Klarer ikke å elske bonusbarnet mitt

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har et bonusbarn på 7 år som nå har vært i livet mitt i 3 år. Jeg er veldig glad i barn, jeg har ingen egne enda men har alltid sett for meg et liv med 3-4 barn hvor man finner på mye sammen som en familie. Alt fra sydenturer til fjellturer, teltturer og ulike aktiviteter. Jeg gleder meg så mye til mine fremtidige barns milepæler som å lære de å svømme, sykle osv. Jeg vil at barna skal elske å leke ute og ikke bli typen som sitter å rotner forran en skjerm inne. Men jeg føler hverdagen nå har blitt alt annet enn hva jeg ser for meg med egne barn.

Typen tar lite initiativ til å skulle finne på ting med sitt barn, og jeg har da heller ikke tatt på meg det ansvaret da jeg føler det hovedsakelig ligger hos han. (Jeg har forsøkt å ta de med på fjellturer og teltturer noen ganger, men det blir som oftes bare dårlig stemning). Det blir veldig ofte slik at barnet sitter å spiller mens vi lager mat, gjør husarbeid eller bare slapper av for oss selv. Dette er det siste jeg vil for mine barn, men samtidig har jeg ikke brydd meg så mye med mitt bonusbarn da jeg lot de gjør sin greie da jeg flyttet inn uten å skulle komme å snu opp ned på deres hverdag bare fordi jeg ble en del av familien. 

Jeg merker at barnets uvaner nå begynner å irritere meg, og jeg tenker mer på hvordan bonusbarnets vaner vil ødelegge for oppdragelsen jeg ønsker å gi mine barn. Jeg vil jo helst at mine barn skal unngå skjerm før skolealder, de skal spise grønnsaker og jeg vil sørge for at de liker turer i skog og mark. Men å ha et bonusbarn som kan sitte i timesvis forran skjerm om dagen, som nekter å spise grønnsaker og som ikke gidder å bli med på fjelltur, gjør det en million ganger vanskeligere. 

Jo mer jeg tenker på dette, jo mindre ønsker jeg bonusbarnet som en del av min fremtidige familie. Det blir jo gjerne slik at når det er ditt eget barn: når de gjør noe søtt så blir de automatisk verdens søteste, mens når de gjør noe rampete/irriterende så er de fortsatt søte og man klarer ikke å bli sur. Bonusbarnet kan også vær søt, men jeg kjenner ikke på den «morsfølelsen» og synes det er det søteste i hele verden, og når barnet  er rampete, vanskelig eller irriterende  synes jeg det bare er sinnsykt irriterende. 

Fortjener barnet en bedre bonusmor enn meg? 
Kan man forvente å oppriktig elske bonusbarn like høyt som egne barn?

Er dette bare å gi opp med en gang? 

Anonymkode: 8beae...10c

[AnonymBruker]

Håper du er klar over at ikke er garantert at dine egne barn ikke nødvendigvis deler fine interesser om friluftsliv og diverse.  Og de kommer garantert til å irritere deg nange ganger og i tillegg være rampete innimellom. 

Anonymkode: ef4fa...2a5

[AnonymBruker]

Det er jo ikke bonusbarnet på bare 7(!) år som er problemet her, men far. Hvorfor planlegger du familie med denne mannen, hvordan ser du oppriktig for deg at det skal bli slik du planlegger for dine fremtidige barn når han ikke deler dine ønsker for barneoppdragelse og fritid? 

Vær så snill å ikke få barn i denne situasjonen, spesielt slik du ordlegger deg om bonusbarnet. Skal du ha familie må du selvfølgelig regne bonusbarnet inn, og der er ikke du i det hele tatt. 

Anonymkode: de82d...37b

[AnonymBruker]

Dette blir ikke bedre, nei.

Dette er bare starten på år med irritasjon og konflikt og barnet er offeret.

Problemet er hovedsakelig mellom deg og far og far og barn. Me alle symptomene rammer barnet.

Hvis du får egne barn her vil barnet lide desto mer. Gå!

Anonymkode: 4d3f6...0c6

[AnonymBruker]

Du må jo først snakke med mannen din om oppdragelsen og uvanene til bonusbarnet ditt, ikke med en gjeng fremmede kvinner og menn på internett… Eller tenker du at bonusbarnet ditt ikke engang fortjener at du tar den samtalen? 

