Døden er så skremmende

[Gjest Lofilteret]

Etter å ha mistet en som var det beste i livet mitt er jeg ikke lengre redd for å dø. Jeg er helt sikker på at vi møter våre kjære igjen ❤️

[AnonymBruker]

Polly Ester skrev (2 timer siden):

Jeg er ikke redd for å være død (tror jeg), jeg er mer redd for dødsprosessen. Selv om jeg har vært vitne til tre personer som har dødd fredelig og uten at der ser ut som de har vondt eller at de er redde så er det det å kjenne at man ikke kan puste f.eks som skremmer meg.

Jeg har lest hva som skjer når vi dør, at pusten er noe av det første som blir uregelmessig og det blir vanskeligere å puste og så slår de andre organene seg av og høresansen til slutt. Vet ikke om det er helt sånn det var, men det jeg hang meg opp i var dette med pusten. Tenker mye på det. Jeg tror jeg hadde blitt redd hvis jeg ikke hadde fått puste og vet ikke hvor lang tid det tar fra pusten gir seg til resten av systemet dør. 

Når du kommer dit at pusten begynner å bli uregelmessig, er du mest sannsynlig så søvnig at du flyter inn og ut av søvn og merker lite til det som skjer. Mange hevder at den døende ikke opplever denne "dødspusten" som ubehagelig eller som at de holder på å kveles. Ligger du på sykehus eller sykehjem i terminalfasen, får du ofte angstdempende og smertestillende også i denne prosessen, og da merker man enda mindre til pustepauser/uregelmessig pust.

Jeg har to ganger sittet sammen med nære familiemedlemmer som var døende. Bortsett fra at man føler seg veldig hjelpeløs og ikke vet hva godt man kan gjøre for den døende, så er det en ganske fredelig og fin opplevelse. Den ene satt jeg med helt til slutten, og til tross for at det var en ganske ung person som gjerne ville leve (hen hadde dødelig kreft), var det veldig fredelig og virket nesten som om vedkommende ga slipp når tiden var inne. Det var uregelmessig pust og litt surklelyder, men jeg synes ikke det virket som at hen var plaget eller hadde det fælt mot slutten. Tror hen hadde det mye verre i månedene før da de var høvelig oppegående og levde høvelig normalt, men visste sykdommen var uhelbredelig og at livet snart kom til å ta slutt.

Det er nok nettopp dette med å bli rammet av sykdom eller skade i ung alder som ender med død, som skremmer meg mest. Det med å plutselig få en visshet om at nå har man ikke mer tid igjen, til tross for at man burde kunne levd i flere tiår til. Jeg har ikke et veldig spennende liv, og det er ikke nødvendigvis så mye jeg har behov for å oppleve, men jeg vil leve og være sammen med de jeg er glad i lengst mulig. For meg er det å "leve mens man kan" eller "nyte livet fullt ut" vanskelig å forholde seg til når man hele tiden har denne uvissheten og redselen i seg for å miste livet for tidlig.

Anonymkode: 66e18...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker ofte på døden. Om ikke mange tiår kommer jeg ikke til å være her lenger. Og det varer evig. Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Hva er vitsen? Hvorfor bekymrer jeg meg? Hvorfor jobber jeg? På den ene siden gjør det at jeg blir ekstremt takknemlig hver dag, på den andre siden gjør det at alt føles veldig meningsløst. Det er en rar følelse. Andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 70f3c...450

Yes, jeg har det også akkurat sånn. Tenker på dette daglig. At uansett hva som skjer etterpå, så er det uutholdelig å tenke på. Alle jeg aldri kommer til å se igjen. Alt jeg aldri kommer til å gjøre igjen. ALDRI. Det er den evigheten, at noe faktisk er helt slutt, som virkelig påvirker meg. Det gir meg ordentlig panikkanfall når jeg tenker på dette.

Enig i at det gjør at alt føles meningsløst, for det tar jo slutt uansett. Ingenting føles ekte. 

Anonymkode: a04c8...26a

[AnonymBruker]

Jeg har lest så mange åndelige innlegg/bøker at jeg nesten gleder meg litt til å dø😅 Men vil ikke dø før barna mine har passert 25 og mer selvstendige❤️

Anonymkode: dd46f...564

[LillaGorilla<3]

«We are going to die, and that makes us the lucky ones.

