Sulten/sliten unge og grensesetting

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi har jobbet med rutiner og forberedelser i 1,5 år. Synes ikke vi gjør annet og nå føles det som om vi har malt oss inn i et hjørne. Han finnes ikke fleksibel og takler svært dårlig når ting ikke er som det pleier. Det er så mange ting vi rett og slett ikke kan forberede enten det er hvem av oss som skal stelle ham dagen etter (handler om hvem som sover med lillebror, om lillebror sover lenge, når vi våkner), hvor han kan sitte på bussen +++. Det ble tydeligvis helt feil at pappa skulle kle på i dag så den får vi jobbe videre med det, men vi har ikke tid til å krangle med ham hver morgen før barnehagen heller. Det er så utrolig vanskelig å lage en forutsigbar hverdag når vi også har en ettåring som må hensyntas og oss selv å ta vare på. Det har vært veldig tungt for ham å bli storebror og vi har hatt mye fokus på at han ikke skal føle at han mister meg, men det er nesten som om han blir verre jo mer av meg han "får". 

Tusen takk for konkrete tips og råd. Hvilken belønning tenker du er fin? 

En annen utfordring er at hvis vi har gjort noen på en måte én gang så forventer han at det skal skje igjen, selv om vi sier at dette er en engangshendelse. Det kan være at han får spise middag i sofaen en dag, at vi spiser is etter barnehagen eller at vi leser en bok på verandaen. Da forventer han at han får gjøre det samme dagen etter. Hadde en sånn opplevelse i dag fordi han og faren hadde gått opp en bratt bakke på vei hjem en dag. 

Setter pris på innspillene dine så jeg skriver om det som skjedde i dag 😵‍💫.

Treåringen og jeg hadde kost oss på kafé og skulle gå hjem (ca 13 minutter). Da vi gikk av sa han at han var sliten og ville bæres. Jeg sa at jeg kunne bære ham til en lyktestolpe og det var greit. Lengre opp i veien ville han plutselig gå opp den bratte bakken. Jeg visste ikke at de hadde gått der en dag så var helt uforberedt på at dette kunne bli en utfordring og vi misforstod nok hverandre litt da vi snakket om snarveien. Jeg sa at det kunne vi ikke nå fordi jeg hadde med noe poser og det ble for vanskelig fordi den er bratt og full av kratt. Han ble sint og begynte å gå mot bakken. Jeg ropte etter ham at han skulle stoppe, men han gjorde ikke det. Da måtte jeg løpe etter ham og si at dette får han ikke lov til. Jeg forklarte igjen hvorfor vi måtte gå den vanlige veien og sa at jeg forstod at han hadde lyst til bakken og at det kan vi ta en annen dag. Det falt for døve ører og jeg måtte bære ham hylende og sparkende bort. Problemet var jo at jeg nettopp ikke klarer å bære ham helt hjem, spesielt ikke når han hyler og skriker og sparker så jeg satte ham ned og satte meg ned for å prøve å forklare nok en gang, men han bare hylte at jeg måtte bære. Han hylte også "DU BÆRTE MEG I STED!!!!!!!!!!!". Da sa jeg at jeg kan ringe faren så kan han komme med sykkelvogna, men det var ikke aktuelt. Da det ikke gikk begynte jeg å gå og da sprang han hylende hysterisk etter og kastet seg foran beina mine. Jeg var utmattet og sliten og håndterte det nok ikke sånn jeg burde, jeg hevet stemmen og sa at han måtte slutte. For å være ærlig tror jeg ikke det hadde hjulpet om jeg var roen selv, for når han er sånn når man ikke inn. Jeg har snart ikke krefter igjen til å stå i dette, for ikke å snakke om skammen med at dette skjer ute blant folk og at jeg vet at folk dømmer meg uansett hva jeg gjør. Faren var ute og trillet lillebror og hørte at det var hyling så han kom oss i møte, da hadde vi satt oss ned midt på fortauet for å slappe av litt. Han fikk tilbud om å sitte i vognen, men ville heller gå (mens han furtet). Han var med andre ord ikke så sliten. Da vi nærmet oss huset sprang han bortover veien. På dette tidspunktet var han ikke sulten og tilsynelatende ikke sliten.

