Gå til innhold

Sorgen over å "bare" være mamma...


Forumansvarlig
Melding lagt til av Forumansvarlig,

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg er ikke alene mor men kjenner meg igjen. da første barnet kom gikk jeg inn i en dyp depresjon for det var så vanskelig for meg å omjustere meg til familie tilværelsen. nå har vi fått andremann og jeg gjør ikke noe annet enn å studere, skrive eksmaner, rydde og vaske, jobbe, være med barna, besøke min mann sin familie og se hans venner. Denne gangen fikk jeg ikke noe perm heller.  Jeg får kun sett mine venner et par ganger i halvåret, og da er som regel barna med ( nettopp fordi det er så vanskelig å få det til å klaffe med venners tidsplan). Og på vinterhalvåret er vi gjerne syke annehver uke oppå det hele frem til sommeren. Sier ikke at faren ikke gjør noe, men vi er vel litt fanget i tidsklemmen vi og. Jeg har flere gode venner jeg ikke får sett på gjerne 2 år om gangen. 

 

Jeg Tror kanskje det blir lettere for deg om du får barna på overnatting hos venner, eller shipper dem avsted på sommerleir så får du en uke alene. 

 

Anonymkode: 5960a...890

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Hvor gamle er barna? I og med at de har idretter, venner og lekser må de vel nærme seg en alder hvor de snart kan være litt mer selvstendige? 

For langt å sykle sier du, kunne det vært en mulighet å lære dem å ta buss? 

Men ja, det er et jag. Her er vi to om barna og jeg føler heller ikke jeg klarer å skvise inn mange minutter til å være meg uten at det blir feil et sted.

Har begynt å tegne på iPad, det hjelper litt. Det er lite tidkrevende og jeg kan drømme meg litt bort mellom slagene med de få minuttene jeg har 😅

Anonymkode: d340c...a4a

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Men disse barna har jo en far! Hvorfor kan ikke han ha dem litt? Og kjøring til aktiviteter kan du bytte på med andre foreldre. Du kan med fordel kutte noen fritidsaktiviteter også . Du kan jobbe 80% (men trenger kanskje pengene). 
og så når du har skolebarn kan du faktisk la humla suse litt og l de besøke venner/leke selv mens du ser en episode av en tv serie, leser litt, trener eller hva du måtte ønske. Du MÅ ikke ha øyne på dem 24/7. du kan treffe venner på en kaffe nær en lekeplass hvor de kan leke og du skravle. Mange muligheter om du ser dem og setter litt grenser for deg selv 

Anonymkode: 74d22...523

  • Liker 1
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Det går fint an å legge til rette så forelder også har det bra oppi alt. Barn har bare godt av å lære seg å ta hensyn til andre. 
 

At dere ofte ikke er hjemme igjen før 9 på kvelden høres i seneste laget ut for dere alle spør du meg. Vet ikke hvor gamle barna er. De må ikke gå på tusen fritidsaktiviteter. Går an å bytte på å levere ungene til trening med andre foreldre. Da får dere byttet på å ha litt barnefri også. Samme med besøk. Inviter andre barn og barnas venner på besøk, så er det større sannsynlighet for at de blir invitert til andre. Kan du ikke treffe venner mens barna er i nærheten og driver med andre ting? Så kan dere skravle over en kaffe imens. Enten hjemme, eller mens barna trener. 
 

Flere treningssenter tilbyr barnepass. De har ofte roligere timer som yoga og Mindfulness også. Kanskje man får med noen dit, eller blir kjent med noen der. 
Tar husarbeid for mye tid går det an å leie vaskehjelp. En del med barn går ned i stilling, for ja det er krevende. 
 

Det fins barnevennlige hoteller med aktiviteter for både barn og ungdom hvor de ansatte tar over en stund, så foreldre kan få litt fri innimellom. 
 

