Sorgen over ingen søsken

[AnonymBruker]

Jeg har ingen søsken og trives med det. Mine 2 bestevenninner har søsken som de aldri snakker med pga uenigheter 

Anonymkode: a1d52...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er helt enig med deg!

Jeg savnet søsken hele oppveksten, og nå som voksen. Jeg har derfor fått mange barn. Jeg kjenner ikke ett enebarn som har fått enebarn!

Anonymkode: 1320c...620

Det gjør jeg, de har valgt ett barn fordi de selv har trivdes som enebarn 

Anonymkode: a00c7...453

[AnonymBruker]

Men alle de parene som velger å få enebarm, de har jo faktisk en partner? Det er ikke gitt at barnet deres får det. Og når man verken har søsken eller partner, er man «prisgitt» venner.

Altså, man kan ha gode venner, men både i småbarnstiden, med tenåringer og nå som folk begynner å bli mer satt, så er det ikke bare-bare å få folk til å treffes på en fredag- eller lørdagskveld, ferie er ofte forbeholdt familie (med unntak av kortere helgeturer i blant), det er ikke alltid noen som er nær nok når det røyner på. De har barn og søsken og partner og eldre foreldre som skal ivaretas gjerne før de rekker å ha venninnetid. 

Da er det godt å ha familie. 

Anonymkode: 13324...fce

[AnonymBruker]

Der meste i livet er på godt og vondt. 

Samboer er enebarn og han sier selv han aldri savnet søsken. 
Jeg er oppvokst med søsken og er glad for det.

for mange er det sikkert omvendt.

Sorgen din er helt forståelig og hadde jeg vært deg så hadde jeg pratet med bnoen om der, så det ikke utvikler seg til en negativ tankespiral. 

Anonymkode: d462d...a37

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt, har 2 eldre søsken. I barndommen var det mest krangling, men det kom av at vår far døde og vi håndterte det med krangling. 

Min far er død og min mor har jeg aldri hatt noe godt forhold til, så mine søsken er den familien jeg har ved siden av samboer og barnet vårt. Og for å si det slik, jenta vår får søsken

Hadde jeg ikke hatt søsken, så hadde jeg vært alene i denne verden med en mor som kun ser seg selv. Det hadde vært veldig ensomt.

Anonymkode: 28ee2...969

[Hmmmmmm]

Jeg har mange søsken med tett kontakt, men har kun ett voksent barn. Har ikke dårlig samvittighet for det. Man får ikke barn for andre. Det er noe man må ønske sterkt selv. Jeg hadde heller hengt meg enn å få flere barn den gangen, da er det bra jeg ikke trosset det kun for å gi noen søsken eller mannen flere barn, eller bestemor flere barnebarn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 0.08):

Jeg fikk barnet mitt tidlig. Ble veldig syk etter fødsel og i lang tid etter, kombinert med dårlig økonomi og plass så ble det ikke et søsken de første årene.

Nå har tiden gått og skulle jeg blitt gravid hadde det blitt over 13 år mellom barna og det vil jeg ikke. Var selv en attpåklatt og å vokse opp nesten som enebarn, samtidig vite at jeg hadde søsken som ikke tok seg bryet med å besøke meg var grusomt og jeg følte meg så alene, så det er uaktuelt.

Hvordan komme over at datteren min ikke får et søsken? At jeg bare har et barn? Det er helt grusomt å tenke på at ting utenfor min kontroll gjorde dette…

Anonymkode: eee2b...b1a

Du har jo valgt at barnet ditt ikke skal ha søsken, slik jeg tolker innlegget har du mulighet til å få ett eller flere barn til nå.

Jeg har en søster, og hun er min beste venninne. Ikke i barndommen, da det er 6 år mellom oss, men i voksen alder er vi nære og snakker eller sees hver dag. Min mann har to søstre, som han bare har overflatisk kontakt med (snap, sjelden besøk eller telefonsamtaler, men de bor heller ikke i nærheten av hverandre).

Vi har tre barn, gode relasjoner dem i mellom i barndommen, men vet selvfølgelig ikke hvordan det vil fortone seg når de blir voksne.

Anonymkode: 7754e...187

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 7.16):

Merkelige tanker. Søsken med stor aldersforskjell kan ha mye glede av hverandre. Det vet du ikke på forhånd. Spørsmålet er jo om du ønsker et barn til? 

