til barna skjønner det?

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Dette er så vanskelig,  og er en av grunnene til at jeg holder ut i ett forhold med en sånn mann. Jeg vet at han hadde tatt barna fra meg, og at de hadde blitt manipulert til å kun være med han.. Har egentlig ikke noen gode råd, annet enn å være der for de når de trenger det, og etterhvert når barna kan bestemme selv, minske samværet.

Anonymkode: 4871e...e22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Andre som har vært så uheldig å finne partner med sterke narsissistiske trekk som de også har fått barn med? 

Jeg så det jo ikke før etter bruddet, var ulykkelig i forholdet, men trodde jeg var årsaken til alt, slik jeg alltid fikk høre. I terapi etterpå skjønte jeg hva han er, og sliter masse med det nå siden han er umulig å samarbeide med om barna, og han manipulerer jo dem nå på alle måter.

Nytter ikke å snakke med ham for han ser jo ikke seg selv, jeg er problemet om jeg tar opp ting. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, føler meg helt maktesløs, han "vinner" uansett. Sier jrg fra når han har gjort ting mot barna, stemples jeg som vanskelig, og det blir bensin på bålet, sier jeg ikke noe får han jo holde på i fred. Barna kommer jo til å se det etterhvert, men de tviholder jo på ideen om at pappa er en bra mann, selv om det bildet slår sprekker for hver dag. Dette er så kjempetungt.

Etter samvær med far bruker de dager på å hente seg inn igjen, de har angst før de skal dit, men de er livredd far skal få vite hva de tenker, så å ikke dra tør/vil de ikke heller. 

Hva gjør man? Bare venter til barna skjønner det?

Anonymkode: 65597...19d

Jepp! Bare jeg innså dette mens vi var sammen. Du gjorde ikke det altså?

Eneste positive er at han ikke maipulerer barnet tror jeg. Da hadde jeg merket det. Men man vet aldri... Men  han var et helvete mot meg.  Før etter brudd. 

Det som hjelper er minst mulig kommunikasjon. JA eller NEI eller meget korte praktiske svar vedr barna. Aldri smileys, aldri la han komme inn under huden din. De hater å miste kontroll. Vær kald. Svar kun konkret på ting "ok" og spør om minst mulig.

Et vanlig samarbeid kan du bare glemme. De har alltid rett vet du...

Her deles alt, 17 mai,bursdager,foreldrrmøter slik at jeg ALDRI går sammen med han. Det tåler ikke ptsd en min.

Ser vi på samme "fotballkamp" osv står jeg langt i fra han.

Det beste er at barn vokser, vipps har de egen mobil og det blir enda mindre praktisk kontakt. 

 

Er du veldig bekymret for barna kontakt BV. Men de gjør ikke så mye, narrsisten snakker bare rundt dem og ,og fremstår som den normale mellom dere....flinke å snakke for seg...vi var årevis i møter med BV... Nytter ikke. Narrsister lyver bare. 

Anonymkode: 73f3d...917

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvor gamle er barna? Dette er så vanskelig,  og er en av grunnene til at jeg holder ut i ett forhold med en sånn mann. Jeg vet at han hadde tatt barna fra meg, og at de hadde blitt manipulert til å kun være med han.. Har egentlig ikke noen gode råd, annet enn å være der for de når de trenger det, og etterhvert når barna kan bestemme selv, minske samværet.

Anonymkode: 4871e...e22

11 og 13, så de er jo begge straks gamle nok til å bestemme selv, men de tør jo ikke si sin mening. Han lager drama ut av alt, og bruker deres samvittighet for å få det som han vil. Vil dere virkelig skuffe pappa, da blir jeg lei meg osv. Han kan også straffe med silent treatment, som gjør dem helt desperate etter å gjøre ting bra igjen. Og da får han jo sitt påfyll med smisk og smiger fra dem for at de skal føle at han liker dem.

