Sorgen over å "bare" være mamma...

[AnonymBruker]

Jeg er svært usikker på om denne passer best innen "helse og kropp" eller her. Men jeg prøver meg her.. 

Jeg er alenemamma. Livet består i å stå opp, få ungene på skolen, være på jobb (jobb-meg) og så hjem for å være mamma, som innebærer lekser, matlaging, kjøring til treninger (for langt til å sykle selv), legging, rydding, klargjøring osv. Hver eneste dag er lik. Og slik går dagene. Jeg vet at det er viktig med egentid, men min egentid skviser jeg inn mellom all kjøringen og treningen til ungene. Det føles ikke som egentid, men påtvungen plikt når livet/tidsklemma tillater det.  Ofte forlater jeg huset kl. 07.00 og er ikke hjemme før 21.00 pga henting/ bringing. Mye av ukas mat preppes i helgene, nettopp fordi hverdagen er så travel. Og da går også helgene til plikter som klesbretting, vasking, kjøring, etc. Dvs lite sosialt. Det er jeg og min rolle som omsorgsgiver. 

Ungene har det superflott. De får dekket alle behov, de er sosiale, svært skoleflinke, elsker idrettene sine, har akuratt så mye venner de ønsker (ene er introvert, andre er ekstrovert så de har ulike behov for  sosialisering). De er snille som dagen er lang og alt er på papiret helt perfekt. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å være mamma. Jeg elsker barna mine. Jeg har en god jobb. Men jeg er ikke meg. Jeg er mamma, jeg er kollega, jeg er arbeidstaker, omsorgsgiver, jeg er alle andre enn "meg". Og selv om jeg gjør alt jeg gjør med glede, så føles likevel livet ut som om det farer forbi uten at "jeg" lever det. Jeg føler meg svært alene i denne verden.... 

Jeg prøver iherdig å presse inn en vennekveld, eller, jeg har svært få venner. Ikke fordi jeg ikke vil, men nettopp fordi mammarollen krever så mye av meg. De få vennene som jeg prater med er kollegaer. De vennene jeg har hatt tidligere har jeg desverre ikke tid til å holde kontakten med, selv om virkelig prøver!   Når jeg endelig får planlagt barnevakt, så skjer det alltid noe som gjør at jeg må avlyse i siste stund. Eks sykt barn, barnepasser kan ikke, far til barna avlyser treffet med ungene etc.. men å planlegge en "venninnekveld" krever planlegging månedsvis i forveien. Når de kan , kan ikke jeg.  Og slik føler jeg ikke det skal være. Da er det jo umulig å holde en stabil kontankt. 

Ferier går til å vøre en god mamma for barna. Da drar vi på teltturer, laget mye mat ute, har kvalitetstid, er på hytta, går på ski på vinter og bader masse på sommer. Dette er jo gøy, men jeg gjør dette for dem, fordi det kreves av meg som mamma. 

Eneste tankene som opptar hodet mitt er familie-logistikk, planlegging av mat, lekser gjøremål, kjøring, tidsklemme osv. Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har barn jeg har aleneomsorgen for. Det er vanskelig å planlegge og man mister kontakten med venner, det er ofte noe skjærer seg når man skal treffes. Hverdagen går i ett og ukene går fort. 

Anonymkode: b5923...e17

[AnonymBruker]

Da jeg var alenemor var vi mye sammen med andre aleneforeldre med barn, spiste middag sammen i ukedagene og gjorde morsomme ting sammen. Hyggelig for de voksne og gøy for barna.

Anonymkode: 7eab2...1a0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg faktisk igjen selv om vi er to om barna. Men vi hr fire barn, og ingen av oss har noe sosialt liv igjen. Vi sitter ikke ned før kl.23, og da er vi så slitne at vi så vidt orker å pusse tennene. Har venner uten barn som spør om de kan komme på besøk, men skjønner ikke når det skal være tid. Det er så mye kamper, foreldremøter, treninger, konkurranser, jobb og prosjekter at det er ikke tid til hverken det ene eller det andre. Skjønner godt folk blir skilt i denne fasen. Jeg har helt mistet meg selv. Og vi har mistet paret. Så at du er sliten og lei av å kun være mamma og kollega- skjønner deg så godt! Man er jo litt fanget. Ønsker deg gode år! Og at du kommer helskinnet gjennom. Du vil nok takke deg selv for slt du la ned som mamma om noen år. Barna dine høres veldig veltilpasset ut. Så kanskje finner du deg selv igjen når de begynner på videregående. 

Anonymkode: 2c30a...2ad

[AnonymBruker]

Først, en stor styrkeklem til deg! 

Har du økonomi nok til å søke for eksempel 20% permisjon fra jobben din en periode for å få en formiddag innimellom kun til deg? Hvor du glemmer alt av husarbeid og annet, for å kun gjøre noe for deg selv? ❤️

Anonymkode: 3aae1...7c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er svært usikker på om denne passer best innen "helse og kropp" eller her. Men jeg prøver meg her.. 

