Sulten/sliten unge og grensesetting

[AnonymBruker]

Vi har en ekstremt viljesterk og til tider utagerende 3,5-åring. Han er mye mer "sta" og bestemt enn jevnaldrende (dette har vi fått høre fra både barnehage og sett når vi er sammen med andre barn på samme alder så det er ikke bare en følelse vi sitter med).Han fungerer best når vi klarer å holde rutiner og det er forutsigbarhet i hverdagen.

Vi jobber mye med grensesetting og møte følelsene hans. Sammenbrudd kan vare i 1 time om han ikke får viljen sin, men det har bedret seg litt det siste året. Han er småspist og er derfor ofte sint fordi han er sulten og sliten. 

Eksempel fra i går: Vi skal spise middag ute på verandaen og det er mye sol. Faren er inne og kan hjelpe ham med å hente caps, men han vil at jeg skal gjøre det. Jeg står ute med lillebror og er ikke tilgjengelig (altså, jeg har mulighet til det, men det gir ikke mening at jeg skal gå inn når pappaen allerede er der). Han blir kjempesint fordi han vil at jeg skal gjøre det (alltid meg...) og jeg sier rolig at det er pappa som kan hjelpe deg fordi han er inne. Det ender med at han står inne og roper og skriker i 25 minutter, hvor han også rekker å slå pappa og lillebror. Jeg sa til ham at jeg kunne hjelpe ham med å ta på capsen når han kom ut med den for å være på tilbudssiden uten at det hjalp nevneverdig.

Jeg vet at han er sint fordi han er sulten og at det absolutt enkleste er å bare gå inn og hente capsen og få i ham mat, men da vet jeg også at han lærer at om han hyler og skriver så få han viljen sin til slutt. Problemet er at vår grensesetting nærmest ikke ser ut til å fungere i sånne situasjoner. Vi har for lenge siden blitt enige om at han ikke får bestemme hvem av oss som gjør ting i hverdagen. Selvsagt kan han spørre om jeg vil lese ham en bok eller leke med ham, men når det kommer til praktiske ting så kan ikke han bestemme og det snakker vi med ham om. Han er ofte helt enig i det når vi snakker om det "Det er mamma og pappa som bestemmer hvem som skal lage mat og jeg bestemmer hva jeg skal ha på brødskive" nikker han ivrig med, men så kommer neste morgen og da er han like bestemt på at det er mamma som skal gjøre det. Etter to måneder hvor vi har jobbet med at vi bestemmer hvem som lager frokost begynner det å fungere litt, men det virker som om vi må jobbe like mye med HVER ENESTE SITUASJON.  

Så til det jeg lurer på. Bør vi drite litt i grensesetting når han er sulten/sliten? Da mener jeg selvsagt ikke at han skal få gjøre helt som han vil, men er det noe poeng å være rigid på ting når vi vet at han er sint fordi han er sulten og sliten? Eller ødelegger vi for jobben vi gjør om vi gir etternår han klikker i sånne situasjoner? Tenker jo med gru på butikkturer etter barnehagen om han blir vant til å få viljen sin..

Om noen som har vært i lignende situasjon har noen andre gode råd tas de i mot med takk, men kjære KG, vær så snill å ikke kritisere meg. Vi gjør så godt vi kan med en over gjennomsnittet hissig treåring og en lillebror som krever sitt ❤️ 

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

Dersom barnet er i en slik tilstand (sulten, sliten, trøtt etc.) at han/hun ikke er tilgjengelig for grensesetting så er hele operasjonen med å sette grenser meningsløs. Det dere driver med nå er ikke grensesetting, men en slags maktkamp. Det er ikke holdbart.

Jeg forstår at dere tenker at "vi kan ikke gi etter" og det er en god tanke, men tidspunktet blir likevel feil og dere må justere dere. 

Du kan tenke deg å skulle bli grensesatt eller motta korreks når du er svært sulten eller sliten. Voksne evner også i liten grad å respondere godt på det, men vi er bedre enn barn på å regulere våre følelser. Det forhindrer at vi hyler, roper og skriker i nærmest 30 minutter. Barn har ikke et slikt regulert følelsssystem.

Dere må hjelpe barnet og dere må ikke gå inn i maktkamper med barnet. Barn lærer ingenting av det og dere voksne blir utslitt.

Å sette gode grenser, slik at barn faktisk både forstår, lærer og etterhvert klarer å implementere dette i seg selv, handler i stor grad om å justere seg - er barnet mottagelig og innenfor toleransevinduet sitt. 