Anonymkode: 37c6c...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Håper du er klar over at ikke er garantert at dine egne barn ikke nødvendigvis deler fine interesser om friluftsliv og diverse.  Og de kommer garantert til å irritere deg nange ganger og i tillegg være rampete innimellom. 

Anonymkode: ef4fa...2a5

Det skjønner jeg, men sjansen er mye større om man tar med barnet på turer fra start, enn om de starter de første årene med å bruke mesteparten av dagen på å se tv og game, før de plutselig blir bedt om å vær med på fjelltur.

ts

Anonymkode: 8beae...10c

[AnonymBruker]

Det er jo far som er problemet. Han kommer sannsynligvis til å sabotere like mye for det du ønsker med felles barn som med sitt særkullsbarn. Barnet er ikke problemet her, det gjør som det har blitt oppdratt til.

Jeg er bonusmor til tre. Jeg hadde ikke fått felles barn med mannen om jeg ikke likte måten han tok vare på de tre han allerede hadde. Ja, noen ting kan man endre, men ikke helt "basic" ting.

Anonymkode: a4673...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må jo først snakke med mannen din om oppdragelsen og uvanene til bonusbarnet ditt, ikke med en gjeng fremmede kvinner og menn på internett… Eller tenker du at bonusbarnet ditt ikke engang fortjener at du tar den samtalen? 

Anonymkode: 37c6c...8d9

Jeg har tatt den samtalen, og jeg ser at han virkelig prøver å skulle sette grenser med skjerm, prøver å skulle finne på mer sammen med barnet osv, så det har blitt bedre, men langt i fra bra.

ts

Anonymkode: 8beae...10c

[AprilLudgate]

Ja…..

Jeg vil bare ønske det lykke til med illusjonen og drømmene de fleste av oss har før barn 😅

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det skjønner jeg, men sjansen er mye større om man tar med barnet på turer fra start, enn om de starter de første årene med å bruke mesteparten av dagen på å se tv og game, før de plutselig blir bedt om å vær med på fjelltur.

ts

Anonymkode: 8beae...10c

Igjen, lykke til.

Selvsagt kan du prøve alt dette.

Men det VIL bli surmuling, kjeft og grin mange ganger uansett hvor dere er. 
 

Det er helt iorden å ha sine ønsker og prinsipper.

Men du har urealistiske forventninger til igrunnen alt. Og det vil du oppdage uansett hvem du får barn med. 
 

Ungen blir slitne, overstimulerte og survete om de så er på verdens fineste skautur eller på luksustur på Bali. 
 

Samboeren din kan helt sikkert møte deg mer på halvveien, men du har noen store skritt å jekke deg ned på selv. 

[AnonymBruker]

Enig med de som påpeker at problemet er hovedsakelig forholdet mellom deg og faren. Dere ønsker dere vidt forskjellige liv og han kommer ikke til å bli en annerledes far for deres barn enn den han er med det barnet han allerede har. 

Ellers vil jeg si at man kan irritere seg grønn over egne barn, de er slettes ikke søte og elskverdige hele tiden. 
Jeg er veldig glad i mine barn og elsker de betingelsesløst. Jeg er ikke så glad i andres barn så jeg kunne aldri vert stemor til små barn. Vet det er litt kontroversielt å si, men ikke alle er laget for å være stemødre/fedre og jeg synes det er bedre å eie det og ta hensyn til det enn å skulle gå på akkord med seg selv. Det er skadelig for ett barn å vokse opp med en voksen som ikke har sånn en kjærlighet for de. 

 

Anonymkode: 08335...5b5

[got2go]

Du må starte å inkludere bonusbarnet nå, før du får egne unger. For den drømmen du har om "one big happy family" kommer ikke automatisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hei!

Jeg har et bonusbarn på 7 år som nå har vært i livet mitt i 3 år. Jeg er veldig glad i barn, jeg har ingen egne enda men har alltid sett for meg et liv med 3-4 barn hvor man finner på mye sammen som en familie. Alt fra sydenturer til fjellturer, teltturer og ulike aktiviteter. Jeg gleder meg så mye til mine fremtidige barns milepæler som å lære de å svømme, sykle osv. Jeg vil at barna skal elske å leke ute og ikke bli typen som sitter å rotner forran en skjerm inne. Men jeg føler hverdagen nå har blitt alt annet enn hva jeg ser for meg med egne barn.

