Autistisk utbrenthet hos barn

[AnonymBruker]

Noen med erfaring? Hva gjorde dere for barnet for at hen skulle komme seg?

Barnet vårt i barneskolealder er langt nede og vi føler vi ikke får nok hjelp. Vi har riktignok god dialog med både BUP og skole, men det står veldig på oss som foreldre å finne ut hva som kan hjelpe og å legge opp en ‘behandlingsplan’. 

Hører gjerne andres erfaringer og opplevelser ❤️

Anonymkode: 5b140...9c2

[AnonymBruker]

Vårt barn fikk dette på ungdomsskolen. Det ble full kræsj - vår skoleflinke ungdom orket ikke å være på skolen. Vi prøvde å motivere til skolegang, så ofte som mulig, som resulterte i utbrenthet, selvskading, depresjon og suicidalitet. BUP kom på banen etter dette (etter å ha skrevet oss ut den dagen vi fikk diagnosen), og de frarådet skole, hun må bygge seg opp igjen først. Skole er det som gjør henne syk. Så hun var hjemme i flere måneder før vi startet med ett og ett fag, eller en halv dag med skole to dager i uka osv. 

Det var dessverre ikke mulig for henne å få den tilretteleggingen hun trengte på skolen, som gjorde at hun klarte å være der. Det var en helt ny og "flott" skole med åpne arealer, ingen avstengte rom, ingen små klasserom eller grupperom, glassvegger i stedet for tre/mur osv. Det var ingen steder å trekke seg tilbake for å bli skjermet fra støy, eller sanseinntrykk. Som mor er jeg så sint og lei meg for at slike skoler bygges rundt omkring i landet.  

På hjemmebane fjernet vi krav - dvs vi forholdt oss annerledes til krav enn tidligere, og måte rett og slett la henne styre dagene sine selv litt mer enn før - for eksempel, ville hun være oppe om natta i stedet for om dagen, for å slippe å se andre mennesker, så måtte vi la henne prøve dette, etc. Det var en tøff periode for oss alle.

Veldig bra at dere tenker på tiltak allerede nå  Det er så mye vanskelig som kan skje på ungdomsskolen (med sosiale koder, pubertet osv) at alt dere får til, alle gode ordninger som fungerer for barnet deres, er gull verdt å ta med seg i overgangen.

Anonymkode: 85695...15b

[AnonymBruker]

Tja. 

Vi ser antydning til bedring nå, to år senere. Barnet har byttet til spesialskole, følges tett hos BUP, har ekstremt redusert skoledag og knapt noe aktivitet eller krav utenom det. 

Hadde fullt skolefravær et års tid, selvmordsforsøk, utagering og depresjon. Har regregert kraftig og mistet mange ferdigheter. 

I etterpåklokskapens lys, ville jeg stoppet skole langt tidligere. I stedet for å pushe og lirke til det virkelig ikke gikk lenger. Men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Anonymkode: d4e5b...c20

[AnonymBruker]

Vi ble enige med skolen om å droppe lekser, og vi lot henne slutte på fritidsaktiviteter.

Vi kjørte og hentet på skolen, selv om det er kort vei å gå.

Vi snakket om at skole er viktig, og at det kan være vanskelig å komme tilbake hvis man er mye borte, MEN at det var 100% hennes valg om hun ville dra på skolen eller ikke, og at vi stolte på at hun var i stand til å ta den avgjørelsen selv.

Dager hvor vi så at hun slet ekstra om morgenen, spurte/foreslo jeg tiltak som kanskje kunne hjelpe, men lot alltid henne velge.

For eksempel droppe gym, sitte inne i friminutt, ikke bli bedt om å snakke i timene.

Hun har vel valgt å bli hjemme 2-3 dager i løpet av tre år.

 

På dager hvor hun for eksempel har legetime eller skal på bup, har vi latt henne ta fri hele dagen, selv om hun egentlig kunne ha fått med seg for eksempel første time før vi måtte kjøre.

 

Vi sørget for å ha safefood i huset, og maste ikke om kosthold/felles måltider.

Kort forklart gav vi henne så mye autonomi over eget liv som overhodet mulig.

Det gjorde virkelig underverker, og vi har fått tilbake den gamle datteren vår!🥰🥰🥰

 

Det eneste vi bestemte var ting som gikk på sikkerhet/liv og helse.

For eksempel fikk hun ikke sove med låst dør. I hovedsak handlet det om at hun var suicidal, men vi brukte argumentet «våkner ikke av brannalarm». Men vi respekterte privatlivet hennes, og banket alltid på og gikk ikke inn hvis hun sa at hun ville være alene.

