Min situasjon og identitetsreise

[AnonymBruker]

Bakgrunn og barndom:Jeg er en mann på over 40 år som i økende grad kjenner på at jeg er født i feil kropp. Dette er følelser som går langt tilbake. Allerede som barn hadde jeg en dragning mot det feminine; jeg husker jeg prøvde min mors nylonstrømper og likte det godt, men jeg ble tatt på fersken og fikk kjeft. Etter den hendelsen undertrykte jeg disse behovene i mange tiår og levde som "gutter flest". Jeg har imidlertid alltid syntes at kvinneklær er mye finere og mer interessante enn herreklær.

Utforskning og Cassandra:For ca. seks år siden begynte jeg forsiktig å utforske dette igjen, først gjennom kvinnelige skinnklær, og senere ved å prøve dameklær fullt ut. I dag har jeg et digitalt alter ego, "Cassandra", på TikTok. Der bruker jeg AI-verktøy for å visualisere en mer feminin versjon av mitt eget ansikt og utforske ulike antrekk. Når jeg er Cassandra – med sminke, parykk og klær – føler jeg en dyp indre ro, økt selvtillit og et mye bedre humør. Som mann føler jeg meg derimot likegyldig og fremmedgjort; jeg ser ikke "meg selv" i speilet og bryr meg lite om herreklær.

Familiesituasjon og dilemmaer: Jeg er gift og har barn, inkludert en sønn med psykisk utviklingshemming som krever mye oppfølging i hverdagen. Min kone vet om situasjonen, og vi snakker mye om det. Hun er fleksibel på at jeg gjør dette av og til, men har satt en klar grense: Hvis jeg velger å leve som kvinne daglig, er det romantiske forholdet slutt, selv om vi må fortsette å bo sammen av økonomiske og praktiske årsaker (gjeld og omsorgsansvar).Min mor er negativ og avfeier det som en "fase", mens min bror – som selv har gått gjennom en kjønnskorrigering og er mann i dag – forholder seg nøytral. Det at vi er to søsken med kjønnsinkongruens gjør at jeg tror det ligger en genetisk komponent i bunn.

Ønske for fremtiden: Innerst inne er svaret mitt et klart "ja" på at jeg ville levd som dame på heltid dersom familien og omgivelsene hadde akseptert det. Jeg vurderer nå kjønnsbekreftende behandling for å oppnå mer feminine trekk, som brystutvikling, feminisering av ansiktet og fjerning av kroppshår. Jeg har realistiske forventninger; jeg vet at jeg ikke vil se ut som et AI-bilde, men jeg ønsker et utseende jeg kan være tilfreds med.

Psykisk helse og motivasjon: Jeg bruker ingen rusmidler og fungerer godt i hverdagens plikter, men jeg kjenner på en dyp depresjon over å stå fast i dette dilemmaet. Trangen til å være kvinne blir bare sterkere for hver dag som går, og jeg innser nå at dette ikke er noe jeg kan "presse vekk" uten at det går ut over min egen helse. Jeg søker nå profesjonell hjelp for å finne en vei videre som ivaretar både min identitet og mitt ansvar som far.

 

Noen her som har gått gjennom noe lignende og kan gi meg noen råd?

Anonymkode: 4c96b...b5f

[AnonymBruker]

Les om mannen som følte seg som kvinne og som hadde en avtale med konen sin.

https://www.bt.no/btmagasinet/i/K8B5LE/rolv-svein-rougnoe-var-ordfoerer-i-oeygarden-naa-er-han-tilbake-som-kvinne

Anonymkode: d98d9...420

[AnonymBruker]

Du vet at ingen kvinner føler på trang til å bruke nylonstrømper….?

Det du beskriver er fetisj, og en stadig sterkere trang til å utforske den. Noe som er ganske vanlig, uansett hva en får et oppheng på.

Ingenting av det du beskriver gir noe inntrykk av at du faktisk vet hvordan det er å være en kvinne.

Du bare føler eufori rundt det å nyte det litt forbudte i å kle seg i kvinneklær. Noe som er helt greit.

Men - å ikke føle noe for herreklær gjør deg ikke til en kvinne. Menn har bare kjedeligere klær. 
 

 

Anonymkode: 84cca...496

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du vet at ingen kvinner føler på trang til å bruke nylonstrømper….?

Anonymkode: 84cca...496

Det er ikke helt sant. Jeg er kvinne og har elsket slike helt siden jeg var barn. 

