Solomor

[AnonymBruker]

Hei! Hva tenker dere om å bli solomor (få barn alene ved hjelp av donor) for et barn eller to? Tror dere det er mye mer krevende enn å ha en partner? 

Anonymkode: 8cd17...b18

[AnonymBruker]

Jeg ble alene like før fødsel og selvsagt er det mer krevende enn med partner. Men jeg ville likevel gjerne gjort det igjen.

Anonymkode: 3a5ba...c5a

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel og alenemamma hele veien. Ikke fordi jeg gjorde det med donor men mannen er en dritt. Det er krevende men man får det til man vil. Men du får ikke barnebidrag og mulig det er noen andre stønader du vil gå glipp av som kan gjøre situasjonen mer krevende økonomisk hvis det kan bli et problem.

Anonymkode: 29381...a9f

[AnonymBruker]

Jeg vurderte det seriøst, var på fertilitetssjekk som singel i midten av 30-åra for å vurdere om jeg skulle gjøre det da, eller håpe på en mann. Jeg venta, og var heldig og fikk både mann og barn. To barn, med to år mellom. Små barn enda, i barnehagen.  
 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt «å, jeg er glad jeg slipper å gjøre dette alene». Jeg synes det er heavy med småbarnsfasen. Har helt greie, normale barn, men det er selvfølgelig lange perioder med dårlig søvn, eldstemann sov ikke gjennom natta før han nesten var to år. De helt forferdelige dagene når ungene drar hjem omgangssyke, og når de er friske så blir du syk. 
 

Og så har du jobb og barnehage og samvittighet. Vi jobber 100 % begge to, og en leverer sent og den andre henter tidlig. Likevel, så er ungene i barnehagen i 7 timer. Skulle jeg vært alene, så måtte jeg enten gått ned i stilling (dyrt), eller hatt barnet 9 timer i bhg. Pga reisetid til jobb (ca 30 min). Det hadde brent i samvittigheten min om jeg måtte ha barna så lenge i bhg når alle i småbarnsavdelingen var henta seinest 1545. 
 

Jeg ville faktisk sagt: ikke gjør det. Selv om jeg nok hadde gjort det selv om jeg var i situasjonen. Men da hadde jeg ikke visst hva jeg gikk til. 

Anonymkode: f97c9...79f

[AnonymBruker]

Etter skilsmissen begynte jeg å tenke på å bli alenemor og få et barn gjennom en donor. Men dette er et stort skritt, og jeg må tenke meg om før jeg tar en avgjørelse.

Anonymkode: 40272...644

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hei! Hva tenker dere om å bli solomor (få barn alene ved hjelp av donor) for et barn eller to? Tror dere det er mye mer krevende enn å ha en partner? 

Anonymkode: 8cd17...b18

Det virker fullstendig overveldende. Hadde aldri vurdert å få barn alene. 

Anonymkode: 78332...27d

[AnonymBruker]

Det er veldig sårbart for barnet som har bare én forelder. Blir du syk eller får problemer har du ingen backup. Bare ett sett besteforeldre etc.

Og jada, vet at fedre ikke alltid stiller opp osv, men det er litt forskjell på at ting svikter etter hvert og det å planlegge at det bare skal være en forelder.

Rent bortsett fra det trenger ikke småbarnstiden å være SÅ slitsom, kommer også an på ditt nettverk, din økonomi og hvor fleksibel jobben din er. 

Anonymkode: 609ea...88e

[AnonymBruker]

Kommer jo helt an på den potensielle partneren. Nok av dem som bare er en belastning. 

Om man tar utgangspunkt i en medforelder som virker, er det selvsagt ekstremt mye mer krevende å få barn alene. 

Anonymkode: 15771...457

[AnonymBruker]

Kjenner to som har gjort dette. den ene har ett barn og får mye hjelp av foreldrene sine, hun er selv enebarn. Den andre har to barn som solomor og fikser ikke hverdagen like godt. Hun har vært borte fra jobben ett år snart pga utmattelse og manglende overskudd. Der gikk det skeis når besteforeldrene falt fra.

For at jeg skulle gjort noe sånt(fått donorbarn) så måtte jeg ha hatt et veldig bra nettverk. Jeg tror mange ikke tenker over at barn trenger mer enn en person som står de nær og hvis mor blir alvorlig syk(eller dør) så må det være noen der som kan ta over ansvaret for barnet. Derfor ville jeg ikke gjort dette. bare i mitt barns klasse,8 trinn, er det to av barna som har en avdød forelder.

Anonymkode: 868da...52d

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å utforske det, få mer informasjon før du tar den endelige avgjørelsen. Jeg blir selv snart mamma alene, jeg tenker at de som velger å bli solomamma har tatt et gjennomtenkt valg og føler seg rustet for det. Jeg vil anbefale deg å involvere noen nærme deg slik at du har noen som går veien tett ved deg, det kan være ensomt. Om du velger å gå for det så vit at du er ikke alene om å gjøre det, og heiagjengen eg stor ❤️ Søk gjerne opp nicolinekjaer på snap, hun deler om livet som solomamma. 

Anonymkode: 2eb3f...42c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere personlig (3 stk) som har gjort akkurat dette, og jeg vil påstå at siden valget var så utrolig gjennomtenkt, så er de bedre foreldre enn veldig mange andre. En av dem er min veldig gode venninne og hun har fått 2 barn med samme donor. 

Alle 3 virker så fornøyde med livet sitt. 

Jeg har også hilst på ei som er lege på et stort sykehus som har valgt å ta den ruta, hun var relativt ung, knapt bikket 30 når hun tok valget. Hun har også fått 2 barn. 