Ellers går det an å reise på feire til mindre barnevennlige steder også. Jeg har gjort det med mitt barn. Trenger å gjøre noe jeg syns er spennende innimellom også. Vi har hatt det toppers uansett. Men ja det er jo litt ekstra å ta hensyn til med barn. 
 

Går an å prøve å være litt spontan innimellom, når barna er lagt f.eks. og sende en melding til venner om å treffes. Kan treffes kortere perioder av gangen hvis det er lettere. En time her, en time der. Bedre enn ingen ting. 
 

DNT f.eks har en del ulike aktiviteter. Hvis de er litt større kan de delta på ting selv. Ellers kan man bli kjent med andre foreldre på aktivitetene. 

Anonymkode: a5c61...c60

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men det er jo det du er. Din viktigste oppgave i livet 

Anonymkode: 117cb...8f2

Men det er ikke HELE livet. Man har lov å kjenne på at man mister seg selv oppi det og at det blir altoppslukende.

Anonymkode: b5923...e17

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Er ikke dette en ganske vanlig følelse?

Jeg skjønner godt hva du mener. Mannen min har det på samme måte fordi jeg er alvorlig syk.

Så min drøm er å få leve i den bobla. 

Ikke fordi det er enkelt, men fordi man kan få med seg oppveksten til ungene. 
Være med på de viktige og mindre viktige tingene.

Kall det et slitsomt privilegie.

Og du får helt fri når ungene er flyttet ut - og kan leve som deg.

Anonymkode: f589b...875

AnonymBruker
Skrevet

Du høres utbrent ut,ville gått til legen og bedt om redusert sykemelding en periode hvor du har minst en dag fri til kun deg. Bedre å gjøre noe nå før du ender på en smell og blir deprimert på ordentlig.

Anonymkode: 81ed1...6c7

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det hadde vært færre slike innlegg om man tenkte seg godt om før man valgte å få barn og hva det valget innebærer. Merkelig at man som forelder tror man velger et liv der man kan prioritere seg selv når man velger barn. Man må jo ha lyst til å ofre sitt eget liv om man skal ha barn. 

Min egen mor gjorde akkurat som deg, ga oss alle forutsetninger for at vi skulle ha det topp, hun hadde 3. Aldri hørt henne klage, verken da jeg var barn eller nå som voksen, at hun ikke fikk nok egentid. Fordi hun oppriktig ønsket seg barn og likte den rollen. 

Jeg ønsker meg ikke barn, nettopp fordi jeg aldri vil sitte med den følelsen du har nå. Jeg skjønner at jeg kan ikke ha et ønske om egentid om jeg skal trives med å ha barn. 

Anonymkode: bd59b...96a

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det hadde vært færre slike innlegg om man tenkte seg godt om før man valgte å få barn og hva det valget innebærer. Merkelig at man som forelder tror man velger et liv der man kan prioritere seg selv når man velger barn. Man må jo ha lyst til å ofre sitt eget liv om man skal ha barn. 

Min egen mor gjorde akkurat som deg, ga oss alle forutsetninger for at vi skulle ha det topp, hun hadde 3. Aldri hørt henne klage, verken da jeg var barn eller nå som voksen, at hun ikke fikk nok egentid. Fordi hun oppriktig ønsket seg barn og likte den rollen. 

Jeg ønsker meg ikke barn, nettopp fordi jeg aldri vil sitte med den følelsen du har nå. Jeg skjønner at jeg kan ikke ha et ønske om egentid om jeg skal trives med å ha barn. 

Anonymkode: bd59b...96a

Å få barn på 70-, 80- og 90-tallet var noe helt annet enn å få barn i dag. Min mor har seks unger født på 80- og 90-tallet og hun sier rett ut at hun ikke forstår at folk orker å få dem i dag. Det er mye større krav til foreldreengasjement i dag enn det var da. Jeg er barn av 90-tallet og kan ALDRI huske å ha blitt fulgt til hverken fotballtrening eller barnebursdag. Det var å pakke bag'en og sette seg på sykkelen, så hadde mor 1,5 time fri. Nå skal foreldre delta på absolutt alt, ha kontroll på alt, følge på alt, kjøre til alt. I tillegg jobber - særlig mødre - mer. 