Og så er det enkelte ganger, som for eksempel i butikken, der barn også må lære konsekvenser av adferd. Som å bli tatt ut av butikken, uten lørdagsgotteri, fordi man hyler og bærer seg. 

Anonymkode: 11844...560

[AnonymBruker]

Han er bare 3 år. Vår 3åring er også litt sånn. Vil at mamma skal gjøre noe og ikke pappa. Barna ønsker også å føle at de bestemmer noen ganger, det gjør de jo aldri ellers. Vi lar barnet bestemme litt sånn innimellom når vi ser at hun er sliten. Som oftest hver dag etter barnehagen... aldri opplevd at det går ut over grensesettingen ellers. Vi øver mest på at hun skal spørre pent når hun vil "bestemme" noe, f.eks at mamma skal kle på henne og ikke pappa. Da får hun gå bort til meg og spørre, ikke bare formane at det skal skje. 

Anonymkode: d2835...417

[AnonymBruker]

Hvis en del av problemet er at han stadig er sulten, tenker jeg at akkurat der går det vel an å forebygge litt? Ha en banan, noen kjeks, litt nøtter eller noe annet det er lett å få ham til å spise, i bakhånd til når dere må innom butikken etter barnehagen eller bare ser at nå begynner han å bli hangry. Samt i den grad det er mulig å legge opp til litt roligere dager så han ikke blir så sliten at det bikker.

Anonymkode: 22edb...730

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dersom barnet er i en slik tilstand (sulten, sliten, trøtt etc.) at han/hun ikke er tilgjengelig for grensesetting så er hele operasjonen med å sette grenser meningsløs. Det dere driver med nå er ikke grensesetting, men en slags maktkamp. Det er ikke holdbart.

Jeg forstår at dere tenker at "vi kan ikke gi etter" og det er en god tanke, men tidspunktet blir likevel feil og dere må justere dere. 

Du kan tenke deg å skulle bli grensesatt eller motta korreks når du er svært sulten eller sliten. Voksne evner også i liten grad å respondere godt på det, men vi er bedre enn barn på å regulere våre følelser. Det forhindrer at vi hyler, roper og skriker i nærmest 30 minutter. Barn har ikke et slikt regulert følelsssystem.

Dere må hjelpe barnet og dere må ikke gå inn i maktkamper med barnet. Barn lærer ingenting av det og dere voksne blir utslitt.

Å sette gode grenser, slik at barn faktisk både forstår, lærer og etterhvert klarer å implementere dette i seg selv, handler i stor grad om å justere seg - er barnet mottagelig og innenfor toleransevinduet sitt. 

Og så er det enkelte ganger, som for eksempel i butikken, der barn også må lære konsekvenser av adferd. Som å bli tatt ut av butikken, uten lørdagsgotteri, fordi man hyler og bærer seg. 

Anonymkode: 11844...560

Takk for svar. Du har et poeng. Så angående situasjonen i går når han sa "NEI MAMMA SKAL HENTE CAPSEN!!!", så burde jeg bare gjort det tenker du? Han fikk noen eplebiter på vei hjem fra barnehagen og vi grillet pølser så det gikk raskt å lage middagen, men han var også veldig sliten. Han spiser såpass lite til middag at om vi girham noe særlig mer etter barnehage spiser han kanskje to biter og så er han "mett".

Dette problemet møter vi også hver morgen fordi han vil at jeg skal stelle og kle på. Da er han også sulten så jeg er redd for hva som vil skje om vi gir etter der. I dag hadde vi en lignende situasjon nettopp på grunn av dette. Jeg skulle amme lillebror og derfor skulle pappa kle på. Det ble et salig kaos og han klikket og hylte og ropte, jeg ble så sliten at jeg måtte trekke meg unna for gråte litt.

Før pleide vi å gå ned og spise først for å passe på at han skulle få i seg mat før påkledning, men da brukte vi evigheter på å få kledd på ham etterpå så det enkleste ble å ha en fast regel om at vi må kle på FØR vi går ned i stua fordi det er mindre distraksjoner der. I helgene har vi tid til litt ekstra knot, men vi har ikke tid til det på hverdager. Hvordan skal han skjønne at noen ganger får han bestemme at mamma skal gjøre noe og andre ganger ikke? Han vil at jeg skal gjøre ALT. Gå ned trappen med ham, lese boken, hente ting, gå på do, stelle ham, legge ham. Vi lar ham bestemme hva han skal ha på seg, hvilket fat han skal bruke, hvilken bok vi skal lese, hvilke sko han skal ha på seg +++, men når det kommer til praktiske ting i hverdagen som hvem av oss som flytter vannglasset hans kan han ikke få sitte og bestemme.

