Aldri sier unnskyld

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2026 den 22.40):

Har ett stort problem innen nærmeste familie. Ett familiemedlem med barn klarer bare ikke si unnskyld. Eller sier barna skal gjøre det. Det kan være skade på privat eiendom. Ødeleggelse av leker. Skade på person. Aldri en beklagelse eller prøve rette opp i det. Mine barn begynner nå merke dette. Hvordan forklare noen ikke klarer se de gjør skade eller prøve rette opp i det? Og hvordan gå frem i relasjonen. 

Anonymkode: e13bf...dfa

Det store spørsmålet er om du er i stand til å konfrontere dette medlemmet og om vedkommende har annlegg for å ta til seg kritikk. I så fall, er det på sin plass å konfrontere personen om den dårlige egenskapen.

Anonymkode: 82fe9...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.4.2026 den 0.23):

Det er ikke kontrollerende å sette grenser og å sette barnas behov først. Personen kan holde på som den vil, men slik adferd kan en regne med at kan gå ut over relasjoner. 

Anonymkode: 708ac...1fe

AnonymBruker skrev (På 15.4.2026 den 0.24):

Man trenger ikke bruke tida si sammen med folk som oppfører seg dårlig, eller velge dårlige rollemodeller for ungene sine. 

Anonymkode: 708ac...1fe

Enig, men nå er det jo nettopp kontroll du skal frem til…oi ups, det var visst en annen;

AnonymBruker skrev (På 15.4.2026 den 0.41):

Det store spørsmålet er om du er i stand til å konfrontere dette medlemmet og om vedkommende har annlegg for å ta til seg kritikk. I så fall, er det på sin plass å konfrontere personen om den dårlige egenskapen.

Anonymkode: 82fe9...f1e

Konfrontasjon?!?

Vet virkelig ikke om noe som gir høyere antall kjerringpoeng enn akkurat dette.

Dere som holder på sånn, se frem til skilsmisse og venner som flykter. Hvor har dere lært at konfrontasjon er en mulig måte å oppføre seg på? På Ricki Lake show?

Anonymkode: b40ff...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2026 den 19.59):

Enig, men nå er det jo nettopp kontroll du skal frem til…oi ups, det var visst en annen;

Konfrontasjon?!?

Vet virkelig ikke om noe som gir høyere antall kjerringpoeng enn akkurat dette.

Dere som holder på sånn, se frem til skilsmisse og venner som flykter. Hvor har dere lært at konfrontasjon er en mulig måte å oppføre seg på? På Ricki Lake show?

Anonymkode: b40ff...f20

Har du kun overfladiske relasjoner? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Har du kun overfladiske relasjoner? 

Anonymkode: 708ac...1fe

I følge deg har jeg nok det 😃

Anonymkode: b40ff...f20

[Erixon]

Hadde en eks som var sånn, hun sa at det var grunnet stoltheten. Jeg aksepterer ikke slikt piss i et forhold så når hun skjønte at hun risikerte forholdet så endret hun seg. 

[AnonymBruker]

Erixon skrev (På 22.4.2026 den 1.44):

Hadde en eks som var sånn, hun sa at det var grunnet stoltheten. Jeg aksepterer ikke slikt piss i et forhold så når hun skjønte at hun risikerte forholdet så endret hun seg. 

Merket du denne stoltheten på noen andre måter? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[katties]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 11.29):

Jeg har sagt det rett ut: "kanskje xx ikke har det i seg å kunne be om unnskyldning. Det betyr ikke det er greit overhodet, men det er et dem-problem, ikke et du-problem. Det er synd på dem".

Anonymkode: f0402...781

Stryk det siste så blir det riktig. 

[katties]

Enig med en tidligere kommentar: personer som har problemer med å si unnskyld har mye skamfølelse, høyt kontrollbehov, og mener at de da innrømmer skyld (ja, de ER ofte skyldige, men de tror at de innrømmer at de gjorde ting med VILJE av en eller anen grunn), men også et par ting: de er emosjonelt umodne, de kan ha en følelse av berettiget til å ikke unnskylde seg - de tar ikke ansvar for egne handlinger, de er for stolte/har for stort ego (dét synes jeg er flauere). 

Det første man MÅ gjøre er å lære dem at det å si unnskyld er ikke det samme som å si at man gjorde noe med vilje. Man må også guide dem gjennom å sette seg inn i hvordan andre føler seg når noe blir ødelagt. Det å si unnskyld fungerer bl.a. som å si at man mente ikke å gjøre det man gjorde, og man forstår at personen er lei seg - det var ikke meningen å gjøre dette. Det å IKKE unnskylde seg sier det strakt motsatte: at man bryr seg ikke om personens følelser, samme om det er man selv som forårsaket dem. 