Jeg er alenemamma. Livet består i å stå opp, få ungene på skolen, være på jobb (jobb-meg) og så hjem for å være mamma, som innebærer lekser, matlaging, kjøring til treninger (for langt til å sykle selv), legging, rydding, klargjøring osv. Hver eneste dag er lik. Og slik går dagene. Jeg vet at det er viktig med egentid, men min egentid skviser jeg inn mellom all kjøringen og treningen til ungene. Det føles ikke som egentid, men påtvungen plikt når livet/tidsklemma tillater det.  Ofte forlater jeg huset kl. 07.00 og er ikke hjemme før 21.00 pga henting/ bringing. Mye av ukas mat preppes i helgene, nettopp fordi hverdagen er så travel. Og da går også helgene til plikter som klesbretting, vasking, kjøring, etc. Dvs lite sosialt. Det er jeg og min rolle som omsorgsgiver. 

Ungene har det superflott. De får dekket alle behov, de er sosiale, svært skoleflinke, elsker idrettene sine, har akuratt så mye venner de ønsker (ene er introvert, andre er ekstrovert så de har ulike behov for  sosialisering). De er snille som dagen er lang og alt er på papiret helt perfekt. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å være mamma. Jeg elsker barna mine. Jeg har en god jobb. Men jeg er ikke meg. Jeg er mamma, jeg er kollega, jeg er arbeidstaker, omsorgsgiver, jeg er alle andre enn "meg". Og selv om jeg gjør alt jeg gjør med glede, så føles likevel livet ut som om det farer forbi uten at "jeg" lever det. Jeg føler meg svært alene i denne verden.... 

Jeg prøver iherdig å presse inn en vennekveld, eller, jeg har svært få venner. Ikke fordi jeg ikke vil, men nettopp fordi mammarollen krever så mye av meg. De få vennene som jeg prater med er kollegaer. De vennene jeg har hatt tidligere har jeg desverre ikke tid til å holde kontakten med, selv om virkelig prøver!   Når jeg endelig får planlagt barnevakt, så skjer det alltid noe som gjør at jeg må avlyse i siste stund. Eks sykt barn, barnepasser kan ikke, far til barna avlyser treffet med ungene etc.. men å planlegge en "venninnekveld" krever planlegging månedsvis i forveien. Når de kan , kan ikke jeg.  Og slik føler jeg ikke det skal være. Da er det jo umulig å holde en stabil kontankt. 

Ferier går til å vøre en god mamma for barna. Da drar vi på teltturer, laget mye mat ute, har kvalitetstid, er på hytta, går på ski på vinter og bader masse på sommer. Dette er jo gøy, men jeg gjør dette for dem, fordi det kreves av meg som mamma. 

Eneste tankene som opptar hodet mitt er familie-logistikk, planlegging av mat, lekser gjøremål, kjøring, tidsklemme osv. Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

Lettere sagt enn gjort men prøv å få deg venner  fra skolen. Mødre med barn i samme alder som dine. Eller fra idretten barna går på. Da kan dere planlegge venninndetid og barna har det gøy samtidig. 

Anonymkode: 949bb...fd6

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er svært usikker på om denne passer best innen "helse og kropp" eller her. Men jeg prøver meg her.. 

Jeg er alenemamma. Livet består i å stå opp, få ungene på skolen, være på jobb (jobb-meg) og så hjem for å være mamma, som innebærer lekser, matlaging, kjøring til treninger (for langt til å sykle selv), legging, rydding, klargjøring osv. Hver eneste dag er lik. Og slik går dagene. Jeg vet at det er viktig med egentid, men min egentid skviser jeg inn mellom all kjøringen og treningen til ungene. Det føles ikke som egentid, men påtvungen plikt når livet/tidsklemma tillater det.  Ofte forlater jeg huset kl. 07.00 og er ikke hjemme før 21.00 pga henting/ bringing. Mye av ukas mat preppes i helgene, nettopp fordi hverdagen er så travel. Og da går også helgene til plikter som klesbretting, vasking, kjøring, etc. Dvs lite sosialt. Det er jeg og min rolle som omsorgsgiver. 

Ungene har det superflott. De får dekket alle behov, de er sosiale, svært skoleflinke, elsker idrettene sine, har akuratt så mye venner de ønsker (ene er introvert, andre er ekstrovert så de har ulike behov for  sosialisering). De er snille som dagen er lang og alt er på papiret helt perfekt. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å være mamma. Jeg elsker barna mine. Jeg har en god jobb. Men jeg er ikke meg. Jeg er mamma, jeg er kollega, jeg er arbeidstaker, omsorgsgiver, jeg er alle andre enn "meg". Og selv om jeg gjør alt jeg gjør med glede, så føles likevel livet ut som om det farer forbi uten at "jeg" lever det. Jeg føler meg svært alene i denne verden.... 