Grunnen til at vi er så rigide er at vi hadde en periode da han var 2,5 da det var timelange meltdowns daglig. Det tappet oss helt og vi ble desperate. Vi er livredde for å havne der igjen så er nok derfor vi sliter med å løsne litt på ting også.

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Han er bare 3 år. Vår 3åring er også litt sånn. Vil at mamma skal gjøre noe og ikke pappa. Barna ønsker også å føle at de bestemmer noen ganger, det gjør de jo aldri ellers. Vi lar barnet bestemme litt sånn innimellom når vi ser at hun er sliten. Som oftest hver dag etter barnehagen... aldri opplevd at det går ut over grensesettingen ellers. Vi øver mest på at hun skal spørre pent når hun vil "bestemme" noe, f.eks at mamma skal kle på henne og ikke pappa. Da får hun gå bort til meg og spørre, ikke bare formane at det skal skje. 

Anonymkode: d2835...417

Takk for svar og godt å høre at dere ikke opplever at det ødelegger. Vi møter ham jo på ønskene innimellom, hvis han sier at han gjerne vil at jeg skal gjøre noe holder vi ikke på det bare på trass, men når det er praktiske årsaker til at en av oss bør gjøre noe føles det feil at feks jeg skal gå opp to etasjer for å hjelpe ham med noe når faren er rett ved siden av. 

Vi jobber også mye med hvordan han skal spørre. "Mamma skal!" fungerer ikke, men "kan du hente den, mamma" er fint.

Vi får bare holde ut og prøve å løse hver enkelt situasjon best mulig.

Tror noe av det vanskeligste er at disse situasjonen dukker opp så plutselig og uansett hvordan vi løser det føles det feil. Ville gjerne hatt en oppskrift 😅

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

Det høres ut som han er sjalu på lillebror og det er ikke uvanlig, i tillegg er 3-års alderen tøff fra før hvor de ofte tester grensene . Hvor gammel er lillebror ? Gjør du noe alene med storebror ? 

Anonymkode: dd46a...331

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvis en del av problemet er at han stadig er sulten, tenker jeg at akkurat der går det vel an å forebygge litt? Ha en banan, noen kjeks, litt nøtter eller noe annet det er lett å få ham til å spise, i bakhånd til når dere må innom butikken etter barnehagen eller bare ser at nå begynner han å bli hangry. Samt i den grad det er mulig å legge opp til litt roligere dager så han ikke blir så sliten at det bikker.

Anonymkode: 22edb...730

Takk for svar. Han får litt mat på vei hjem fra barnehagen, men gir vi for mye spiser han ikke middag. Han er veldig småspist. Hjemme har vi rolige dager, men han blir veldig sliten i barnehagen. Han er sjelden i barnehagen lengre enn 7 timer (kortere enn det får vi ikke til) og etter barnehagen får han se på en episode av noe eller slappe av med lydbok.

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar. Du har et poeng. Så angående situasjonen i går når han sa "NEI MAMMA SKAL HENTE CAPSEN!!!", så burde jeg bare gjort det tenker du? Han fikk noen eplebiter på vei hjem fra barnehagen og vi grillet pølser så det gikk raskt å lage middagen, men han var også veldig sliten. Han spiser såpass lite til middag at om vi girham noe særlig mer etter barnehage spiser han kanskje to biter og så er han "mett".

Dette problemet møter vi også hver morgen fordi han vil at jeg skal stelle og kle på. Da er han også sulten så jeg er redd for hva som vil skje om vi gir etter der. I dag hadde vi en lignende situasjon nettopp på grunn av dette. Jeg skulle amme lillebror og derfor skulle pappa kle på. Det ble et salig kaos og han klikket og hylte og ropte, jeg ble så sliten at jeg måtte trekke meg unna for gråte litt.

Før pleide vi å gå ned og spise først for å passe på at han skulle få i seg mat før påkledning, men da brukte vi evigheter på å få kledd på ham etterpå så det enkleste ble å ha en fast regel om at vi må kle på FØR vi går ned i stua fordi det er mindre distraksjoner der. I helgene har vi tid til litt ekstra knot, men vi har ikke tid til det på hverdager. Hvordan skal han skjønne at noen ganger får han bestemme at mamma skal gjøre noe og andre ganger ikke? Han vil at jeg skal gjøre ALT. Gå ned trappen med ham, lese boken, hente ting, gå på do, stelle ham, legge ham. Vi lar ham bestemme hva han skal ha på seg, hvilket fat han skal bruke, hvilken bok vi skal lese, hvilke sko han skal ha på seg +++, men når det kommer til praktiske ting i hverdagen som hvem av oss som flytter vannglasset hans kan han ikke få sitte og bestemme.