Føltes som en tap-tap situasjon. 

Enten hadde han fått viljen sin og vi hadde gått en veldig kronglete vei - og hva skjer da neste gang når jeg kanskje kommer med sykkel, flere poser eller vogn?  Om jeg hadde båret ham hele veien hjem hadde jeg slitt meg ut og hva skjer neste gang han vil bæres? Hvordan skal han lære min grenser om jeg bare gir ham viljen? Måten det ble løst på førte til et massivt utbrudd som slet både meg og ham ut.

Nå har det kommet dit at jeg kjenner jeg ikke orker å dra noen plass med ham fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til disse kampene.

Anonymkode: 8913b...685

Vi har en viljesterk (men ikke fullt så viljesterk) 2,5 åring. Det vi prøver å gjøre er å være konsekvent, ikke på hva han får lov til, men på hva vi har sagt. Så kan kan feks spørre om å få kjeks, og så er det noen ganger ja og andre ganger nei. Men sier vi nei hjelper det aldri å spørre mer. Vi prøver også å aldri bli irritert når vi sier nei. Såklart hyler han ganske ofte når han får nei fortsatt (feks at han ikke kan få sjokolade hver dag, etter påsken hvor han fikk det noen dager av besteforeldre), men vi biter i oss irritasjonen, trøster og gir kos før vi prøver å veilede videre.

Så i ditt tilfelle ville jeg gjort mye av det samme som deg, men prøvd å ha medfølelse. Han trenger å føle seg liten og passet på han også. Så når han hylte om bæring ville jeg tilbudt kos og sagt at jeg skjønner at han ønsket å bli bært mer, men at du ikke er sterk nok til å bære hele veien. Og så funnet en avledning (for tiden er den beste anledningen å lage tullelyder. Men det endrer seg vel med alderen). Noe som lar ungen tenke på noe annet og ikke føle seg så avvist. For så å lære at dette gikk fint.

I situasjonen med capsen ville jeg hentet capsen hvis det gikk greit. Men jeg ville lært han å spørre, ikke kreve. For da er det fortsatt dere som tar valget, og han lærer at dere tar hensyn til hans ønsker de gangene det passer.

Anonymkode: 413c8...86c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du deler ❤️ Ja håper jo det går over, samtidig finnes det jo flust av unger som oppfører seg sånn som er betraktelig eldre enn sønnen min, så når er det man må begynne å ta tak i sånn oppførsel også når de er sultne/slitne?

Han er som nevnt i HI mer utagerende enn gjennomsnittet så jeg tror ikke nødvendigvis han vokser av seg dette temperamentet med det første.. 

Anonymkode: 8913b...685

I eksempelet mitt så setter jeg til slutt bare begge glassene på bordet og sier hun får ta det hun vil ha også ignorerer jeg. Ofte handler det om å bare ikke diskutere med ungen. Vi kler også på ved tvang noen ganger

Anonymkode: d2835...417

[AnonymBruker]

Har ei på samme alder, er hun veldig sliten og sulten og det blir alt for mye for henne, så gir jeg henne nærhet. Det funker alltid. Altså stiller ikke krav. Om hun blir sånn som du beskriver- slår meg og hyler, så hadde jeg bare sagt- "vett du jeg ser at du er sliten, kom" og så løftet henne opp og holdt henne tett inntil meg- og snakket med rolig og varm stemme. Etter ett par minutter er hun "helt fin igjen", og sier selv unnskyld for at jeg slo, eller lignende. 
 

Min "tester lite grenser", og er sjelden så sliten og trøtt at slik oppførsel forekommer. Men det skjer og da driver jeg altså ikke med grensesetting- men gir henne nærhet og er en reguleringsstøtte for henne.

Barn må få støtte i reguleringen av følelsene når de overveldes og ikke klarer dette selv. De får ikke denne støtten av å kun stille krav. Jo mer støtte, jo bedre vil de selv klare å regulere seg.