Han har ikke mye samvær heldigvis, og han har fått seg ny kjæreste, og jeg ser jo at det allerede endrer hans prioriteringer, så mulig han selv rygger ut av det og heller lever livet med den nye erobringen. Men det også vil jo være veldig smertefult for barna, dessverre 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jepp! Bare jeg innså dette mens vi var sammen. Du gjorde ikke det altså?

Eneste positive er at han ikke maipulerer barnet tror jeg. Da hadde jeg merket det. Men man vet aldri... Men  han var et helvete mot meg.  Før etter brudd. 

Det som hjelper er minst mulig kommunikasjon. JA eller NEI eller meget korte praktiske svar vedr barna. Aldri smileys, aldri la han komme inn under huden din. De hater å miste kontroll. Vær kald. Svar kun konkret på ting "ok" og spør om minst mulig.

Et vanlig samarbeid kan du bare glemme. De har alltid rett vet du...

Her deles alt, 17 mai,bursdager,foreldrrmøter slik at jeg ALDRI går sammen med han. Det tåler ikke ptsd en min.

Ser vi på samme "fotballkamp" osv står jeg langt i fra han.

Det beste er at barn vokser, vipps har de egen mobil og det blir enda mindre praktisk kontakt. 

 

Er du veldig bekymret for barna kontakt BV. Men de gjør ikke så mye, narrsisten snakker bare rundt dem og ,og fremstår som den normale mellom dere....flinke å snakke for seg...vi var årevis i møter med BV... Nytter ikke. Narrsister lyver bare. 

Anonymkode: 73f3d...917

Begynte vel å ane noe, men innså det ikke før etterpå nei. Jeg var så hjernevasket og nedbrutt at jeg trodde jeg var verdens verste kjerring å leve med. En belastning og en dårlig person. Heldigvis hjalp fagfolk meg til å se sannheten, jeg hadde jo mistet kontakt med stort sett alle venner og bekjente i løpet av forholdet, som jeg også trodde var kun meg. Men ser jo at det også var han som trakk i tråder.

De er såpass store at de har mobiler, men vil ikke at de skal være mellommenn så må jo ha direkte kontakt med ham. Men ja, minst mulig. 

Jeg fremstår jo fortsatt som vanskelig da om jeg ikke vil feire 17 mai og bursdager og jul sammen med faren, for barnas skyld, for han greier det jo fint. Ingen andre ser jo hvordan han er, veldig sjarmerende, hjelpsom og grei utad. 

Vi har prøvd FVK, men som du sier, han snakker dem rundt, og avleder med å gråte å være så lei seg for at han ser barna så lite, antyder det er min feil osv. Prøver jeg si noe virker jeg som den vanskelige, akkurat slik han vil ha det. 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

Jeg var i en sånn situasjon. Fikk tre barn på to år, og så kom jeg meg bort ved hjelp av krisesenter. 

Krisesenter tok meg med til advokat med en gang. Han var tydelig på at samvær bare skulle foregå hjemme hos meg, siden barna var så små. Men far fikk fort manipulert meg til å gå med på samvær hos han. Og så ble det enda mer kaotisk. X antall runder hos bv. I starten trodde de mer på han, jeg var den som skapte drama og problem, og de sa at barn kan ikke leve i så konfliktfylte forhold. Da roet jeg meg helt ned og begynte å samle bevis. 

Naiv som jeg var trodde jeg nemlig at dette var en enkelt sak om man søkte hjelp hos bv, men det er ikke det når far er så ekstremt manipulativ. 

Det ble ti år med samvær mellom far og barn. De gråt da de skulle dra. Nektet å sette seg inn i bilen. Endret adferd da de kom hjem. Måtte bruke søndagene de kom hjem som full "debriefing"-dag. Vi kunne aldri ha planer. Samvær ble stanset i perioder. Samvær var i perioder ikke like ofte som avtalt (skulle i utgangspunktet være annen hver helg). Det var x antall runder med politi pågrunn av trusler fra far. Men de fikk ikke gjort stort. X antall runder med bv og fvk. X antall runder hos advokat. Saken har kostet meg helt villt mye penger. 