Grunnen til at vi er så rigide er at vi hadde en periode da han var 2,5 da det var timelange meltdowns daglig. Det tappet oss helt og vi ble desperate. Vi er livredde for å havne der igjen så er nok derfor vi sliter med å løsne litt på ting også.

Anonymkode: 8913b...685

Er dere gode på å forberede barnet? Barn liker forutsigbarhet og å bli forberedt, og de liker at ting er som de er - minst mulige endringer. Det er det som rammer inn barnets hverdag.

Forstår at uforutsette ting kan hende, men det høres ut som dere har et barn som i liten grad liker endringer og trenger mye forutsigbarhet. Som at når mamma hver dag kler på så er det slik det er. Og da blir det en voldsom endring og nesten litt skummelt når pappa skal gjøre det. Det handler ikke om pappa, eller om mamma, men om den forutsigbare strukturen i hverdagen. 

At det er en lillebror i huset hjelper ikke på. Mange barn føler på å ha mistet mamma til denne lille bylten av en baby og vil bli ekstra krevende for å kreve mamma sin tid og oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig. 

Hva med å hjelpe ham å øve på litt ting selv? "I dag skal mamma hjelpe deg å hente capsen, men i morgen øver vi på at du gjør det selv" og så får han en liten belønning om han neste dag henter den selv. Belønne adferd vi vil ha mer av - i dette tilfellet: Hente capsen selv, ha (det vi kan kalle) god oppførsel. Da vanker det en liten premie.

Når barn opplever positive konsekvenser av egen adferd er det enklere å implementere dem. Vi voksne er også slik. Ros og belønning liker vi. Da gjør vi ofte mer av det som førte til ros og belønning

Dere skal selvsagt fortsatt være voksne, dere bestemmer og dere setter grenser. Men i dette må man også være smart, klok, raus og god. Målet er: Barnet skal høre etter, barnet skal agere, barnet skal etterhvert selv forstå hva som er lurt å gjøre og dere som familie skal ha et godt samspill, uten maktkamper og tvingende samspill. 

Anonymkode: 11844...560

[AnonymBruker]

Ta med noen skiver i bilen så han kan spise, så blir han god og mett, kanskje mer medgjørlig 😊. Skjønner at han ikke vil ha middag da, men da er han hvertfall god og mett. 

Anonymkode: 1b670...666

[AnonymBruker]

Jeg ville nok bedt barnet spørre penere istedet for å kommandere og så sagt vi kunne gå og hente caps sammen. Rett før middag er ikke tid for noe grensesetting her. Man skal være konsekvent men ikke helt firkantet og rigid heller. 

Anonymkode: 0ad42...c6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Er dere gode på å forberede barnet? Barn liker forutsigbarhet og å bli forberedt, og de liker at ting er som de er - minst mulige endringer. Det er det som rammer inn barnets hverdag.

Anonymkode: 11844...560

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ta med noen skiver i bilen så han kan spise, så blir han god og mett, kanskje mer medgjørlig 😊. Skjønner at han ikke vil ha middag da, men da er han hvertfall god og mett. 

Anonymkode: 1b670...666

Disse to punktene tror jeg dere kan komme langt med. En skive eller to og noe drikke i bilen på vei hjem fra barnehagen, eller noe annet å tygge i. Alt etter hva dere vet han liker. 

Ungen er småspist, så flere små måltider for å hindre at han blir hangry samt å forberede han på ettermiddagen mens eller etter at han har fått spist. At han da også småspiser til middag gjør jo ikke noe. Det er normalen for han. Han er jo bare et barn, 3,5 år, og de har små magesekker og det er naturlig at de småspiser. 

Jeg hadde alltid med capri sun til min unge da jeg hentet i barnehagen (bodde ved grensen) og før vi dro i butikken. Det hjalp veldig. 

Anonymkode: db423...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Takk for svar og godt å høre at dere ikke opplever at det ødelegger. Vi møter ham jo på ønskene innimellom, hvis han sier at han gjerne vil at jeg skal gjøre noe holder vi ikke på det bare på trass, men når det er praktiske årsaker til at en av oss bør gjøre noe føles det feil at feks jeg skal gå opp to etasjer for å hjelpe ham med noe når faren er rett ved siden av. 

Vi jobber også mye med hvordan han skal spørre. "Mamma skal!" fungerer ikke, men "kan du hente den, mamma" er fint.