Anonymkode: 50643...829

Har du erfaringer med det ? Nei søsken med stor aldersforskjell har ikke så stor glede av hverandre. Min søster er 16 år eldre og vi har ikke vokse opp sammen. Det ble aldri nære forhoild og det har alltid vært mye sjalusi fra hennes side og vi har ingen kontakt utenom i sosiale medier.

Anonymkode: 7875d...1d7

[Kissan]

Det her er generasjons traumer som snakker. Om du har gjort en bedre jobb på å oppdra ungen din kommer ikke de til å la attpåklatten føle det samme du følte 😅 så om du er trygg på dine foreldre egenskaper bare å få en unge til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 0.08):

Hvordan komme over at datteren min ikke får et søsken? At jeg bare har et barn? Det er helt grusomt å tenke på at ting utenfor min kontroll gjorde dette…

Det der er tre helt ulike ting å gå rundt å bære på. Du burde jobbe med å komme deg over alle tre, men mulig det krever ulike tilnærminger. Kontakt en psykolog. Helst i dag.

Anonymkode: b93ed...017

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 23.26):

Men alle de parene som velger å få enebarm, de har jo faktisk en partner? Det er ikke gitt at barnet deres får det. Og når man verken har søsken eller partner, er man «prisgitt» venner.

Altså, man kan ha gode venner, men både i småbarnstiden, med tenåringer og nå som folk begynner å bli mer satt, så er det ikke bare-bare å få folk til å treffes på en fredag- eller lørdagskveld, ferie er ofte forbeholdt familie (med unntak av kortere helgeturer i blant), det er ikke alltid noen som er nær nok når det røyner på. De har barn og søsken og partner og eldre foreldre som skal ivaretas gjerne før de rekker å ha venninnetid. 

Da er det godt å ha familie. 

Anonymkode: 13324...fce

Venner kan i mange tilfeller være langt bedre enn familie 

Anonymkode: a00c7...453

[Million]

Merkelig tankegang. Du kan vel få et par nye barn, så har de yngste hverandre, om det nå skulle vise seg at din eldste datter ikke gidder å bry seg med sine yngre søsken.

Kan ikke forstå tankegangen. Man er da ikke avhengig av SØSKEN for å vokse opp lykkelig og velfungerende? Skjønner ikke helt hvorfor du tok det så tungt i barndommen.

Jeg har ett barn selv, han er voksen nå, og han har blitt spurt av meg minst et par ganger om han noengang har savnet søsken eller ønsket at han hadde noen. Hans svar er tvert nei, han har trivdes helt utmerket uten søsken. 

Så det er ikke dermed sagt at man er ulykkelig uten heller. Klart han vil bli litt "alene" når jeg og faren hans faller fra, men man har da fått egen familie ofte, og har venner. Det er ikke gitt at man blir noe mindre ensom selv med søsken. Søskenkrangler, fiendtlighet, manglende kjemi i mellom søsken og totalt ulike personligheter forekommer hele tiden, slik at man uansett nesten aldri ser sine søsken uansett som voksen heller. Det er heller ikke så rent få søsken som har brutt med hverandre for alltid pga et arveoppgjør etter foreldrene de ikke ble enige om...

Tenk på det når du sørger over å ikke gi din datter søsken. Hun har aldri opplevd noe annet, og tenker sikkert ikke særlig mye over det.

Du sitter altså og sørger over noe som kanskje aldri hadde blitt noe av uansett (samhold og vennskap mellom søsken) selv om du hadde hatt jevnaldrende barn...

Endret 1. mars av Million

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 8.54):

Jeg er helt enig med deg!

Jeg savnet søsken hele oppveksten, og nå som voksen. Jeg har derfor fått mange barn. Jeg kjenner ikke ett enebarn som har fått enebarn!

Anonymkode: 1320c...620

Kjenner mange enebarn som har valgt enebarn selv jeg.

Uansett, selv har jeg søsken som jeg ikke har kontakt med. For meg så ville nok et eventuelt savn etter et hypotetisk søsken vært bedre enn å ha de søskenene jeg har. Har enebarn selv, familie er de man velger selv ikke de som man tilfeldigvis er i slekt med.

Anonymkode: 74342...1cc

[AnonymBruker]

Jeg har 2 søsken, ikke hatt kontakt på nærmere 10 år. Håper de får kreft og dør, evt blir hardt kvestet i en bilulykke. Det fortjener de etter alt det stygge de har gjort med meg. Skjønner ikke hva man skal med søsken. 

