Drittlei 7 åringen min

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2026 den 18.58):

Det er jo ikke uten grunn jeg sammenligner eller ute av det blå. Er det min feil at han driver og er i trassalder når han er 7 år...

Hva tror du kom først? Jeg hadde jo ikke vært så frustrert om han hadde oppført seg annerledes. Har prøvd i lang tid på være pedagogisk og bare snill og grei men har ikke fungert det fnugg. Han er supervanskelig enkelte dager. At han nekter å gjøre ting både på skole og hjemme kommer til å gå utover han selv en dag. Prøver å hjelpe han men han lar seg vanskelig hjelpe. 

Anonymkode: 3aa0c...53a

Det er litt din feil ja

[AnonymBruker]

Folk tar helt av fordi noen forteller hvordan det å ha barn kan føles i blant. 
 

men kanskje han har ADHD eller lignende? Eller så er det vel bare en fase dette som alt annet. 

Anonymkode: 83abe...9b9

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje han er sliten etter en dag på skolen. Det har allerede vært en del konflikter på vei hjem inn døra og nye situasjoner oppstår rett som det er med instrukser fra dere voksne. Han er fortsatt liten, og jeg ville nok tatt litt mer ansvar for det busskortet og lagt det er trygt sted. At han bærer sekken sin selv ville jeg forventet dersom du ikke kan bære den for han, og siden han er som han er kan du muligens skrytet ekstra og kanskje ikke gitt så mye instrukser og krav. Noen trenger litt mer dulling (kommer ikke på bedre ord) for at de viktige beskjedene skal nå inn. Velg dine kamper og ta ansvar for det som barnet ikke har forutsetninger den dagen for å forstå verdien av som busskortet. 

Livet ble så mye lettere når jeg bare lente meg tilbake og var på tilbudssiden og dullet med barna, serverte dem oppskjært frukt i sofaen og pakket dem inn i tepper og koset oss før vi måtte begynne oppgavene. Mye lettere å få ting gjort hvis man senker skuldrene litt datteren min trenger at jeg finner frem leksene for henne noen ganger, men de blir det gjort enn at jeg skal mase. Eller at jeg smører en brødskive til henne. 

De er bare barn. Og ja, de skal ut i verden etterhvert og det er det jo ikke sånn, men verden og hjemme er to vidt forskjellige ting og det forstår de fleste barn de er tilpasningsdyktig. Mine fungerer supert i skole og barnehage og får bare masse skryt av hvor flinke de er og høflige og hører alltid på beskjeder. 

Anonymkode: 2998a...8e0

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt å vært forut jeg, du vet sikkert med engang du henter han hvilket humør han er i, og da ville jeg lagt lista der og prøvd å gjort det beste ut av det. Meste av frustrasjonen din er dine egne forventninger til hva du selv skal gjøre når du kommer hjem. 

Anonymkode: d7588...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2026 den 18.58):

Det er jo ikke uten grunn jeg sammenligner eller ute av det blå. Er det min feil at han driver og er i trassalder når han er 7 år...

Hva tror du kom først? Jeg hadde jo ikke vært så frustrert om han hadde oppført seg annerledes. Har prøvd i lang tid på være pedagogisk og bare snill og grei men har ikke fungert det fnugg. Han er supervanskelig enkelte dager. At han nekter å gjøre ting både på skole og hjemme kommer til å gå utover han selv en dag. Prøver å hjelpe han men han lar seg vanskelig hjelpe. 

Anonymkode: 3aa0c...53a

Har han ulikt temperamenf fra deg og far også, eller ligner han en av dere? Jeg kjenner meg litt igjen. Søsknene mine var rolige typer, lot seg ikke hisse opp så lett. Så kom jeg, med kort lunte, antiautoritær og dramatisk! Samme foreldre (snille og gode), samme oppvekst, helt forskjellige unger. 

Det ble absolutt folk av meg

Anonymkode: 9b967...66f

[AnonymBruker]

Det er din attitude din tankegang ts som er problemet! Ikke han. Hvis du endrer deg kanskje han fåt lyst til å lye mer. Mangen barn har ikke lyst til å lye foreldre som bare viser frustrasjon.