Vi får bare holde ut og prøve å løse hver enkelt situasjon best mulig.

Tror noe av det vanskeligste er at disse situasjonen dukker opp så plutselig og uansett hvordan vi løser det føles det feil. Ville gjerne hatt en oppskrift 😅

Anonymkode: 8913b...685

Det går over når de blir eldre. Her om dagen ville 3åringen ha eplejuice. Når hun fikk det skrek hun at hun ikke ville ha eplejuice, hun ville ha melk. Da hun fikk melk, ville hun ikke ha melk. 😅 ikke så mye å gjøre med det. Alt er galt når de er slitne. 

Anonymkode: d2835...417

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er dere gode på å forberede barnet? Barn liker forutsigbarhet og å bli forberedt, og de liker at ting er som de er - minst mulige endringer. Det er det som rammer inn barnets hverdag.

Forstår at uforutsette ting kan hende, men det høres ut som dere har et barn som i liten grad liker endringer og trenger mye forutsigbarhet. Som at når mamma hver dag kler på så er det slik det er. Og da blir det en voldsom endring og nesten litt skummelt når pappa skal gjøre det. Det handler ikke om pappa, eller om mamma, men om den forutsigbare strukturen i hverdagen. 

At det er en lillebror i huset hjelper ikke på. Mange barn føler på å ha mistet mamma til denne lille bylten av en baby og vil bli ekstra krevende for å kreve mamma sin tid og oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig. 

Hva med å hjelpe ham å øve på litt ting selv? "I dag skal mamma hjelpe deg å hente capsen, men i morgen øver vi på at du gjør det selv" og så får han en liten belønning om han neste dag henter den selv. Belønne adferd vi vil ha mer av - i dette tilfellet: Hente capsen selv, ha (det vi kan kalle) god oppførsel. Da vanker det en liten premie.

Når barn opplever positive konsekvenser av egen adferd er det enklere å implementere dem. Vi voksne er også slik. Ros og belønning liker vi. Da gjør vi ofte mer av det som førte til ros og belønning

Dere skal selvsagt fortsatt være voksne, dere bestemmer og dere setter grenser. Men i dette må man også være smart, klok, raus og god. Målet er: Barnet skal høre etter, barnet skal agere, barnet skal etterhvert selv forstå hva som er lurt å gjøre og dere som familie skal ha et godt samspill, uten maktkamper og tvingende samspill. 

Anonymkode: 11844...560

Vi har jobbet med rutiner og forberedelser i 1,5 år. Synes ikke vi gjør annet og nå føles det som om vi har malt oss inn i et hjørne. Han finnes ikke fleksibel og takler svært dårlig når ting ikke er som det pleier. Det er så mange ting vi rett og slett ikke kan forberede enten det er hvem av oss som skal stelle ham dagen etter (handler om hvem som sover med lillebror, om lillebror sover lenge, når vi våkner), hvor han kan sitte på bussen +++. Det ble tydeligvis helt feil at pappa skulle kle på i dag så den får vi jobbe videre med det, men vi har ikke tid til å krangle med ham hver morgen før barnehagen heller. Det er så utrolig vanskelig å lage en forutsigbar hverdag når vi også har en ettåring som må hensyntas og oss selv å ta vare på. Det har vært veldig tungt for ham å bli storebror og vi har hatt mye fokus på at han ikke skal føle at han mister meg, men det er nesten som om han blir verre jo mer av meg han "får". 

Tusen takk for konkrete tips og råd. Hvilken belønning tenker du er fin? 

En annen utfordring er at hvis vi har gjort noen på en måte én gang så forventer han at det skal skje igjen, selv om vi sier at dette er en engangshendelse. Det kan være at han får spise middag i sofaen en dag, at vi spiser is etter barnehagen eller at vi leser en bok på verandaen. Da forventer han at han får gjøre det samme dagen etter. Hadde en sånn opplevelse i dag fordi han og faren hadde gått opp en bratt bakke på vei hjem en dag. 

Setter pris på innspillene dine så jeg skriver om det som skjedde i dag 😵‍💫.

