Er du/har du vært i frys-tilstand

[AnonymBruker]

Har noen erfaring med å være i tilstanden frys? Nummen,fjern,hjernetåke og tiltaksløs og stressa.. 

Jeg er der og kommer ikke av flekken,kommer ikke videre, prokrastinerer hele tida og greier ikke ta tak i noe! 

Noen som har noe råd? Må man ha en sykemelding for å komme ut av det? 

Grunnen er nok at jeg føler utenforskap på jobb,føler meg aldri bra nok (enda jeg vet at jeg er det) og langvarig stress. 

Anonymkode: d963e...4d5

[AnonymBruker]

Ja, når mannen fortalte meg at han hadde vært utro. Jeg kom meg gjennom den første dagen, men så rakna det fullstendig. 

Jeg fikk ikke til noe. Bare det å skulle vaske gulvet ble umulig. Å handle mat ble bare tull. Dro på butikken å handlet det samme to ganger om dagen. La ting der de ikke hørte hjemme. Ble rett og slett bare sittende å stirre fremfor meg.. i timevis om dagen. 

Ble sykmeldt. Var sykmeldt i to måneder. 

Anonymkode: 6e6e9...480

[AnonymBruker]

Ja jeg er i det nå, det er problemer med huset og nabolaget jeg bor i, det slår meg helt ut. Er blank, nummen, dårlig hukommelse og konsentrasjon, stress, uro og tidvis angst. Jeg har innsett at jeg må flytte.

Ja du burde få deg en sykmelding for å komme deg litt, men også snakke med sjef eller tillitsvalgte?

Mine aktive tips for dette er å tvinge meg til å gjøre fysiske ting, når jeg først har tvunget meg i gang så går det lettere, feks gå tur, rydde, vaske opp, betale regninger osv. Gjør noe i den virkelige verden. 

Anonymkode: e6409...748

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, når mannen fortalte meg at han hadde vært utro. Jeg kom meg gjennom den første dagen, men så rakna det fullstendig. 

Jeg fikk ikke til noe. Bare det å skulle vaske gulvet ble umulig. Å handle mat ble bare tull. Dro på butikken å handlet det samme to ganger om dagen. La ting der de ikke hørte hjemme. Ble rett og slett bare sittende å stirre fremfor meg.. i timevis om dagen. 

Ble sykmeldt. Var sykmeldt i to måneder. 

Anonymkode: 6e6e9...480

 så grusomt! Kjenner meg igjen i det, blir jo helt zombie 

Anonymkode: e6409...748

[AnonymBruker]

Vi alle løser oppgaver ved å bryte dem ned i bestanddeler så små at de er overkommelige. Ved en endring av funksjon (være seg fysisk eller psykisk) må bestanddelenes størrelse reduseres.

Du kommer deg ut av tilstanden på to måter:

1. du sitter og venter på at du igjen mestrer like store «biter oppgave» som før. Da stoler du på hell og lykke, så det er ikke en god plan.

2. du tar oppgavene dine og deler dem opp i mindre biter. Og du aksepterer at de bitene kan oppleves som absurd små, fordi de før denne hendelsen ville vært altfor enkle. Og så utfører du småbitene. Du må også akseptere at du får utført like mange «småbiter» som før, feks 20 på en dag, og at det betyr at du nå faktisk får gjort mye mindre. Det er helt greit. Bare del oppgavene opp i bittesmå deler og begynn med å utføre en av dem. Du kan gjerne innvilge deg selv både pause og belønning etter en utført bit. Det du øver på er mestring, ikke effektivitet.

Om du med ditt nye nivå av funksjon får utført så lite at du må være helt eller delvis sykemeldt så ordner du det. Men oppgaven din fremover er å øve på mestring.

Anonymkode: 0bae6...c62

[AnonymBruker]

Dette er min default-traume respons. Er en lite effektiv person. Musikk får meg igang, og ADHD medisin. Og går mye turer.

Anonymkode: 54204...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ja, når mannen fortalte meg at han hadde vært utro. Jeg kom meg gjennom den første dagen, men så rakna det fullstendig. 

Jeg fikk ikke til noe. Bare det å skulle vaske gulvet ble umulig. Å handle mat ble bare tull. Dro på butikken å handlet det samme to ganger om dagen. La ting der de ikke hørte hjemme. Ble rett og slett bare sittende å stirre fremfor meg.. i timevis om dagen. 

Ble sykmeldt. Var sykmeldt i to måneder. 

Anonymkode: 6e6e9...480

Gikk det greit å få lege med på laget? Min frykt er å ikke bli trodd . 

Anonymkode: d963e...4d5

[AnonymBruker]

Nei. Om jeg hadde, ville det blitt tatt handling der og da. Men opplever at dette omtrent aldri rammer menn.

Anonymkode: 2dfba...5e1

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært i noe annet, kun i få perioder og tid om gangen. 