Etter 10 år hadde jeg nok beviser. 10 år. Det er helt sykt. Advokaten min var tydelig på at det hadde ingenting for seg å gå rettens vei før jeg hadde haugevis med dokumentasjon, for jeg kunne risikere å tape. 

Barna var da 9-11 år gamle. Jeg stoppet samvær og stevnet far for retten. Barna måtte til samtaler med sakkyndig psykolog. Og jeg la frem over tusen smser fra far med trakassering mot meg. Jeg la frem all dokumentasjon bhg og skolen hadde om bl.a vanskelig samarbeid med far (de har heldigvis vært på min side fra dag 1, og faktisk vært de som har skjønt mest av hvordan far var), dokumentasjon på at far har nektet pass, jeg la frem alt skriftlig far har gjort (i sinne har han tidvis sendt fra seg noen skriftlige brev til ulike instanser. Disse fikk jeg fatt i, og de ble svært fellende). Jeg hadde en del lydopptak fra overlevering ved samvær. Og diverse annet. Far ble fradømt samvær OG foreldreansvar. 

Jeg er glad for utfallet. Men for ungene sin del burde det skjedd mye tidligere. Og for min del. Eldste barnet sliter i dag med tillit til hjelpeinnstanser. Hun har vært på x antall samtaler med bv og fortalt om hvor jævlig det har vært hos far, og hun sitter igjen med en følelse av at ingen gidder å hjelpe. Midterste har tegn til ptsd. Yngste har klart seg best. 

Jeg har fått kptsd etter å ha stått i dette i 10 år. Jeg har gått fra å være en suksessfull leder i et stort firma til å i dag leve på aap på fjerde året, og er strake veien på vei mot ufør. Jeg er livredd andre mennesker, har ingen tillit til andre rundt meg, har mareritt hver natt om eksmannen min. Jeg har voldsalarm, er livredd hver gang jeg hører en uvanlig lyd, og har et ekstremt kontrollbehov for å sørge for at jeg og barna trygge hele tiden. 

Unner ingen å leve i dette helvete.

Anonymkode: 25a6d...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

11 og 13, så de er jo begge straks gamle nok til å bestemme selv, men de tør jo ikke si sin mening. Han lager drama ut av alt, og bruker deres samvittighet for å få det som han vil. Vil dere virkelig skuffe pappa, da blir jeg lei meg osv. Han kan også straffe med silent treatment, som gjør dem helt desperate etter å gjøre ting bra igjen. Og da får han jo sitt påfyll med smisk og smiger fra dem for at de skal føle at han liker dem.

Han har ikke mye samvær heldigvis, og han har fått seg ny kjæreste, og jeg ser jo at det allerede endrer hans prioriteringer, så mulig han selv rygger ut av det og heller lever livet med den nye erobringen. Men det også vil jo være veldig smertefult for barna, dessverre 

Anonymkode: 65597...19d

Jeg har barn med en sånn mann.
 

 Jeg var utrolig skadet etter det forholdet, jeg hoppet inn i hver diskusjon med han med nebb og klør, jeg hadde et ekstremt behov for å bli forstått… jo mer jeg kjempet, jo mer knuste han meg.

Eksen din driver med psykisk vold mot barna deres, og skjermes de ikke blir de ødelagt, og i verste fall selv utvikler narsissistiske trekk. 
Snakk med familievernkontoret. 
Jeg måtte ringe politiet til slutt, jeg ble satt over til avdelingen for vold i familien… jeg sa at nei nei, han er ikke voldelig, de svarte jo det er han, psykisk vold er noen ganger mye verre enn fysisk, og han er absolutt voldelig… sjikane og truende/manipulerende oppførsel er absolutt grunnlag for anmeldelse.

Eneste som hjelper er å holde det til enkle samtaler om barna, ja, nei, ikke kast bensin på bålet hans, han vil at du skal reagere… reagerer du ikke, kommer han ikke til å få det han vil, og antagelig flytte det over på andre, dessverre for deg kan det være en av barna, de velger som regel en… så pass på. Går det for langt anmelder du. 