Typen tar lite initiativ til å skulle finne på ting med sitt barn, og jeg har da heller ikke tatt på meg det ansvaret da jeg føler det hovedsakelig ligger hos han. (Jeg har forsøkt å ta de med på fjellturer og teltturer noen ganger, men det blir som oftes bare dårlig stemning). Det blir veldig ofte slik at barnet sitter å spiller mens vi lager mat, gjør husarbeid eller bare slapper av for oss selv. Dette er det siste jeg vil for mine barn, men samtidig har jeg ikke brydd meg så mye med mitt bonusbarn da jeg lot de gjør sin greie da jeg flyttet inn uten å skulle komme å snu opp ned på deres hverdag bare fordi jeg ble en del av familien. 

Jeg merker at barnets uvaner nå begynner å irritere meg, og jeg tenker mer på hvordan bonusbarnets vaner vil ødelegge for oppdragelsen jeg ønsker å gi mine barn. Jeg vil jo helst at mine barn skal unngå skjerm før skolealder, de skal spise grønnsaker og jeg vil sørge for at de liker turer i skog og mark. Men å ha et bonusbarn som kan sitte i timesvis forran skjerm om dagen, som nekter å spise grønnsaker og som ikke gidder å bli med på fjelltur, gjør det en million ganger vanskeligere. 

Jo mer jeg tenker på dette, jo mindre ønsker jeg bonusbarnet som en del av min fremtidige familie. Det blir jo gjerne slik at når det er ditt eget barn: når de gjør noe søtt så blir de automatisk verdens søteste, mens når de gjør noe rampete/irriterende så er de fortsatt søte og man klarer ikke å bli sur. Bonusbarnet kan også vær søt, men jeg kjenner ikke på den «morsfølelsen» og synes det er det søteste i hele verden, og når barnet  er rampete, vanskelig eller irriterende  synes jeg det bare er sinnsykt irriterende. 

Fortjener barnet en bedre bonusmor enn meg? 
Kan man forvente å oppriktig elske bonusbarn like høyt som egne barn?

Er dette bare å gi opp med en gang? 

Anonymkode: 8beae...10c

Hvor gammel er du, 18 år? 

Anonymkode: e09e7...5df

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Jo mer jeg tenker på dette, jo mindre ønsker jeg bonusbarnet som en del av min fremtidige familie.

 

Anonymkode: 8beae...10c

Men du tenker at du ønsker samboeren din som en del av din fremtidige familie?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hei!

Jeg har et bonusbarn på 7 år som nå har vært i livet mitt i 3 år. Jeg er veldig glad i barn, jeg har ingen egne enda men har alltid sett for meg et liv med 3-4 barn hvor man finner på mye sammen som en familie. Alt fra sydenturer til fjellturer, teltturer og ulike aktiviteter. Jeg gleder meg så mye til mine fremtidige barns milepæler som å lære de å svømme, sykle osv. Jeg vil at barna skal elske å leke ute og ikke bli typen som sitter å rotner forran en skjerm inne. Men jeg føler hverdagen nå har blitt alt annet enn hva jeg ser for meg med egne barn.

Typen tar lite initiativ til å skulle finne på ting med sitt barn, og jeg har da heller ikke tatt på meg det ansvaret da jeg føler det hovedsakelig ligger hos han. (Jeg har forsøkt å ta de med på fjellturer og teltturer noen ganger, men det blir som oftes bare dårlig stemning). Det blir veldig ofte slik at barnet sitter å spiller mens vi lager mat, gjør husarbeid eller bare slapper av for oss selv. Dette er det siste jeg vil for mine barn, men samtidig har jeg ikke brydd meg så mye med mitt bonusbarn da jeg lot de gjør sin greie da jeg flyttet inn uten å skulle komme å snu opp ned på deres hverdag bare fordi jeg ble en del av familien. 

Jeg merker at barnets uvaner nå begynner å irritere meg, og jeg tenker mer på hvordan bonusbarnets vaner vil ødelegge for oppdragelsen jeg ønsker å gi mine barn. Jeg vil jo helst at mine barn skal unngå skjerm før skolealder, de skal spise grønnsaker og jeg vil sørge for at de liker turer i skog og mark. Men å ha et bonusbarn som kan sitte i timesvis forran skjerm om dagen, som nekter å spise grønnsaker og som ikke gidder å bli med på fjelltur, gjør det en million ganger vanskeligere. 

