Snart 30 og stressa

[AnonymBruker]

I 2026 fyller jeg 30, og jeg kjenner på overraskende mye stress rundt dette. I nesten hele 20-årene var jeg sammen med en og samme mann, og i årevis tenkte jeg at dette var mannen jeg skulle gifte meg med og stifte familie med før fylte 30. Sånn ble det ikke, og for to år siden ble jeg singel. Der og da føltes det som en slags lettelse. Vi hadde slitt lenge, hadde prøvd å få det til å fungere i ett år, og det føltes helt nødvendig at vi gjorde det slutt på det tidspunktet.

Nå har det gått to år, og 30-årene nærmer seg. Selv om jeg vet det ikke hjelper å stresse, så er det vanskelig å ikke kjenne på stress rundt forventninger og biologi i denne alderen. Da jeg ble singel skjønte jeg at drømmen om å gifte seg og få barn før fylte 30 ikke ville gå i oppfyllelse. Der og da synes jeg det var greit. Men nå, når jeg snart blir 30, har jeg likevel en så sterk følelse av å ha dårlig tid at den gjør meg helt paralysert. Jeg kan av og til nesten angre på bruddet med eksen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig der og da.

Jeg blir oppgitt over meg selv for at jeg ikke klarer å godta situasjonen og gjøre det beste ut av den. Jeg vet at det å stresse og være lei meg ikke endrer noe som helst, men likevel klarer jeg ikke stoppe. Det føles vondt at livet ikke ble helt som jeg trodde da jeg var yngre, og når jeg sammenligner meg med andre i familie og vennekrets som møttes, giftet seg og fikk barn i 20-årene føler jeg meg mislykket. 

Har dere noen trøstende ord eller historier, som kan vise meg at dette kan gå bra? At livet kan bli fint og vellykket selv om det ikke blir helt som jeg trodde?

Anonymkode: ae5fc...aa4

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet. Vet så inderlig godt hvordan du har det. Jeg var sikker på at jeg kom til å sta med begge beina godt plantet i mammarollen før jeg fylte 30. Ville bli ung mor etc.

Mannen lot vente på seg og sånn ble det.

Fikk mitt første barn rett etter fylte 34. Nå sitter jeg her som 37-åring og 2-barnsmor 🥰

Det går helt fint det og altså! Å få barn i 30-årene har i hvert fall for meg vært helt uproblematisk. Drømmen om å bli mamma er oppfylt i god tid før 40 og når 40-årene kommer skal jeg bare nyte at jeg er ferdig med graviditet og småbarnstid - da skal jeg bare ha det gøy med de små 😄

Anonymkode: 9fd89...467

[AnonymBruker]

Forstår godt disse følelsene, jeg hadde den selv i den alderen og det var ikke gøy. Men, jeg tenker at du har ikke så dårlig tid som du kanskje tror. Ofte går det fort når du først møter noen i 30-åra. Jeg ser tilbake nå og tenker på hvordan jeg stresset og følte jeg måtte forte meg og date alle mellom himmel og jord. Nå tenker jeg nå at det er bra du er bevisst på det og fokusert på målet ditt, hvis det er barn, i stedet for å sitte hjemme og vente på at noen kommer og banker på døra. Men en god mellomting er fint, ikke bli for desperat sånn at neste forhold ikke føles riktig nok ut. Snakker av egen erfaring, jeg klarte å gå inn i et forhold da jeg var 28/29 som bare fikk meg til å "kaste bort" over 3 år til. Det ble vel slutt da jeg var 32, men jeg møtte min samboer etter det og vi begynte å prøve etter bare et år sammen😊 ble gravid ca et år etter det pga noen problemer vi støtte på, men de hadde ingenting å gjøre med min alder. 

Og jeg har hørt mye podcaster og lest mye om fertilitet, og ja det stemmer jo at den går litt nedover med alderen, men som regel kan de fleste få barn til man er nærmere 40 eller mer enn det og for så vidt. De som sliter hadde ofte slitt uansett tidligere også, det er bare det at man da får mer tid på å prøve med hjelp gjennom ivf osv. Alltid unntak så klart, og jeg skal ikke være påståelig om dette, men var det Hausken sa i hvert fall.