 

I korte trekk: autonomi, forutsigbarhet, tillit♥️

Anonymkode: cc3c9...67c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vårt barn fikk dette på ungdomsskolen. Det ble full kræsj - vår skoleflinke ungdom orket ikke å være på skolen. Vi prøvde å motivere til skolegang, så ofte som mulig, som resulterte i utbrenthet, selvskading, depresjon og suicidalitet. BUP kom på banen etter dette (etter å ha skrevet oss ut den dagen vi fikk diagnosen), og de frarådet skole, hun må bygge seg opp igjen først. Skole er det som gjør henne syk. Så hun var hjemme i flere måneder før vi startet med ett og ett fag, eller en halv dag med skole to dager i uka osv. 

Det var dessverre ikke mulig for henne å få den tilretteleggingen hun trengte på skolen, som gjorde at hun klarte å være der. Det var en helt ny og "flott" skole med åpne arealer, ingen avstengte rom, ingen små klasserom eller grupperom, glassvegger i stedet for tre/mur osv. Det var ingen steder å trekke seg tilbake for å bli skjermet fra støy, eller sanseinntrykk. Som mor er jeg så sint og lei meg for at slike skoler bygges rundt omkring i landet.  

På hjemmebane fjernet vi krav - dvs vi forholdt oss annerledes til krav enn tidligere, og måte rett og slett la henne styre dagene sine selv litt mer enn før - for eksempel, ville hun være oppe om natta i stedet for om dagen, for å slippe å se andre mennesker, så måtte vi la henne prøve dette, etc. Det var en tøff periode for oss alle.

Veldig bra at dere tenker på tiltak allerede nå  Det er så mye vanskelig som kan skje på ungdomsskolen (med sosiale koder, pubertet osv) at alt dere får til, alle gode ordninger som fungerer for barnet deres, er gull verdt å ta med seg i overgangen.

Anonymkode: 85695...15b

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja. 

Vi ser antydning til bedring nå, to år senere. Barnet har byttet til spesialskole, følges tett hos BUP, har ekstremt redusert skoledag og knapt noe aktivitet eller krav utenom det. 

Hadde fullt skolefravær et års tid, selvmordsforsøk, utagering og depresjon. Har regregert kraftig og mistet mange ferdigheter. 

I etterpåklokskapens lys, ville jeg stoppet skole langt tidligere. I stedet for å pushe og lirke til det virkelig ikke gikk lenger. Men det er jo lettere sagt enn gjort. 

Anonymkode: d4e5b...c20

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi ble enige med skolen om å droppe lekser, og vi lot henne slutte på fritidsaktiviteter.

Vi kjørte og hentet på skolen, selv om det er kort vei å gå.

Vi snakket om at skole er viktig, og at det kan være vanskelig å komme tilbake hvis man er mye borte, MEN at det var 100% hennes valg om hun ville dra på skolen eller ikke, og at vi stolte på at hun var i stand til å ta den avgjørelsen selv.

Dager hvor vi så at hun slet ekstra om morgenen, spurte/foreslo jeg tiltak som kanskje kunne hjelpe, men lot alltid henne velge.

For eksempel droppe gym, sitte inne i friminutt, ikke bli bedt om å snakke i timene.

Hun har vel valgt å bli hjemme 2-3 dager i løpet av tre år.

 

På dager hvor hun for eksempel har legetime eller skal på bup, har vi latt henne ta fri hele dagen, selv om hun egentlig kunne ha fått med seg for eksempel første time før vi måtte kjøre.

 

Vi sørget for å ha safefood i huset, og maste ikke om kosthold/felles måltider.

Kort forklart gav vi henne så mye autonomi over eget liv som overhodet mulig.

Det gjorde virkelig underverker, og vi har fått tilbake den gamle datteren vår!🥰🥰🥰

 

Det eneste vi bestemte var ting som gikk på sikkerhet/liv og helse.

For eksempel fikk hun ikke sove med låst dør. I hovedsak handlet det om at hun var suicidal, men vi brukte argumentet «våkner ikke av brannalarm». Men vi respekterte privatlivet hennes, og banket alltid på og gikk ikke inn hvis hun sa at hun ville være alene.

 

I korte trekk: autonomi, forutsigbarhet, tillit♥️

Anonymkode: cc3c9...67c

Takk for svar. 

BUP mener at vi skal pushe på for å opprettholde en så normal hverdag som mulig. Men dette strider veldig imot hva som føles riktig. Etter flere måneder med pushing, er hun dårligere enn noen gang. Vi mener krav bør fjernes. Hun er uansett bare på skolen et par timer ila uken, for hun er rett og slett ikke i stand til å være der. Og når vi skal opprettholde en ‘normal’ hverdag så medfører jo dette nederlag på nederlag for henne. 

Det er gjerne ikke alltid fagfolk vet best…

Det er en utrolig fortvilende situasjon å stå i. All medfølelse til dere som er og har vært gjennom det.❤️

TS

Anonymkode: 5b140...9c2

[robot]

Send meg en pm hvis du vil. Har erfaring med dette, både som forelder og fagperson, men det blir så lett så gjenkjennelig.