Jeg hadde aldri forutsett at jeg skulle følge ungen på fotballtrening i flere år. Jeg var klar til å sende han avgårde alene, han hadde fiksa det fint. Men klubben krever at ALLE foreldre følger på trening frem til 5. klasse. Dette er bare ett eksempel på at det på en måte er mer tidkrevende å være forelder nå, det er myyye større krav til foreldredeltakelse enn hva våre foreldre opplevde.

Anonymkode: 3c0fe...9dc

  • Liker 3
  • Hjerte 1
  • Nyttig 6
Skrevet

Hvor gamle er barna? Kanskje de kan være litt alene? Være alene på fritidsaktivitet mens du gjør noe annet? Samkjøring med andre?

Hvorfor er de ikke sammen med far??

Har de ikke besteforeldre/tanter,onkler osv på mor/farsssiden? 

Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde aldri forutsett at jeg skulle følge ungen på fotballtrening i flere år. Jeg var klar til å sende han avgårde alene, han hadde fiksa det fint. Men klubben krever at ALLE foreldre følger på trening frem til 5. klasse. Dette er bare ett eksempel på at det på en måte er mer tidkrevende å være forelder nå, det er myyye større krav til foreldredeltakelse enn hva våre foreldre opplevde.

Anonymkode: 3c0fe...9dc

Det høres jo helt vilt ut, og må da være mulig å endre? Det er da overhodet ikke vanlig. Her er det helt vanlig at ungene går til og fra trening og skole alene fra første klasse.

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde aldri forutsett at jeg skulle følge ungen på fotballtrening i flere år. Jeg var klar til å sende han avgårde alene, han hadde fiksa det fint. Men klubben krever at ALLE foreldre følger på trening frem til 5. klasse. Dette er bare ett eksempel på at det på en måte er mer tidkrevende å være forelder nå, det er myyye større krav til foreldredeltakelse enn hva våre foreldre opplevde.

Anonymkode: 3c0fe...9dc

Det kan de vel ikke kreve? Dere må jo kunne bestemme dette selv.

Anonymkode: 8f293...23e

  • Liker 1
Skrevet

Vel, du valgte selv å bli mor. 🤷🏻‍♀️ Det er jo sånn det er når man har barn, at man ikke kan være like sosial som før man fikk barn. 🤷🏻‍♀️

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Så bra at du står på for barna dine! Hvor gamle er de? Kan dere snakke om hva de kan klare selv, for å avlaste mamma?

Anonymkode: a2ee9...5e1

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å få barn på 70-, 80- og 90-tallet var noe helt annet enn å få barn i dag. Min mor har seks unger født på 80- og 90-tallet og hun sier rett ut at hun ikke forstår at folk orker å få dem i dag. Det er mye større krav til foreldreengasjement i dag enn det var da. Jeg er barn av 90-tallet og kan ALDRI huske å ha blitt fulgt til hverken fotballtrening eller barnebursdag. Det var å pakke bag'en og sette seg på sykkelen, så hadde mor 1,5 time fri. Nå skal foreldre delta på absolutt alt, ha kontroll på alt, følge på alt, kjøre til alt. I tillegg jobber - særlig mødre - mer. 

Jeg hadde aldri forutsett at jeg skulle følge ungen på fotballtrening i flere år. Jeg var klar til å sende han avgårde alene, han hadde fiksa det fint. Men klubben krever at ALLE foreldre følger på trening frem til 5. klasse. Dette er bare ett eksempel på at det på en måte er mer tidkrevende å være forelder nå, det er myyye større krav til foreldredeltakelse enn hva våre foreldre opplevde.