Anonymkode: 38a40...8b4

[AnonymBruker]

Det er såklart ditt valg om du velger å gå den veien med kjønns korrigering. Men har du vurdert å utforske hvorfor du liker disse tingene før du går den veien? 

Jeg mener ihvertfall at de siste hundre årene har konsumerismen virkelig tatt tak i folk på alle plan. Dette gjelder både for utseende, gjenstander, klær og interiør. Hus, bil +++ Til den grad at vi i dag tenker at det er normalt å samle på ting, sminke seg ihjel, gå med høye heler, kle seg i nye fine klær hele tiden, operere seg, bruke opp alle pengene på ting og søppel og pryde hjemmet med det - uten å ta stilling til hvorfor man betaler i dyre dommer for disse tingene. I dag tenker man liksom ´´ så lenge jeg får den tingen, eller de klærne, eller den jobben, eller den opplevelsen, eller hvis jeg går ned så mye i vekt blir jeg glad, da blir jeg hel´´. Men i realiteten er vi født hele, og vi må ikke søke alle disse tingene og materialismen vi tror vi trenger. Lykke og tilfredshet er forsåvidt ikke noe man får av å kjøpe, endre og korrigere seg selv og tingene rundt seg. Men lykke og tilfredshet er et valg man selv kan ta ved å velge standarder og forventninger til seg selv og livet generelt. Anbefaler deg å søke opp i minimalisme før du velger en så omfattende vei som å endre deg selv - når kanskje det du hadde trengt var å endre fokus og perspektiv på samfunnet og livet. Sjekk ut the minimalists på YouTube - de tar for seg dype filosofiske temaer om dette. 

Anonymkode: 2a222...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bakgrunn og barndom:Jeg er en mann på over 40 år som i økende grad kjenner på at jeg er født i feil kropp. Dette er følelser som går langt tilbake. Allerede som barn hadde jeg en dragning mot det feminine; jeg husker jeg prøvde min mors nylonstrømper og likte det godt, men jeg ble tatt på fersken og fikk kjeft. Etter den hendelsen undertrykte jeg disse behovene i mange tiår og levde som "gutter flest". Jeg har imidlertid alltid syntes at kvinneklær er mye finere og mer interessante enn herreklær.

Utforskning og Cassandra:For ca. seks år siden begynte jeg forsiktig å utforske dette igjen, først gjennom kvinnelige skinnklær, og senere ved å prøve dameklær fullt ut. I dag har jeg et digitalt alter ego, "Cassandra", på TikTok. Der bruker jeg AI-verktøy for å visualisere en mer feminin versjon av mitt eget ansikt og utforske ulike antrekk. Når jeg er Cassandra – med sminke, parykk og klær – føler jeg en dyp indre ro, økt selvtillit og et mye bedre humør. Som mann føler jeg meg derimot likegyldig og fremmedgjort; jeg ser ikke "meg selv" i speilet og bryr meg lite om herreklær.

Familiesituasjon og dilemmaer: Jeg er gift og har barn, inkludert en sønn med psykisk utviklingshemming som krever mye oppfølging i hverdagen. Min kone vet om situasjonen, og vi snakker mye om det. Hun er fleksibel på at jeg gjør dette av og til, men har satt en klar grense: Hvis jeg velger å leve som kvinne daglig, er det romantiske forholdet slutt, selv om vi må fortsette å bo sammen av økonomiske og praktiske årsaker (gjeld og omsorgsansvar).Min mor er negativ og avfeier det som en "fase", mens min bror – som selv har gått gjennom en kjønnskorrigering og er mann i dag – forholder seg nøytral. Det at vi er to søsken med kjønnsinkongruens gjør at jeg tror det ligger en genetisk komponent i bunn.

Ønske for fremtiden: Innerst inne er svaret mitt et klart "ja" på at jeg ville levd som dame på heltid dersom familien og omgivelsene hadde akseptert det. Jeg vurderer nå kjønnsbekreftende behandling for å oppnå mer feminine trekk, som brystutvikling, feminisering av ansiktet og fjerning av kroppshår. Jeg har realistiske forventninger; jeg vet at jeg ikke vil se ut som et AI-bilde, men jeg ønsker et utseende jeg kan være tilfreds med.

Psykisk helse og motivasjon: Jeg bruker ingen rusmidler og fungerer godt i hverdagens plikter, men jeg kjenner på en dyp depresjon over å stå fast i dette dilemmaet. Trangen til å være kvinne blir bare sterkere for hver dag som går, og jeg innser nå at dette ikke er noe jeg kan "presse vekk" uten at det går ut over min egen helse. Jeg søker nå profesjonell hjelp for å finne en vei videre som ivaretar både min identitet og mitt ansvar som far.