Jeg prøver iherdig å presse inn en vennekveld, eller, jeg har svært få venner. Ikke fordi jeg ikke vil, men nettopp fordi mammarollen krever så mye av meg. De få vennene som jeg prater med er kollegaer. De vennene jeg har hatt tidligere har jeg desverre ikke tid til å holde kontakten med, selv om virkelig prøver!   Når jeg endelig får planlagt barnevakt, så skjer det alltid noe som gjør at jeg må avlyse i siste stund. Eks sykt barn, barnepasser kan ikke, far til barna avlyser treffet med ungene etc.. men å planlegge en "venninnekveld" krever planlegging månedsvis i forveien. Når de kan , kan ikke jeg.  Og slik føler jeg ikke det skal være. Da er det jo umulig å holde en stabil kontankt. 

Ferier går til å vøre en god mamma for barna. Da drar vi på teltturer, laget mye mat ute, har kvalitetstid, er på hytta, går på ski på vinter og bader masse på sommer. Dette er jo gøy, men jeg gjør dette for dem, fordi det kreves av meg som mamma. 

Eneste tankene som opptar hodet mitt er familie-logistikk, planlegging av mat, lekser gjøremål, kjøring, tidsklemme osv. Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

Barna kan vell etterhvert være litt mer selvstendige eller? Samkjøre med andre til aktiviteter? Ekstra blir det jo selvsagt med barn, men viktig å ta seg tid å legge tilrette for det som er viktig. 😊 Ellers prøver vi her å basere mye rundt barna og tid med venner som har barn så det er jo det det blir mest av naturlig nok. Også har flere av oss begynt å game sammen med barna og så har det blitt til at vi voksne gamer sammen nå, så kan vi sitte å skravle om kveldene uten å forlate huset.

[AnonymBruker]

Dette er veldig gjenkjennelig, til tross for at vi er to, men vi har manga barn. Det er nok helt normalt at oppegående og gode foreldre føler det som dette. 

Anonymkode: 0506d...075

[AnonymBruker]

Da ungene var var jeg flink til å avtale noe sosial med venninner, som hadde barn på samme alder, og at vi gjor noe sammen. Da kunne vi være sosial og ungene kunne leke. 

Når ungene ble større, hadde treninger, aktiviteter på fritiden, var med venner osv. var jeg flink til å enten dra på besøk mens de var på trening eller invitere noen på besøk, gå på cafè med venninner etc. mens ungene var på aktivitet. Eller bare sitte hjemme, ta en kaffe, skravle med en venninne på på telefon eller noe slikt.

Nå er mine unger blitt ungdommer. Bortsett fra "taxi-virksomhet", middag, klesvask, fredagsvasken og noe oppfølging av skole har jeg mye tid til andre ting. Det er deilig, og litt rart

 

Anonymkode: 797d6...4ef

[Hmmmmmm]

Så far er i bilde, men har null samvær?

[AnonymBruker]

Vi er to og har "bare" 2 små barn(baby og 3 åring) men har allikevel aldri egentid. 3 åring legger seg rundt 20-20.30 og baby er oppe hele kvelden. Har aldri tid til noe. Gjør kanskje noe sosialt alene 1 x i året. Ellers er alt det sosiale kun på jobb. Kan aldri se på film, serier eller noe. Men håper når baby eventuelt mirakuløst klarer å sove for seg selv og litt tidligere at vi kan få 2-3 timer egentid på sikt. Men husarbeid osv spiser jo selvsagt opp en del😅 Er faktisk kommet så langt at middagslaging og oppvask føles som egentid🤭

Anonymkode: 3f11b...06b

[AnonymBruker]

Jeg er to barn 50/50. De er tenåringer. For å beholde huset de elsker jobber jeg tre jobber. De ukene jeg ikke har barna jobber jeg kanskje 70 timer. De ukene jeg har barna er det kun «vanlig jobb», skole, fritidsaktiviteter, middag, lekser, husarbeid osv. Det eneste jeg prioriterer som er mitt er trening, men det blir dessverre ikke nok av det heller. Jeg forstår deg godt. 

Anonymkode: 825fe...27e

[AnonymBruker]

Du er virkelig flink. Er alenemor, men utbrent, så har ikke så mye glede over morsrollen som du beskriver. Det er jo faktisk bare en fase når ståa er slik du skriver. Håper du finner en snill og god kjæreste og mange aleneforelder-venner, for det høres virkelig ut som du fortjener det!

Anonymkode: 52c3e...230

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

Det er en fase. Om 10 år er forhåpentligvis ungene så store og selvstendige at de er uten ute av redet eller på vei ut. Du nevner ikke alderen på barna, men det høres ut som de er minst på barneskolen. 