Most people are never going to die because they are never going to be born. The potential people who could have been here in my place but who will in fact never see the light of day outnumber the sand grains of Arabia.

Certainly those unborn ghosts include greater poets than Keats, scientists greater than Newton. We know this because the set of possible people allowed by our DNA so massively exceeds the set of actual people.

In the teeth of these stupefying odds it is you and I, in our ordinariness, that are here.

We privileged few, who won the lottery of birth against all odds, how dare we whine at our inevitable return to that prior state from which the vast majority have never stirred?»

- Richard Dawkins

[AnonymBruker]

Polly Ester skrev (4 timer siden):

Ja, jeg er redd for de. Mest redd for å kjøre ut i vann og sitte fast i bilen mens bilen synker og vann strømmer inn i bilen. Det er et gjentakende mareritt som jeg har hatt i mange år. Noen ganger er jeg redd når jeg kjører på vei der det er vann på siden. 

Jeg er ikke redd for å dø i en ulykke, selv om det har skjedd rundt meg nå to-tre ganger. En som ble påkjørt og døde i gaten jeg bor, en eldre slektning som ble påkjørt og døde på stedet - og han tenåringen som ble nevnt over her som ble rygget på og døde. Jeg er ikke redd for sånn for min egen del fordi det skjer så fort at da går det over kjapt.

Er mer redd for tortur (selv om det ikke er noe jeg går og tenker på til vanlig, for det er rimelig usannsynlig), og noen ganger blir jeg veldig redd for at jeg ikke kan prate, røre på meg eller vise noen rundt meg hva som skjer inni meg, sånn som Martin Pistorius. 

 

Egentlig er jeg mest redd for hvordan datteren min skal klare seg uten at jeg er der til støtte og veiledning videre. 

 

Jeg har hatt mange mareritt som omhandler vann, spesielt ferger. Vet ikke helt hvorfor akkurat ferger, kanskje fordi vi bodde på en øy og var ofte på ferger. Uansett, ja, kjenner igjen det du beskriver. Vann og drukning. Har jo hørt folk som forteller om drukning og hvordan det føltes. Men de beskriver det som fredelig, underlig nok til min overraskelse. Selv kjenner jeg jo mer panikken. Har du et slikt redskap til å knuse vinduer i bilen om du skulle havne i vannet? Jeg måtte skaffe meg det. Den ligger nå i sidelomma på døra mi  

Dødsangsten kom mer etter å ha blitt mor ja, uten tvil! Den første flyturen uten ungen var skikkelig ekkel. Her er nå snart ungen snart myndig, det hjelper på. 

Anonymkode: 071b3...252

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært en person som har gjort mye ondt mot andre hadde jeg og vært redd for å dø. Dem fleste tror jo på karma... 

Anonymkode: 9dfd3...a93

[AnonymBruker]

Livet er i grunn enda mer skremmende.

Anonymkode: d7670...48c

[K.B.]

"Death and taxes" Det er uunngåelig, så det er bare å godta at din dag vil komme..
Når det kommer til det å ha en tarvelig eller lang uttrukket død, så er det en reell bekymring og personlig så ønsker jeg muligheten til å velger hvor og når hvis jeg skulle få en sykdom jeg vet ender med døden. Jeg vil heller dø mens jeg er meg og ikke bare en skygge av hvem jeg er.
Jeg håper vi kan ha en rasjonell debatt om aktiv dødshjelp snart..

[Polly Ester]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har hatt mange mareritt som omhandler vann, spesielt ferger. Vet ikke helt hvorfor akkurat ferger, kanskje fordi vi bodde på en øy og var ofte på ferger. Uansett, ja, kjenner igjen det du beskriver. Vann og drukning. Har jo hørt folk som forteller om drukning og hvordan det føltes. Men de beskriver det som fredelig, underlig nok til min overraskelse. Selv kjenner jeg jo mer panikken. Har du et slikt redskap til å knuse vinduer i bilen om du skulle havne i vannet? Jeg måtte skaffe meg det. Den ligger nå i sidelomma på døra mi  

Dødsangsten kom mer etter å ha blitt mor ja, uten tvil! Den første flyturen uten ungen var skikkelig ekkel. Her er nå snart ungen snart myndig, det hjelper på. 

