Dårlig stemning - og samvittighet - for egentid?

[AnonymBruker]

Gift med mannen i mitt liv, med tre barn i barneskolealder. Har hatt mange år "hjemmeværende" grunnet 3 tette, og utfordringene mine har startet de seinere år nå som barna har blitt større og mer selvstendige og ikke trenger meg hele tiden. Jeg jobber som lærer på vgs og tar videreutdanning. 

Jeg har alltid likt å studere, men det holder trolig på å ta knekken på forholdet. Jeg er frikjøpt 20%, men det er ikke til å stikke under stol at jeg trenger mer tid enn dette på å studere. Har prøvd å forklare min mann at utdanningen er et "spleiselag" mellom meg og arbeidsgiver og at jeg må regne med å bruke av fritid på arbeidskrav og samlinger. Men møter ingen forståelse og han blir nærmest forbannet når jeg tar opp PCen hjemme. Forrige uke var det vinterferie og jeg hadde som vanlig en rettebunke som måtte prioriteres en dag og da lurer han på om jeg får overtidsbetaling for dette, har jo tross alt ferie! (det er jo egentlig ikke ferie, det er undervisningsfri periode). 

Han kjefter og blir sur på meg for alt jeg gjør hjemme av jobb og studierelatert arbeid, som fører til at jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på å finne det frem. 

Det er klart jeg heller burde prioritert tiden med barna, spesielt nå når de fortsatt har lyst til å være sammen med meg. Men grunnet mannens jobb som er skift/turnusbasert, har jeg hovedansvaret for barna største delen av tiden. Det er jeg som henter og leverer på Sfo og fritidsaktiviteter, som følger opp lekser og foreldremøter osv. Dette er jo mest plikt, men det er nok til at jeg nyter å være "meg" og ikke mamma, når jeg er på jobb og når jeg studerer. Ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med barna på ettermiddagen og i ferier/helger - men etter 4 fotballcuper i år drømmer jeg om egentid. Og da får jeg dårlig samvittighet for det. 

Jeg kan heldigvis bruke noe tid på jobb/studie når mannen er på jobb, men da får jeg ikke gjort alt husarbeidet jeg burde! Og da blir det dårlig samvittighet for det. 

Å delta på julebord og andre sosiale tilstelninger på jobb har jeg gidd opp. Da slutter han å snakke med meg en uke før og etter. Dette bunner nok i sjalusi, noe han ikke har grunn for å være, men jeg forstår det ikke er noe man styrer. 

Det er også utfordringen når jeg må reise bort et par dager på studiesamling. Min søster stiller alltid opp for barna, så det blir ikke merarbeid på han. Men det at jeg er sosial med kullet mitt tåler han ikke. Jeg MÅ heldigvis ikke overnatte, men da reiser jeg 5 om morgenen og er tilbake 22 på kvelden. Jeg synes det er forferdelig, men han synes det er grusomt at jeg kunne finne på å delta på det sosiale om jeg overnatter, så jeg føyer meg.

Det at jeg bruker barnevakt på studierelaterte aktiviteter, gjør også at vi har færre muligheter for barnevakt for å finne på noe sammen. Familien hans bor langt unna, det er i hovedsak min søster som kan passe barn. 

Jeg har omtrent sluttet å være med venninner også, fordi det blir så mye styr. Det må jo times med at han er hjemme og da mister vi tiden vi har til kjærestetid der. Jeg holder venninnekontakten gjennom reels og memes på instagram. Skulle jeg være så uheldig å få en sms blir han mistenksom med en gang. Og jeg gjentar, det finnes ingen grunn til. Jeg bruker telefonen åpent rundt han, men når elever sender fraværsmeldinger har jeg egentlig ikke lov å vise han dette pga personvern, men det er bedre å gjøre det enn å la være for meg. Han har uansett ikke noe ansikt på navnet. 

Utfordringen min er altså at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet; for barna, for mannen, for jobben, for studiene, for venninner, for husarbeid og for å ønske meg egentid. 

I min mann sine øyne er det jobben og studiene mine som er problemet, jeg må innrømme at jeg syns turnusen hans er et større problem for familielivet. Men det har jeg valgt å holde for meg selv. 