Det din oppgave på vei dit er, er å gjøre de klare for å fly ut. Du må lære ungene alt du kan om huslige sysler. Det være seg husarbeid, matlaging, vasking og renhold. Og ungene skal ha ansvar i huset og for seg selv. Husk at de ikke bor på et hotell og du er ikke deres servitør.
Det skal med tiden frigjør tid til deg selv. 

Da skal du med tiden finne deg seg selv igjen. 

Jeg er selv enslig forsørger, helt alene med barn. Nå begynner mitt barn straks på vgs. Og det merkes at jeg har mer tid til å dyrke mine egne hobbyer nå. Det var en tid da alt handla om barn, og jeg var kun en skygge av meg selv. Det føltes som det aldri skulle gå over. Nå er det virkelig lys i enden av tunnelen. 

Anonymkode: 74bff...542

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna nå, ts? For det kommer en tenåringstid hvor det blir MYE lettere, og da kan du endelig finne deg selv igjen🥰 Selv trodde jeg at jeg hadde mistet meg selv helt til mammarollen, at mamma var det eneste jeg kunne være i livet, for det var jo slik det føltes da barna var mindre, men så ble de tenåringer og jeg ble utviklet en helt ny voksenpersonlighet jeg ikke hadde hatt før😄Følte meg født på ny, men nye interesser, nytt liv og nye muligheter til å gjøre hva jeg ville i livet. Tenåringene ordner jo seg selv med middager og buss til skole/trening/fritidsaktiviteter, så nå trenger ikke jeg å være hjemme før på senere på kvelden (de nyter å ha huset for seg selv også, de gullebillene). Bare vent, livet blir SÅ deilig når barna blir selvstendige🥰

Anonymkode: 96482...f2b

[AnonymBruker]

I noen år er det bare sånn. Min egentid var lydbok på øret på vei til jobb og en liten gå/løpetur i løpet av helgen. Det er livet. Kjedelig som det høres. Om noen år vil du savne de rutinebe. 
Men har ikke barna en far de er med?

Anonymkode: 8ac36...8cc

[AnonymBruker]

Men det er jo det du er. Din viktigste oppgave i livet 

Anonymkode: 117cb...8f2

[AnonymBruker]

Vi er to, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har ingen mulighet for barnevakt, egentid eller hobbyer. Alt dreier seg om barna som nå er 4 og 8 år. Parforholdet handler mest om samtaler rundt det praktiske, sjelden det er romantikk eller sex. Det er vi begge for slitne til. 

Anonymkode: ca72d...ce0

[AnonymBruker]

Jeg tror man på redefinere seg selv etter at man har fått barn. Livet blir aldri som det var forut og om en hele tiden går å venter på at livet skal bli som før tror jeg man får det verre.

Kanskje du kan ha nytte av å snakke med noen for å sortere litt tanker - helsestasjoner har som regel et lavterskeltilbud.

En må prøve å finne små pusterom der en kan.  Om barna dine er så store at de går på skole kan de kanskje være hjemme alene en stund - du kan gå deg en tur, ta en kaffe på kafe om du har en i nærhete.

Hva gjør du når barna trener? Her må alle og kjøres til fritidsaktiviteter og de fleste har så lang avstand at det ikke er vits å kjøre hjem. Mange setter av barna og enten jogger eller går en tur og andre handler mens barna trener. Da får man langt inn en liten «pause» i en tid som ellers er dødtid.

Anonymkode: 1a490...d21

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er veldig vanlig.

Jeg er gift, men jeg er ikke mer sosial av den grunn. Vi har to små og jeg er fortsatt i permisjon. Har ikke mange nære venner, de jeg kjenner uten barn lever et annet liv, og de med barn er tilbake i jobb, og ellers opptatt med familien. Helgene er booket, og hverdagen går på autopilot.

Kontakten jeg har med venner går stort sett over chat. Sist gang jeg planla noe sosialt der mannen skulle ta begge barna, så falt det gjennom fordi et av barna til min venninne ble syk. Sånn er det ofte. En annen gang hadde jeg en avtale jeg faktisk glemte, fordi jeg var så kokt i hodet. Så ble jeg syk, så barna syke.

Du må slutte å tenke at den du er på jobb eller den du er med barna ikke er "deg". Det er deg. Når du er hjemme med barna, kan du legge vekk jobb. Når du er på jobb, kan du diskutere med kollegaer uten å tenke på barna. Fokuser på det du har og det du har fri fra, ikke at du skal ha "ren" egentid der alt kan legges til side, for slik er det sjelden.

En gang iblant kan jeg legge meg og lese med et glass rødvin etter barna er lagt. Det er slike lommer man får, og må lære seg å sette pris på.

Anonymkode: 3d376...cae