Å ikke ta ansvar for ting gjør også at folk ikke lærer effektivt av sine feil, ikke utvikler seg normalt emosjonelt, mentaliteten mye angående hvorfor man gjorde ditten-og-datten og at det liksom var greit, samtidig som man innerst inne kanskje vet at man gjorde FEIL og man er ikke et godt menneske når man fortsetter å gjøre slikt (med mindre man er psykopat eller narsissist da). Det å gjøre andre vondt, stjele, lyve, ødelegger deg selv fra innsiden, hvis du har samvittighet. Du gjør altså både andre OG deg selv en tjeneste ved å oppføre deg bra. 

Endret 5. mai av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2026 den 1.40):

Min mor har i sitt 75 år aldri aldri sagt unnskyld for noe. Ikke til meg og mine søsken, ikke til vår far. Vi barna har heller ikke lært å si unnskyld av henne men pappa har vert flink til å si de og hjelpe oss med å lære det. Men, det sitter litt fast. Å si unnskyld forbindes delvis med skam for meg, jeg vet det er ansett som en styrke men min mor har jo holdt opp "skam". Jeg var over 40 før jeg klarte å si unnskyld. Jeg husker som barn at jeg brukte mye tid og var redd for å havne i situasjoner hvor jeg måtte si unnskyld. Det hemmet meg enormt mye mtp å tørre å ta sjanser, ta kontakt med andre barn, teste ut ulike tilnærminger, lese høyt for klassen, løse oppgaver på tavla, delta fullt og helt i gym og lek... 

Anonymkode: 058d5...cb4

Kjenner meg igjen i dette! Jeg har hele livet vært livredd for å gjøre noe feil, og vært redd for "kjeft". Jeg hadde ikke problemer med å si unnskyld om jeg var feks uheldig å dulte borti noen ved et uhell, men om jeg hadde oppført meg på en måte som kunne såre noen, så satt det veldig langt inne å innrømme det og si unnskyld. Mye fordi det var veldig skamfullt å feile.

Prøver å lære mitt eget barn at det er ok å feile, og si unnskyld om det har gjort noe galt. Er også selv blitt flinkere til å si unnskyld. Men det har tatt mange år å snu den trenden!

Anonymkode: c1fd3...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Kjenner meg igjen i dette! Jeg har hele livet vært livredd for å gjøre noe feil, og vært redd for "kjeft". Jeg hadde ikke problemer med å si unnskyld om jeg var feks uheldig å dulte borti noen ved et uhell, men om jeg hadde oppført meg på en måte som kunne såre noen, så satt det veldig langt inne å innrømme det og si unnskyld. Mye fordi det var veldig skamfullt å feile.

Prøver å lære mitt eget barn at det er ok å feile, og si unnskyld om det har gjort noe galt. Er også selv blitt flinkere til å si unnskyld. Men det har tatt mange år å snu den trenden!

Anonymkode: c1fd3...4c4

Så bra at du forklarer.

Tror du det er noen trekk ved deg som gjør dette så vanskelig? Er du neurotypisk? 

Hva var det som gjorde at du satte igang med å snu den trenden og se behovet for å endre deg? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

katties skrev (38 minutter siden):

Enig med en tidligere kommentar: personer som har problemer med å si unnskyld har mye skamfølelse, høyt kontrollbehov, og mener at de da innrømmer skyld (ja, de ER ofte skyldige, men de tror at de innrømmer at de gjorde ting med VILJE av en eller anen grunn), men også et par ting: de er emosjonelt umodne, de kan ha en følelse av berettiget til å ikke unnskylde seg - de tar ikke ansvar for egne handlinger, de er for stolte/har for stort ego (dét synes jeg er flauere). 

Det første man MÅ gjøre er å lære dem at det å si unnskyld er ikke det samme som å si at man gjorde noe med vilje. Man må også guide dem gjennom å sette seg inn i hvordan andre føler seg når noe blir ødelagt. Det å si unnskyld fungerer bl.a. som å si at man mente ikke å gjøre det man gjorde, og man forstår at personen er lei seg - det var ikke meningen å gjøre dette. Det å IKKE unnskylde seg sier det strakt motsatte: at man bryr seg ikke om personens følelser, samme om det er man selv som forårsaket dem. 

Å ikke ta ansvar for ting gjør også at folk ikke lærer effektivt av sine feil, ikke utvikler seg normalt emosjonelt, mentaliteten mye angående hvorfor man gjorde ditten-og-datten og at det liksom var greit, samtidig som man innerst inne kanskje vet at man gjorde FEIL og man er ikke et godt menneske når man fortsetter å gjøre slikt (med mindre man er psykopat eller narsissist da). Det å gjøre andre vondt, stjele, lyve, ødelegger deg selv fra innsiden, hvis du har samvittighet. Du gjør altså både andre OG deg selv en tjeneste ved å oppføre deg bra. 

Veldig bra innlegg. 

