Slitsom mor, alltid negativ

[AnonymBruker]

Min mor nærmer seg 80 år. Hun har vært en fantastisk mamma, men de siste 10 årene har det vært vanskelig å forholde seg til henne. Hun er ekstremt negativ. Snakker kun om negative ting, skal påpeke og kritisere alt, i negativ forstand. Det er enten for varmt eller kaldt, stolene/bilen min/sofa er vond å sitte på, plantene/blomstene har fått for mye vann eller for lite vann, jeg har enten for mye sminke på/eller jeg ser sliten ut, jeg går med for høye hæler/hvorfor går jeg som en slask med f.eks. joggesko, hundene våre har blitt for tynne (mens andre ganger kan de ha blitt for tykke), vi bruker for mye strøm/det er altfor mørkt, osv osv. det sliter veldig på å tilbringe tid med henne. Jeg har prøvd å forklare det til henne, flere ganger, men hun skjønner det ikke selv. Jeg forstår at hun begynner å bli gammel, og har kanskje ikke mange år igjen, men det er så utmattende, deprimerende og slitsomt å bruke tid med henne, at jeg unngår det så godt jeg kan. Noe som er leit, både for meg, for henne, for barna mine, ja, alle. 
 

er det noen her som kjenner seg igjen? Hun har levd et greit liv, men hun har nok arvet psyken til hennes mor - som var svært deprimert de siste 20 årene av sitt liv. Hun blir mer og mer lik henne. Hun bor i egen bolig, er langt fra hjelpetrengende. Ok helse. Hva kan man gjøre? 

Anonymkode: 901da...778

[Påskelilja]

Hun er deprimert. Tror ikke det er så lett for deg å gjøre noe med. Hun bør gjøre ting som hjelper mot depresjon. Men da er det jo hun som må ta tak. Tilbringe tid i dagslys, være i fysisk aktivitet, fokusere på takknemlighet.

Tenker det er bra å si fra hvordan det oppleves, slik du har gjort. Tenker også det er bra at hun forstår at det blir mindre kontakt om hun skal hakke på alt. Men en må være klar for det, skal en forstå det. Trist situasjon og vanskelig å gjøre noe med. Finnes ingen quick fix. 

[AnonymBruker]

Påskelilja skrev (9 minutter siden):

Hun er deprimert. Tror ikke det er så lett for deg å gjøre noe med. Hun bør gjøre ting som hjelper mot depresjon. Men da er det jo hun som må ta tak. Tilbringe tid i dagslys, være i fysisk aktivitet, fokusere på takknemlighet.

Tenker det er bra å si fra hvordan det oppleves, slik du har gjort. Tenker også det er bra at hun forstår at det blir mindre kontakt om hun skal hakke på alt. Men en må være klar for det, skal en forstå det. Trist situasjon og vanskelig å gjøre noe med. Finnes ingen quick fix. 

Ja, jeg forstår at hun er deprimert, men hun nekter å forstå det selv. Hun er mye ute, går turer med hundene sine hver dag. Hun er ganske aktiv til å nærme seg 80 år. Barna mine på 15, 17 og 18 orker ikke å bruke så mye tid med henne heller. De er alltid for tynne, går med feil klær/sko osv. det er rett og slett så ubeskrivelig tappende å tilbringe tid med henne. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre. Synes det er veldig trist at jeg ikke får bruke mer tid med min mor, men uansett hvordan jeg vrir på det, så nekter hun å inne det/gjøre en endring. 

Anonymkode: 901da...778

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hva kan man gjøre? 

Anonymkode: 901da...778

Vend det døve øret til og jatt med.

Ikke bruk energi på det. 

Anonymkode: b7f40...e38

[AnonymBruker]

Jeg ville skrevet et brev til henne med omtrent det innholdet du har med i HI. Skriv at du og barna gjerne vil tilbringe tid med henne, men ikke med slik hakking hun driver med nå. Og så ville jeg kuttet kontakt totalt frem til hun tok kontakt og var villig til å endre seg. Jeg har akkurat nok overskudd til livet mitt, og har ingen buffer. Kan ikke ha slike folk i livet mitt.