Anonymkode: 3c0fe...9dc

Hva? Her er det absolutt ikke vanlig. Da må være noe spesielt med laget som gjør at det er så mye uro at trenerne ikke klarer å holde ro alene. 

Her har barna vært sendt i bursdag alene ifra 1.klasse og alene på trening ifra 2 eller 3. Alt ettersom hva foreldrene er komfortable med. 

Anonymkode: b5923...e17

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Ja, det er tøft, men barna blir mer eldre og selvstendig, og du vil etterhvert få mer og mer alenetid. Det er egentlig det du kan se frem til, når ting føles ekstra tøft og vanskelig, selv om det kanskje ikke er til så mye trøst akkurat nå. 
 

Da barna var små, var min alenetid der lille jeg fikk etter barna var lagt, om det så bare var en liten halvtime. I en periode fant jeg også et treningssenter som tilbød barnepass, men det ble nedlagt etter et års tid. Det var deilig mens tilbudet varte da. 
 

AnonymBruker skrev (På 5.3.2026 den 9.36):

Jeg tror dette er veldig vanlig.

Jeg er gift, men jeg er ikke mer sosial av den grunn. Vi har to små og jeg er fortsatt i permisjon. Har ikke mange nære venner, de jeg kjenner uten barn lever et annet liv, og de med barn er tilbake i jobb, og ellers opptatt med familien. Helgene er booket, og hverdagen går på autopilot.

Kontakten jeg har med venner går stort sett over chat. Sist gang jeg planla noe sosialt der mannen skulle ta begge barna, så falt det gjennom fordi et av barna til min venninne ble syk. Sånn er det ofte. En annen gang hadde jeg en avtale jeg faktisk glemte, fordi jeg var så kokt i hodet. Så ble jeg syk, så barna syke.

Du må slutte å tenke at den du er på jobb eller den du er med barna ikke er "deg". Det er deg. Når du er hjemme med barna, kan du legge vekk jobb. Når du er på jobb, kan du diskutere med kollegaer uten å tenke på barna. Fokuser på det du har og det du har fri fra, ikke at du skal ha "ren" egentid der alt kan legges til side, for slik er det sjelden.

En gang iblant kan jeg legge meg og lese med et glass rødvin etter barna er lagt. Det er slike lommer man får, og må lære seg å sette pris på.

Anonymkode: 3d376...cae

Dette kan faktisk ikke sammenlignes. Jeg møtte en mann da min yngste var 16, og vi er fortsatt sammen. Jeg er ikke så mye mer sosial med andre likevel, siden jeg mistet kontakten med de aller fleste etter alle årene helt alene med barna. Men nå har jeg en voksen partner å være sosial sammen med. Det er noe helt annet enn å bare være mamma og at den sosiale omgangskretsen på fritiden kun består av barn. 
 

Og de få vennene jeg i dag har igjen (egentlig bare 1) har jeg sjeldent kapasitet til å møte, for alle årene alene med barna gjorde meg ikke bare «kokt i hodet», men gitt meg et utmattet nervesystem. 

For ofte er det en grunn til at noen er helt alene med barn, og disse grunnene kan også ha påført barna traumer eller andre psykiske plager, som også krever veldig mye av oss. Og vi har overhodet ingen partner som vi kan snakke med når vanskelige ting oppstår, som kan støtte barna og oss og være en del av barnas oppvekst. 
 

Så nei, det at du ikke er sosial med venner, kan ikke sammenlignes med foreldre som har eneansvaret for barn. Du har i det minste noe voksenkontakt. 

Anonymkode: fe8a1...0c3

  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 22.33):

Jeg er svært usikker på om denne passer best innen "helse og kropp" eller her. Men jeg prøver meg her.. 