 

Anonymkode: b0453...7ea

[AnonymBruker]

Helt ærlig er jeg glad jeg ventet med alle de store, viktige, livsendrende avgjørelsene til jeg ble skikkelig voksen. Jeg "måtte" uansett vente i den forstand at jeg traff ikke han jeg ville være med resten av livet før jeg bikket 30, men jeg hadde plenty av muligheter til å starte tidligere med noen andre. Det gjorde jeg ikke, men det gjorde flere jeg kjenner. Nå er vi i midten av 30-årene og flere i min omgangskrets av både venner, venners venner og andre bekjente har barn 50/50, er på kull nr 2 med ny partner, eller alene igjen etter kull 1 eller 2. Unntaket jeg vet om er 5 par som har holdt sammen i 10-15 år. Fellesnevneren for alle er at de tok de største avgjørelsene man kan ta i livet når de såvidt var blitt voksne. De fleste endrer seg mye i 20-årene, og selv om jeg vet at de aldri ville vært foruten barna sine, vet jeg hvettfall fra de aller nærmeste at de bærer på en del anger. 

Noen er selvsagt modne tidlig, og for de er det riktig starte tidlig. Mistenker også at noen av de i min omgangskrets har vært særdeles uheldig i enkelte tilfeller. Så jeg har ingen fasit, men jeg satt jo litt på sidelinjen i 20-årene og lærte av andres feil, for å si det sånn. 

Så mitt beste tips er vel å både vente til du er klar, og være så sikker som du kan når dagen kommer. Og ikke stresse med det. Jeg kjente ikke så mye på panikk da jeg var på din alder, men jeg la jo merke til at det virket som mitt liv var mer på stedet hvil over lengre tid og det stresset meg litt der og da. Men det gikk seg til og når jeg ser tilbake var det ingen grunn til å stresse 😊

Anonymkode: e1067...c60

[AnonymBruker]

Får gjøre som mange andre allerede å skylde på at du er frivillig barnløs 😁 jada, vet det er mange frivillig barnløse, mange , men det ER jommen mange som ikke er så frivillig på det innerst inne som de skal ha det til 

Anonymkode: 675d8...191

[Ronaldo85]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

I 2026 fyller jeg 30, og jeg kjenner på overraskende mye stress rundt dette. I nesten hele 20-årene var jeg sammen med en og samme mann, og i årevis tenkte jeg at dette var mannen jeg skulle gifte meg med og stifte familie med før fylte 30. Sånn ble det ikke, og for to år siden ble jeg singel. Der og da føltes det som en slags lettelse. Vi hadde slitt lenge, hadde prøvd å få det til å fungere i ett år, og det føltes helt nødvendig at vi gjorde det slutt på det tidspunktet.

Nå har det gått to år, og 30-årene nærmer seg. Selv om jeg vet det ikke hjelper å stresse, så er det vanskelig å ikke kjenne på stress rundt forventninger og biologi i denne alderen. Da jeg ble singel skjønte jeg at drømmen om å gifte seg og få barn før fylte 30 ikke ville gå i oppfyllelse. Der og da synes jeg det var greit. Men nå, når jeg snart blir 30, har jeg likevel en så sterk følelse av å ha dårlig tid at den gjør meg helt paralysert. Jeg kan av og til nesten angre på bruddet med eksen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig der og da.

Jeg blir oppgitt over meg selv for at jeg ikke klarer å godta situasjonen og gjøre det beste ut av den. Jeg vet at det å stresse og være lei meg ikke endrer noe som helst, men likevel klarer jeg ikke stoppe. Det føles vondt at livet ikke ble helt som jeg trodde da jeg var yngre, og når jeg sammenligner meg med andre i familie og vennekrets som møttes, giftet seg og fikk barn i 20-årene føler jeg meg mislykket. 

Har dere noen trøstende ord eller historier, som kan vise meg at dette kan gå bra? At livet kan bli fint og vellykket selv om det ikke blir helt som jeg trodde?

Anonymkode: ae5fc...aa4

Jeg skal snart forlate 30-årene. Og jeg har ikke opplevd noe av dette enda. Ja, jeg er mann, men tror ikke mange flere menn blir fedre etter 40 enn det er kvinner som blir mødre. For den jevne mann er det kjørt ved fylte 40.

30 er ungt, og du har god tid. Du er såvidt over snittet for førstegangsmødre. Du kan stresse om 8-10 år, men ikke nå.

Livet blir sjeldent som man tror. Jeg var overbevist om at familiefar var det jeg skulle bli. "Planla" rundt 2010 at jeg skulle få første barn i 2015 og hun skulle hete Marie etter min oldemor. Noe som jeg kan le høyt av i dag.