Jeg har selvfølgelig snakket med han, jeg har foreslått parterapi (han vil ikke) , jeg ønsker at familielivet skal fungere - men jeg vil også være "meg" og ikke ha konstant dårlig samvittighet. Burde jeg snakke med noen? Jeg orker ikke tømme meg til venninner om dette, da jeg føler det blir veldig negativt. Det er nok derfor jeg forsøker et anonymt innlegg på kg.. Kan man for eksempel bli henvist til psykolog på dette grunnlaget? Eller hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 0d691...a70

[Tipaa]

Du kan foreslå parterapi eller skilsmisse. Vil han ikke parterapi så blir det vel skilsmisse uansett? Så i realiteten har han vel ikke noe valg?

Ufordragelig type ut ifra som du beskriver han. Vil du virkelig leve med en slik person? Sjalu, lager dårlig stemning og drar deg ned?

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt du bør snakke med noen. Fullt forståelig at du ikke ønsker å "bruke" venninner så mye til det, særlig om dere treffes sjelden. Men har han alltid vært så lite raus, sjalu og sur for at du tar deg egentid? Når du snakker med han, er han da i full forsvarsposisjon? Har han ingen forståelse for at du etter flere år som hjemmeværende ønsker å bruke tid på noe du liker? 

Anonymkode: 355eb...16e

[AnonymBruker]

Det at du ser på parterapi som en seriøs løsning i 2026 forklarer hvorfor han ikke stoler på deg. For øvrig virker du å være i en midtlivskrise og legge skylden på mannen. Studere som gift trebarnsmor er noe annet enn å trenge egentid, og ganske søkt. Kanskje han reagerer like mye på hva du studerer som at du gjør det. Mange mastere i dag kan sidestilles med å samle frimerker. 

Anonymkode: b0df6...9d0

[AnonymBruker]

Men hvis han jobber turnus betyr det vel at han også har perioder med fri? Tar han ikke noe ansvar for oppfølgning av barna da? 
 

Dere må sette dere ned, se på hans vaktplan/friperiode + dine arbeidstider/studietid = Planlegge sammen. 
På den måten kan dere begge få et «eieskap» til det. Og forberedt på når du må studere. Kanskje han synes det fungerer bedre? 
 

 

 

Anonymkode: f65e4...c03

[mamanodrama]

Det er jo ikke du som er problemet, så hva skal du med psykolog? Problemet er at du er sammen med en kontrollerende drittsekk som trykker deg ned og saboterer deg. 

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gift med mannen i mitt liv, med tre barn i barneskolealder. Har hatt mange år "hjemmeværende" grunnet 3 tette, og utfordringene mine har startet de seinere år nå som barna har blitt større og mer selvstendige og ikke trenger meg hele tiden. Jeg jobber som lærer på vgs og tar videreutdanning. 

Jeg har alltid likt å studere, men det holder trolig på å ta knekken på forholdet. Jeg er frikjøpt 20%, men det er ikke til å stikke under stol at jeg trenger mer tid enn dette på å studere. Har prøvd å forklare min mann at utdanningen er et "spleiselag" mellom meg og arbeidsgiver og at jeg må regne med å bruke av fritid på arbeidskrav og samlinger. Men møter ingen forståelse og han blir nærmest forbannet når jeg tar opp PCen hjemme. Forrige uke var det vinterferie og jeg hadde som vanlig en rettebunke som måtte prioriteres en dag og da lurer han på om jeg får overtidsbetaling for dette, har jo tross alt ferie! (det er jo egentlig ikke ferie, det er undervisningsfri periode). 

Han kjefter og blir sur på meg for alt jeg gjør hjemme av jobb og studierelatert arbeid, som fører til at jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på å finne det frem. 

Det er klart jeg heller burde prioritert tiden med barna, spesielt nå når de fortsatt har lyst til å være sammen med meg. Men grunnet mannens jobb som er skift/turnusbasert, har jeg hovedansvaret for barna største delen av tiden. Det er jeg som henter og leverer på Sfo og fritidsaktiviteter, som følger opp lekser og foreldremøter osv. Dette er jo mest plikt, men det er nok til at jeg nyter å være "meg" og ikke mamma, når jeg er på jobb og når jeg studerer. Ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med barna på ettermiddagen og i ferier/helger - men etter 4 fotballcuper i år drømmer jeg om egentid. Og da får jeg dårlig samvittighet for det. 

Jeg kan heldigvis bruke noe tid på jobb/studie når mannen er på jobb, men da får jeg ikke gjort alt husarbeidet jeg burde! Og da blir det dårlig samvittighet for det. 