Anonymkode: 071b3...252

Tidligere har jeg vært omtrent vettskremt når jeg kjører langsmed vannet, spesielt om det er mørkt ute. Om jeg har kunnet så har jeg kjørt omvei for å unngå å kjøre langs vannet. 
Jeg har ikke kjøpt sånn hammer ennå, men det er på to-do-lista mi, jeg bare glemmer det hver gang jeg er noe sted der jeg kan få kjøpt sånn.

Jeg også håper det blir mulig med en debatt om aktiv dødshjelp snart @K.B. (Kanskje mulighet for sånn de har i Sveits, med en sånn løsning hadde man sluttet å ligge og vente på døden når man er dødelig syk)

[Urwa]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tenker ofte på døden. Om ikke mange tiår kommer jeg ikke til å være her lenger. Og det varer evig. Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Hva er vitsen? Hvorfor bekymrer jeg meg? Hvorfor jobber jeg? På den ene siden gjør det at jeg blir ekstremt takknemlig hver dag, på den andre siden gjør det at alt føles veldig meningsløst. Det er en rar følelse. Andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 70f3c...450

Er muslim og tror på at livet her er midlertidig og livet etter døden er evig. Og at vi skal gjøre gode handlinger her for å få det godt der. So thats the purpose. Og at vi får treffe alle våre nære som har gått bort. Så dette er driven i mitt liv. Og da føles ikke døden så voldsomt hele tiden. Men noen ganger skremmer den selvfølgelig. Alt det ukjente virker skummelt. 

[AnonymBruker]

Pussig diskusjon med tanke på at noen ser ut til å definere verdensbildet utifra sitt eget ståsted; tror neppe at døden og mekanismene bak universet bryr seg om hva et uendelig lite støvkorn på planeten jorden måtte mene om hva som eksisterer etter døden - tviler på at det blir slik: "Ja, nå skal X dø, men siden han/hun er ateist, må vi jo respektere dette, og sørge for at det blir som vedkommende ønsker."

Hva som skjer etter døden, er det ikke opp til oss å avgjøre; det som skjer, det skjer uten at vi har noe vi skulle ha sagt.

Vi kan bestemme over handlingene våre mens vi fortsatt lever, men døden er vi prisgitt uansett hva man enn måtte mene om den.

Urwa skrev (2 timer siden):

Er muslim og tror på at livet her er midlertidig og livet etter døden er evig. Og at vi skal gjøre gode handlinger her for å få det godt der. So thats the purpose. Og at vi får treffe alle våre nære som har gått bort. Så dette er driven i mitt liv. Og da føles ikke døden så voldsomt hele tiden. Men noen ganger skremmer den selvfølgelig. Alt det ukjente virker skummelt. 

Jeg tilhører en annen religion, men på dette punktet er vi enige; også jeg tror at det finnes noe etter dette livet - hvis det ikke hadde vært det, hadde det ikke eksistert rettferdighet i verden, og det var fritt for å drepe eller voldta uten at det fikk konsekvenser, og folk som Hitler, Stalin, Mao eller Jimmy Savile kunne utnytte makten sin til å påføre andre lidelse uten å bli straffet for dette; så lett er det nok heldigvis ikke.

Adolf slipper neppe unna følgene av handlingene sine - vi er for uvitende til å virkelig forestille oss begrepet "evighet", men hvis Hitlers skjebne er at han må sone for grusomhetene sine i all evighet, er dette noe som er så ufattelig at fantasien vår ikke strekker til; det handler ikke om tiår, hundreår eller milliarder av år - det handler om noe som aldri noen sinne tar slutt, og som man ikke kan slippe unna fra; et mareritt verre enn de verste mareritt man kan forestille seg.

For øvrig forstår jeg ikke bekymringen for døden i tråden; gitt at det finnes et liv etter den, burde det være all grunn til å bekymre seg mer for sjelen enn for selve døden - om døden min blir rolig eller preget av tortur er knekkende likegyldig; det som derimot er langt viktigere, er hva som kommer etter den.