Jeg er alenemamma. Livet består i å stå opp, få ungene på skolen, være på jobb (jobb-meg) og så hjem for å være mamma, som innebærer lekser, matlaging, kjøring til treninger (for langt til å sykle selv), legging, rydding, klargjøring osv. Hver eneste dag er lik. Og slik går dagene. Jeg vet at det er viktig med egentid, men min egentid skviser jeg inn mellom all kjøringen og treningen til ungene. Det føles ikke som egentid, men påtvungen plikt når livet/tidsklemma tillater det.  Ofte forlater jeg huset kl. 07.00 og er ikke hjemme før 21.00 pga henting/ bringing. Mye av ukas mat preppes i helgene, nettopp fordi hverdagen er så travel. Og da går også helgene til plikter som klesbretting, vasking, kjøring, etc. Dvs lite sosialt. Det er jeg og min rolle som omsorgsgiver. 

Ungene har det superflott. De får dekket alle behov, de er sosiale, svært skoleflinke, elsker idrettene sine, har akuratt så mye venner de ønsker (ene er introvert, andre er ekstrovert så de har ulike behov for  sosialisering). De er snille som dagen er lang og alt er på papiret helt perfekt. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å være mamma. Jeg elsker barna mine. Jeg har en god jobb. Men jeg er ikke meg. Jeg er mamma, jeg er kollega, jeg er arbeidstaker, omsorgsgiver, jeg er alle andre enn "meg". Og selv om jeg gjør alt jeg gjør med glede, så føles likevel livet ut som om det farer forbi uten at "jeg" lever det. Jeg føler meg svært alene i denne verden.... 

Jeg prøver iherdig å presse inn en vennekveld, eller, jeg har svært få venner. Ikke fordi jeg ikke vil, men nettopp fordi mammarollen krever så mye av meg. De få vennene som jeg prater med er kollegaer. De vennene jeg har hatt tidligere har jeg desverre ikke tid til å holde kontakten med, selv om virkelig prøver!   Når jeg endelig får planlagt barnevakt, så skjer det alltid noe som gjør at jeg må avlyse i siste stund. Eks sykt barn, barnepasser kan ikke, far til barna avlyser treffet med ungene etc.. men å planlegge en "venninnekveld" krever planlegging månedsvis i forveien. Når de kan , kan ikke jeg.  Og slik føler jeg ikke det skal være. Da er det jo umulig å holde en stabil kontankt. 

Ferier går til å vøre en god mamma for barna. Da drar vi på teltturer, laget mye mat ute, har kvalitetstid, er på hytta, går på ski på vinter og bader masse på sommer. Dette er jo gøy, men jeg gjør dette for dem, fordi det kreves av meg som mamma. 

Eneste tankene som opptar hodet mitt er familie-logistikk, planlegging av mat, lekser gjøremål, kjøring, tidsklemme osv. Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

Dette er en periode i livet, så er det over. Eg naut kvart sekund. Gjorde mykje kjekt med dei. No er minste 13, og eg kjenner ei sorg over att det snart er over.

 

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Her løste jeg mitt behov for sosialisering og egentid, ved å gjøre det mens barna har trening. Spesielt med venner uten egne barn. De møter meg ved hallen, vi sitter på tribunen og drikker kaffe, eller går en liten tur. Innimellom har en av oss en matboks med oppskjært frukt, kjeks og litt ost. Jeg har også hatt mine venninner med på barnas bortekamper. Venner med egne barn, spiser vi middag sammen med innimellom. Av og til inviterer jeg, av og til er vi hos dem. Ikke noe fancy, men helt vanlig hverdagsmat. 

Livet består av flest hverdager, og de er like. Det er tøft og ha barn, men det er det her som er livet og deg akkurat nå. Jeg har hatt små barn i snart 20 år. Og det er helt greit. Jeg har jobben min, barna mine og hjemmet mitt, og JEG ER MEG på alle områder. Å få barn handler i stor grad om å sette seg selv til sides. Jeg har nå store barn, i tillegg til små. Nei, det er ikke enklere. Hva de trenger endrer bare form. Men, det er en helt fantastisk følelse og se for noen flotte ungdommer barna er blitt. Og det viktigste, de ringer meg uansett hva som har skjedd. Fordi jeg har vært der. Fordi jeg prioriterte dem. Fordi de var livet mitt da de var yngere. Og jeg håper jeg klarer det samme med de yngste. 