Treåringen og jeg hadde kost oss på kafé og skulle gå hjem (ca 13 minutter). Da vi gikk av sa han at han var sliten og ville bæres. Jeg sa at jeg kunne bære ham til en lyktestolpe og det var greit. Lengre opp i veien ville han plutselig gå opp den bratte bakken. Jeg visste ikke at de hadde gått der en dag så var helt uforberedt på at dette kunne bli en utfordring og vi misforstod nok hverandre litt da vi snakket om snarveien. Jeg sa at det kunne vi ikke nå fordi jeg hadde med noe poser og det ble for vanskelig fordi den er bratt og full av kratt. Han ble sint og begynte å gå mot bakken. Jeg ropte etter ham at han skulle stoppe, men han gjorde ikke det. Da måtte jeg løpe etter ham og si at dette får han ikke lov til. Jeg forklarte igjen hvorfor vi måtte gå den vanlige veien og sa at jeg forstod at han hadde lyst til bakken og at det kan vi ta en annen dag. Det falt for døve ører og jeg måtte bære ham hylende og sparkende bort. Problemet var jo at jeg nettopp ikke klarer å bære ham helt hjem, spesielt ikke når han hyler og skriker og sparker så jeg satte ham ned og satte meg ned for å prøve å forklare nok en gang, men han bare hylte at jeg måtte bære. Han hylte også "DU BÆRTE MEG I STED!!!!!!!!!!!". Da sa jeg at jeg kan ringe faren så kan han komme med sykkelvogna, men det var ikke aktuelt. Da det ikke gikk begynte jeg å gå og da sprang han hylende hysterisk etter og kastet seg foran beina mine. Jeg var utmattet og sliten og håndterte det nok ikke sånn jeg burde, jeg hevet stemmen og sa at han måtte slutte. For å være ærlig tror jeg ikke det hadde hjulpet om jeg var roen selv, for når han er sånn når man ikke inn. Jeg har snart ikke krefter igjen til å stå i dette, for ikke å snakke om skammen med at dette skjer ute blant folk og at jeg vet at folk dømmer meg uansett hva jeg gjør. Faren var ute og trillet lillebror og hørte at det var hyling så han kom oss i møte, da hadde vi satt oss ned midt på fortauet for å slappe av litt. Han fikk tilbud om å sitte i vognen, men ville heller gå (mens han furtet). Han var med andre ord ikke så sliten. Da vi nærmet oss huset sprang han bortover veien. På dette tidspunktet var han ikke sulten og tilsynelatende ikke sliten.

Føltes som en tap-tap situasjon. 

Enten hadde han fått viljen sin og vi hadde gått en veldig kronglete vei - og hva skjer da neste gang når jeg kanskje kommer med sykkel, flere poser eller vogn?  Om jeg hadde båret ham hele veien hjem hadde jeg slitt meg ut og hva skjer neste gang han vil bæres? Hvordan skal han lære min grenser om jeg bare gir ham viljen? Måten det ble løst på førte til et massivt utbrudd som slet både meg og ham ut.

Nå har det kommet dit at jeg kjenner jeg ikke orker å dra noen plass med ham fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til disse kampene.

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ta med noen skiver i bilen så han kan spise, så blir han god og mett, kanskje mer medgjørlig 😊. Skjønner at han ikke vil ha middag da, men da er han hvertfall god og mett. 

Anonymkode: 1b670...666

Ja, mulig vi må droppe middag så får han heller leve av brødskive..

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ville nok bedt barnet spørre penere istedet for å kommandere og så sagt vi kunne gå og hente caps sammen. Rett før middag er ikke tid for noe grensesetting her. Man skal være konsekvent men ikke helt firkantet og rigid heller. 

Anonymkode: 0ad42...c6e

Det er nok balansegangen vi sliter med fordi vi har opplevd at vi har måtte være helt ekstremt rigide for å unngå sammenbrudd. Hver gang vi prøvde å slippe litt opp så ble ting veldig mye verre. Men tydelig at taktikken ikke funker nå så vi får ta en liten prat om hvordan vi skal løse sånne situajsoner.

Smart å heller fokusere på at han skal be penere. 

Samtidig kjenner jeg at jeg snart ikke har mer å gi. Føler at jeg utsletter meg selv helt fordi grensene mine pushes så til de grader og jeg føler at jeg er en slave som bare blir kommandert rundt.

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Disse to punktene tror jeg dere kan komme langt med. En skive eller to og noe drikke i bilen på vei hjem fra barnehagen, eller noe annet å tygge i. Alt etter hva dere vet han liker. 

Ungen er småspist, så flere små måltider for å hindre at han blir hangry samt å forberede han på ettermiddagen mens eller etter at han har fått spist. At han da også småspiser til middag gjør jo ikke noe. Det er normalen for han. Han er jo bare et barn, 3,5 år, og de har små magesekker og det er naturlig at de småspiser. 

Jeg hadde alltid med capri sun til min unge da jeg hentet i barnehagen (bodde ved grensen) og før vi dro i butikken. Det hjalp veldig. 