Jeg er ikke engang et støvfnugg i verden, og den dagen klokkene ringer for meg, har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt; det er ingen grunn til å være redd for selve døden - man kan ønske den velkommen, og håpe på at alle de som allerede er gått bort, venter på en på den andre siden; det skal bli godt å møte dem igjen.

Så man burde ikke frykte døden; man burde heller frykte at man kaster bort tiden livet består av til å gjøre dumme ting man ikke burde ha gjort.

Anonymkode: f31ce...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tenker ofte på døden. Om ikke mange tiår kommer jeg ikke til å være her lenger. Og det varer evig. Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Hva er vitsen? Hvorfor bekymrer jeg meg? Hvorfor jobber jeg? På den ene siden gjør det at jeg blir ekstremt takknemlig hver dag, på den andre siden gjør det at alt føles veldig meningsløst. Det er en rar følelse. Andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 70f3c...450

Om mange tiår? Du kan dø neste uke. Ingen er garantert flere tiår. 

Anonymkode: 59439...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Gruer meg også til dødprosessen. Og å evt sitte alene på et gamlehjem å vente på å dø

Anonymkode: 75292...fc4

Hva i alle dager skal du sitte på gamlehjem for? Når jeg ikke lenger har det godt nok tar jeg saken i egne hender. kan ikke skjønne at noen velger å sitte og råtne i årevis med null livskvalitet. Ikke engang dyr blir behandlet så dårlig.

Anonymkode: f9e36...6ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva i alle dager skal du sitte på gamlehjem for? Når jeg ikke lenger har det godt nok tar jeg saken i egne hender. kan ikke skjønne at noen velger å sitte og råtne i årevis med null livskvalitet. Ikke engang dyr blir behandlet så dårlig.

Anonymkode: f9e36...6ce

Så planen er å begå selvmord så snart livet ikke er behagelig nok?

Anonymkode: f31ce...a00

[AnonymBruker]

For meg er døden blitt vakker på en måte,da vil jeg få møte igjen de jeg har mistet og savner veldig. Men jeg håper jo å få være her lenge ennå selv om jeg nå er midt i livet.

Det som er godt synes jeg er at en ikke vet når den timen kommer,den kan komme veldig brått og uten forvarsel eller stille gjennom langvarig sykdom.

Anonymkode: 68296...16b

[AnonymBruker]

Det er vel nesten som å besvime eller sovne bare at man aldri våkner opp igjen. Jeg er ikke redd for å sove, vi forsvinner jo da også for en stund 

Anonymkode: 783d5...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2026 den 11.03):

Jeg tenker ofte på døden. Om ikke mange tiår kommer jeg ikke til å være her lenger. Og det varer evig. Jeg har et veldig ambivalent forhold til det. Hva er vitsen? Hvorfor bekymrer jeg meg? Hvorfor jobber jeg? På den ene siden gjør det at jeg blir ekstremt takknemlig hver dag, på den andre siden gjør det at alt føles veldig meningsløst. Det er en rar følelse. Andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 70f3c...450

Ja jeg merker livet psykisk slitsomt av og til, men jeg vil leve. Aldri om jeg vil dø nå. Tror alikavel at det ikke er noe å grue seg til, gruer meg mer til/om jeg mister mine foreldre. Har dødsangst ovenfor barna mine og meg selv tid til annen. 

Anonymkode: da472...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2026 den 22.03):

Jeg har lest så mange åndelige innlegg/bøker at jeg nesten gleder meg litt til å dø😅 Men vil ikke dø før barna mine har passert 25 og mer selvstendige❤️

Anonymkode: dd46f...564

Sånn tenker jeg også ❤️☺️ Man møter våre igjen. Har ikke mistet mine foreldre heldigvis og hvis det går i den riktige rekkefølgen, så vet jeg at jeg vil se de igjen når den tid kommer. 

Anonymkode: da472...b3a

[AnonymBruker]

Les evt litt om reinkarnasjon og se om det gir mening for deg! 
Jeg finnes ikke redd- heller motsatt.. 

 

Anonymkode: a08b1...9e8