 

Anonymkode: 38bc2...757

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (3 timer siden):

Vær forsiktig med å "skylde" alt på sulten/sliten, det kan bli en bjørnetjeneste seinere. Har en søster som alltid snakker høyt om "lavt blodsukker/sulten/sliten" på kidden og dette får de med seg når de blir eldre. En del oppførsel er rett og slett uakseptabel, uavhengig av om man er sulten eller ikke.

Dette er jeg selvsagt veldig bevisst på, men balansegangen er vanskelig. Om grensesetting er meningsløst når han er sulten/sliten er det dumt av oss å bruke energi på det. Som du skjønner er det snakk om store, tidkrevende reaksjoner, så om vi sliter oss ut på det i situasjoner hvor det ikke blir noe læring har vi kanskje ikke overskudd til å ta tak i andre ting senere. Målet er jo ikke å slå ned på alt hele tiden, men at han skal lære seg å håndtere følelsene sine og på sikt lære seg hva som er greit og ikke.

Selv har jeg kort lunte når jeg er sulten og sliten så jeg skjønner veldig godt hvor han kommer fra og man kan ikke forvente at en treåring skal takle alt like bra som man kan forvente av en som er eldre. 

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har en veldig grei gutt på 3,5 år, kommer godt overens med både store og små barn i barnehagen, helt utrolig omsorgsfull overfor lillesøster på ett år. Han er i 95 % av tiden verdens enkleste unge. Men vi har hatt våre kamper. En periode i vinter, så var det så fælt å hente i barnehagen at jeg grua meg hele uka hvis jeg visste der var en dag jeg måtte hente med baby på slep. Uten baby kunne jeg i større grad kle på med tvang og bære hvis jeg måtte, med baby var jeg varm og oppkava før vi kom i garderoben, og han skulle bare løpe og tulle. Det var helt grusomt, den greie ungen ble et slags monster ved henting. Det gikk heldigvis over av seg selv, nå er det helt borte. 
 

Men det vi sliter mest med er at han er helt ekstremt skeptisk til alt som er nytt. Vi prøver oss på bleieslutt og det er helt utmattende. I dag så skreik han i 45 minutter over at jeg tok på han truse i stedet for bleie. Og så brukte vi, begge foreldre, 40 minutter med godsnakking, lokking med både det ene og det andre, og til slutt litt tvang for å få han til å bare sitte på potta. Alle steder leser jeg «gjør det til en lek, ikke tvang osv». Men han er 3,5 år, vi ser han har full kontroll på bæsj og ganske god kontroll på tissing, men hva hjelper det om han aldri sitter på potte eller do? Han har en vilje av en annen verden, og det er skikkelig utfordrende å håndtere. Sist med trass og nå med bleieslutt. 

Anonymkode: 94855...845

Her har det pågått i 1,5 år.. Vil si at han 75% av tida ikke er enkel 😵‍💫

Vår er også skeptisk til nye ting så alt er egentlig litt vanskelig. Håper virkelig det går over snart.

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Her har det pågått i 1,5 år.. Vil si at han 75% av tida ikke er enkel 😵‍💫

Vår er også skeptisk til nye ting så alt er egentlig litt vanskelig. Håper virkelig det går over snart.

Anonymkode: 8913b...685

Jeg (med 2,5 åringen over her) ville også lest meg opp på hvordan sånn atferd best håndteres dersom barnet er nevrodivergent (feks har autisme eller adhd). Ikke fordi dere skal "selvdiagnostisere" barnet. Men fordi det virker som det dere forsøker ikke fungerer helt, og at barnet uavhengig av diagnose kanskje vil fungere bedre med litt andre metoder. Og om barnet faktisk viser seg å få diagnoser senere kan dere ha reddet mye ved å ta hensyn til det tidlig. Poenget er jo uansett ikke å ha barnet slippe unna med ting, men å se hva barnet trenger av støtte for å klare å "oppføre seg" en større andel av tiden

Anonymkode: 413c8...86c

[AnonymBruker]

