Dårlig stemning - og samvittighet - for egentid?

[AnonymBruker]

Kanskje ett litt utradisjonelt råd fra meg. Jeg har fått mye hjelp av å spørre ChatGPT. 

Anonymkode: e6ce5...f11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Og til deg som lurte på om han ikke bidrar når han har fri: han hjelper heldigvis til med både barn og husarbeid på friperiode. Men det er flest arbeidsdager, og f. Eks når han skal bytte til natt, så sover han selvfølgelig både på morgenen og ettermiddag. Derfor havner største belastning på meg. 

Jeg prøvde vel egentlig bare å lette litt av det jeg bærer på for å se om det kunne hjelpe, men tror nå det hadde motsatt effekt. 

Anonymkode: 0d691...a70

Det sier jo litt når du sidestiller bidrar og hjelper. Par med felles barn - bidrar til fellesskapet. Og han er vel ikke 100% borte når han har arbeidsperiode? (Det var turnus og ikke offshore?). 

 

Anonymkode: c1f35...552

[AnonymBruker]

Ooog TS kommer susende inn og forsvarer. For han er jo en snill og god mann, en god far, han hjelper til og med med i huset og med ungene. Men bare når han har tid, han jobber jo… 

Dette er sykt, TS. Han isolerer deg fra alt og alle, er sur i flere uker hvis du deltar på julebord, og nekter deg å overnatte hvis du skal på studiesamling? 

Så så lenge du var hjemmeværende var alt flott, han visste hvor du var og hva du gjorde og han hadde total kontroll. Og nå gjør du ting utenom hans kontroll, og han er sur. Du gjør deg selv mindre og mindre for å tekkes ham og hans behov. 

3-barnsmor med studier og full jobb, det sier seg jo selv at det ikke blir mye egentid. Men det burde være plass til å møte ei venninne i ny og ne, dra på julebord, delt på studiesamling! Mesteparten av den dårlige samvittigheten kommer jo fra mannen, ikke deg! Det er jo han som påstår at du prioriterer feil! 

Og du? Det at du bryter taushetsplikten på jobb, det kan du få problemer for. Du velger altså å heller utsette deg selv for det, for å tekkes denne sjalu mannen som ikke en gang tåler at hans kone får en melding! Dette er sykt, sykt, sykt. Jeg skjønner at du ikke skjønner det selv, at du etter mange år er vant til å tilpasse deg alle hans nykker og sjalusi, men dette er ikke normalt, ikke litt engang. 

Du lærer opp ungene dine i at en kone og mor hører til i hjemmet og gjør som far sier, hun har ikke noe liv utenom, helst skal hun bare være hjemme og lage mat.. 

Anonymkode: ace35...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det at du ser på parterapi som en seriøs løsning i 2026 forklarer hvorfor han ikke stoler på deg. For øvrig virker du å være i en midtlivskrise og legge skylden på mannen. Studere som gift trebarnsmor er noe annet enn å trenge egentid, og ganske søkt. Kanskje han reagerer like mye på hva du studerer som at du gjør det. Mange mastere i dag kan sidestilles med å samle frimerker. 

Anonymkode: b0df6...9d0

Sa den manipulative misogynisten.

Anonymkode: fbb3f...513

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

TS. Vil bare legge til at det er det negative som er presentert her, kunne fortalt om veldig mange positive sider og gode felles interesser. Det var ikke meningen å svartmale hele situasjonen, men å få lettet litt av det jeg bærer på. Derfor er dette belyst, men de fine tingene ikke. Beklager det. 

Takk for mange tilbakemeldinger, spesielt den om å sette meg utenfor egen situasjon og tenke hva jeg ville gjort om en venninne betrodde dette til meg. Det skal jeg absolutt gjøre! 

Det kan også hende det er min egen midtlivskrise som er problemet, men jeg har i det minste lyst til å finne ut hvordan jeg/vi kan få det bedre. At jeg ser på parterapi som en mulighet nekter jeg på at skal gjøre meg til en man ikke kan stole på, men heller en som prøver å få ting bedre. Jeg liker å lære og har alltid vært glad i skolen, men er ikke en evig student - utdanningen er relevant for jobben og arbeidsgiver ønsker det, derfor frikjøp er mulig. 

Vi hadde mange fine år sammen før barna, også da de var små - selv om det var hektisk. Problemene har som sagt oppstått nå senere, men situasjonen er ikke ulevelig eller uløselig. Jeg kan se de røde flaggene som er nevnt her, men det positive er uansett sterkere enn det negative, så skilsmisse er ikke et alternativ for nå. 