Min kuttet kontakten med oss da han traff en ny.

Noe som er trist for barna, men i virkeligheten en stor gave, og de vil forstå det en dag. 

Du må beskytte barna. 

Anonymkode: 3c0b5...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg var i en sånn situasjon. Fikk tre barn på to år, og så kom jeg meg bort ved hjelp av krisesenter. 

Krisesenter tok meg med til advokat med en gang. Han var tydelig på at samvær bare skulle foregå hjemme hos meg, siden barna var så små. Men far fikk fort manipulert meg til å gå med på samvær hos han. Og så ble det enda mer kaotisk. X antall runder hos bv. I starten trodde de mer på han, jeg var den som skapte drama og problem, og de sa at barn kan ikke leve i så konfliktfylte forhold. Da roet jeg meg helt ned og begynte å samle bevis. 

Naiv som jeg var trodde jeg nemlig at dette var en enkelt sak om man søkte hjelp hos bv, men det er ikke det når far er så ekstremt manipulativ. 

Det ble ti år med samvær mellom far og barn. De gråt da de skulle dra. Nektet å sette seg inn i bilen. Endret adferd da de kom hjem. Måtte bruke søndagene de kom hjem som full "debriefing"-dag. Vi kunne aldri ha planer. Samvær ble stanset i perioder. Samvær var i perioder ikke like ofte som avtalt (skulle i utgangspunktet være annen hver helg). Det var x antall runder med politi pågrunn av trusler fra far. Men de fikk ikke gjort stort. X antall runder med bv og fvk. X antall runder hos advokat. Saken har kostet meg helt villt mye penger. 

Etter 10 år hadde jeg nok beviser. 10 år. Det er helt sykt. Advokaten min var tydelig på at det hadde ingenting for seg å gå rettens vei før jeg hadde haugevis med dokumentasjon, for jeg kunne risikere å tape. 

Barna var da 9-11 år gamle. Jeg stoppet samvær og stevnet far for retten. Barna måtte til samtaler med sakkyndig psykolog. Og jeg la frem over tusen smser fra far med trakassering mot meg. Jeg la frem all dokumentasjon bhg og skolen hadde om bl.a vanskelig samarbeid med far (de har heldigvis vært på min side fra dag 1, og faktisk vært de som har skjønt mest av hvordan far var), dokumentasjon på at far har nektet pass, jeg la frem alt skriftlig far har gjort (i sinne har han tidvis sendt fra seg noen skriftlige brev til ulike instanser. Disse fikk jeg fatt i, og de ble svært fellende). Jeg hadde en del lydopptak fra overlevering ved samvær. Og diverse annet. Far ble fradømt samvær OG foreldreansvar. 

Jeg er glad for utfallet. Men for ungene sin del burde det skjedd mye tidligere. Og for min del. Eldste barnet sliter i dag med tillit til hjelpeinnstanser. Hun har vært på x antall samtaler med bv og fortalt om hvor jævlig det har vært hos far, og hun sitter igjen med en følelse av at ingen gidder å hjelpe. Midterste har tegn til ptsd. Yngste har klart seg best. 

Jeg har fått kptsd etter å ha stått i dette i 10 år. Jeg har gått fra å være en suksessfull leder i et stort firma til å i dag leve på aap på fjerde året, og er strake veien på vei mot ufør. Jeg er livredd andre mennesker, har ingen tillit til andre rundt meg, har mareritt hver natt om eksmannen min. Jeg har voldsalarm, er livredd hver gang jeg hører en uvanlig lyd, og har et ekstremt kontrollbehov for å sørge for at jeg og barna trygge hele tiden. 

Unner ingen å leve i dette helvete.

Anonymkode: 25a6d...70e

Uff, så trist å høre. Vi er heldigvis ikke helt der, men kan fort havne der, for det skjer så mye ugreit his ham. Tør ikke dra inn bv av nettopp det du sier, jeg risikerer å miste barna for han manipulerer og lyver der han kan. 