Jo mer jeg tenker på dette, jo mindre ønsker jeg bonusbarnet som en del av min fremtidige familie. Det blir jo gjerne slik at når det er ditt eget barn: når de gjør noe søtt så blir de automatisk verdens søteste, mens når de gjør noe rampete/irriterende så er de fortsatt søte og man klarer ikke å bli sur. Bonusbarnet kan også vær søt, men jeg kjenner ikke på den «morsfølelsen» og synes det er det søteste i hele verden, og når barnet  er rampete, vanskelig eller irriterende  synes jeg det bare er sinnsykt irriterende. 

Fortjener barnet en bedre bonusmor enn meg? 
Kan man forvente å oppriktig elske bonusbarn like høyt som egne barn?

Er dette bare å gi opp med en gang? 

Anonymkode: 8beae...10c

Du trenger ikke elske det, på samme måte du ikke elsker naboene dine regner jeg med, men er hyggelig, imøtekommende, støttende og grei. Vær det mot barnet også. 

Anonymkode: f6a5d...0f0

[AnonymBruker]

Men hvordan greier du å elske din samboer, og hvordan ser du han som den perfekte faren til både bonusbarn og dine eventuelt fremtidige? Han, hans barn og du er allerede en barnefamilie, og dere tre sammen må leve sammen som det. Med flere barn vil det være du som vil måtte ta mye (eller alt) initiativ i hverdag og helg (høres det ut som), så hvorfor ikke begynne nå? Det er ikke bonusbarnet sin skyld at h*n har fått tildelt den faren og stemoren det har, barnet er overhodet ikke problemet her. Hvis du ikke ser for deg å utvide den familien du allerede har, så bør du forlate dem. Du kan ikke bygge en perfekt friluftslivfamilie uten å inkludere eldstemann, enn si din partner og barnets (barnas) far. Og du vet nå veldig godt hvordan din samboer er som familiefar. Kan du leve med ham, må du kunne leve med barnet i familien også. Og du kan da ikke ønske deg nye barn inn i en familie med et søsken som ikke er ønsket? 

Anonymkode: ba8c9...860

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

 

Fortjener barnet en bedre bonusmor enn meg? 

Kan man forvente å oppriktig elske bonusbarn like høyt som egne barn?

 

Er dette bare å gi opp med en gang? 

Anonymkode: 8beae...10c

Barnet fortjener moren sin.

Nei. Man kan ikke forvente å «elske» et bonusbarn.

ja. Ut i fra dine mål og tanker, så kan du gi opp.

Anonymkode: 18737...d09

[AnonymBruker]

Så fint innlegg, ts ❤️ Synes du forklarer situasjonen på en balansert og fair måte. Jeg tenker far og bonusbarn er utrolig heldig som har deg i livet sitt. Jeg forstår så inderlig den vanskelige posisjonen mellom kjæreste, samboer, bonusmor, ikke-oppdrager, omsorgsperson, trygg voksen... alt på en gang.. 

Jeg er enig med den over her som sier så fint at det ikke er bonusbarnet på 7 år, eller du som er problemet. Det er far som er problemet. Du har nå fått et unikt innblikk i han som omsorgsperson. Du vet nå hvordan han er som far. 

Og nå når du vet det, du har sett det dag for dag, er det dette forbildet du ønsker for dine fremtidige barn? For han fyren der vil ikke på mirakuløst vis endre seg (til det bedre) bare av å få barn med deg. Hans interesse for barn, involvering, verdier, tanker om farsrollen, den vil ikke endre seg ved at et er du som føder eller at dere får til sammen 3-5 barn. All erfaring tilsier at det gjerne vil bare bli dårligere og dårligere. 

Men,jeg forstår deg så inderlig godt. Er bonusmor selv. Jeg kom inn mye seinere enn deg. Far drar ungdommene gladelig med på det jeg foreslår, men det kom for seint i livet deres. Vanene deres er satt. Mitt barn elsker å være ute, lære nye ting, takler vær og vind, er opplært til både bordskikk og folkeskikk og snakke om følelser og hvordan behandle andre, stå i utfordringer, små ting som hva gjør du når du kommer inn i et rom, et hjem, en buss. Hvordan oppfører du deg. Hva forventer jeg av deg nå som du blir eldre. Tusen småting. Han vet så godt at jeg krever mer tid uten skjerm enn med skjerm, det vet han, han har lært å regulere det og lært hvorfor det er viktig å være bevisst. 