Å delta på julebord og andre sosiale tilstelninger på jobb har jeg gidd opp. Da slutter han å snakke med meg en uke før og etter. Dette bunner nok i sjalusi, noe han ikke har grunn for å være, men jeg forstår det ikke er noe man styrer. 

Det er også utfordringen når jeg må reise bort et par dager på studiesamling. Min søster stiller alltid opp for barna, så det blir ikke merarbeid på han. Men det at jeg er sosial med kullet mitt tåler han ikke. Jeg MÅ heldigvis ikke overnatte, men da reiser jeg 5 om morgenen og er tilbake 22 på kvelden. Jeg synes det er forferdelig, men han synes det er grusomt at jeg kunne finne på å delta på det sosiale om jeg overnatter, så jeg føyer meg.

Det at jeg bruker barnevakt på studierelaterte aktiviteter, gjør også at vi har færre muligheter for barnevakt for å finne på noe sammen. Familien hans bor langt unna, det er i hovedsak min søster som kan passe barn. 

Jeg har omtrent sluttet å være med venninner også, fordi det blir så mye styr. Det må jo times med at han er hjemme og da mister vi tiden vi har til kjærestetid der. Jeg holder venninnekontakten gjennom reels og memes på instagram. Skulle jeg være så uheldig å få en sms blir han mistenksom med en gang. Og jeg gjentar, det finnes ingen grunn til. Jeg bruker telefonen åpent rundt han, men når elever sender fraværsmeldinger har jeg egentlig ikke lov å vise han dette pga personvern, men det er bedre å gjøre det enn å la være for meg. Han har uansett ikke noe ansikt på navnet. 

Utfordringen min er altså at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet; for barna, for mannen, for jobben, for studiene, for venninner, for husarbeid og for å ønske meg egentid. 

I min mann sine øyne er det jobben og studiene mine som er problemet, jeg må innrømme at jeg syns turnusen hans er et større problem for familielivet. Men det har jeg valgt å holde for meg selv. 

Jeg har selvfølgelig snakket med han, jeg har foreslått parterapi (han vil ikke) , jeg ønsker at familielivet skal fungere - men jeg vil også være "meg" og ikke ha konstant dårlig samvittighet. Burde jeg snakke med noen? Jeg orker ikke tømme meg til venninner om dette, da jeg føler det blir veldig negativt. Det er nok derfor jeg forsøker et anonymt innlegg på kg.. Kan man for eksempel bli henvist til psykolog på dette grunnlaget? Eller hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 0d691...a70

Drømmemannen altså? Da kan ikke lista ligge høyt. Han er sur for det meste og du føyer deg og holder for deg selv det han gjør som du anser som minst like problematisk som han synes om dine ting. Så han skal være fornøyd og du skal ha dårlig samvittighet for ca alt i livet som gjelder deg? Både barn, hus, venner, jobb, skole, mann, alt? Hører du hvor feil det høres ut og skjønner du at det eneste dette ender i er at du enten blir utbrent eller du må gi opp omtrent alt annet enn jobb, husarbeid og familie. 

Høres ut som du er en people pleaser av dimensjoner og at du føler at du er sammen med en som er "mer verdt" enn deg så du må finne deg i alt og ikke ha noen krav selv. 

Endret 27. februar av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Hvilket råd ville du gitt om det var noen annen som hadde skrevet innlegget, for eksempel en venninne?

Mannen din er kontrollerende og sykelig sjalu. Måten han behandler deg på kan vel kalles for psykisk mishandling.

Jeg synes du bør snakke med noen alene og få sortert tanker og starte prosessen med å gå fra denne fyren. Du vil få det mye bedre på egenhånd.

Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

Anonymkode: e01e2...4ca

[AnonymBruker]

Beklager, jeg forstår at du er glad i denne mannen, men jeg ser røde flagg over hele innlegget. Jeg er ingen fan av dette begrepet, og hiver det ikke rundt meg i tide og utide, men alarmklokkene mine ringer.

Hadde du vært min beste venninne, ville jeg fortalt deg at jeg er bekymret for om du blir kontrollert og isolert. Og ilagt skylden for alt som er vanskelig, selv om mye av det (det meste?) er hans skyld (eller kanskje heller problem). Hvis du har en nær venninne kan det hende du bør ta en prat med henne for å få hennes syn på tingene. Det kan jo hende det høres verre ut enn det er. Men for meg høres dette ut som å være i fengsel.