Anonymkode: db423...2f2

Takk for tips, vi skal legge en ny slagplan for mat etter barnehagen!

Anonymkode: 8913b...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det går over når de blir eldre. Her om dagen ville 3åringen ha eplejuice. Når hun fikk det skrek hun at hun ikke ville ha eplejuice, hun ville ha melk. Da hun fikk melk, ville hun ikke ha melk. 😅 ikke så mye å gjøre med det. Alt er galt når de er slitne. 

Anonymkode: d2835...417

Takk for at du deler ❤️ Ja håper jo det går over, samtidig finnes det jo flust av unger som oppfører seg sånn som er betraktelig eldre enn sønnen min, så når er det man må begynne å ta tak i sånn oppførsel også når de er sultne/slitne?

Han er som nevnt i HI mer utagerende enn gjennomsnittet så jeg tror ikke nødvendigvis han vokser av seg dette temperamentet med det første.. 

Anonymkode: 8913b...685

[Anonym90059005]

Vær forsiktig med å "skylde" alt på sulten/sliten, det kan bli en bjørnetjeneste seinere. Har en søster som alltid snakker høyt om "lavt blodsukker/sulten/sliten" på kidden og dette får de med seg når de blir eldre. En del oppførsel er rett og slett uakseptabel, uavhengig av om man er sulten eller ikke.

[AnonymBruker]

Vi har en veldig grei gutt på 3,5 år, kommer godt overens med både store og små barn i barnehagen, helt utrolig omsorgsfull overfor lillesøster på ett år. Han er i 95 % av tiden verdens enkleste unge. Men vi har hatt våre kamper. En periode i vinter, så var det så fælt å hente i barnehagen at jeg grua meg hele uka hvis jeg visste der var en dag jeg måtte hente med baby på slep. Uten baby kunne jeg i større grad kle på med tvang og bære hvis jeg måtte, med baby var jeg varm og oppkava før vi kom i garderoben, og han skulle bare løpe og tulle. Det var helt grusomt, den greie ungen ble et slags monster ved henting. Det gikk heldigvis over av seg selv, nå er det helt borte. 
 

Men det vi sliter mest med er at han er helt ekstremt skeptisk til alt som er nytt. Vi prøver oss på bleieslutt og det er helt utmattende. I dag så skreik han i 45 minutter over at jeg tok på han truse i stedet for bleie. Og så brukte vi, begge foreldre, 40 minutter med godsnakking, lokking med både det ene og det andre, og til slutt litt tvang for å få han til å bare sitte på potta. Alle steder leser jeg «gjør det til en lek, ikke tvang osv». Men han er 3,5 år, vi ser han har full kontroll på bæsj og ganske god kontroll på tissing, men hva hjelper det om han aldri sitter på potte eller do? Han har en vilje av en annen verden, og det er skikkelig utfordrende å håndtere. Sist med trass og nå med bleieslutt. 

Anonymkode: 94855...845

[AnonymBruker]

Med vår ekstremt viljesterke 3,5-åring har jeg to strategier:

- ting blir som jeg sa, uten unntak - lar han ha meltdown og ignorerer tvert (feks. Pappa kler på deg nå mens jeg dusjer)

- legger til rette ved kjente triggere slik at det nettopp ikke skal bli en maktkamp (noen ting blir jo det uansett, ref punkt 1). Det er ved påkledning ut og middag/spising ved bordet det er de største kampene for tiden. Så jeg prøver å være noen sjakktrekk i forkant. Han vil feks IKKE for fem flate øre komme til bordet når vi sier at det er middag. Altså han reagerer med sinne helt ut av det blå om vi sier "nå er det middag!". Så jeg har begynt å starte en aktivitet i nærheten eller på spisebordet i forkant av middag. Feks tegning i dag. Han satt og tegnet og kosa seg i 20 min mens jeg gjorde ferdig middagen og så bare satt jeg den på bordet når det var klart. Null drama, null maktkamp. 

 

Anonymkode: 6dcc5...71f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Vi har jobbet med rutiner og forberedelser i 1,5 år. Synes ikke vi gjør annet og nå føles det som om vi har malt oss inn i et hjørne. Han finnes ikke fleksibel og takler svært dårlig når ting ikke er som det pleier. Det er så mange ting vi rett og slett ikke kan forberede enten det er hvem av oss som skal stelle ham dagen etter (handler om hvem som sover med lillebror, om lillebror sover lenge, når vi våkner), hvor han kan sitte på bussen +++. Det ble tydeligvis helt feil at pappa skulle kle på i dag så den får vi jobbe videre med det, men vi har ikke tid til å krangle med ham hver morgen før barnehagen heller. Det er så utrolig vanskelig å lage en forutsigbar hverdag når vi også har en ettåring som må hensyntas og oss selv å ta vare på. Det har vært veldig tungt for ham å bli storebror og vi har hatt mye fokus på at han ikke skal føle at han mister meg, men det er nesten som om han blir verre jo mer av meg han "får". 

