Dårlig stemning - og samvittighet - for egentid?

[AnonymBruker]

Enig med det alle har skrevet her. Dette er ikke normalt eller sunn oppførsel fra mannen din. 

Det aller første du må gjøre er å hindre han i isolere deg. Du trenger andre folk i livet ditt, og han har ikke lov til å nekte deg det. Snakk med en god venninne. 

Dra på julebord. La han være sur. 

Overnatt på studiesamling.

Hvis du er bekymret for at det kan bli farlig for deg å sette grenser så tar du en samtale med krisesenter og får råd fra dem om hvordan du skal håndtere situasjonen. 

Lykke til!

Anonymkode: 668a2...ad0

[AnonymBruker]

Parterapi eller skillsmisse. Dette kommer til å ødelegge deg  hvis du ikke tar grep.

Anonymkode: 48f02...42a

[AnonymBruker]

Dette er verken normalt eller sunt.

Jeg har en mann som også syntes det til tider var litt pes at jeg var borte, men det var på INGEN måte på dette nivået. Han fikk beskjed om å skjerpe seg og tok det til seg. Var aldri noe sjalusi inne i bildet, mer at alt falt på ham og det var "slitsomt".

Det du beskriver er totalt respektløst og både usunt og giftig.

Her må du sette hardt mot hardt, og han MÅ faktisk endre innstilling og oppførsel, eller så må du avslutte dette forholdet. Du fortjener så enormt mye bedre.

Anonymkode: f5039...b07

[AnonymBruker]

Han er jo kontrollerende og sykelig sjalu.

Hadde jeg aldri akseptert.

Definitivt skjerp deg, parterapi og psykolog eller brudd.

Anonymkode: 62a14...b76

[AnonymBruker]

Du starter med å fortelle at han er drømmemannen. Hvordan er han drømmemannen lurer jeg på? Skjønner at du her deler det som er negativt, men jeg greier ikke å se hva som kan veie opp for de dårlige tingene du skriver som gjør at han totaltsett blir sett på som en drømmemann for deg.

Det du skriver er at han gir deg dårlig samvittighet, blir sur og irritert på deg 1 uke før du skal noe med venner og 1 uke etter, så derfor dropper du det og tenker at problemet er løst. Problemet er jo ikke løst, det er du som føyer deg og lar han få kontrollen.

Du jobber i et yrke hvor du må jobbe noe kveld og "ferier" og dette burde han da vite veldig godt, i og med at dere har vært sammen så lenge. Og dette greier han å bli sur på deg for og gi deg dårlig samvittighet for fordi det tar av deres  "kjærestetid" og tid med barna. 

At en voksen dame med 3 barn skal bli tvunget til å kjøre flere timer hver vei etter en samling for studier, fordi mannen bli sjalu, er bare så langt bak mål at jeg har ikke ord. 

Men han er vel godt vandt til at du har vært mye hjemme i mange år og fikset alt og han har hatt  "kontroll" på deg. Og nå mister han kontrollen og det kommer jo tydelig frem i hvordan han oppfører seg.

Det er ikke en midtlivskrise at man har lyst til å gjøre jobben sin og studier man har fått dekket igjennom jobb. Ei eller ha tid til å noen ganger se venninner. Ja, det kan tidvis gå ut over tid man kunne brukt på mann og barn, men det er da helt naturlig og ikke noe som kan kalles verken midtlivskrise eller et veldig stort ønske.

Virker som du ikke fikk svarene du ønsket deg her og har trukket deg ut fra tråden. Men lurer veldig på hvordan han er i hverdagen ellers og om han bruker tid på sine venner eller hobbyer...

 

Anonymkode: e1e58...263

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du ikke vil snakke med venner fordi du vet hvordan du hadde reagert om de var i et forhold hvor mannen drev med psykisk vold på det nivå du beskriver? Du får ikke lov å ha venner, du får ikke lov å jobbe, han er sjalu på et nivå hvor du bryter taushetsplikt på jobb, han ønsker ikke at du skal gjennomføre videreutdanning (som forsåvidt er noen man må vurdere mot småbarns tilværelsen). 

Jeg vet at om noen av mine venner hadde  fortalt om de tingene her hadde jeg spurt om han er like slem med barna som med deg. Også vil jeg spurt om han er fysisk voldelig og om du er sikker på at han ikke blir det når du begynner å sette grenser.  Om svaret er ja på risk for å bli fysisk voldelig må du lage plan som inkluderer sikkerhet. 

Om han "bare" er psykisk voldelig må du bestemme deg for om det gode er verdt å jobbe for. Er svaret ja må du begynne å jobbe for det ved å sette grenser. Siden du har barn er ikke bare å la det gå et valg, du kan elske han så mye du vil men ansvaret ditt i forhold til barna er viktigere. 

 

Et absolutt minimum er jo

1) Slutte å risikere jobben din fordi du ikke overholder taushetsplikt.

2) Se på din egen fysiske og psykiske helse som viktig, helst før du gjør deg selv syk. Ja du har bedre sikkerhetsnett som annsatt en jeg har som selvstendig næringsdrivende så konsekvensene av sykemelding blir mindre, men det betyr ikke at du skal aktivt prøve å gjøre deg selv syk.  Du overnatter på samlinger og du er sosial på de samlingene (det er også viktig for utdanningen, mye læring skjer i sosiale samtaler). Du prioriterer deg selv hver uke etter hva som gir overskudd til å håndtere hverdagen.  Om vennene dine er fine mennesker kan jo tid med venner kombineres med tid med barna, rydding, trening etc spesielt når du har lite tid. Min omgangskrets sosialiserer mer mens vi gjør ting som må gjøres i livet en vi setter av tid til å gjøre spesielle ting, men det er jo så klart avhengig av vennene man har. 