Mine bonusungdommer har ingenting av det. De har to foreldre som har ivret etter å "være best". Som betyr veldig få krav og forventinger, dermed også lav mestringsfølelse for de. Den eldste har styrt skuta i alle de år, han blir skikkelig sur og tverr, selv om16 åring. Han er vant til å få bestemme og definere, fordi ingen orker å stå i hans suring og utbrudd. 

Så står vi her. Jeg forstår hvorfor barna har blitt som de har blitt, jeg forstår far, jeg kan av og til forstå mor. Men hva er min rolle opp i dette her? Mitt biologiske barn er yngst, utrolig nok, men det er jeg og han som alltid må gi etter eller tilpasse oss, fordi ting er som de er med de to andre. Mellomste lider også, undertrykker egne ønsker og tanker og har ikke lært å kjenne etter. Alt handler om å unngå styr med eldste.  Far forsøker, men i de forsøkene så gjør han seg sårbar for avvisning og for å potensielt "bli valgt bort". Det er urimelig av meg å forvente slike endringer så sent også. 

Vi står midt i en slik diskusjon nå. Hvordan skal vi få til dette. 

men ditt spørsmål er, vil du virkelig ha barn med han mannen du nå vet hvordan utøver sin farsrolle?

Anonymkode: 27251...604

[Sarah93]

Jeg er (lykkelig!) stemor, og de gangene jeg svarer til folk som har med stebarn å gjøre pleier jeg ikke å være moraliserende - jeg tror det er bedre sjanser for å få en god relasjon til stebarnet om man aksepterer at det er en litt krevende konstellasjon. Da jeg så overskriften tenkte jeg at man ikke kan tvinge fram å "elske" noen - men man kan like, ha omsorg for, være glad i. Men denne posten synes jeg er litt ugrei. Dette handler ikke om stebarnet ditt, som bare oppfører seg som 7-åringer gjør, men sannsynligvis om fordommer og urealistiske forventninger du har fordi dette ikke er ditt biologiske barn. Når man blir sammen med en som har barn, følger det med et ansvar - man går inn i en rolle som steforelder, som kan prege barnet enormt mye, og er nesten nødt til å jobbe med sine egne følelser, akseptere at (alle!) barn er vanskelige og litt ufordragelige til tider, og at de er mye mer enn det. Prøv å sette deg inn i barnets perspektiv - hvordan vil det prege vedkommende at du faktisk ikke liker det? Det kan gi ganske betydelige sår i sjela. Når man er 7 er man veldig liten. Stedatteren min var dritirriterende da. Som barn i den alderen er. Men det gikk seg til  -  med tålmodighet og kjærlighet, og nå ser jeg henne som min egen datter. Det trenger ikke du å gjøre, men du beskriver stebarnet på en måte som gjør at jeg tenker at du kanskje ikke er moden nok for foreldrerollen. Om du ønsker å bli i denne familien, må du jobbe med dine egne følelser - og faktisk sette barnet først. Barndommen varer hele livet. Det er mulig Familievernkontoret eller lignende kan hjelpe - men da må du først adressere problemet, og der er DINE følelser og DIN aversjon, ikke barnet. Det er helt normalt å føle sjalusi, å føle seg tilsidesatt og at man kommer til kort som stemor, ha litt lavere toleranse. og jeg tror også det er mange som vil elske sitt biologiske barn mer. Det er ok, det har å gjøre med at rollen er krevende. Det kan du anerkjenne og jobbe med. Men du kan ikke gå og mene at det er noe galt med barnet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Typen tar lite initiativ til å skulle finne på ting med sitt barn, og jeg har da heller ikke tatt på meg det ansvaret da jeg føler det hovedsakelig ligger hos han. (Jeg har forsøkt å ta de med på fjellturer og teltturer noen ganger, men det blir som oftes bare dårlig stemning).

Og derfor har du grandiose tanker om hvordan dere skal ha det med egne barn??

Jaja, lykke til 😂

Anonymkode: ed0fe...a72

[pippeli]

IKKE FÅ BARN MED DEN MANNEN!!