Jeg synes det er bra at du setter sunne grenser for deg selv.

Anonymkode: 11e3f...74a

[AnonymBruker]

Om man er frisk i formen er ikke nødvendigvis alderen så viktig i akkurat dette, hun høres deprimert ut. Og snart 80 år kan fint bety 10-15 år igjen det (hadde selv tre besteforeldre som levde veldig godt til de nærmet seg 95). Det er ganske lenge å gå rundt å ha en sky over seg og dytte alle rundt unna. Og lenge for nærmeste pårørende å gå på eggeskall om man velger å fortsatt holde kontakten. 

Hvordan er reaksjonen når du snakker om likhetstegn til sin mor, eller at det blir så mye pirking og negativitet at barnebarna nå tar avstand? 

Anonymkode: 2d177...cb1

[mommyaka]

Min mor er 73 og med årene blitt mer negativt til ting...det er alltid noe å kritisere.. det kan være hvordan jeg kler meg... hvordan håret er.

Før hadde vi henne "ofte" hjemme på middag..men helt ærlig orker jeg ikke da hun alltid finner noe med huset vårt, aldri ryddig nok...klager over til i gangen eller på kjøkkenet...

Altså det er bare litt..men litt ...ofte..blir mye. Men jeg skjønner deg godt, og det er tungt...for det er liksom våres mor...men vi har vært liv også...men så mye negativitet et verken bra for deg/ oss eller for hverdagen 

[AnonymBruker]

Min mor er 75, og selv om hun har vært verdens mest omsorgsfulle mor og bestemor så merker jeg nå at alderen har gjort noe med henne slik at det er krevende å skape kvalitetstid i lag. Hun har en mening om absolutt alt, og er også veldig negativ til alt som hun selv ikke liker/ikke er interessert i. I tillegg er alt farlig eller slitsomt, og normale aktiviteter som for eksempel tenne bål, stå på ski, ta badstue, gå fjelltur, spise på restaurant, reise til utlandet, se film eller serier, høre musikk eller podcast i bilen snakker hun bare negativt om. Det er som at hun har mistet evnen til å forstå at andre ikke mener og føler nøyaktig det samme som henne.

Barna (tenåringer) syntes også det er fryktelig slitsom å være samme med henne, noe som er veldig sårt fordi de frem til nå har gjort masse sammen! Hun forstår ikke hvorfor de trekker seg unna, og det er vanskelig… Vi bor mange mil unna hverandre, og pleier egentlig å være mye sammen i feriene - men det går bare ikke lenger. Ingen har det noe hyggelig. Trist….

Anonymkode: e5c12...bd8

[AnonymBruker]

Moren min like så. Blitt mer fiendtlig innstilt. Og klarer ikke ti stille når vi pent ber henne om å droppe prat om krig og elendighet når barna våre er tilstede og hører. Så får vi masse jobb med å trøste og roe ned barn som er livredde for krig fordi bestemor har fortalt de at alt kommer til å gå til helvete nå...

Anonymkode: e4243...4ee

[AnonymBruker]

Jeg står i dette med begge beina nå. Det som har hjulpet litt er at jeg snakket med legen om hvordan jeg opplevde mamma. Feks kan det være en frontallappdemens på gang, den påvirker personligheten før glemsomheten. Det kan skyldes at livet har blitt belastende og omstillingene fra å klare alt selv (også det mentale) til å streve med det pluss kanskje en ektefelle som trenger hjelp, det kan gjøre at ting forverres og blir feks depresjon. Støtte fra barn, barnebarn og andre kan lette situasjonen samt at legen er godt informert om hjemmesituasjonen (de gamle er flinke til å lyve om hvordan ting egentlig er, de er mestre i å ta seg sammen hos lege). Tung for oss men fordeler man byrden går det litt enklere. 

Anonymkode: 086ae...856