Aldri sier unnskyld

[AnonymBruker]

Har ett stort problem innen nærmeste familie. Ett familiemedlem med barn klarer bare ikke si unnskyld. Eller sier barna skal gjøre det. Det kan være skade på privat eiendom. Ødeleggelse av leker. Skade på person. Aldri en beklagelse eller prøve rette opp i det. Mine barn begynner nå merke dette. Hvordan forklare noen ikke klarer se de gjør skade eller prøve rette opp i det? Og hvordan gå frem i relasjonen. 

Anonymkode: e13bf...dfa

[AnonymBruker]

Min søster sier aldri unnskyld, iallfall ikke til meg, og tror hun har en personlighetsforstyrrelse.

Når jeg etterlyser et unnskyld, blir hun stille og later som ingenting eller går ut av rommet.

Men hun takler ikke a bli behandlet slik selv.

Mitt forhold til henne er helt skakkjørt pga dette.

Det blir som å snakk til en vegg

Anonymkode: e1ed5...79b

[AnonymBruker]

Jeg er verken psykolog eller psykiater, så du får ta det jeg sier med en klype salt.

Mange som opplever utfordringer med å si unnskyld, kan ha problemer med skamfølelse, lav selvfølelse, eller ha et sterkt kontrollbehov. Enkelte tror også at en unnskyldning er det samme som å innrømme at de tok feil, eller at det de gjorde var feil. I akkurat denne situasjonen er nok ikke sistnevnte relevant, da det å ødelegge andres eiendom åpenbart er egen skyld, og ikke et spørsmål om tolkning. 

Hadde det vært min familie hadde jeg ærlig talt latt det gå. Unntaket er om det er noen jeg er svært nær. Så hadde jeg heller lært barna mine at noen mennesker synes at det å si unnskyld er vanskelig, men presisere at vi ikke er en slik familie.

Om du føler for å si noe, ville jeg gjort det rett fram. Ikke gå rundt grøten. "Skal x kanskje si unnskyld for leken den ødela?". Om personen prøver å feie det under teppet, ville jeg ikke hengt meg opp i det. Da er det åpenbart at personen enten opplever dette som ekstremt sårt, eller har svært lav emosjonell intelligens. Ingen av delene får du gjort så mye med i situasjonen. 

Anonymkode: 36095...c1e

[AnonymBruker]

Du gjør de en tjeneste å ta det opp å si det rett til dem. Uansett hvor vanskelig det er. Du vil hjelpe de kanskje, med andre de møter videre i livet. 

Anonymkode: 8b026...812

[AnonymBruker]

Min mor har i sitt 75 år aldri aldri sagt unnskyld for noe. Ikke til meg og mine søsken, ikke til vår far. Vi barna har heller ikke lært å si unnskyld av henne men pappa har vert flink til å si de og hjelpe oss med å lære det. Men, det sitter litt fast. Å si unnskyld forbindes delvis med skam for meg, jeg vet det er ansett som en styrke men min mor har jo holdt opp "skam". Jeg var over 40 før jeg klarte å si unnskyld. Jeg husker som barn at jeg brukte mye tid og var redd for å havne i situasjoner hvor jeg måtte si unnskyld. Det hemmet meg enormt mye mtp å tørre å ta sjanser, ta kontakt med andre barn, teste ut ulike tilnærminger, lese høyt for klassen, løse oppgaver på tavla, delta fullt og helt i gym og lek... 

Anonymkode: 058d5...cb4

[AnonymBruker]

Har prøvd la det gå, men barna mine begynner nå bli ordentlig plaget. Når du selv skal være i den posisjonen å være ett godt forbilde så blir det vanskelig når nærmeste familie ikke følger samme regler. Hvis mine barn ødelegger leker tilhørende ett annet barn rett i foran dem. Vil jo min naturlige reaksjon være å beklage eller si jeg vil betale. Når dette ikke blir gjengjeldt blir det vondt for mine barn. Skal de tåle leker bli ødelagt uten noen som helst unnskyldning fra verken lekekamerat eller foreldre.