Connect before you correct er et slagord mange bruker på engelsk når de skal forklare Tuning into kids-metoden. Når barna har et sammenbrudd, må man først koble seg på for å nå inn til dem, for den logiske delen av hjernen deres er helt koblet ut i disse øyeblikkene. Og da er det beste man kan gjøre bare å være der med dem og vente til det går over. Noen vil ha fysisk kontakt, andre vil høre medfølende ord som f.eks. «jeg ser at du er lei deg nå/dette er veldig vanskelig for deg/dette ble veldig dumt - og det kan jeg godt forstå.» Problemet i hverdagen er at man ofte føler at man ikke har tid til «å jatte med»/anerkjenne følelsene-vi vil helst gå rett over til løsningen med en gang, men i visse situasjoner kan det likevel lønne seg fordi et følelsesmessig sammenbrudd kan ta enda lengre tid om man er riktig uheldig.

Vedr. grensesetting har vi hatt et prinsipp om at vi må velge våre kamper med omhu, men når vi først ha valgt å gå inn i en maktkamp, så må vi også stå løpet ut, for ellers kan barnet lære at det lønner seg ikke å gi seg, og det setter en farlig presedens. Men det blir litt annerledes om vi ser at barnet ikke er mottakelig for korrigering (f.eks. overtrøtt) og heller velger å gjøre som det sier med en gang.

Vi prøver å gi det en følelse av å styre egen hverdag ved å gi det to valg som vi kan leve med. F.eks. om barnet nekter å gå på badet når vi skal starte med kveldsstellet, spør vi om det vil gå selv eller bæres dit. Det pleier som regel å funke.

Vi har også et barn som ikke takler unntak fra regelen-situasjoner, så vi må bare kjøre beinhardt på faste rutiner for å unngå store problemer av typen ts nevner.

Jeg har også lært at noen ganger må man bare overstyre dem; alt kan ikke forhandles om når de ikke forstår konsekvensen av handlingene. En gang stod jeg f.eks. ute i barnehagen og prøvde å overtale 3-åringen min til å avslutte kjøkkenleken og bli med meg hjem. Han ble aldri ferdig med «skal bare», og lekekameraten som selv ikke var hentet, prøvde å dytte meg fysisk bort. Han hørte heller ikke på de ansatte. Det endte med at jeg til slutt bare måtte bære ham hylende bort til vognen og deretter trille ham hylende ut. Han fortsatte å hyle av full hals helt til bussholdeplassen, så jeg holdt ikke ut å stå der og vente med masse tilskuere og spaserte videre til neste stopp. I mellomtiden forklarte jeg ham at om han ikke ga seg nå, kom vi til å måtte spasere hele veien hjem, og da ville vi ikke rekke lekeavtalen med bestevenninnen hans etter barnehagen som han hadde gledet sånn seg til. Da nådde jeg endelig inn🙏

Vi har generelt problemer med overganger og distraksjoner på veien. Han løper veldig fort fra meg, så etter at vi sluttet med vogn, har jeg innført en ufravikelig regel om at han alltid må holde meg i hånden når vi er ute og spaserer fra A til Å. Det har spart meg for mange uholdbare situasjoner. Han insisterer forresten også på at vi alltid må gå på samme siden av gata på vei til barnehagen.

Jeg er helt enig i at det går fortere å kle på om morgenen på badet før vi går inn i stuen og spiser, men i praksis har vi endt opp med å stå opp litt tidligere og heller spise i stua før vi kler oss om. Men faste rutiner og ritualer er likevel helt avgjørende.

Jeg husker imidlertid perioden rundt 3,5 år som ekstra krevende mht. trass og sammenbrudd. Den perioden varte rundt ett år , og så ble det langsomt litt bedre. I engelsk litteratur har jeg lest om fenomenet «the limbic leap» som beskriver hva som skjer i hjernen til 4-åringer og hvorfor de kan være ekstra vanskelige å ha med å gjøre i den alderen.