For å illustrere; jeg har to barn under to. Vi har ingen familie som kan stille opp og hjelpe oss. Min mann er bekymret for at jeg er for mye hjemme. Han ber meg kontakte vennene mine og finne på noe gøy npr han ser at jeg trenger det. Han har sendt meg av gårde på jobbtur på en uke i utlandet og offshore. Han har foreslått at jeg omskolerer meg fordi jeg er lei av jobben min. Jeg støtter ham på samme måte. Dette er en gjensidig, trygt forhold med grunnleggende tillit. Og at ditt forhold ikke er slik, er ikke din skyld, og ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for. Men jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å ta inn over seg når man lever i en boble med noen som sier noe annet, og nekter deg å være rundt andre mennesker og impulser så mye han kan. Men jeg skriver det likevel, fordi du trenger å høre det.

Håper du finner ut av det, og at du kommer deg gjennom videreutdanningen din! Og IKKE ha dårlig samvittighet. Alle trenger litt selvrealisering. 

Anonymkode: 2bcc9...1a7

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det at du ser på parterapi som en seriøs løsning i 2026 forklarer hvorfor han ikke stoler på deg. For øvrig virker du å være i en midtlivskrise og legge skylden på mannen. Studere som gift trebarnsmor er noe annet enn å trenge egentid, og ganske søkt. Kanskje han reagerer like mye på hva du studerer som at du gjør det. Mange mastere i dag kan sidestilles med å samle frimerker. 

Anonymkode: b0df6...9d0

Seriøst? Er du kontrollerende overfor din partner også? Litt av et svar. Legge skylden på ts for at hun ønsker å utdanne seg. Kanskje det er gode penger. Og uansett er det en menneskerett å bestemme over sitt eget liv 

[NoaideBiehtar]

Psykologi kan jo ikke hjelpe når han er problemet.

Han er kontrollerende og urimelig. Det er jo overhodet ikke greit å behandle deg slik. Du trekker deg unna sosiale aktiviteter fordi du er redd for hans reaksjon, ser du ikke hvor usunn og skadelig denne relasjonen deres er? 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det synes umulig fra innsida, men... Som sagt over, mannen din er en kontrollerende dust. Du fortjener bedre!

Anonymkode: ab0ca...5e1

[AprilLudgate]

Hvordan ser timesfordelingen ut mellom dere?

Altså om du teller hans jobbtider (hvor du har alt ansvar), og så teller ditt?

Ang jobb hjemme så kan det være en ide å ta det på kontoret på skolen. Eller på et bibliotek for den saks skyld. Han «tror» jo all hjemmetid er ferie/fri. 

Studietiden kunne du og lagt til en annen plass, for du blir frikjøpt noe slik jeg forstår? 
 

Så jeg ville gjort de tingene først: summert opp hvem som er borte hvilket antall timer i mnd/halvår. Borte inkluderer dine studier og lesetid på det. 
 

Men forholdet løses jo ikke av det.

Litt av poenget her er å synliggjøre hverandres reelle ansvar før man evt går videre med hvordan dette skal løses. 
 

Han fremstår jo ufordragelig. Men, fulltidsjobb, studier og 3 barn hadde heller ikke gitt meg noen fritid til sosialt/trening/særlig forholdstid. Så kanskje du undervurderer du og? 

Endret 27. februar av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gift med mannen i mitt liv, med tre barn i barneskolealder. Har hatt mange år "hjemmeværende" grunnet 3 tette, og utfordringene mine har startet de seinere år nå som barna har blitt større og mer selvstendige og ikke trenger meg hele tiden. Jeg jobber som lærer på vgs og tar videreutdanning. 

Jeg har alltid likt å studere, men det holder trolig på å ta knekken på forholdet. Jeg er frikjøpt 20%, men det er ikke til å stikke under stol at jeg trenger mer tid enn dette på å studere. Har prøvd å forklare min mann at utdanningen er et "spleiselag" mellom meg og arbeidsgiver og at jeg må regne med å bruke av fritid på arbeidskrav og samlinger. Men møter ingen forståelse og han blir nærmest forbannet når jeg tar opp PCen hjemme. Forrige uke var det vinterferie og jeg hadde som vanlig en rettebunke som måtte prioriteres en dag og da lurer han på om jeg får overtidsbetaling for dette, har jo tross alt ferie! (det er jo egentlig ikke ferie, det er undervisningsfri periode). 

