Jeg har ingen

[AnonymBruker]

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

Da må du bli kjent med noen da.

Anonymkode: d7e10...801

[AnonymBruker]

Du kan vel melde deg inn i noe? En menighet, en mosjonsklubb, en frivillig forening eller liknende? Da har du noen du kan omgås og prate litt med. 

Anonymkode: 29ad0...5a2

[AnonymBruker]

Enten omfavner man den tilværelsen eller så bygger man seg et nettverk. 

Anonymkode: d48af...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er fundamentalt alene og har ingen i livet mitt hvis liv ville blitt nevneverdig påvirket om relasjonen ikke fantes lengre. 

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve et isolert liv med bare meg selv, og det er ikke akkurat en veldig god følelse. 

Jeg er under 30 år. Besteforeldre er døde. Fraværende foreldre. Søsken som har kuttet kontakt med halve familien. Ingen venner eller nære relasjoner. Ingenting. 

Så hvor går man fra her? Hvordan forholder man seg på et liv i total ensomhet? 

Anonymkode: a88ff...c2f

Jeg er som deg, men har heldigvis barn og ektefelle, me det er også det eneste 

Anonymkode: 111a0...54e

[AnonymBruker]

Da jeg var under 30 bodde jeg alene og hadde ikke kontakt med så mange andre enn foreldrene mine og arbeidsgiver etter flere år med sosial angst.

Nå er jeg snart 40, har to barn, mann og et stort nettverk i forbindelse med barna 😄

Ting endrer ser 😊

Anonymkode: 2fdd7...9b1

[AnonymBruker]

"Freedom's just another word for nothing left to lose" fra sangen My and Bobby McGee av Kris Kristoffersen / Janis Joplin.

Anbefaler deg å se filmen / lese boka Howl's moving castle. Du er fri! Du kan gjøre akkurat hva du vil, du kan velge et liv akkurat slik du vil. Gå ut der og begynn å lage livet du ønsker! Lykke til!

Anonymkode: d3397...800

[AnonymBruker]

Hvor i landet bor du? ❤️

Anonymkode: 1e297...8cd

[AnonymBruker]

Hva ønsker du?

Anonymkode: 0c97b...4a2

[AnonymBruker]

Hva med å finne folk i samme situasjon?  Det kan jo bli som vaøgt familie. Finnes ensomme folk i alle aldre

Anonymkode: 80926...8b1

[AnonymBruker]

Hva mener du med at foreldrene dine er fraværende?

Anonymkode: ffc52...e67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er som deg, men har heldigvis barn og ektefelle, me det er også det eneste 

Anonymkode: 111a0...54e

Da har du vel det meste?

Anonymkode: ffc52...e67

[AnonymBruker]

Du kan skaffe deg nettverk 🫶🏼 Jeg har flyttet mye rundtomkring mitt liv, og har vært nødt til å få nye venner + jobb hver gang. Krever absolutt en helt bevisst innsats, men er (åpenbart) verdt det. Hør på podcaster og les bøker om hvordan man skaffer seg venner, veldig mange gode råd der ute.

Anonymkode: b025d...176

[AnonymBruker]

Det er ikke ensomhet. Det er å være alene. Man kan være helt alene og elske det. 

Anonymkode: e9403...f4f

[AnonymBruker]

Har det helt likt, ingen kontakt med noen i familien men har kone og voksne barn.

Anonymkode: bfcfa...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva mener du med at foreldrene dine er fraværende?

Anonymkode: ffc52...e67

Ja, du er 30 år. Hvor tilstede skal de være? Skaff deg en familie ts. Du er ung, og skal finne venner og familie.

Anonymkode: 7255f...d72

[AnonymBruker]

Faen så mye teite svar her! 
jeg har det helt likt , men jeg er eldre enn deg. Selvom jeg er 49 er begge bestevenninnene mine døde , fikk kreft i 40 årene begge to. Besteforeldre og foreldre døde . Ingen søsken. Klarte aldri å bære fram et barn og har vært singel i 15 år. Nærmeste familie bor i usa. Er født kronisk syk , falt helt ut av arbeidslivet for 8 år siden. 
jeg har bekjente, men folk er så opptatt med sitt. Det virker som folk tror at hvis du spør noen om de vil ta en kaffe med deg, så har du automatisk en venn? De fleste vil gjerne, tar det til våren, til sommeren, på nyåret… 

sist jeg gjorde noe sosialt er 13 måneder siden, da drakk kaffe med en tidligere kollega. Januar i fjor. Noen ganger tenker jeg på hvor langt tid det ville gå hvis jeg døde hjemme, eller ennå verre hvor lenge det ville gå om jeg lå skadet. 
 

egentlig skulle jeg møte 2 barndomsvenner i Oslo til sommeren, men det ble avlyst på fredag så jeg gråter så tungt og klarer ikke å stoppe, og er helt utslitt. Det finnes ingen gleder, ingen fremtid. 
 

dere som ber folk melde seg inn i en forening, tror dere der hjelper? Har det hjulpet noen? I ungdomstiden var det jo sånn, man fikk venner overalt, men … skjer ikke lenger. 