Peoplepleaser er en karakteristikk som absolutt kan passe på meg. Takler svært dårlig at noen er sure/negative og ser først på meg selv og hva jeg kan ha gjort for å finne årsaken. Kjente på akkurat dette da jeg åpnet tråden med svar, at det var lite gjennomtenkt av meg å skrive her. Det kan være en sammenheng med hvorfor jeg lurer på om jeg kan snakke med noen, selv om han har utfordringer. Jeg trodde kanskje jeg kan få det bedre med meg selv, ved å snakke med noen. Viss du vil endre noe, må du starte med deg selv. 

I skolen har man 43,4 t arbeidsuke (minus en dag frikjøp for min del) og jeg klarer ikke få dette unnagjort uten noe hjemmearbeid, når det skal gå opp med familiekabalen. 

Og til deg som lurte på om han ikke bidrar når han har fri: han hjelper heldigvis til med både barn og husarbeid på friperiode. Men det er flest arbeidsdager, og f. Eks når han skal bytte til natt, så sover han selvfølgelig både på morgenen og ettermiddag. Derfor havner største belastning på meg. 

Jeg prøvde vel egentlig bare å lette litt av det jeg bærer på for å se om det kunne hjelpe, men tror nå det hadde motsatt effekt. 

Anonymkode: 0d691...a70

Det er en veldig god ide å gå til psykolog som du selv foreslo. Jeg sto i litt av den samme situasjonen som deg, og fikk utrolig god hjelp av en psykolog. Jeg fikk imidlertid ikke dekket utgiftene, men måtte betale selv. Det var det absolutt verdt!

Anonymkode: 84347...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Å delta på julebord og andre sosiale tilstelninger på jobb har jeg gidd opp. Da slutter han å snakke med meg en uke før og etter. Dette bunner nok i sjalusi, noe han ikke har grunn for å være, men jeg forstår det ikke er noe man styrer. 

Det er også utfordringen når jeg må reise bort et par dager på studiesamling. Min søster stiller alltid opp for barna, så det blir ikke merarbeid på han. Men det at jeg er sosial med kullet mitt tåler han ikke. Jeg MÅ heldigvis ikke overnatte, men da reiser jeg 5 om morgenen og er tilbake 22 på kvelden. Jeg synes det er forferdelig, men han synes det er grusomt at jeg kunne finne på å delta på det sosiale om jeg overnatter, så jeg føyer meg.

Kjære TS, du ser at dette blir riv ruskende galt? 

Du føyer deg, du lar han være sjalu fordi det ikke er noe man styrer? 

 

Anonymkode: 64c83...573

[AnonymBruker]

Dette er HELT KOKKO! Håper du ser det selv!

Anonymkode: 26a9a...6da

[Hmmmmmm]

Han høres mer ut som faren din. Sett ned foten, og sett han på plass. Ta frem pc og be han om å holde kjeft. Pek så på døren. Kast ikke bort livet ditt på en tosk, kom deg videre

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Gift med mannen i mitt liv, med tre barn i barneskolealder. Har hatt mange år "hjemmeværende" grunnet 3 tette, og utfordringene mine har startet de seinere år nå som barna har blitt større og mer selvstendige og ikke trenger meg hele tiden. Jeg jobber som lærer på vgs og tar videreutdanning. 

Jeg har alltid likt å studere, men det holder trolig på å ta knekken på forholdet. Jeg er frikjøpt 20%, men det er ikke til å stikke under stol at jeg trenger mer tid enn dette på å studere. Har prøvd å forklare min mann at utdanningen er et "spleiselag" mellom meg og arbeidsgiver og at jeg må regne med å bruke av fritid på arbeidskrav og samlinger. Men møter ingen forståelse og han blir nærmest forbannet når jeg tar opp PCen hjemme. Forrige uke var det vinterferie og jeg hadde som vanlig en rettebunke som måtte prioriteres en dag og da lurer han på om jeg får overtidsbetaling for dette, har jo tross alt ferie! (det er jo egentlig ikke ferie, det er undervisningsfri periode). 

Han kjefter og blir sur på meg for alt jeg gjør hjemme av jobb og studierelatert arbeid, som fører til at jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på å finne det frem. 

Det er klart jeg heller burde prioritert tiden med barna, spesielt nå når de fortsatt har lyst til å være sammen med meg. Men grunnet mannens jobb som er skift/turnusbasert, har jeg hovedansvaret for barna største delen av tiden. Det er jeg som henter og leverer på Sfo og fritidsaktiviteter, som følger opp lekser og foreldremøter osv. Dette er jo mest plikt, men det er nok til at jeg nyter å være "meg" og ikke mamma, når jeg er på jobb og når jeg studerer. Ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med barna på ettermiddagen og i ferier/helger - men etter 4 fotballcuper i år drømmer jeg om egentid. Og da får jeg dårlig samvittighet for det. 

Jeg kan heldigvis bruke noe tid på jobb/studie når mannen er på jobb, men da får jeg ikke gjort alt husarbeidet jeg burde! Og da blir det dårlig samvittighet for det. 