 

Noen her som har gått gjennom noe lignende og kan gi meg noen råd?

Anonymkode: 4c96b...b5f

Ingenting blir bedre av at du lever livet ditt som et skuespill der du prøver å overbevise deg selv og verden forøvrig om at du er en dame. 

Du er en mann og det er slettes ikke ille. 

Anonymkode: f8ee9...43c

[AnonymBruker]

Ville bare si masse lykke til. Jeg håper du får svar her fra andre som har gått gjennom dette. Hvis ikke finnes det kanskje en organisasjon/lokallag du kan melde deg inn i og snakke med folk i det virkelige liv?

Jeg er helt enig med deg i at det er en genetisk komponent, det tror jeg både helsevesenet og "pasientene" er enige om, det er medfødt!

Anonymkode: af923...8db

[Smascha]

Eg håpar du får svar på det du lurer på. Om ikkje her, så gjerne med ein nøytral, profesjonell part. Hugs at mor di, kona di osv elskar deg for den du er. Den dei kjenner. Så ved å hoppe i taket av glede over at du eventuelt skal gjennomgå dette, og bli ein annan enn den dei kjenner, så ville det vere eit uttrykk for at dei ikkje elskar deg for den du er no ❤️ 

Det blir som om syster mi skulle sagt at ho ynskjer å operere den fine nasen sin og at eg då jubla over tanken. Det gjer eg sjølvsagt ikkje; eg elskar både syster mi og nasen min slik dei er!

Ein profesjonell part (enten ein kallar det terapeut, diakon, psykolog eller anna) klarer å vere i desse tankane saman med deg, og rettleie deg framover, utan at du treng å ta hensyn til deira kjensler, slik ein ubevisst gjer med familien sin. Du skriv "Min kone vet om situasjonen, og vi snakker mye om det". Eg trur kanskje det ikkje er så lurt å ha ein evig samtale om dette med kona di. Det er jo bra at de snakkar ope saman, men hugs at dette også kan skape stor usikkerhet i henne med mange spørsmål om framtida. Betre då med ein profesjonell, som du kan seie alt rett ut til (og det treng du!), utan å ta omsyn til korleis dei mottar bodskapen. Du treng å få alt dette opp i lyset og sjå på det frå alle vinklar, slik at depresjonen kan sleppe deg. 

Uansett om du har innovertiss eller ikkje, så håpar eg at du har fokus på å vere litt grei med deg sjølv. Gi deg sjølv litt slingringsmonn. ❤️ 

Endret 3. mai av Smascha
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Er du født i en kropp? Aldri møtt noen som bor inni en kropp før? Sitter du faktisk inni kroppen din og ser ut gjennom øynene? 

Anonymkode: 13336...2a1

[AnonymBruker]

Synes også dette høres mer ut som en fetisj enn født-i-feil-kropp.

Anonymkode: 61511...2d1

[Stril]

TS her. Forstår hva mange dere mener,om at du kun er en fetisj. Til å begynne med etter å startet for alvor med å kle meg som dame og opptre som dame, tenkte jeg og at dette er bare pga at jeg liker det å kle meg som dame. Men med årene,og spesielt det siste året har følelsen av at det er egentlig dame jeg skulle vært, blitt sterkere. Vil leve som dame,å kunne hver dag våkne og se meg selv i speilet,og da se en dame. Være som dame i klesstil og væremåte. Når jeg ser meg i speilet så ser jeg noen som jeg ikke er fornøyd med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Synes også dette høres mer ut som en fetisj enn født-i-feil-kropp.

Anonymkode: 61511...2d1

Vi trenger ikke tro at vi vet mer om en person enn de gjør selv, særlig ikke når det gjelder identitet.

Anonymkode: af923...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke helt sant. Jeg er kvinne og har elsket slike helt siden jeg var barn. 

Anonymkode: 38a40...8b4

Kvinner kan også utvikle fetisjer for plagg typisk brukt av kvinner, og det kan - som for TS - oppstå i ung alder.

Poenget var - det er ingen sammenheng med hvilke klær en liker, og hvilket kjønn en er.

En er like mye kvinne om en foretrekker å gå i dress, snekkerbukse eller kjøper tøy i herreavdelingen. (Bedre kvalitet, romsligere plagg).

Men pussig nok er det aldri denne typen kvinne menn som påstår de er kvinner har lyst til å bli….? Det er liksom alltid den stereotypiske hyperfeminine kvinnen som tiltrekker.

 

 

Anonymkode: 84cca...496