Jeg også ble syk, ufør av dette, men trodde det var pga at jeg ikke taklet livet, at jeg ikke greide å være bra nok, ser først nå at det var det giftige forholdet som tok knekken på meg. 

Håpet mitt er at de snart er store nok til å se det selv. Velger de å ikke dra på samvær tror jeg ikke han prøver kjempe for dem, da nye forholdet nok bare tar over. Barna er mestvi veien der, men ser også bra ut på papiret; fasade.

Jeg har lite bevis, han passer på skriftlig til meg at alt ser pent ut og alt som skjer der med barna er jo bare hva de forteller. Har noe stygt fra mens vi var sammen, men det greier han nok bortforklare. 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har barn med en sånn mann.
 

 Jeg var utrolig skadet etter det forholdet, jeg hoppet inn i hver diskusjon med han med nebb og klør, jeg hadde et ekstremt behov for å bli forstått… jo mer jeg kjempet, jo mer knuste han meg.

Eksen din driver med psykisk vold mot barna deres, og skjermes de ikke blir de ødelagt, og i verste fall selv utvikler narsissistiske trekk. 
Snakk med familievernkontoret. 
Jeg måtte ringe politiet til slutt, jeg ble satt over til avdelingen for vold i familien… jeg sa at nei nei, han er ikke voldelig, de svarte jo det er han, psykisk vold er noen ganger mye verre enn fysisk, og han er absolutt voldelig… sjikane og truende/manipulerende oppførsel er absolutt grunnlag for anmeldelse.

Eneste som hjelper er å holde det til enkle samtaler om barna, ja, nei, ikke kast bensin på bålet hans, han vil at du skal reagere… reagerer du ikke, kommer han ikke til å få det han vil, og antagelig flytte det over på andre, dessverre for deg kan det være en av barna, de velger som regel en… så pass på. Går det for langt anmelder du. 

Min kuttet kontakten med oss da han traff en ny.

Noe som er trist for barna, men i virkeligheten en stor gave, og de vil forstå det en dag. 

Du må beskytte barna. 

Anonymkode: 3c0b5...19a

Jeg vet jeg må beskytte dem, vet bare ikke hvordan. Han er nok verst med ene barnet ja, som er lett mottakelig for dette, sliter litt med ulikt og veldig empatisk. Jeg har ingen bevis, går jeg hardt til verks er jeg redd han greier ta barna fra meg, for han hevdet jo at jeg var psykisk ustabil og uegnet som mor. Ustabil var jeg jo forsåvidt pga ham. Natt og dag å bo uten ham, kan jo puste nå. Men ikke når barna er der😭

Anonymkode: 65597...19d

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Andre som har vært så uheldig å finne partner med sterke narsissistiske trekk som de også har fått barn med? 

Jeg så det jo ikke før etter bruddet, var ulykkelig i forholdet, men trodde jeg var årsaken til alt, slik jeg alltid fikk høre. I terapi etterpå skjønte jeg hva han er, og sliter masse med det nå siden han er umulig å samarbeide med om barna, og han manipulerer jo dem nå på alle måter.

Nytter ikke å snakke med ham for han ser jo ikke seg selv, jeg er problemet om jeg tar opp ting. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, føler meg helt maktesløs, han "vinner" uansett. Sier jrg fra når han har gjort ting mot barna, stemples jeg som vanskelig, og det blir bensin på bålet, sier jeg ikke noe får han jo holde på i fred. Barna kommer jo til å se det etterhvert, men de tviholder jo på ideen om at pappa er en bra mann, selv om det bildet slår sprekker for hver dag. Dette er så kjempetungt.

Etter samvær med far bruker de dager på å hente seg inn igjen, de har angst før de skal dit, men de er livredd far skal få vite hva de tenker, så å ikke dra tør/vil de ikke heller. 

Hva gjør man? Bare venter til barna skjønner det?