Anonymkode: e13bf...dfa

[AnonymBruker]

Perifær venninne med borderline gjør hva som helst før hun sier unnskyld, og det er alltid "unnskyld da, men". 

Gråter, krangler, nekter på ting hun har sagt og gjort, og hvis jeg ikke gir meg så kommer den "unnskyld MEN". 

Vi er ikke så nære lenger. 

Anonymkode: d099d...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har prøvd la det gå, men barna mine begynner nå bli ordentlig plaget. Når du selv skal være i den posisjonen å være ett godt forbilde så blir det vanskelig når nærmeste familie ikke følger samme regler. Hvis mine barn ødelegger leker tilhørende ett annet barn rett i foran dem. Vil jo min naturlige reaksjon være å beklage eller si jeg vil betale. Når dette ikke blir gjengjeldt blir det vondt for mine barn. Skal de tåle leker bli ødelagt uten noen som helst unnskyldning fra verken lekekamerat eller foreldre.

Anonymkode: e13bf...dfa

Jeg har sagt det rett ut: "kanskje xx ikke har det i seg å kunne be om unnskyldning. Det betyr ikke det er greit overhodet, men det er et dem-problem, ikke et du-problem. Det er synd på dem".

Anonymkode: f0402...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2026 den 1.40):

Min mor har i sitt 75 år aldri aldri sagt unnskyld for noe. Ikke til meg og mine søsken, ikke til vår far. Vi barna har heller ikke lært å si unnskyld av henne men pappa har vert flink til å si de og hjelpe oss med å lære det. Men, det sitter litt fast. Å si unnskyld forbindes delvis med skam for meg, jeg vet det er ansett som en styrke men min mor har jo holdt opp "skam". Jeg var over 40 før jeg klarte å si unnskyld. Jeg husker som barn at jeg brukte mye tid og var redd for å havne i situasjoner hvor jeg måtte si unnskyld. Det hemmet meg enormt mye mtp å tørre å ta sjanser, ta kontakt med andre barn, teste ut ulike tilnærminger, lese høyt for klassen, løse oppgaver på tavla, delta fullt og helt i gym og lek... 

Anonymkode: 058d5...cb4

Kjente meg farlig igjen i det her

Anonymkode: 74a96...975

[AnonymBruker]

Moren min er også sånn! Det sitter SÅ langt inne, hva er problemet til sånne mennesker? Hvis hun føler seg presset til å måtte beklage sier hun det eventuelt kjempefort og så går hun helst bort, vender ryggen, avslutter. Men som oftest bare stritter hun imot og har alltid egentlig rett eller det var ikke hennes feil. et utrolig dårlig trekk, skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, ingen er perfekte og alle gjør feil. Jeg vet jeg derfor slet mye med det selv, men har heldigvis ikke noen problemer med det nå i voksen alder. 

Anonymkode: dd2d2...2b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.4.2026 den 23.16):

Moren min er også sånn! Det sitter SÅ langt inne, hva er problemet til sånne mennesker? Hvis hun føler seg presset til å måtte beklage sier hun det eventuelt kjempefort og så går hun helst bort, vender ryggen, avslutter. Men som oftest bare stritter hun imot og har alltid egentlig rett eller det var ikke hennes feil. et utrolig dårlig trekk, skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, ingen er perfekte og alle gjør feil. Jeg vet jeg derfor slet mye med det selv, men har heldigvis ikke noen problemer med det nå i voksen alder. 

Anonymkode: dd2d2...2b6

Hva tror du problemet er. Vet hun at hun har gjort feil men bare nekter å innrømme det, eller mangler hun forståelsen av at hun har gjort feil. Har hun utfordringer med empati og perspektivtaking? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 11.29):

Jeg har sagt det rett ut: "kanskje xx ikke har det i seg å kunne be om unnskyldning. Det betyr ikke det er greit overhodet, men det er et dem-problem, ikke et du-problem. Det er synd på dem".

Anonymkode: f0402...781

Det er kanskje de rundt det er synd på, når et voksent menneske holder på slik? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.4.2026 den 11.22):

Perifær venninne med borderline gjør hva som helst før hun sier unnskyld, og det er alltid "unnskyld da, men". 