Når det er sagt, fikk vi tilbakemeldinger fra barnehagen om at de syntes han var ekstra vanskelig mht. at hele verden falt sammen når han ikke fikk viljen sin, så han var både svært viljesterk og hadde enda mer problemer med følelsesregulering enn de andre.

Som ts skriver, er det ekstremt utmattende å ha et slikt barn når utfordringene vedvarer. Vi har endt opp med å få innvilget støttepedagog til barnet vårt i fem timer i uka. Per dags dato er han fortsatt barnehagebarn, og ennå er det ingen som vet om det bare er et spørsmål om modning, men det har hjulpet oss å bli trygge på at strategiene våre med faste rutiner og forutsigbarhet støttes av fagfolk. Vi har selv funnet ut at dette funker best på vårt barn ved prøving og feiling, men det blir lettere å stå i det med denne forankringen. Det har også gjort det mye lettere å få gjennomslag for små tilrettelegginger i barnehagen som får dagen til å gå mer på skinner.

Anonymkode: cdb45...16e

[AnonymBruker]

Slutt å forstå alt ihjel. Noen ganger er det helt greit å bare ignorere slik oppførsel også. Enten henter pappa capsen, eller så blir det ikke caps. Er det så krise? Trenger man å møte på alle mulige følelser hele tiden? Når jeg ser på hvor mye ansvar som legges på små barn i dag, så skjønner jeg godt at både foreldre og barn blir slitne. 

 

Anonymkode: 008d8...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi har jobbet med rutiner og forberedelser i 1,5 år. Synes ikke vi gjør annet og nå føles det som om vi har malt oss inn i et hjørne. Han finnes ikke fleksibel og takler svært dårlig når ting ikke er som det pleier. Det er så mange ting vi rett og slett ikke kan forberede enten det er hvem av oss som skal stelle ham dagen etter (handler om hvem som sover med lillebror, om lillebror sover lenge, når vi våkner), hvor han kan sitte på bussen +++. Det ble tydeligvis helt feil at pappa skulle kle på i dag så den får vi jobbe videre med det, men vi har ikke tid til å krangle med ham hver morgen før barnehagen heller. Det er så utrolig vanskelig å lage en forutsigbar hverdag når vi også har en ettåring som må hensyntas og oss selv å ta vare på. Det har vært veldig tungt for ham å bli storebror og vi har hatt mye fokus på at han ikke skal føle at han mister meg, men det er nesten som om han blir verre jo mer av meg han "får". 

Tusen takk for konkrete tips og råd. Hvilken belønning tenker du er fin? 

En annen utfordring er at hvis vi har gjort noen på en måte én gang så forventer han at det skal skje igjen, selv om vi sier at dette er en engangshendelse. Det kan være at han får spise middag i sofaen en dag, at vi spiser is etter barnehagen eller at vi leser en bok på verandaen. Da forventer han at han får gjøre det samme dagen etter. Hadde en sånn opplevelse i dag fordi han og faren hadde gått opp en bratt bakke på vei hjem en dag. 

Setter pris på innspillene dine så jeg skriver om det som skjedde i dag 😵‍💫.