Anonymkode: 13791...90f

[msLazy]

Tenk hvis det var deg. Du kommer hjem fra skolen og moren din er sliten. Alt du gjør er feil og hun vil ikke høre på deg. Du har ikke lyst å lese bøker og øve på tall, men etter å ha fått kjeft for det dumme busskortet, så er det like greit å ikke si noe. Sånn at du ikke får mer kjeft. Alt du hadde lyst til var å spille litt og få en pause fra skole og lekser. For etter 7-8 timer med manglende mestringsfølelse fordi andre i klassen skjønner bokstaver og tall så føler du deg ganske dum. Så alt du egentlig har lyst til er å spille favorittspillet ditt, for det er du god og det vet du. Og det er godt å være god i noe hvertfall. Men så tvinger den sure Mamman din deg til å øve på bokstaver og tall. Og det vil du bare ikke, så du gjør alt annet for å slippe. Til og med å krangle med broren din. Så blir Mamman din mer sur enn du hadde tenkt. For du skjønner jo ikke helt hvorfor hun er så sur, Du vil jo bare ikke øve på de bokstavene akkurat nå. Hvorfor skjønner hun ikke det? Så der sitter du da. Denne dagen ble bare bæsj og Mamman din sier det er din skyld. Så nå er kvelden ødelagt også. Så det ble ikke noe gaming i dag og når du legger deg er du så lei deg. Og litt ensom. Og så gruer du deg ltil i morgen. For da skal du på skolen igjen og føle deg dummere enn andre i klassen.  Og mamma er sikkert sur i morgen også og verden er dritt. 
Stakkars lille. (Jeg har lyst til å gi gutten din en klem og si at det ordner seg og at han kommer til å lære seg de bokstavene og han er ikke dum, han er verdens fineste og beste 7-åring han, helt unik faktisk. Bare så han vet det) 

Det er mange måter å lære på og ikke alle barn lærer i samme tempo.Det er helt naturlig i den alderen. De får så mange inntrykk og det tar litt tid før ting sitter.  Ungen din er ikke dum, han kommer heller ikke til å bli dum hvis dere ikke øver på tall og bokstaver en kveld. Han kommer derimot til å føle seg dummere enn han er fordi du ikke gir han den tryggheten han hadde trengt nå. 
Løsningen er å avtaler i stedet. Eksempel:. Ja, du kan være på nettbrett mens jeg lager middag hvis du lover å øve 15 minutter på bokstaver sammen med meg etter middag. Hvis du klarer å øve i 15 minutter, skal du få være på nettbrett ettter de 15 min også. Jeg setter på timer, så blir det litt gøy. Er du skikkelig flink og vi rekker å øve på tall også, så kan du få en is. Tar du utfordringen?  
Det kommer han til å gjøre fordi du gir litt og han gir litt og han vinner noe på det. Og begge får viljen sin, så det er ingen dårlig deal.
 Hvis du er tålmodig og imøtekommende, vil dette fungere bedre enn slik dere har det i dag. 
Kan nesten garantere at han kommer til å begynne å lage sånne avtaler med deg for å få litt nettbretttid. Så win-win og bedre stemning i heimen for alle.  

Jeg skjønner det er slitsomt, men det er du som  voksen som må være den som finner en god måte å løse dette på. Du må endre perspektiv og du må endre hvordan du ser på dette.  Jeg har ingen sympati for din reaksjon, for du kunne løst det på en annen måte og fått en hyggeligere ettermiddag enn dere fikk.