Anonymkode: 65597...19d

Hadde satt barnevernet på saken. Bare å fortelle hva du observerer. 

[AnonymBruker]

Ta det til retten før det eskalerer. For det vil det alltid gjøre når man har med slike personligheter å gjøre. Stol på meg her vær så snill. 

Svar han kun med ja og nei og unngå alt av diskusjoner. Eneste måten å håndtere sånne ekser på. Han kommer til å holde helvette til barna er voksne uansett hva du gjør eller ikke. Og han kommer til å finne feil i alt du gjør og ikke gjør og psyke deg ned til et nivå hvor du ikke lenger husker hvem du er. Han kommer til å beskylde deg for å være psykisk ustabil og ha rusproblemer mm…
 

Få deg advokat og sett tydelig grenser og regler i retten asap. 

Anonymkode: 61b41...f0e

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (23 minutter siden):

Hadde satt barnevernet på saken. Bare å fortelle hva du observerer. 

Men da blir det ord mot ord. Tviler på at barna tør si sannheten, de vet det er verre å lyve om han enn om meg. De er jo styrt av frykt for å miste faren der, meg vet de at de har uansett.

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ta det til retten før det eskalerer. For det vil det alltid gjøre når man har med slike personligheter å gjøre. Stol på meg her vær så snill. 

Svar han kun med ja og nei og unngå alt av diskusjoner. Eneste måten å håndtere sånne ekser på. Han kommer til å holde helvette til barna er voksne uansett hva du gjør eller ikke. Og han kommer til å finne feil i alt du gjør og ikke gjør og psyke deg ned til et nivå hvor du ikke lenger husker hvem du er. Han kommer til å beskylde deg for å være psykisk ustabil og ha rusproblemer mm…
 

Få deg advokat og sett tydelig grenser og regler i retten asap. 

Anonymkode: 61b41...f0e

Rusproblemer er det jo han som er i nærheten av å ha, men ja, han har jo ikke alle år konkludert med at jeg er psykisk syk og uegnet. 

Synes det blir så drøyt å gå til retten, og som min behandler sier, om jeg kaster faren under bussen, vil barna hate meg når de ikke selv ser ham som er problem enda. De må se først, men det tar jo tid. Jeg prøver stille spm som gjør at de må tenke selv, uten å kritisere far direkte. Hvorfor gjør han det, hva tror du han mente da osv. 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Rusproblemer er det jo han som er i nærheten av å ha, men ja, han har jo ikke alle år konkludert med at jeg er psykisk syk og uegnet. 

Synes det blir så drøyt å gå til retten, og som min behandler sier, om jeg kaster faren under bussen, vil barna hate meg når de ikke selv ser ham som er problem enda. De må se først, men det tar jo tid. Jeg prøver stille spm som gjør at de må tenke selv, uten å kritisere far direkte. Hvorfor gjør han det, hva tror du han mente da osv. 

Anonymkode: 65597...19d

Helt opp til deg hva du gjør med din situasjon. Du ba om råd, jeg kom med et råd. 
 

Pleide å svelge kameler og være naiv. Det førte til en 12 år lang krig.
 

Dersom han virkelig er narcissist, så ønsker jeg deg lykke til med den strategien og håper det ordner seg på best mulig måte for deg og barna . Jeg burde selv ha involvert advokat og vært i forkant i allefall, fremfor å la tvilen komme han til gode. 

Anonymkode: 61b41...f0e

[AnonymBruker]

Jeg er datter av en narsissistisk mor, og jeg kan fortelle deg: barna dine utsettes for det samme helvete som du ble. 
 

De er bare alene om det. De er barn under en tyrannisk og jævlig far. 
 

De vet. Faren behandler dem jævlig, bare når ingen ser på. 

Anonymkode: b5d84...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er datter av en narsissistisk mor, og jeg kan fortelle deg: barna dine utsettes for det samme helvete som du ble. 
 

De er bare alene om det. De er barn under en tyrannisk og jævlig far. 
 