Anonymkode: d6213...8d4

[AnonymBruker]

Ja da mannen fortalte meg at han hadde fått uhelbredelig kreft

Da jeg oppdaget 6 uker senere at han hadde vært utro mot meg, like før han fikk kreftdiagnosen

Da mannen min døde drøyt 2 år senere

Anonymkode: fd052...66d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Gikk det greit å få lege med på laget? Min frykt er å ikke bli trodd . 

Anonymkode: d963e...4d5

Ja, jeg var jo i fullstendig oppløsning og sjokk. Fikk sovetabletter og beroligende for å komme meg over den første bølgen. Holdt til en ukes tid, ca. Og det hjalp en del på min akutte situasjon da. Videre fikk jeg sykmelding fordi jeg rett og slett beskrev at jeg ikke fungerte i det hele tatt. Den siste perioden gikk jeg over på 50 % for å komme meg så smått på jobb igjen. Nå går det helt greit.

Hvis du har en god fastlege, så ville jeg begynt der❤️‍🩹

 

Anonymkode: 6e6e9...480

[AnonymBruker]

Ja, tilbringer vel mye av tiden min i den tilstanden. Har kompleks PTSD, ADHD og autisme.

For meg har det hjulpet en del å være sykemeldt. Dvs, jeg er fremdeles mye i frys, men det oppleves ikke like skummelt når jeg har god tid og mye ro i hverdagen.

Anonymkode: 87598...1ee

[AnonymBruker]

Lever i den tilstanden pga ptsd. Ikke funnet noe som fungerer. Tror man må ta tak i årsaken som har skapt tilstanden? 

Anonymkode: a12ed...3cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lever i den tilstanden pga ptsd. Ikke funnet noe som fungerer. Tror man må ta tak i årsaken som har skapt tilstanden? 

Anonymkode: a12ed...3cd

Hvor kan man gå for å finne årsaken? 

Anonymkode: d963e...4d5

[AnonymBruker]

Det er også min typiske respons. Jeg har ulike strategier. Noen ting får jeg gjort pga skam, eller behovet for å maskere, for eksempel å klippe plenen. For å klare dusjen må jeg sette på musikk. Tannpussen får jeg unnagjort ved å se på en tvserie samtidig. Ellers er det lirking som gjelder. Orker ikke ta oppvasken, men jeg kan vaske én kopp. I tillegg egenomsorg. Hvile. Bestikkelser 🙈 hvis jeg orker å pante flasker får jeg kjøpe en bolle, den type. Uansett, små steg, distraksjoner, gjøre ting mindre enn de er, det funker best for meg.

Anonymkode: f3a04...290

[AnonymBruker]

Ja, men aldri over lenger tid, kun i situasjoner hvor jeg faktisk har fryktet for livet og følt meg utsatt for noe farlig. 

Anonymkode: 04a79...f55

[Purple_Pixiedust]

Har gått i frys feks når jeg har blitt banket opp. Eller når jeg har vært psykotisk og trodd de rundt meg skulle drepe meg. 

Har også stivnet helt som deprimert, men vet ikke om det er å gå i frys. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har noen erfaring med å være i tilstanden frys? Nummen,fjern,hjernetåke og tiltaksløs og stressa.. 

Jeg er der og kommer ikke av flekken,kommer ikke videre, prokrastinerer hele tida og greier ikke ta tak i noe! 

Noen som har noe råd? Må man ha en sykemelding for å komme ut av det? 

Grunnen er nok at jeg føler utenforskap på jobb,føler meg aldri bra nok (enda jeg vet at jeg er det) og langvarig stress. 

Anonymkode: d963e...4d5

Jeg har kptsd så "fight, flight & freez" er desverre en del av livet mitt. 

En sykemelding i kombinasjon av behandling kan nok være lurt. Uten behandling eller annen form for endring vil jo kroppen og hodet raskt gå i frys igjen når du begynner å jobbe. Samtidig se etter ny jobb. 

Det er viktig at du tar tak i det før det blir verre. Det er nok kroppen og hodet ditt som sier ifra at nå er det på tide å endre noe, eller egentlig at nå har det gått for langt. 

Hvil heller med god samvittighet. Kroppen og hodet ditt trenger det nok. Gjør lystbetonte ting som gir deg glede. Og vit at når kroppen og hode får nok hvile så blir det bedre. ❤️ 

Anonymkode: 9406a...93b

[Duff]

Jeg hadde det slik over en lang periode for noen år tilbake. Mannen min skrev lapp hver kveld med 1 praktisk ting jeg skulle gjøre og en hyggelig ting jeg skulle gjøre neste dag feks støvsuge huset og gå tur med hundene. Alle oppgaver ble avtalt, aldri noe han bare bestemte.

[AnonymBruker]

Jepp - da pappa døde brått. Hele 2025 er et svart kapittel som jeg nesten ikke har minner fra. 
Det som hjalp meg, det var faktisk å begynne å løpe. Jeg, som knapt greide å løpe 1 kilometer i høst - har nå hatt den første løpeøkten på over 10 kilometer. 

Dette gir meg mestringsfølelse, glede - en slags "jeg ser deg jenta mi, jeg er glad for at du tar vare på deg selv". 

Anonymkode: 0de98...dc5