[msLazy]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2026 den 19.04):

Så vi skal slutte å lage middag? Det går jo ikke ann å være tilstede heletiden  når man har mat, husarbeid og flere barn. Jeg sa jo forsåvidt til og med at jeg ble avbrutt i den middagen pga tullet hans også. Hadde vært ferdig for lengst om han ikke begynte å styre sånn. Og han blir 10 ganger verre om han blir ordentlig sulten (som var hvorfor jeg tenkte det var lurt å gi han en liten matbit, gjør jo det ofte selv når jeg venter på middag. Men han setter visst ikke pris på det). Men  nei, vi er ikke dårlig på grensesetting. Jeg sier jo til han ikke noe nettbrett før vi leser for eksempel. Den grensen holder vi ved. Jeg hadde sagt fra allerede når vi fikk kortene at de må han la ligge i sekken. Han begynte såklart å rote med de likevel og vi tok det fysisk fra han når vi så det. Hva eller skulle vi gjort mener du? Overvåker han 24/7? Når jeg var barn hørte jeg på hva foreldrene mine sa. 

Vi prøver jo så godt vi kan med lesingen og tellingen men nekter han så kan jeg jo ikke tvinge ord ut av munnen på han akkurat.  Vi prøver og prøver men det er jo han som slår seg totalt vrang.  

 

Anonymkode: 3aa0c...53a

Han slår seg vrang fordi du er streng og han er sliten. Er middagen viktigere enn at han har det bra?  🤷‍♀️

[AnonymBruker]

msLazy skrev (45 minutter siden):

Tenk hvis det var deg. Du kommer hjem fra skolen og moren din er sliten. Alt du gjør er feil og hun vil ikke høre på deg. Du har ikke lyst å lese bøker og øve på tall, men etter å ha fått kjeft for det dumme busskortet, så er det like greit å ikke si noe. Sånn at du ikke får mer kjeft. Alt du hadde lyst til var å spille litt og få en pause fra skole og lekser. For etter 7-8 timer med manglende mestringsfølelse fordi andre i klassen skjønner bokstaver og tall så føler du deg ganske dum. Så alt du egentlig har lyst til er å spille favorittspillet ditt, for det er du god og det vet du. Og det er godt å være god i noe hvertfall. Men så tvinger den sure Mamman din deg til å øve på bokstaver og tall. Og det vil du bare ikke, så du gjør alt annet for å slippe. Til og med å krangle med broren din. Så blir Mamman din mer sur enn du hadde tenkt. For du skjønner jo ikke helt hvorfor hun er så sur, Du vil jo bare ikke øve på de bokstavene akkurat nå. Hvorfor skjønner hun ikke det? Så der sitter du da. Denne dagen ble bare bæsj og Mamman din sier det er din skyld. Så nå er kvelden ødelagt også. Så det ble ikke noe gaming i dag og når du legger deg er du så lei deg. Og litt ensom. Og så gruer du deg ltil i morgen. For da skal du på skolen igjen og føle deg dummere enn andre i klassen.  Og mamma er sikkert sur i morgen også og verden er dritt. 
Stakkars lille. (Jeg har lyst til å gi gutten din en klem og si at det ordner seg og at han kommer til å lære seg de bokstavene og han er ikke dum, han er verdens fineste og beste 7-åring han, helt unik faktisk. Bare så han vet det) 

Det er mange måter å lære på og ikke alle barn lærer i samme tempo.Det er helt naturlig i den alderen. De får så mange inntrykk og det tar litt tid før ting sitter.  Ungen din er ikke dum, han kommer heller ikke til å bli dum hvis dere ikke øver på tall og bokstaver en kveld. Han kommer derimot til å føle seg dummere enn han er fordi du ikke gir han den tryggheten han hadde trengt nå. 
Løsningen er å avtaler i stedet. Eksempel:. Ja, du kan være på nettbrett mens jeg lager middag hvis du lover å øve 15 minutter på bokstaver sammen med meg etter middag. Hvis du klarer å øve i 15 minutter, skal du få være på nettbrett ettter de 15 min også. Jeg setter på timer, så blir det litt gøy. Er du skikkelig flink og vi rekker å øve på tall også, så kan du få en is. Tar du utfordringen?  
Det kommer han til å gjøre fordi du gir litt og han gir litt og han vinner noe på det. Og begge får viljen sin, så det er ingen dårlig deal.
 Hvis du er tålmodig og imøtekommende, vil dette fungere bedre enn slik dere har det i dag. 
Kan nesten garantere at han kommer til å begynne å lage sånne avtaler med deg for å få litt nettbretttid. Så win-win og bedre stemning i heimen for alle.  