Anonymkode: 62b82...470

[AnonymBruker]

Har vært alene siden før fødsel og "jobben" har vært helt grei og absolutt overkommelig. Men barnets savn etter en far har tidvis vært hjerteskjærende. Hadde aldri frivillig valgt å få barn uten en tilstedeværende far. 

Anonymkode: 9f619...7fd

[AnonymBruker]

Mer krevende og ensomt. Ingen andre vil ha samme interesse i barnet som deg. Du blir mer låst, og vil kreve barnevakt for alt du ikke kan ta med barnet til. På den andre siden risikerer du ikke å måtte forholde deg til en dårlig barnefar, og dersom du ønsker å flytte vil du ikke kreve noens godkjenning. 
Har du veldig lyst på barn og tenker mye på det, så tror jeg ikke du vil angre. At du vil klare det, er jeg sikker på.

Anonymkode: 72e7d...31b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ingen andre vil ha samme interesse i barnet som deg.

Den biten kjenner jeg også ofte på. Den er litt tøff

 

Anonymkode: 9f619...7fd

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er bedre med donor enn med en drittsekk av en bf som bare lager problemer i 18 år. 
Men jeg ville tenkt meg godt om. Jeg har opplevd hvor strevsomt det kan være med barn, selv med partner. Husk også at det ikke er noen garanti for at barnet du får er funksjonsfriskt. 

Anonymkode: 74d5f...e52

[AnonymBruker]

Jeg har selv fått et barn med donor, og jeg ville glatt valgt det samme om igjen.

Jeg har imidlertid ikke vært 100% alene, men hatt en kjæreste som stiller opp som bonusforelder og en mor som har gått 100% opp i rollen som besteforelder til sitt eneste og lenge etterlengtede barnebarn. Disse to kan jeg dele gleder og sorger med i visshet om at de er like interessert i barnet som jeg.

Jeg føler likevel på at jeg ikke har en partner som er biologisk og juridisk medforelder og ergo ikke har samme rettigheter og plikter som jeg, så til syvende og sist er barnet bare mitt på godt og vondt. Det gjør at jeg er glad for den hjelpen jeg får, men ikke kan kreve 50-50- deling, samtidig som jeg har fullmakt til å trumfe ting gjennom som valg av barnehage og skole. 

Da jeg startet på fertilitetsreisen, ønsket jeg meg to barn, men veien til ønskebarnet ble lang og kronglete, så da jeg endelig fikk det i armene, følte jeg at kroppen min var oppbrukt. I tillegg endte jeg opp med et barn som hadde en rekke utfordringer i de første leveårene, og da var det helt utelukket å starte opp med ny fertilitetsbehandling samtidig. Jeg har nå slått meg til ro med at det ene barnet er mer enn nok, særlig tatt i betraktning at moren min også er blitt eldre. 

Jeg føler at jeg har fått en ro som jeg ikke hadde i alle årene som ufrivillig barnløs. Jeg har riktignok ikke mye eget liv lenger, men selv om det kan være utmattende til tider, føles det likevel som det eneste riktige - det er det som er livsoppgaven min akkurat nå.

Anonymkode: d2f70...3a7

[AnonymBruker]

Hvis det er mulig få barn med noen du kjenner. Det er best for barn å få ha sin far i livet sitt. Det vil  alltid være en ubevisst lengsel etter den forelderen som mangler. jeg har vokst opp uten far og min søster har vokst opp uten sin far. Tankene om far og hans familie vil være der uansett. Verst er det for dem som har en ukjent far. Det er et slags "traumme." Noen vil ha et sterkt ønske for å kjenne sine DNA røtter og familiebakgrunn. For dem  er det vanskelig.

Anonymkode: a980c...ae1

[AnonymBruker]

Synes jeg leser innlegg her hele tiden over hvor desperat slitne både mødre og fedre er. Feks

 

Anonymkode: 78332...27d

[AnonymBruker]

Jeg ble 100% alene med 2 barn, da minste var 1 år. Og begge barna har diagnoser, de er i dag voksne, men jeg syntes det gikk veldig bra. Var selvfølgelig tøft til tider. Men det var virkelig mye mer positivt. Og jeg har et veldig godt forhold til barna mine i dag.

Har en venninne som har fått barn alene med donor. Hun har både venner, og en mor som er i god form og relativt ung, som hjelper til. Og hun trives veldig godt som mor. 

Anonymkode: f64a8...dfb

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn alene. Hadde ikke det største nettverket, men besteforeldre et par timer unna som passer en gang imellom og vi er med i ferier, og ei venninne her i byen som gjør det samme. 
Nå er han 8 år og begynner å styre fritiden sin litt mer selv, så nå er det veldig greit, og nå er hans venners foreldre blitt nettverket vårt.  

Fikk et rolig barn som er lett å samarbeide med, så synes ikke det har vært slitsomt. Vi har opplevd så masse kjekt sammen fra han var liten, konserter, teater, ferier, fjellturer og lek og moro. 

Har lederjobb som krever en del, men også er fleksibel. Så kan jobbe kortere dager og heller ta igjen på kvelden etter legging. 

Fant aldri en mann jeg var 100% sikker på, og orket ikke tanken på å risikere gå glipp av 50% av livet til barnet mitt ved en evt skilsmisse. Så da ble jeg solomor da jeg var 37.

Han spør sjelden om donor, og det har heller ikke vært stort tema blant vennene hans. Men de er flere på kullet som også har solomødre, så det er ikke så unikt. 

Anonymkode: a1b61...4bd