Treåringen og jeg hadde kost oss på kafé og skulle gå hjem (ca 13 minutter). Da vi gikk av sa han at han var sliten og ville bæres. Jeg sa at jeg kunne bære ham til en lyktestolpe og det var greit. Lengre opp i veien ville han plutselig gå opp den bratte bakken. Jeg visste ikke at de hadde gått der en dag så var helt uforberedt på at dette kunne bli en utfordring og vi misforstod nok hverandre litt da vi snakket om snarveien. Jeg sa at det kunne vi ikke nå fordi jeg hadde med noe poser og det ble for vanskelig fordi den er bratt og full av kratt. Han ble sint og begynte å gå mot bakken. Jeg ropte etter ham at han skulle stoppe, men han gjorde ikke det. Da måtte jeg løpe etter ham og si at dette får han ikke lov til. Jeg forklarte igjen hvorfor vi måtte gå den vanlige veien og sa at jeg forstod at han hadde lyst til bakken og at det kan vi ta en annen dag. Det falt for døve ører og jeg måtte bære ham hylende og sparkende bort. Problemet var jo at jeg nettopp ikke klarer å bære ham helt hjem, spesielt ikke når han hyler og skriker og sparker så jeg satte ham ned og satte meg ned for å prøve å forklare nok en gang, men han bare hylte at jeg måtte bære. Han hylte også "DU BÆRTE MEG I STED!!!!!!!!!!!". Da sa jeg at jeg kan ringe faren så kan han komme med sykkelvogna, men det var ikke aktuelt. Da det ikke gikk begynte jeg å gå og da sprang han hylende hysterisk etter og kastet seg foran beina mine. Jeg var utmattet og sliten og håndterte det nok ikke sånn jeg burde, jeg hevet stemmen og sa at han måtte slutte. For å være ærlig tror jeg ikke det hadde hjulpet om jeg var roen selv, for når han er sånn når man ikke inn. Jeg har snart ikke krefter igjen til å stå i dette, for ikke å snakke om skammen med at dette skjer ute blant folk og at jeg vet at folk dømmer meg uansett hva jeg gjør. Faren var ute og trillet lillebror og hørte at det var hyling så han kom oss i møte, da hadde vi satt oss ned midt på fortauet for å slappe av litt. Han fikk tilbud om å sitte i vognen, men ville heller gå (mens han furtet). Han var med andre ord ikke så sliten. Da vi nærmet oss huset sprang han bortover veien. På dette tidspunktet var han ikke sulten og tilsynelatende ikke sliten.

Føltes som en tap-tap situasjon. 

Enten hadde han fått viljen sin og vi hadde gått en veldig kronglete vei - og hva skjer da neste gang når jeg kanskje kommer med sykkel, flere poser eller vogn?  Om jeg hadde båret ham hele veien hjem hadde jeg slitt meg ut og hva skjer neste gang han vil bæres? Hvordan skal han lære min grenser om jeg bare gir ham viljen? Måten det ble løst på førte til et massivt utbrudd som slet både meg og ham ut.

Nå har det kommet dit at jeg kjenner jeg ikke orker å dra noen plass med ham fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til disse kampene.

Anonymkode: 8913b...685

Synes det høres ut som han får altfor mange valg hele tiden, og at han utnytter at dere tenker at han er sliten/sulten når han egentlig bare trasser. Han har skjønt at det hele tiden kommer nye alternativer og han fortsetter til han til slutt (kanskje) får det som han vil. Jeg hadde bare sagt at nei, det eneste alternativet her er at du går selv og du kan få en kjeks/is som belønning når vi kommer hjem, eller på veien. Han dør ikke av å være sulten i 13 minutter. Blir det hyl og skrik, vel, det blir det åpenbart uansett som du beskriver det, men dere må faktisk bare stå i at den første beskjeden du ga er den som gjelder uansett om han vil eller ikke. Må du fysisk dra han med hjem etter armen så blir det sånn. Hvis du har for mye å bære på så får pappa komme og hente posene i sykkelvogna, men dere skal gå hjem som du bestemte og som du ga beskjed om.

Anonymkode: 48fb7...9c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Slutt å forstå alt ihjel. Noen ganger er det helt greit å bare ignorere slik oppførsel også. Enten henter pappa capsen, eller så blir det ikke caps. Er det så krise? Trenger man å møte på alle mulige følelser hele tiden? Når jeg ser på hvor mye ansvar som legges på små barn i dag, så skjønner jeg godt at både foreldre og barn blir slitne. 

 

Anonymkode: 008d8...6d8

1000% enig med deg. Dette er grunnen til at dere har malt dere opp i et hjørne.

Anonymkode: 48fb7...9c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2026 den 10.22):

Takk for svar. Han får litt mat på vei hjem fra barnehagen, men gir vi for mye spiser han ikke middag. Han er veldig småspist. Hjemme har vi rolige dager, men han blir veldig sliten i barnehagen. Han er sjelden i barnehagen lengre enn 7 timer (kortere enn det får vi ikke til) og etter barnehagen får han se på en episode av noe eller slappe av med lydbok.