Jeg skjønner det er slitsomt, men det er du som  voksen som må være den som finner en god måte å løse dette på. Du må endre perspektiv og du må endre hvordan du ser på dette.  Jeg har ingen sympati for din reaksjon, for du kunne løst det på en annen måte og fått en hyggeligere ettermiddag enn dere fikk.

👆

Anonymkode: 76bd4...5ae

[AnonymBruker]

Du stiller ikke et eneste spørsmål i innlegget ditt der du ber om råd. Du reflekterer heller ikke over deg selv. 
Han er 7 år. Du er voksen. 
Dere må strukturere dagene deres bedre. 
Det er mulig å feste busskortet i en snor som er festet i sekken hans. 
Vær litt kreativ og finn løsninger ikke bare begrensinger. 
Han sliter med lesing og tall skriver du. Men han kan det? 
Konsentrasjon? Når på dagen gjør dere dette? Før/ etter middag? 
mer det ro rundt dere? På sengekanten på kvelden er det en fin tid til å lese og telle. Da er det ro rundt dere. 
Gjør det noe om han leker i trappa??

Anonymkode: 81fd3...2a9

[AnonymBruker]

Det å lære barna å høre etter begynner når de er 1-2 år gamle. Hvis ikke det er på plass når han er 7 så har dere en stor jobb foran dere. Jeg anbefaler at du og far blir enige om å være tydelige og konsekvente - det dere sier skal skje med en gang - ikke la han få begynt på noe annet. Fysisk tett oppfølging og rett og slett forhindre han. Da kan du ikke feks stå å lage mat når du ber han om noe - da må du være en halvmeter unna han og forhindre all annen atferd før det du sa er gjort. Ikke la han gå i fra for å finne andre bøker når dere sitter å leser - fysisk huk tak i han på vei av stolen eller ta hendene hans om de famler etter andre bøker. Konsekvent HVER gang. Ta også en prat med han i fredstid at det er et problem at han ikke følger beskjeder og det er der nå slutt på.

Det er også viktig at han får nok søvn, nok mat og nok fysisk aktivitet - for at hans humør og konsentrasjon og læring skal fungere. Hvis han ikke klarer å vente på mat så sier det meg at matinntaket ikke er godt nok. Kanskje han trenger å løpe litt rundt ute før lekser? 

Anonymkode: ab89d...c8d

[Christina82]

Ryddet for spekulasjoner, brukerangrep, brukerdebatt, avsporinger og tilsvar til dette. 

Christina82, mod

Endret 30. mars av Christina82

[massi]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2026 den 8.41):

Det å lære barna å høre etter begynner når de er 1-2 år gamle. Hvis ikke det er på plass når han er 7 så har dere en stor jobb foran dere. Jeg anbefaler at du og far blir enige om å være tydelige og konsekvente - det dere sier skal skje med en gang - ikke la han få begynt på noe annet. Fysisk tett oppfølging og rett og slett forhindre han. Da kan du ikke feks stå å lage mat når du ber han om noe - da må du være en halvmeter unna han og forhindre all annen atferd før det du sa er gjort. Ikke la han gå i fra for å finne andre bøker når dere sitter å leser - fysisk huk tak i han på vei av stolen eller ta hendene hans om de famler etter andre bøker. Konsekvent HVER gang. Ta også en prat med han i fredstid at det er et problem at han ikke følger beskjeder og det er der nå slutt på.

Det er også viktig at han får nok søvn, nok mat og nok fysisk aktivitet - for at hans humør og konsentrasjon og læring skal fungere. Hvis han ikke klarer å vente på mat så sier det meg at matinntaket ikke er godt nok. Kanskje han trenger å løpe litt rundt ute før lekser? 

Anonymkode: ab89d...c8d

er redd mor kommer til å hoppe over alle de gode rådene hun har fått, og gå for dette. Dere høres ut som dere er av samme kaliber.