Tusen takk for konkrete tips og råd. Hvilken belønning tenker du er fin? 

En annen utfordring er at hvis vi har gjort noen på en måte én gang så forventer han at det skal skje igjen, selv om vi sier at dette er en engangshendelse. Det kan være at han får spise middag i sofaen en dag, at vi spiser is etter barnehagen eller at vi leser en bok på verandaen. Da forventer han at han får gjøre det samme dagen etter. Hadde en sånn opplevelse i dag fordi han og faren hadde gått opp en bratt bakke på vei hjem en dag. 

Setter pris på innspillene dine så jeg skriver om det som skjedde i dag 😵‍💫.

Treåringen og jeg hadde kost oss på kafé og skulle gå hjem (ca 13 minutter). Da vi gikk av sa han at han var sliten og ville bæres. Jeg sa at jeg kunne bære ham til en lyktestolpe og det var greit. Lengre opp i veien ville han plutselig gå opp den bratte bakken. Jeg visste ikke at de hadde gått der en dag så var helt uforberedt på at dette kunne bli en utfordring og vi misforstod nok hverandre litt da vi snakket om snarveien. Jeg sa at det kunne vi ikke nå fordi jeg hadde med noe poser og det ble for vanskelig fordi den er bratt og full av kratt. Han ble sint og begynte å gå mot bakken. Jeg ropte etter ham at han skulle stoppe, men han gjorde ikke det. Da måtte jeg løpe etter ham og si at dette får han ikke lov til. Jeg forklarte igjen hvorfor vi måtte gå den vanlige veien og sa at jeg forstod at han hadde lyst til bakken og at det kan vi ta en annen dag. Det falt for døve ører og jeg måtte bære ham hylende og sparkende bort. Problemet var jo at jeg nettopp ikke klarer å bære ham helt hjem, spesielt ikke når han hyler og skriker og sparker så jeg satte ham ned og satte meg ned for å prøve å forklare nok en gang, men han bare hylte at jeg måtte bære. Han hylte også "DU BÆRTE MEG I STED!!!!!!!!!!!". Da sa jeg at jeg kan ringe faren så kan han komme med sykkelvogna, men det var ikke aktuelt. Da det ikke gikk begynte jeg å gå og da sprang han hylende hysterisk etter og kastet seg foran beina mine. Jeg var utmattet og sliten og håndterte det nok ikke sånn jeg burde, jeg hevet stemmen og sa at han måtte slutte. For å være ærlig tror jeg ikke det hadde hjulpet om jeg var roen selv, for når han er sånn når man ikke inn. Jeg har snart ikke krefter igjen til å stå i dette, for ikke å snakke om skammen med at dette skjer ute blant folk og at jeg vet at folk dømmer meg uansett hva jeg gjør. Faren var ute og trillet lillebror og hørte at det var hyling så han kom oss i møte, da hadde vi satt oss ned midt på fortauet for å slappe av litt. Han fikk tilbud om å sitte i vognen, men ville heller gå (mens han furtet). Han var med andre ord ikke så sliten. Da vi nærmet oss huset sprang han bortover veien. På dette tidspunktet var han ikke sulten og tilsynelatende ikke sliten.

Føltes som en tap-tap situasjon. 

Enten hadde han fått viljen sin og vi hadde gått en veldig kronglete vei - og hva skjer da neste gang når jeg kanskje kommer med sykkel, flere poser eller vogn?  Om jeg hadde båret ham hele veien hjem hadde jeg slitt meg ut og hva skjer neste gang han vil bæres? Hvordan skal han lære min grenser om jeg bare gir ham viljen? Måten det ble løst på førte til et massivt utbrudd som slet både meg og ham ut.

Nå har det kommet dit at jeg kjenner jeg ikke orker å dra noen plass med ham fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til disse kampene.

Anonymkode: 8913b...685

Det høres ut som et helt vanlig tilfelle av barn som tester grenser , jeg har vært 3,5 åring ut av et senter mens jeg ble sparker og slått, utmattende men det er ikke uvanlig og folk tenker ikke at du er dårlig mor  pga det. Om alternativet er å være han så gjør du det , han er fortsatt liten 

Anonymkode: dd46a...331