Anonymkode: 8913b...685

Hadde gitt han mat etter barnehagen, så middag senere bare. 

Mat trenger ikke faste tider, det trengs når det trengs. Og kveldsmat er viktig, selv om middagen ble sen.

Unga spiser fint kvelds, selv om det er tre kvarter siden middagen.

Anonymkode: be269...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.4.2026 den 9.52):

Vi har en ekstremt viljesterk og til tider utagerende 3,5-åring. Han er mye mer "sta" og bestemt enn jevnaldrende (dette har vi fått høre fra både barnehage og sett når vi er sammen med andre barn på samme alder så det er ikke bare en følelse vi sitter med).Han fungerer best når vi klarer å holde rutiner og det er forutsigbarhet i hverdagen.

Vi jobber mye med grensesetting og møte følelsene hans. Sammenbrudd kan vare i 1 time om han ikke får viljen sin, men det har bedret seg litt det siste året. Han er småspist og er derfor ofte sint fordi han er sulten og sliten. 

Eksempel fra i går: Vi skal spise middag ute på verandaen og det er mye sol. Faren er inne og kan hjelpe ham med å hente caps, men han vil at jeg skal gjøre det. Jeg står ute med lillebror og er ikke tilgjengelig (altså, jeg har mulighet til det, men det gir ikke mening at jeg skal gå inn når pappaen allerede er der). Han blir kjempesint fordi han vil at jeg skal gjøre det (alltid meg...) og jeg sier rolig at det er pappa som kan hjelpe deg fordi han er inne. Det ender med at han står inne og roper og skriker i 25 minutter, hvor han også rekker å slå pappa og lillebror. Jeg sa til ham at jeg kunne hjelpe ham med å ta på capsen når han kom ut med den for å være på tilbudssiden uten at det hjalp nevneverdig.

Jeg vet at han er sint fordi han er sulten og at det absolutt enkleste er å bare gå inn og hente capsen og få i ham mat, men da vet jeg også at han lærer at om han hyler og skriver så få han viljen sin til slutt. Problemet er at vår grensesetting nærmest ikke ser ut til å fungere i sånne situasjoner. Vi har for lenge siden blitt enige om at han ikke får bestemme hvem av oss som gjør ting i hverdagen. Selvsagt kan han spørre om jeg vil lese ham en bok eller leke med ham, men når det kommer til praktiske ting så kan ikke han bestemme og det snakker vi med ham om. Han er ofte helt enig i det når vi snakker om det "Det er mamma og pappa som bestemmer hvem som skal lage mat og jeg bestemmer hva jeg skal ha på brødskive" nikker han ivrig med, men så kommer neste morgen og da er han like bestemt på at det er mamma som skal gjøre det. Etter to måneder hvor vi har jobbet med at vi bestemmer hvem som lager frokost begynner det å fungere litt, men det virker som om vi må jobbe like mye med HVER ENESTE SITUASJON.  

Så til det jeg lurer på. Bør vi drite litt i grensesetting når han er sulten/sliten? Da mener jeg selvsagt ikke at han skal få gjøre helt som han vil, men er det noe poeng å være rigid på ting når vi vet at han er sint fordi han er sulten og sliten? Eller ødelegger vi for jobben vi gjør om vi gir etternår han klikker i sånne situasjoner? Tenker jo med gru på butikkturer etter barnehagen om han blir vant til å få viljen sin..

Om noen som har vært i lignende situasjon har noen andre gode råd tas de i mot med takk, men kjære KG, vær så snill å ikke kritisere meg. Vi gjør så godt vi kan med en over gjennomsnittet hissig treåring og en lillebror som krever sitt ❤️ 

Anonymkode: 8913b...685

Jeg ville ikke driver i grensesetting, men kanskje komme litt i forkjøpet når du vet at lunta er kort fra før. Da kan dere heller spørre ham hvem som skal hente capsen og la han få bestemme. 

Anonymkode: 0910f...80c