Han kjefter og blir sur på meg for alt jeg gjør hjemme av jobb og studierelatert arbeid, som fører til at jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på å finne det frem. 

Det er klart jeg heller burde prioritert tiden med barna, spesielt nå når de fortsatt har lyst til å være sammen med meg. Men grunnet mannens jobb som er skift/turnusbasert, har jeg hovedansvaret for barna største delen av tiden. Det er jeg som henter og leverer på Sfo og fritidsaktiviteter, som følger opp lekser og foreldremøter osv. Dette er jo mest plikt, men det er nok til at jeg nyter å være "meg" og ikke mamma, når jeg er på jobb og når jeg studerer. Ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med barna på ettermiddagen og i ferier/helger - men etter 4 fotballcuper i år drømmer jeg om egentid. Og da får jeg dårlig samvittighet for det. 

Jeg kan heldigvis bruke noe tid på jobb/studie når mannen er på jobb, men da får jeg ikke gjort alt husarbeidet jeg burde! Og da blir det dårlig samvittighet for det. 

Å delta på julebord og andre sosiale tilstelninger på jobb har jeg gidd opp. Da slutter han å snakke med meg en uke før og etter. Dette bunner nok i sjalusi, noe han ikke har grunn for å være, men jeg forstår det ikke er noe man styrer. 

Det er også utfordringen når jeg må reise bort et par dager på studiesamling. Min søster stiller alltid opp for barna, så det blir ikke merarbeid på han. Men det at jeg er sosial med kullet mitt tåler han ikke. Jeg MÅ heldigvis ikke overnatte, men da reiser jeg 5 om morgenen og er tilbake 22 på kvelden. Jeg synes det er forferdelig, men han synes det er grusomt at jeg kunne finne på å delta på det sosiale om jeg overnatter, så jeg føyer meg.

Det at jeg bruker barnevakt på studierelaterte aktiviteter, gjør også at vi har færre muligheter for barnevakt for å finne på noe sammen. Familien hans bor langt unna, det er i hovedsak min søster som kan passe barn. 

Jeg har omtrent sluttet å være med venninner også, fordi det blir så mye styr. Det må jo times med at han er hjemme og da mister vi tiden vi har til kjærestetid der. Jeg holder venninnekontakten gjennom reels og memes på instagram. Skulle jeg være så uheldig å få en sms blir han mistenksom med en gang. Og jeg gjentar, det finnes ingen grunn til. Jeg bruker telefonen åpent rundt han, men når elever sender fraværsmeldinger har jeg egentlig ikke lov å vise han dette pga personvern, men det er bedre å gjøre det enn å la være for meg. Han har uansett ikke noe ansikt på navnet. 

Utfordringen min er altså at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet; for barna, for mannen, for jobben, for studiene, for venninner, for husarbeid og for å ønske meg egentid. 

I min mann sine øyne er det jobben og studiene mine som er problemet, jeg må innrømme at jeg syns turnusen hans er et større problem for familielivet. Men det har jeg valgt å holde for meg selv. 

Jeg har selvfølgelig snakket med han, jeg har foreslått parterapi (han vil ikke) , jeg ønsker at familielivet skal fungere - men jeg vil også være "meg" og ikke ha konstant dårlig samvittighet. Burde jeg snakke med noen? Jeg orker ikke tømme meg til venninner om dette, da jeg føler det blir veldig negativt. Det er nok derfor jeg forsøker et anonymt innlegg på kg.. Kan man for eksempel bli henvist til psykolog på dette grunnlaget? Eller hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 0d691...a70

Skilsmisse.. Det er mitt råd. For en kontrollerende og sjalu drittsekk!

Anonymkode: 77e70...a96

[AnonymBruker]

Hvorfor prøver du å «krympe» dine behov for å tilpasse deg til han?

Hvorfor kommer hans behov først og dine sist?

Hvorfor utsletter du deg selv for å tilpasse deg ham?

Hvorfor tør du ikke si ifra om hva du føler og hva du mener?

Anonymkode: 84347...bfe

[AnonymBruker]

Jeg ser også mange røde flagg her.. hvordan hadde du svart en venninne som hadde en mann som satte slike begrensninger på henne sosialt? 

Hadde tatt en alvorlig samtale eller 10 med mannen om at en endring må til, ellers tror jeg du får forberede deg på et brudd i løpet av året... 