Å delta på julebord og andre sosiale tilstelninger på jobb har jeg gidd opp. Da slutter han å snakke med meg en uke før og etter. Dette bunner nok i sjalusi, noe han ikke har grunn for å være, men jeg forstår det ikke er noe man styrer. 

Det er også utfordringen når jeg må reise bort et par dager på studiesamling. Min søster stiller alltid opp for barna, så det blir ikke merarbeid på han. Men det at jeg er sosial med kullet mitt tåler han ikke. Jeg MÅ heldigvis ikke overnatte, men da reiser jeg 5 om morgenen og er tilbake 22 på kvelden. Jeg synes det er forferdelig, men han synes det er grusomt at jeg kunne finne på å delta på det sosiale om jeg overnatter, så jeg føyer meg.

Det at jeg bruker barnevakt på studierelaterte aktiviteter, gjør også at vi har færre muligheter for barnevakt for å finne på noe sammen. Familien hans bor langt unna, det er i hovedsak min søster som kan passe barn. 

Jeg har omtrent sluttet å være med venninner også, fordi det blir så mye styr. Det må jo times med at han er hjemme og da mister vi tiden vi har til kjærestetid der. Jeg holder venninnekontakten gjennom reels og memes på instagram. Skulle jeg være så uheldig å få en sms blir han mistenksom med en gang. Og jeg gjentar, det finnes ingen grunn til. Jeg bruker telefonen åpent rundt han, men når elever sender fraværsmeldinger har jeg egentlig ikke lov å vise han dette pga personvern, men det er bedre å gjøre det enn å la være for meg. Han har uansett ikke noe ansikt på navnet. 

Utfordringen min er altså at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet; for barna, for mannen, for jobben, for studiene, for venninner, for husarbeid og for å ønske meg egentid. 

I min mann sine øyne er det jobben og studiene mine som er problemet, jeg må innrømme at jeg syns turnusen hans er et større problem for familielivet. Men det har jeg valgt å holde for meg selv. 

Jeg har selvfølgelig snakket med han, jeg har foreslått parterapi (han vil ikke) , jeg ønsker at familielivet skal fungere - men jeg vil også være "meg" og ikke ha konstant dårlig samvittighet. Burde jeg snakke med noen? Jeg orker ikke tømme meg til venninner om dette, da jeg føler det blir veldig negativt. Det er nok derfor jeg forsøker et anonymt innlegg på kg.. Kan man for eksempel bli henvist til psykolog på dette grunnlaget? Eller hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 0d691...a70

Tror lærerarbeidstiden er vanskelig å forstå. Min mann synes jeg jobber altfor mye, i forhold til lønn. Han jobber periodevis 4 uker borte, 6 uker hjemme. Tror man da lett mister litt forståelsen for hvordan tidsklemma er for de fleste.

Dere må snakke sammen. Du må våge å ta din plass, ikke bygge alt rundt ham. Jeg synes det er et stort varselsignal at du får dårlig samvittighet for å følge arbeidstiden din, og enda værre at du ikke er sosial eller  overnatter når du er på samlinger. Hvorfor trenger dere egentlig barnevakt her? Er ikke han hjemme? Og har all verdens tid å følge opp barna?

Kanskje har han blitt litt bortskjemt av at du var hjemmeværende? Jeg synes uansett at du skylder deg selv å være litt sosial, og at det er direkte latterlig at du har dårlig samvittighet for å gjøre jobben din. Mens det ikke snakkes om at han har en jobb som går utover familien.

 

[Hareena]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det er en veldig god ide å gå til psykolog som du selv foreslo. Jeg sto i litt av den samme situasjonen som deg, og fikk utrolig god hjelp av en psykolog. Jeg fikk imidlertid ikke dekket utgiftene, men måtte betale selv. Det var det absolutt verdt!

Anonymkode: 84347...bfe

Da blir han vel sjalu på psykologen også, på samme måte som han er sjalu på alt ts foretar seg der han selv ikke er midtpunktet.

Det er helt utrolig sterkt av ts å ha overskudd til tilleggsutdanning med en den motarbeidelsen hun møter på hjemmebane. 

 

[AnonymBruker]

Det er ingen av de positive egenskapene som oppveier for de negative du har listet opp!

Du blir kontrollert og manipulert og trenger hjelp utenfra for å åpne øynene for hvordan du lever.

Anonymkode: e01e2...4ca

[AnonymBruker]

Men TS, anerkjenner du at han er sykelig sjalu? Har han vært det hele tiden?

Det er jo essensen i alt dette her. Arbeidsfordeling, midtlivskrise osv er litt sekundært. Problemet er jo ikke at han ikke lar deg gjøre ting fordi kabalen ikke går opp hjemme. Problemet er at han ikke lar deg gjøre ting fordi han er redd du skal komme i kontakt med en annen mann.