Øv på å være takknemmlig. Livet finnes i alle de små øyeblikkene. Det er enklere om man heier litt mer på seg selv og klapper seg selv på skuldra for den råe jobben man gjør hver dag. Å være lykkelig handler i stor grad om å finne gledene i det livet man har. Der jeg selv, som yngre, lengtet etter ferie og egen fritid, elsker jeg nå de gangene jeg kan drikke kaffen min eller gå på do, uten at noen roper mamma. Vi har en tendens til å ha for høye forventninger, både til oss selv og livet. Det du føler er helt normalt. Man går seg fast og føler at man mister seg selv. Jeg gleder meg til jeg en dag kan reise igjen. Til jeg får overskudd til å male bilder. Dra på konserter. Det kommer, og fram til da, skal jeg nyte det fine i hver dag sammen med barna. 

Anonymkode: d439a...8fd

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.3.2026 den 10.40):

Det går fint an å legge til rette så forelder også har det bra oppi alt. Barn har bare godt av å lære seg å ta hensyn til andre. 
 

At dere ofte ikke er hjemme igjen før 9 på kvelden høres i seneste laget ut for dere alle spør du meg. Vet ikke hvor gamle barna er. De må ikke gå på tusen fritidsaktiviteter. Går an å bytte på å levere ungene til trening med andre foreldre. Da får dere byttet på å ha litt barnefri også. Samme med besøk. Inviter andre barn og barnas venner på besøk, så er det større sannsynlighet for at de blir invitert til andre. Kan du ikke treffe venner mens barna er i nærheten og driver med andre ting? Så kan dere skravle over en kaffe imens. Enten hjemme, eller mens barna trener. 
 

Flere treningssenter tilbyr barnepass. De har ofte roligere timer som yoga og Mindfulness også. Kanskje man får med noen dit, eller blir kjent med noen der. 
Tar husarbeid for mye tid går det an å leie vaskehjelp. En del med barn går ned i stilling, for ja det er krevende. 
 

Det fins barnevennlige hoteller med aktiviteter for både barn og ungdom hvor de ansatte tar over en stund, så foreldre kan få litt fri innimellom. 
 

Ellers går det an å reise på feire til mindre barnevennlige steder også. Jeg har gjort det med mitt barn. Trenger å gjøre noe jeg syns er spennende innimellom også. Vi har hatt det toppers uansett. Men ja det er jo litt ekstra å ta hensyn til med barn. 
 

Går an å prøve å være litt spontan innimellom, når barna er lagt f.eks. og sende en melding til venner om å treffes. Kan treffes kortere perioder av gangen hvis det er lettere. En time her, en time der. Bedre enn ingen ting. 
 

DNT f.eks har en del ulike aktiviteter. Hvis de er litt større kan de delta på ting selv. Ellers kan man bli kjent med andre foreldre på aktivitetene. 

Anonymkode: a5c61...c60

Kan du nevne noen barnevennlige hoteller i Oslo-området?

Anonymkode: 52c3e...230

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 22.33):

Jeg er svært usikker på om denne passer best innen "helse og kropp" eller her. Men jeg prøver meg her.. 

Jeg er alenemamma. Livet består i å stå opp, få ungene på skolen, være på jobb (jobb-meg) og så hjem for å være mamma, som innebærer lekser, matlaging, kjøring til treninger (for langt til å sykle selv), legging, rydding, klargjøring osv. Hver eneste dag er lik. Og slik går dagene. Jeg vet at det er viktig med egentid, men min egentid skviser jeg inn mellom all kjøringen og treningen til ungene. Det føles ikke som egentid, men påtvungen plikt når livet/tidsklemma tillater det.  Ofte forlater jeg huset kl. 07.00 og er ikke hjemme før 21.00 pga henting/ bringing. Mye av ukas mat preppes i helgene, nettopp fordi hverdagen er så travel. Og da går også helgene til plikter som klesbretting, vasking, kjøring, etc. Dvs lite sosialt. Det er jeg og min rolle som omsorgsgiver. 