Greit, man må være tydelige og konsekvente med barn, men tror du virkelig det han trenger,  etter en lang, slitsom dag med å føle seg dum både på skolen og hjemme, er å holdes fast og tvinges til å lese en bok moren hans vil at han skal lese, etter å ha fått beskjed om at han er en idiot fordi han selv ønsker å lese en annen bok?

 

Dette er måten:

msLazy skrev (På 27.3.2026 den 22.21):

Tenk hvis det var deg. Du kommer hjem fra skolen og moren din er sliten. Alt du gjør er feil og hun vil ikke høre på deg. Du har ikke lyst å lese bøker og øve på tall, men etter å ha fått kjeft for det dumme busskortet, så er det like greit å ikke si noe. Sånn at du ikke får mer kjeft. Alt du hadde lyst til var å spille litt og få en pause fra skole og lekser. For etter 7-8 timer med manglende mestringsfølelse fordi andre i klassen skjønner bokstaver og tall så føler du deg ganske dum. Så alt du egentlig har lyst til er å spille favorittspillet ditt, for det er du god og det vet du. Og det er godt å være god i noe hvertfall. Men så tvinger den sure Mamman din deg til å øve på bokstaver og tall. Og det vil du bare ikke, så du gjør alt annet for å slippe. Til og med å krangle med broren din. Så blir Mamman din mer sur enn du hadde tenkt. For du skjønner jo ikke helt hvorfor hun er så sur, Du vil jo bare ikke øve på de bokstavene akkurat nå. Hvorfor skjønner hun ikke det? Så der sitter du da. Denne dagen ble bare bæsj og Mamman din sier det er din skyld. Så nå er kvelden ødelagt også. Så det ble ikke noe gaming i dag og når du legger deg er du så lei deg. Og litt ensom. Og så gruer du deg ltil i morgen. For da skal du på skolen igjen og føle deg dummere enn andre i klassen.  Og mamma er sikkert sur i morgen også og verden er dritt. 
Stakkars lille. (Jeg har lyst til å gi gutten din en klem og si at det ordner seg og at han kommer til å lære seg de bokstavene og han er ikke dum, han er verdens fineste og beste 7-åring han, helt unik faktisk. Bare så han vet det) 

Det er mange måter å lære på og ikke alle barn lærer i samme tempo.Det er helt naturlig i den alderen. De får så mange inntrykk og det tar litt tid før ting sitter.  Ungen din er ikke dum, han kommer heller ikke til å bli dum hvis dere ikke øver på tall og bokstaver en kveld. Han kommer derimot til å føle seg dummere enn han er fordi du ikke gir han den tryggheten han hadde trengt nå. 
Løsningen er å avtaler i stedet. Eksempel:. Ja, du kan være på nettbrett mens jeg lager middag hvis du lover å øve 15 minutter på bokstaver sammen med meg etter middag. Hvis du klarer å øve i 15 minutter, skal du få være på nettbrett ettter de 15 min også. Jeg setter på timer, så blir det litt gøy. Er du skikkelig flink og vi rekker å øve på tall også, så kan du få en is. Tar du utfordringen?  
Det kommer han til å gjøre fordi du gir litt og han gir litt og han vinner noe på det. Og begge får viljen sin, så det er ingen dårlig deal.
 Hvis du er tålmodig og imøtekommende, vil dette fungere bedre enn slik dere har det i dag. 
Kan nesten garantere at han kommer til å begynne å lage sånne avtaler med deg for å få litt nettbretttid. Så win-win og bedre stemning i heimen for alle.  

Jeg skjønner det er slitsomt, men det er du som  voksen som må være den som finner en god måte å løse dette på. Du må endre perspektiv og du må endre hvordan du ser på dette.  Jeg har ingen sympati for din reaksjon, for du kunne løst det på en annen måte og fått en hyggeligere ettermiddag enn dere fikk.