Forøvrig - har vært gjennom det samme. En periode vi hadde det dårlig ble min mann overbevist om at jeg hadde møtt en annen (feilaktig). Sjalusien tok overhånd, han ble paranoid. Det ble nesten brudd for oss, jeg ble naturligvis forbannet og det spiste oss opp. Men vi kom oss ut av det.

Noen klarer det på egenhånd, noen må ha hjelp. Men da må jo både du og han anerkjenne hva som faktisk skjer her.

Anonymkode: 51e75...41f

[RedPimpernell]

Ingen partner er noe bedre enn deres dårligste egenskaper. Det er partners jobb å støtte deg og ville deg vel. Hvem ellers skal heie på deg? Slutter aldri å overraske meg over slike innlegg, men hvor ts avslutter med 'han er veldig snill ellers bortsett fra all denne kontrollerende adferden'. 

[AnonymBruker]

bare det at du viser han meldinger fra elever som du egentlig ikke har lov til, fordi han blir så mistenksom når du får en sms er jo helt hårreisende. Han stoler jo virkelig ikke på deg og vil kontrollere deg, og ha full oversikt. Virkelig ikke et godt signal...

Anonymkode: e1781...aa8

[Nonstop1]

Er det sånn du ønsker at barna dine skal leve sine liv som voksne?

Under tommelen på en partner som er besatt av å kontrollere dem?

Hvis ikke bør du ta tak nå. Du er deres rollemodell.

[fru Alving]

Hei ts, jeg tror du kan ha nytte av å snakke med noen. da kan du få en trygg atmosfære hvor du kan få støtte og hjelp til å se situasjonen.

Det du forteller her er ikke greit. Hvordan ville du tenkt at det var om din egen datter fortalte deg dette? Hun må kjøre i timesvis tur/retur for å dra på studiesamling fordi mannen hennes ikke tåler at hun overnatter? Hun kan ikke ta opp rettebunken hjemme fordi mannen blir i dårlig humør? 

Jeg tror du lar være å bruke venninnene dine fordi du nok vet at de ikke er enige i hvordan du behandles.

Et forhold må baseres på tillit og gjensidighet, hvis mannen din ikke har grunn til å mistro deg så er et faktisk helt krise at du blir behandlet sånn du gjør. Han snakker ikke til deg i en uke om du skal på noe sosialt, leser du hva du selv skriver her?

[ChillyLily]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 19.53):

Det at du ser på parterapi som en seriøs løsning i 2026 forklarer hvorfor han ikke stoler på deg. For øvrig virker du å være i en midtlivskrise og legge skylden på mannen. Studere som gift trebarnsmor er noe annet enn å trenge egentid, og ganske søkt. Kanskje han reagerer like mye på hva du studerer som at du gjør det. Mange mastere i dag kan sidestilles med å samle frimerker. 

Anonymkode: b0df6...9d0

Til ts. Ikke hør på trollet over i alle fall

[AnonymBruker]

Dette høres ut som emosjonell mishandling...

Anonymkode: aa8f5...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 18.41):

min mann sine øyne er det jobben og studiene mine som er problemet, jeg må innrømme at jeg syns turnusen hans er et større problem for familielivet. Men det har jeg valgt å holde for meg selv. 

Jeg har selvfølgelig

Hvorfor holder du det for deg selv? Skal ikke dere være likeverdige partnere? Skal ikke du kunne si din mening? Hvorfor skal du tilpasse deg? Du har vært sammen med barna hjemme, du legger til rette for han skiftarbeid, og du er ikke bare mor. Du er faktisk hele deg, et menneske som trenger å utvikle seg, få impulser..

Så hvorfor lar du han sette agenda? Han kjefter? Hva gjør du da? ...mottar kjeft?  

Anonymkode: 113d6...da0

[AnonymBruker]

Vil bare svare ut på dette du skriver om å delta på julebord, sosiale sammensetninger og overnatting pga. Studier. Det er virkelig ikke normalt? Når mannen foreslår å kjøre hjem når han har møter 2-3 timer unna to dager på rad så VIL jeg han skal overnatte... altså trøtt å sliten og kjøre hjem til sent på kvelden + tidlig opp? Det høres helt grusomt ut. 

Mannen her har selv studert ved siden av 100% jobb og må innrømme jeg synes det var tungt å ta seg av det meste på alle fronter da han trengte mye tid til å studere. MEN altså jeg unnet han virkelig det - for sin egen utvikling og det gagnet familien AS også! Man vil jo det beste for partneren sin så de kan utvikle seg slik de ønsker. 

Synes ikke det høres sunt ut i det hele tatt. Kan skjønne han kanskje savner tid med familien eller at du er mer tilstede, men det er jo bare for en kort periode. Å klage på de andre tingene er ikke greit. 

Anonymkode: bf642...471