E det noen andre trekk ved personer som er så umodne?  Hva tror du det skyldes at de er slik? 

Og hvordan får du denne lærdommen til å synke inn? Har forklart slik som du beskriver , uten at det hjelper. 

Anonymkode: 708ac...1fe

[katties]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Veldig bra innlegg. 

E det noen andre trekk ved personer som er så umodne?  Hva tror du det skyldes at de er slik? 

Og hvordan får du denne lærdommen til å synke inn? Har forklart slik som du beskriver , uten at det hjelper. 

Anonymkode: 708ac...1fe

De som er emosjonelt umodne kan ha bl.a. ofte ha disse trekkene:

- tar ikke ansvar for sine handlinger - legger ofte ansvaret over på andre (jeg satte osten ytterst i kjøleskapet, men den veltet ut foedi DU åpnet døra) eller deflekterer (jeg gjorde dét, men DU gjorde dét! Du er ikke perfekt du heller)

- gjør ting fordi de får noe igjen for det - ikke fordi de er voksne nok til å skjønne at tingene MÅ gjøres (f.eks. husarbeid, ansvar for å oppdra barn, regulere sine følelser)

- kan bli emosjonelle, da spesielt sinte, over ting. De mener da at de har lov til å respondere på denne måten og at det er andre som har gjort at de responderer slik (f.eks. blir sinte foran barna, og i stedet for å avslutte situasjone og diskutere tingen med deg personlig senere blir de sint og skylder på deg for at de er sinte foran barna)

- har vanskeligheter for å ta til seg kritikk, som fører med seg at de også har vanskeligheter med visse områder av sin selvutvikling (mange ulike måter de kan oppføre seg på her)

- humor på andres bekostning (f.eks.: det var en reporter noen år siden som skulle tråkke på druer på en vingård, falt og lagde en rar "au au ai au au au!" lyd. Kanskje morsomt der og da, men når man får vite at hun brakk 5 ribbein og mer, i tillegg til å ha blitt så flau at hun sluttet å jobbe i sitt yrke så er ikke lyden så morsom lengre. De emosjonelt umodne kan likevel synes lyden er morsom, fordi for dem endrer den ikke mening, selv om det er lyden av ei som nesten døde).

- Slike folk er også ofte mer spontane, ungdommelige, optimistiske og morsomme - det er færre begrensninger og sperrer for noen som er et barn i hodet. Derfor kan de virke sjarmerende... til man havner i situasjoner der de viser sin umodent, som kan være vanskelig å håndtere da dr har modenhet til et barn, men makta til en voksen. 

Det er generelt flere ting som kan gjøre at folk blir slik. Hvis de har empati, så er det ofte pga foreldre som har fått de til å føle mye skam, priset dem mest når de får til noe - ikke når de gjør en innsats, kanskje har de vært en del av omgangskretser der mye manipulasjon og jåleri er vanlig - er er da avhengige av å fremstå på en bestemt måte. De kan også ha hatt foreldre som har forskjellsbehandlet mye, eller rett og slett ha hatt samme type oppførsel.

Når det gjelder hvordan gå frem: det er vanskelig når folk har et skjørt ego og er dårlige til å ta til seg kritikk. Du kan ikke tvinge de til å endre seg. Dessverre så lærer slike folk best av direkte konsekvenser - at folk ikke lar ting gå hele tida. F.eks. "nå har det skjedd flere ganger at barna blir lei seg etter besøket fordi ting blir ødelagt, og de får ikke engang et "unnskyld". Slik kan vi ikke ha det - jeg ønsker ikke at barna skal tro at folk kan oppføre seg slik mot dem. Dere kan ikke være hos oss hvis dere skal oppføre dere slik". 

Endret 5. mai av katties

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2026 den 1.40):

Min mor har i sitt 75 år aldri aldri sagt unnskyld for noe. Ikke til meg og mine søsken, ikke til vår far. Vi barna har heller ikke lært å si unnskyld av henne men pappa har vert flink til å si de og hjelpe oss med å lære det. Men, det sitter litt fast. Å si unnskyld forbindes delvis med skam for meg, jeg vet det er ansett som en styrke men min mor har jo holdt opp "skam". Jeg var over 40 før jeg klarte å si unnskyld. Jeg husker som barn at jeg brukte mye tid og var redd for å havne i situasjoner hvor jeg måtte si unnskyld. Det hemmet meg enormt mye mtp å tørre å ta sjanser, ta kontakt med andre barn, teste ut ulike tilnærminger, lese høyt for klassen, løse oppgaver på tavla, delta fullt og helt i gym og lek... 

Anonymkode: 058d5...cb4

Damer sier aldri unnskyld uansett er min erfaring

Glad jeg holder meg langt unna di

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det ts, har du forsøkt noen av rådene? 

Anonymkode: 708ac...1fe