Anonymkode: 4710d...41e

[AnonymBruker]

Han er jo ekstremt kontrollerende og sjalu. Det er sykelig. Han trenger hjelp, ikke du. Du sier tom. at du bryter taushetsplikten på jobb pga han! Det er helt sjukt. 
Jeg hadde sagt parterapi eller skilsmisse, hans valg. 

Anonymkode: 54832...138

[AnonymBruker]

Høres nøyaktig ut som forholdet til ei venninne av meg - barna der er nå i ungdomsskolealder, hun er utbrent og ufør, men tar alt ansvar på hjemmebane, er i praksis stuck hjemme.

Mannen hennes er ikke sjalu på andre menn, han vet at hun ikke er utro, men han er supersjalu på venninner og familie som får oppmerksomhet fra henne.

Anbefaler deg å dra til familievernkontoret, du kan ha samtaler der på egen hånd om han nekter å være med. Tror det vil være godt for deg å få ryddet litt i tankene og forhåpentligvis innsett hvor sykelig oppførselen hans er ❤️

Anonymkode: d2a48...b35

[Akkar]

Ville satt studiene på vent og ta oppvaskmøte i heimen. Det kommer til å koste tid og krefter å få han til å forstå din situasjon. Ville satt krav til ham om at du må ha egentid og planlegge arbeidsfordeling hjemme slik at ikke alt faller på deg.

Når det gjelder husarbeid er det foreldre som får til at barna har arbeidsoppgaver, krever innsats fra foreldre å følge opp i starten men på sikt blir det mindre for deg å gjøre og barna blir selvstendige og lærer å ta i et tak og ta ansvar for husarbeid.

Livet skal ikke være en kamp, lykke til

[AnonymBruker]

TS. Vil bare legge til at det er det negative som er presentert her, kunne fortalt om veldig mange positive sider og gode felles interesser. Det var ikke meningen å svartmale hele situasjonen, men å få lettet litt av det jeg bærer på. Derfor er dette belyst, men de fine tingene ikke. Beklager det. 

Takk for mange tilbakemeldinger, spesielt den om å sette meg utenfor egen situasjon og tenke hva jeg ville gjort om en venninne betrodde dette til meg. Det skal jeg absolutt gjøre! 

Det kan også hende det er min egen midtlivskrise som er problemet, men jeg har i det minste lyst til å finne ut hvordan jeg/vi kan få det bedre. At jeg ser på parterapi som en mulighet nekter jeg på at skal gjøre meg til en man ikke kan stole på, men heller en som prøver å få ting bedre. Jeg liker å lære og har alltid vært glad i skolen, men er ikke en evig student - utdanningen er relevant for jobben og arbeidsgiver ønsker det, derfor frikjøp er mulig. 

Vi hadde mange fine år sammen før barna, også da de var små - selv om det var hektisk. Problemene har som sagt oppstått nå senere, men situasjonen er ikke ulevelig eller uløselig. Jeg kan se de røde flaggene som er nevnt her, men det positive er uansett sterkere enn det negative, så skilsmisse er ikke et alternativ for nå. 

Peoplepleaser er en karakteristikk som absolutt kan passe på meg. Takler svært dårlig at noen er sure/negative og ser først på meg selv og hva jeg kan ha gjort for å finne årsaken. Kjente på akkurat dette da jeg åpnet tråden med svar, at det var lite gjennomtenkt av meg å skrive her. Det kan være en sammenheng med hvorfor jeg lurer på om jeg kan snakke med noen, selv om han har utfordringer. Jeg trodde kanskje jeg kan få det bedre med meg selv, ved å snakke med noen. Viss du vil endre noe, må du starte med deg selv. 

I skolen har man 43,4 t arbeidsuke (minus en dag frikjøp for min del) og jeg klarer ikke få dette unnagjort uten noe hjemmearbeid, når det skal gå opp med familiekabalen. 

Og til deg som lurte på om han ikke bidrar når han har fri: han hjelper heldigvis til med både barn og husarbeid på friperiode. Men det er flest arbeidsdager, og f. Eks når han skal bytte til natt, så sover han selvfølgelig både på morgenen og ettermiddag. Derfor havner største belastning på meg. 

Jeg prøvde vel egentlig bare å lette litt av det jeg bærer på for å se om det kunne hjelpe, men tror nå det hadde motsatt effekt. 

Anonymkode: 0d691...a70