De vet. Faren behandler dem jævlig, bare når ingen ser på. 

Anonymkode: b5d84...c8a

Det jeg er redd for ja. Men som barn av en, er lojalitet og kjærlighet til forelder så sterk at man bare godtar? Kjemper for å bli elsket? Hvorfor sier de ikke noe til meg eller andre? Skam?

Vi har snakket om at de ikke trenger dra dit om de ikke vil, men det tør de ikke. Hva skal du si til pappa da? Han må ikke få vite... og spør jeg om situasjoner så vil de ikke fortelle, det går bra, det gjør ikke noe, han prøvde sitt beste, stakars pappa osv. 

Men det kommer jo drypp når de har fått nok, og de er så slitne etter å ha vært der, tragisk. 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Helt opp til deg hva du gjør med din situasjon. Du ba om råd, jeg kom med et råd. 
 

Pleide å svelge kameler og være naiv. Det førte til en 12 år lang krig.
 

Dersom han virkelig er narcissist, så ønsker jeg deg lykke til med den strategien og håper det ordner seg på best mulig måte for deg og barna . Jeg burde selv ha involvert advokat og vært i forkant i allefall, fremfor å la tvilen komme han til gode. 

Anonymkode: 61b41...f0e

Jeg er redd at å gå til krig er det som eskalerer det. Han har fått alle på fvk osv på sin side hittil. Håpet mitt er at den nye dama gjør at han mister interessen litt og han får nok supply fra henne. Det kommer jo an på henne, om hun tenker å ta vare på familien er viktig går han jo i den retningen, synes hun det er best å ha ham for seg selv, går han vel over dit litt og litt. 

Saken er tatt opp med helsesykepleier på skole, arkivert der, med BUP siden ett av barna går der, med min fastlege og min psykolog. Fvk er håpløst siden han er med, da tar han over og styrer narrativet til sin fordel. Får ikke time på fvk alene. 

Anonymkode: 65597...19d

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Men da blir det ord mot ord. Tviler på at barna tør si sannheten, de vet det er verre å lyve om han enn om meg. De er jo styrt av frykt for å miste faren der, meg vet de at de har uansett.

Anonymkode: 65597...19d

Da vil i hvertfall du ha gjort ditt! Dette er viktig for barna å vite når de blir større! 

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (1 minutt siden):

Da vil i hvertfall du ha gjort ditt! Dette er viktig for barna å vite når de blir større! 

Ja, det er sant. Har vært innom de fleste instanser utenom bursdag da, så jeg har søkt hjelp. Men vet at å kjempe med sånne som exen er vanskelig da han vil ha andre spilleregler, annen motivasjon, ingen skrupler og ikke ser noen andre enn seg selv og urett mot seg selv. Jeg er ikke sterk nok enda til å ikke knekke når han begynner med manipulasjon mot meg. Han vet jo alle mine svake punkt og har masse ammunisjon. 

Anonymkode: 65597...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det jeg er redd for ja. Men som barn av en, er lojalitet og kjærlighet til forelder så sterk at man bare godtar? Kjemper for å bli elsket? Hvorfor sier de ikke noe til meg eller andre? Skam?

Vi har snakket om at de ikke trenger dra dit om de ikke vil, men det tør de ikke. Hva skal du si til pappa da? Han må ikke få vite... og spør jeg om situasjoner så vil de ikke fortelle, det går bra, det gjør ikke noe, han prøvde sitt beste, stakars pappa osv. 

Men det kommer jo drypp når de har fått nok, og de er så slitne etter å ha vært der, tragisk. 

Anonymkode: 65597...19d

De godtar alt, de tror det er deres feil at pappa er slem. De kan ikke si det til noen, lojaliteten er for stor. Og ofte når de prøver fortelle det er ikke de voksne lydhøre til å ta i mot samtelen. Du vil nok forstå komplekset, men andre som ikke kjenner han godt vil ikke klare det. 

Anonymkode: b5d84...c8a