Ungene har det superflott. De får dekket alle behov, de er sosiale, svært skoleflinke, elsker idrettene sine, har akuratt så mye venner de ønsker (ene er introvert, andre er ekstrovert så de har ulike behov for  sosialisering). De er snille som dagen er lang og alt er på papiret helt perfekt. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å være mamma. Jeg elsker barna mine. Jeg har en god jobb. Men jeg er ikke meg. Jeg er mamma, jeg er kollega, jeg er arbeidstaker, omsorgsgiver, jeg er alle andre enn "meg". Og selv om jeg gjør alt jeg gjør med glede, så føles likevel livet ut som om det farer forbi uten at "jeg" lever det. Jeg føler meg svært alene i denne verden.... 

Jeg prøver iherdig å presse inn en vennekveld, eller, jeg har svært få venner. Ikke fordi jeg ikke vil, men nettopp fordi mammarollen krever så mye av meg. De få vennene som jeg prater med er kollegaer. De vennene jeg har hatt tidligere har jeg desverre ikke tid til å holde kontakten med, selv om virkelig prøver!   Når jeg endelig får planlagt barnevakt, så skjer det alltid noe som gjør at jeg må avlyse i siste stund. Eks sykt barn, barnepasser kan ikke, far til barna avlyser treffet med ungene etc.. men å planlegge en "venninnekveld" krever planlegging månedsvis i forveien. Når de kan , kan ikke jeg.  Og slik føler jeg ikke det skal være. Da er det jo umulig å holde en stabil kontankt. 

Ferier går til å vøre en god mamma for barna. Da drar vi på teltturer, laget mye mat ute, har kvalitetstid, er på hytta, går på ski på vinter og bader masse på sommer. Dette er jo gøy, men jeg gjør dette for dem, fordi det kreves av meg som mamma. 

Eneste tankene som opptar hodet mitt er familie-logistikk, planlegging av mat, lekser gjøremål, kjøring, tidsklemme osv. Det er ingen plass til drømmer, videreutvikling, en følelse av "meg". 

Jeg hører av og til at noen sier "det er bare en fase, når ungene blir større så får du mer fritid", men jeg har hatt det slik i 5 år (siden jeg ble skilt) og kommer til å ha de slik i hvertfall 5 år til. Det er 10 år av livet hvor livet mitt primært drwier seg om å dekke alle andres behov enn mitt eget. 

Ka skje jeg er på vei inn i en depresjon.. selv om jeg ikke føler meg direkte deprimert. Men noe skurrer. Eller er det faktisk slik at man velger å få barn og må gi slipp på seg selv frem til de forlater redet? 

Hvordan har dere andre (alene)mødre det? For all del alle andre mødre også om dere vil dele h ordan dere har det. Men skal linsom meningen med liver være å miste "seg selv" tin fordel for "mammarollen" og "jobb-meg"? 

 

Anonymkode: 78a7f...6b0

Høres ut som du er omsorgstrøtt og det er forståelig. 

Jeg er alenemamma. Har ikke jobb, og har permisjon fra mine studier da mine barn trenger en stabil og omsorgsfull mamma som er virkelig tilstede i deres liv, så da prøver jeg å fokusere på livsglede.

Det er ingen dans på roser, men det er veldig verdifullt ❤️

Jeg prøver å inspirere barna mine til å gjøre aktiviteter som jeg også synes er gøy, når jeg har overskudd til det.

Det gir meg mye glede 🙌

Jeg har en venninnegjeng, men det er ikke alltid jeg har overskudd til å være med dem.

Jeg er takknemlig for hver eneste dag ☀️

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...