Anonymkode: 3b3c8...3d2

[DoorKnob]

Pris deg selv lykkelig for at du slipper.

Andre mennesker er helvetet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Faen så mye teite svar her! 
jeg har det helt likt , men jeg er eldre enn deg. Selvom jeg er 49 er begge bestevenninnene mine døde , fikk kreft i 40 årene begge to. Besteforeldre og foreldre døde . Ingen søsken. Klarte aldri å bære fram et barn og har vært singel i 15 år. Nærmeste familie bor i usa. Er født kronisk syk , falt helt ut av arbeidslivet for 8 år siden. 
jeg har bekjente, men folk er så opptatt med sitt. Det virker som folk tror at hvis du spør noen om de vil ta en kaffe med deg, så har du automatisk en venn? De fleste vil gjerne, tar det til våren, til sommeren, på nyåret… 

sist jeg gjorde noe sosialt er 13 måneder siden, da drakk kaffe med en tidligere kollega. Januar i fjor. Noen ganger tenker jeg på hvor langt tid det ville gå hvis jeg døde hjemme, eller ennå verre hvor lenge det ville gå om jeg lå skadet. 
 

egentlig skulle jeg møte 2 barndomsvenner i Oslo til sommeren, men det ble avlyst på fredag så jeg gråter så tungt og klarer ikke å stoppe, og er helt utslitt. Det finnes ingen gleder, ingen fremtid. 
 

dere som ber folk melde seg inn i en forening, tror dere der hjelper? Har det hjulpet noen? I ungdomstiden var det jo sånn, man fikk venner overalt, men … skjer ikke lenger. 

Anonymkode: 3b3c8...3d2

Og? «Ingen gleder» og «ingen fremtid» bare fordi man er alene? Man kan være veldig glad alene og helt miserabel sammen med andre. 

Anonymkode: e9403...f4f

[RaggyReggie]

Hei! Det er vondt å lese det dokke skriv. Kan det vere ein ide å bli frivillig i for eksempel Røde Kors? Som besøksvenn for eldre eller leksehjelp for barn eller noko anna? Eg trur alle kan ha godt av å føle seg til nytte, og så vil kanskje venskapa kome etterkvart? 
 

frivillig.no er ein fin plass å starte: https://frivillig.no/ 

 

Ønsker alt godt 🩷

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Faen så mye teite svar her! 
jeg har det helt likt , men jeg er eldre enn deg. Selvom jeg er 49 er begge bestevenninnene mine døde , fikk kreft i 40 årene begge to. Besteforeldre og foreldre døde . Ingen søsken. Klarte aldri å bære fram et barn og har vært singel i 15 år. Nærmeste familie bor i usa. Er født kronisk syk , falt helt ut av arbeidslivet for 8 år siden. 
jeg har bekjente, men folk er så opptatt med sitt. Det virker som folk tror at hvis du spør noen om de vil ta en kaffe med deg, så har du automatisk en venn? De fleste vil gjerne, tar det til våren, til sommeren, på nyåret… 

sist jeg gjorde noe sosialt er 13 måneder siden, da drakk kaffe med en tidligere kollega. Januar i fjor. Noen ganger tenker jeg på hvor langt tid det ville gå hvis jeg døde hjemme, eller ennå verre hvor lenge det ville gå om jeg lå skadet. 
 

egentlig skulle jeg møte 2 barndomsvenner i Oslo til sommeren, men det ble avlyst på fredag så jeg gråter så tungt og klarer ikke å stoppe, og er helt utslitt. Det finnes ingen gleder, ingen fremtid. 
 

dere som ber folk melde seg inn i en forening, tror dere der hjelper? Har det hjulpet noen? I ungdomstiden var det jo sånn, man fikk venner overalt, men … skjer ikke lenger. 

Anonymkode: 3b3c8...3d2