[AnonymBruker]

Det smarteste du gjør er å ta trening, looksmaxing og selvrealisering på høyeste alvor. Ingen vits å ikke gjøre maks innsats. 

Anonymkode: dcfb2...ed6

[AnonymBruker]

Jeg fylte 30 i fjor og har aldri hatt kjæreste, førerkort, eid eiendom, og har hatt sex et antall ganger man kan telle på to hender. 

Likevel føler jeg meg mye bedre om meg selv enn jeg gjorde da jeg var 29. Å fylle 30 tok mye av presset vekk.

Tror bare det er en hump man må over fåvæ, er verre i frontruta enn i bakspeilet. 

Anonymkode: e339f...bec

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, TS. Jeg er selv frivillig barneløs, så 30-årene var ikke den store skrekken da jeg var 29 år og fremdeles singel. Nå er jeg derimot 34 år, nysingel og kjenner på et stress jeg absolutt ikke liker. Jeg vil fremdeles ikke ha barn, så det er heldigvis ingen avgjørende faktor, men jeg ønsker jo gjerne å finne en mann som jeg kan dele livet med og forhåpentligvis også gifte meg med. Denne uroligheten jeg kjenner er grunnen til at jeg har bestemt meg for å ha minimum ett år uten noen form for dating. Jeg skal bruke tiden på å jobbe med meg selv, granske mine reaksjonsmønster og bli bedre på å sette grenser ovenfor venner og kolleger så jeg klarer å ta det med inn i neste forhold. 
 

Jeg tror det er viktig at du fokuserer på deg selv, ta vare på den du er og gransk hvem du vil være i fremtiden. 

Anonymkode: 0370c...09b

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

I 2026 fyller jeg 30, og jeg kjenner på overraskende mye stress rundt dette. I nesten hele 20-årene var jeg sammen med en og samme mann, og i årevis tenkte jeg at dette var mannen jeg skulle gifte meg med og stifte familie med før fylte 30. Sånn ble det ikke, og for to år siden ble jeg singel. Der og da føltes det som en slags lettelse. Vi hadde slitt lenge, hadde prøvd å få det til å fungere i ett år, og det føltes helt nødvendig at vi gjorde det slutt på det tidspunktet.

Nå har det gått to år, og 30-årene nærmer seg. Selv om jeg vet det ikke hjelper å stresse, så er det vanskelig å ikke kjenne på stress rundt forventninger og biologi i denne alderen. Da jeg ble singel skjønte jeg at drømmen om å gifte seg og få barn før fylte 30 ikke ville gå i oppfyllelse. Der og da synes jeg det var greit. Men nå, når jeg snart blir 30, har jeg likevel en så sterk følelse av å ha dårlig tid at den gjør meg helt paralysert. Jeg kan av og til nesten angre på bruddet med eksen, selv om jeg vet at det var helt nødvendig der og da.

Jeg blir oppgitt over meg selv for at jeg ikke klarer å godta situasjonen og gjøre det beste ut av den. Jeg vet at det å stresse og være lei meg ikke endrer noe som helst, men likevel klarer jeg ikke stoppe. Det føles vondt at livet ikke ble helt som jeg trodde da jeg var yngre, og når jeg sammenligner meg med andre i familie og vennekrets som møttes, giftet seg og fikk barn i 20-årene føler jeg meg mislykket. 

Har dere noen trøstende ord eller historier, som kan vise meg at dette kan gå bra? At livet kan bli fint og vellykket selv om det ikke blir helt som jeg trodde?

Anonymkode: ae5fc...aa4

Anbefaler deg om å manifestere. 

Anonymkode: 1b3f4...ee1

[AnonymBruker]

Kan dere si litt om hvordan dere møtte kjæresten? Føler det er vanskelig å møte folk. Hvordan skal jeg liksom bli oppdaget?

Anonymkode: 49ada...fa9

[Lorian]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2026 den 21.06):

Har dere noen trøstende ord eller historier, som kan vise meg at dette kan gå bra? At livet kan bli fint og vellykket selv om det ikke blir helt som jeg trodde?

Anonymkode: ae5fc...aa4

Jeg syntes absolutt ikke at du skal stresse. Noen gifter seg og får barn tidlig, andre gjør det sent. Det at du sammenligner deg selv med andre er den eneste grunnen til at du stresser. Du er akkurat der du skal være, så det er bare å lene seg tilbake og nyte livet.