3) Ikke la hans ønske om å isolere deg sørge for at du driter i nettverket ditt fram til du trenger dem. For det første er det egoistisk og for det andre betyr det at de skal være ekstremt gode mennesker (og muligens mangle litt grenser selv avhengig av nivå du nedprioriterer dem) for å hjelpe deg når du trenger dem. Og sånn som du beskriver situasjonen kommer du til å trenge dem.

4) Du må først regne på arbeidstimer selv også snakke med han om det. Det er jo lurt både i forhold til grenser for deg selv, grenser i forhold til jobb og grenser i forhold til mannen. Lærer er det jo forventet overtid og det avspaseres i om jeg regner riktig 7 uker (7 sommer, 1 uke høstferie, 2 uker jul, 1 uke vinter og 1 påske undervisningsfri med undervisningstid minus 5 uker ferie?). Det er jo ekstremt nyttig for å få familie kabalen til å gå opp. Om du jobber mye over det du skal når du regner med timer du får avspasering for må du jo se på egne rutiner og eventuelt snakke med arbeidsplassen.

Så må du se på studiene. Er de verdt det? Hvor mange timer studerer du utenfor arbeistid? Med rask hoderegning får 8 timer i uka + 7*8 =55 ekstra timer i løpet av året som du skal og kan bruke på studiene før du i det hele tatt bruker privat tid. Er det time antallet du bruker over de timene verdt resultatet av videreutdanning?  Fortsette jobben om det er ppu, høyere lønn, mer spennende arbeidsoppgaver, stå sterkere om du må bytte stilling og søke jobb annet sted. Burde vaskehjelp hver 14 dag vært en del av regnestykket om det er verdt og ta utdanningen?  

Du ta en skikkelig prat med han om arbeidstimene du har på hjemmekontor. Ønsker han at du skal ha de timene på kontor i stedet så han slipper å se på deg jobbe hjemme? Da må han i såfall tilpasse sine rutiner så han kan ta halvparten av henting/ levering etc med konsekvensene av mindre søvn rundt vakter, bytte jobb eller ha mer barnevakt. Hva skal til for at han kan respektere hjemmekontor? Verken du eller han har lov å være irritert på deg for at du ikke vasker hus når du har jobb selv om du jobber på hjemmekontor, det er ikke greit å vaske hus når man for betalt for å jobbe... 

Bunner missnøyen hans i at han tenker han gjør mer en deg?  Har dere satt dere ned og  sett på timebruk i hjem og med barn? Om han gjør mye mer en deg er det ikke rart han er ufordøyd, om du gjør mye mer en han hvorfor aksepterer du hersing på toppen?   

5) Du må begynne å si fra når han er så ubehagelig at du unngår ting. Det er lov å ha krav til hvordan andre kommuniserer.

6) Snakke med han om hva han trenger i forhold til å jobbe med usikkerheten og sjalusien. Dere må finne måte og jobbe med det på som ikke er at du ikke har venner eller eksisterer annet en for han.

 

 

Anonymkode: 3b885...57e

[AnonymBruker]

Jeg lever med en fantastisk mann som tidligere var i forhold med en sånn sjalu dame. Det ble aldri bedre av at han føyde seg, og føye seg gjorde han MYE av. Mye vil ha mer, og til slutt satt han bare hjemme. Gjenkjennelig?

Det begynte med småting, men endte i noe ala et personlig fengsel. Han fikk ikke reise til hjembyen for å møte familie og venner, da var det surskap og trusler i dager og uker. Han fikk ikke delta på noe sosialt med jobb, men hun gikk ut. Han fikk ikke trene, for der var det jo andre damer. Hun trente. Han gikk på nåler, gjorde alt for å holde henne fornøyd, men det gikk ikke. Det vil alltid dukke opp noe mer de kan være paranoide rundt, for de er det av natur og VIL se det sånn. 

Heldigvis tok det slutt, og denne flotte, snille mannen som aldri har skadet en flue, sitter skadet igjen selv. Han forteller meg om alle meldinger han får, han går lite ut, han spør meg veldig forsiktig om det er greit hvis det er noe han vil gjøre. Jeg jobber med at han skal være trygg. Heier på at han møter kollega etter jobb når han blir invitert, sånn at han er en del av miljøet på jobb. Sender ham til hjembyen mens jeg tar meg av ting hjemme for at han skal få mest mulig utav tider når han er der. Spør ham aldri hva han gjør på mobilen eller mistenker ham for noe som helst, og det er forferdelig å se hvor vant han likevel er til å måtte forklare seg så han gjør det nesten instinktivt. Bare trist. 

Et godt forhold er ikke sånn. Du sier han har mange positive sider, men det skinner jo litt gjennom at det er når alt er på hans premisser at de kommer frem?

Nei, huff, fortell ham at han må gi deg frihet og krev at han jobber med seg selv, eller gå for full frihet. 

Anonymkode: ad3ca...358