Gråter, krangler, nekter på ting hun har sagt og gjort, og hvis jeg ikke gir meg så kommer den "unnskyld MEN". 

Vi er ikke så nære lenger. 

Anonymkode: d099d...7fe

Hva er men-et da? Hva vridde hun det til å bli, et uhell eller noen andre sin skyld? 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2026 den 21.51):

Har prøvd la det gå, men barna mine begynner nå bli ordentlig plaget. Når du selv skal være i den posisjonen å være ett godt forbilde så blir det vanskelig når nærmeste familie ikke følger samme regler. Hvis mine barn ødelegger leker tilhørende ett annet barn rett i foran dem. Vil jo min naturlige reaksjon være å beklage eller si jeg vil betale. Når dette ikke blir gjengjeldt blir det vondt for mine barn. Skal de tåle leker bli ødelagt uten noen som helst unnskyldning fra verken lekekamerat eller foreldre.

Anonymkode: e13bf...dfa

Det er lov å bli sint og lei seg, når andre behandler en dårlig. 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2026 den 23.37):

Jeg er verken psykolog eller psykiater, så du får ta det jeg sier med en klype salt.

Mange som opplever utfordringer med å si unnskyld, kan ha problemer med skamfølelse, lav selvfølelse, eller ha et sterkt kontrollbehov. Enkelte tror også at en unnskyldning er det samme som å innrømme at de tok feil, eller at det de gjorde var feil. I akkurat denne situasjonen er nok ikke sistnevnte relevant, da det å ødelegge andres eiendom åpenbart er egen skyld, og ikke et spørsmål om tolkning. 

Hadde det vært min familie hadde jeg ærlig talt latt det gå. Unntaket er om det er noen jeg er svært nær. Så hadde jeg heller lært barna mine at noen mennesker synes at det å si unnskyld er vanskelig, men presisere at vi ikke er en slik familie.

Om du føler for å si noe, ville jeg gjort det rett fram. Ikke gå rundt grøten. "Skal x kanskje si unnskyld for leken den ødela?". Om personen prøver å feie det under teppet, ville jeg ikke hengt meg opp i det. Da er det åpenbart at personen enten opplever dette som ekstremt sårt, eller har svært lav emosjonell intelligens. Ingen av delene får du gjort så mye med i situasjonen. 

Anonymkode: 36095...c1e

Hvorfor skal barna være dørmatte? 

Du får ikke gjort noe med andre men man trenger ikke godta dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

Man kan ikke kontrollere andre. 

Anonymkode: b40ff...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor skal barna være dørmatte? 

Du får ikke gjort noe med andre men man trenger ikke godta dårlig oppførsel. 

Anonymkode: 708ac...1fe

Kontrollerende adferd er også dårlig. 

Anonymkode: b40ff...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2026 den 22.40):

Har ett stort problem innen nærmeste familie. Ett familiemedlem med barn klarer bare ikke si unnskyld. Eller sier barna skal gjøre det. Det kan være skade på privat eiendom. Ødeleggelse av leker. Skade på person. Aldri en beklagelse eller prøve rette opp i det. Mine barn begynner nå merke dette. Hvordan forklare noen ikke klarer se de gjør skade eller prøve rette opp i det? Og hvordan gå frem i relasjonen. 

Anonymkode: e13bf...dfa

Hvis personen mangler empati og mentaliseringsevne kanskje hen trenger veiledning, hvis hen har ansvar for barn. Hvis du er bekymret for at ungene utsettes for emosjonell omsorgssvikt kan du diskutere det anonymt med barnevernet. 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kontrollerende adferd er også dårlig. 

Anonymkode: b40ff...f20

Det er ikke kontrollerende å sette grenser og å sette barnas behov først. Personen kan holde på som den vil, men slik adferd kan en regne med at kan gå ut over relasjoner. 

Anonymkode: 708ac...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Man kan ikke kontrollere andre. 

Anonymkode: b40ff...f20

Man trenger ikke bruke tida si sammen med folk som oppfører seg dårlig, eller velge dårlige rollemodeller for ungene sine. 

Anonymkode: 708ac...1fe