 

[Liljefrosk]

Kanskje mealprepp mer så du bare kan slenge ting i ovnen på ukedagene. Vi kjøper ferdigkuttet salat som vi kan slenge på ved siden av for å gjøre det enkelt og sunnere. Lag gjerne dobbelt opp så du kan ha rester dagen etter. 
la han velge mellom et par bøker for lesning, og la han tulle litt først så tar han nok til seg mer kunnskap en det kan virke som han gjør. Men om en daglige lesestunden alltid blir til krangling vil han assosiere det med noe negativt. Da blir det bare verre for alle. Om du fortsatt sliter i hverdagen må du be om hjelp, det kan ikke fortsette sånn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.3.2026 den 19.56):

Folk tar helt av fordi noen forteller hvordan det å ha barn kan føles i blant. 
 

men kanskje han har ADHD eller lignende? Eller så er det vel bare en fase dette som alt annet. 

Anonymkode: 83abe...9b9

Jeg leser det ikke på den måten. Jeg har full forståelse for at folk kan være slitne og få følelsen av å være møkklei. Det er vel normalen. Det er ingenting som tilsier at folk her inne synes det er strålende enkelt alltid å ha barn. Mange har vel også fortalt at de kan få lyst til å riste dem og kaste de ut av vinduet. Så kan man le anerkjennende av det, men det er jo fordi det knyttes til frustrasjon og fantasi.

Men her er det snakk om langvarig frustrasjon med og skyldiggjøring av ett barn, det er ikke knyttet til noen generell anerkjennelse av at det kan være særdeles utfordrende å være forelder. Tvertimot signaliserer det et sementert syn på eget barn som en kilde til trøbbel og frustrasjon for hele familien. Det tilsier vel tvertimot en forventning og et krav om at det skal være enklere å være forelder enn det folk faktisk sier det er, og at barnet skal skjerpe seg så det blir det.

Det er også manko på utforsking av barnets eget indre liv, i hvert fall i det som står skrevet. Det er selvfølgelig en ekstremt sårbar posisjon å være i for et barn om han skal ha ansvar for hele familiens humør på kvelden. Ett barn på 7 kan ikke det. Det vitner om at foreldrene føler på avmakt og mangel på kontroll. Det kan de og fortjener de hjelp med, men de kan ikke skylde det på et barn.

Anonymkode: 81439...803

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2026 den 18.58):

Det er jo ikke uten grunn jeg sammenligner eller ute av det blå. Er det min feil at han driver og er i trassalder når han er 7 år...

Hva tror du kom først? Jeg hadde jo ikke vært så frustrert om han hadde oppført seg annerledes. Har prøvd i lang tid på være pedagogisk og bare snill og grei men har ikke fungert det fnugg. Han er supervanskelig enkelte dager. At han nekter å gjøre ting både på skole og hjemme kommer til å gå utover han selv en dag. Prøver å hjelpe han men han lar seg vanskelig hjelpe. 

Anonymkode: 3aa0c...53a

Uff…skjønner. Det høres ikke lett ut ❤️. Husk at det er ikke barnet sin feil. Det er noe som ikke er rett her. Det kan være mange ting på en gang, eller en ting. 
 

Lillebror er ikke en kopi av storebror men er et eget menneske med tanker og følelser. Har selv to barn som er like i noe og veldig ulike i mye. 
 

Hadde tatt et skritt tilbake og analysert om det er noe som plager han.
 

trives han med skolearbeid, kan han ha dysleksi/dyskalkuli, er han umotivert, er det utviklingssprang? Kanskje er 6-års trassen litt sen hos han? Hvordan var det for han å bytte skole? Kanskje sover han for lite eller er sulten. Har det skjedd noen andre endringer? Har han venner? Andre ting. 
 

Barn er sensitive og får med seg ting. Krev lite om magen er sulten. Prøv å møt han der han er. Lek og tull litt først før leksene. Det kan være å fortelle en vits eller lag en historie. Bruk kosedyr som vil hjelpe med lesingen. Hvis han sliter så les annethvert ord eller setning. Så kanskje han føler seg mer sett og det går bedre? 
 

Klem til deg. Det går bra. Du liker sønnen din. Du er bare litt sliten av all motstanden ❤️

Anonymkode: 32b30...768