Kjenner veldig mange som ikke ar noe spesielt nært forhold til sine søsken. Ikke nødvendigvis dårlig, men bare ikke noe til felles med de så de møtes kun ved familiebursdager etc. Er teit å få flere barn for å gi barna søsken spesifikt. Vil du ha flere barn ts, så gjør det. Men ikke forvent at barna blir bestevenner. Det er naivt. 

Anonymkode: 85173...351

[AnonymBruker]

Eeh. Skikkelig attpåklatt her, mye mer forskjell enn 13år.

Vokste opp med ekstra sett støttespillere og noen som alltid kunne og ville ta meg med på ting. Masse glede og kjærlighet i oppveksten og veldig godt forhold i dag.

Det er ikke det at du var attpåklatt som gjorde at du følte det slik, men dynamikken/forholdet deres. Det er vel vanligere at attpåklatter blir hakket mer bortskjemt (både mtp oppmerksomhet og ellers) heller enn noe annet.

Anonymkode: c20f4...df1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er attpåklatt, har 2 eldre søsken. I barndommen var det mest krangling, men det kom av at vår far døde og vi håndterte det med krangling. 

Min far er død og min mor har jeg aldri hatt noe godt forhold til, så mine søsken er den familien jeg har ved siden av samboer og barnet vårt. Og for å si det slik, jenta vår får søsken

Hadde jeg ikke hatt søsken, så hadde jeg vært alene i denne verden med en mor som kun ser seg selv. Det hadde vært veldig ensomt.

Anonymkode: 28ee2...969

Du er jo ikke alene i verden. Du har jo samboer og barn. Har du venner, kan de være mer støttende enn familie.

Anonymkode: 1ee63...a24

[Eskimoa]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2026 den 0.08):

Jeg fikk barnet mitt tidlig. Ble veldig syk etter fødsel og i lang tid etter, kombinert med dårlig økonomi og plass så ble det ikke et søsken de første årene.

Nå har tiden gått og skulle jeg blitt gravid hadde det blitt over 13 år mellom barna og det vil jeg ikke. Var selv en attpåklatt og å vokse opp nesten som enebarn, samtidig vite at jeg hadde søsken som ikke tok seg bryet med å besøke meg var grusomt og jeg følte meg så alene, så det er uaktuelt.

Hvordan komme over at datteren min ikke får et søsken? At jeg bare har et barn? Det er helt grusomt å tenke på at ting utenfor min kontroll gjorde dette…

Anonymkode: eee2b...b1a

For det første så vil jeg nevne at det gikk over 20 år før jeg fikk to søsken på rad. De var ikke ment å komme, men de er en gave. Uansett synes jeg lite om at du påfører ditt barn dine egne traumer.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og voksen nå. Hadde gitt alt jeg har for å få søsken, om det var 13 år mellom oss eller hva som helst. 

Anonymkode: 008ff...04e

[AnonymBruker]

Jeg har tre søsken men vi bor på ulik kant av landet så vi sees ikke annet enn kanskje en gang i året. De er enten mye yngre enn meg, 12-15 år, eller eldre enn meg 8 år så vi hadde på en måte ikke en sammenspleiset barndom. Mulig det var like mye pga foreldrenes manglende evne /vilje til å gjøre oss nære og gi oss felles opplevelser og minner

.Jeg hadde en søster som var tre år yngre og vi var nære. Men hun døde som barn.

Mine søsken er ikke de jeg kontakter dersom det har skjedd noe eller jeg trenger hjelp til noe. Men det er hyggelig når vi sees. Så anser dem mer som hyggelige bekjente egentlig. 

Jeg har et barn og prøvde å få et til, men jeg ble ikke gravid. Barnet mitt er veldig sosialt og jeg jobber hardt for at han likevel skal få en oppvekst hvor vi er mange i hus og har nære bånd til andre mennesker, det er alltid åpent for venner. Det er likevel ikke alltid det lar seg gjøre så vi har en hund, og vi vurderer enda en hund for å øke flokkfølelsen. Det er like mye for min egen del som for barnet sin del.

Anonymkode: e22a9...a32

[AnonymBruker]

Eskimoa skrev (53 minutter siden):

For det første så vil jeg nevne at det gikk over 20 år før jeg fikk to søsken på rad. De var ikke ment å komme, men de er en gave. Uansett synes jeg lite om at du påfører ditt barn dine egne traumer.

Påfører mitt barn mine traumer? Mitt barn vet da ikke noe om grunnen til at hun er enebarn? Mener du at å ikke skaffe datteren min et søsken er å påføre henne mine traumer?… ts

Anonymkode: eee2b...b1a