Matcher dårlig med ene barnet mitt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Er det lenge siden bruddet? Kan hun være lei for det? Opplever far henne som like vanskelig?

Hun er jo så gammel at dere kan snakke sammen. Prøve å finne ut hva som fungerer, hvordan hun opplever kranglene, og hvordan det kan bli bedre. Hva sier hun når hun roer seg? Snakker dere ofte sammen i fredstid? Blir det for mye mas og rutiner? ..dette er den eldste, så gjør dere noe sammen? 

Her ville jeg fokusert på relasjonen, bygge den, se henne. Og la henne vite at hun blir sett. Diagnose eller ei, det løser ingenting å få den. Uansett hva hun har, eller ikke har, så handler det om å skape en familie og hverdag med harmoni og kjærlighet. Og det er ditt ansvar.

Anonymkode: 839fe...228

En diagnose kan løse mye .og utløse mye.

Anonymkode: 214bc...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har masse rutiner her, men barnet bor 50/50 hos den andre forelderen som ikke har rutiner så det er en ekstra stressfaktor. Ts

Anonymkode: de33f...960

Jeg utagerte noe helt vanvittig fordi jeg ble mishandlet hos min far. Og jeg ble sett på som problemet hos min mor. Hun taklet ikke at jeg fikk så heftig kontrollbehov og sinne. 

I voksen alder har jeg fått lært mye om oppførselen til min far. Jeg var for liten til å sette ord på det. Og kombinasjonen av at jeg ikke ble ivaretatt eller var trygg hos min mor heller fordi hun ikke visste åssen hun skulle håndtere meg. Gjorde jo bare at det eskalerte mer og mer. Jeg ble også prakket på diagnoser. Viste seg at jeg ikke hadde noe av det. Annet enn at jeg fikk ødelagt livet mitt og er i dag ikke istand til å være i jobb eller holde på relasjoner.

Kanskje datteren din trenger å ha mindre samvær med faren... Og mer stabilitet 

Anonymkode: 7a310...24c

[AnonymBruker]

Vet hvordan dette er. Det er tøft. 
Detvhandler nok først og fremst om at lommunikasjonen blir feil. 
om barnet har adhd så trenger helt klar du som fireldre hjelp til å håndtere hvordan ditt barn fungerer. 
Ingen med adhd er like, mine venninner og jeg er veldig ulike, men det er noen likheter.
Dopaminjag er reelt, som fører til store følelser i tide og utide.

Jeg hadde et utfordrene og et enkelt barn og det er tøft. Det enkle barnet blir gjerne satt litt til side for det andre barnet krever så mye. Det er tøft for foreldre og barn. 

I min egen barndom var jeg det enkle barne og det var slitsomt. Dessverre ble jeg enda enklere fordi jeg så hvor mye mitt søsken slet ut (spesielt) moren min. Så jeg ble stille. 
så det ble en kamp når jeg opplevde selv dette som mor. med hjelp fra besteforeldre som nærmest ble avlastningshjem så kom vi i mål. 

jeg ønsket meg alltid en støttegruppe for de rundt meg forstod ikke. De trodde jeg overdrev. Jeg ble kalt hysterisk av rektor. Så kom dagen (på barneskolen) da banet regelrett fysisk angret en i ledelsen på skolen. 
Jeg var så sliten. Så jeg bare så rektor rett inn øynene å sa tørt "synes du fortsatt jeg er hysterisk?"

å stå i disse situasjonene er beintøft, men det blir bedre. 

Fortsett med masse kjærelighet, for selv om det ikke virker sånn kanskje så er det så viktig. 

Det hjalp litt her at vi fant på ting alene med barna hver for seg. Egentid. Også ting sammen, men den egentiden der en voksen og det ene barnet bygde lego, spilte playstation, dro å svømte osv var ekstremt viktig. 
både for det enkle barnet og det utagerende barnet.

ellers vil jeg foreslå å søke opp PMTO metoden. For oss hjalp det en god del. Spesielt når utageringen toppet seg. Det å lære å holde ro som voksen og bare gjenta det samme til barnet reoet seg virket nesten som magi. Sinnssykt slitsomt, men hjalp når man så resulteter. 
 

Her roer det seg ned i 15-16 års alder. 
nå som voksen (tidlig 20 årene) så er ting bra. Det er en lang vei, men man kommer i mål. 

Anonymkode: 6652e...8f4

[ChrisTønn]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg utagerte noe helt vanvittig fordi jeg ble mishandlet hos min far. Og jeg ble sett på som problemet hos min mor. Hun taklet ikke at jeg fikk så heftig kontrollbehov og sinne. 

I voksen alder har jeg fått lært mye om oppførselen til min far. Jeg var for liten til å sette ord på det. Og kombinasjonen av at jeg ikke ble ivaretatt eller var trygg hos min mor heller fordi hun ikke visste åssen hun skulle håndtere meg. Gjorde jo bare at det eskalerte mer og mer. Jeg ble også prakket på diagnoser. Viste seg at jeg ikke hadde noe av det. Annet enn at jeg fikk ødelagt livet mitt og er i dag ikke istand til å være i jobb eller holde på relasjoner.

Kanskje datteren din trenger å ha mindre samvær med faren... Og mer stabilitet 

Anonymkode: 7a310...24c

Det med samvær er det noe i.

min eldste var 100% hos meg og den yngste 50/50 med meg og far.

ikke mishandling i bildet, men den eldste var utagerende, og det ble vanskelig hos far. 
I tillegg ble det å skulle bo to steder for mye for eldstemann å forholde seg til. 
Selv i situasjoner der ting er bra på alle måter, så er det ikke alle barn som tåler 50/50. 

[AnonymBruker]

Be om EFST kurs på bup og mas om videre utredning. 

Jeg er endelig ute av katergorien "masete og krevende mor" og blir hørt. Måtte ta det til ledelsen, men da ble det fart på sakene... 

Anonymkode: 98f0c...e15

[AnonymBruker]

Har du reflektert over hva barnet trigger i deg, i ulike situasjoner? Ofte har vi selv uforløste følelser, som påvirker hvordan vi møter barnet. Det kan være noe fra din egen barndom, noe du opplevde i svangerskapet eller når barnet var yngre. Det finnes mange fine nettkurs for å rydde opp i seg selv. 

Hvilke forventninger har du til barnet? Er de adekvat i forhold til alder? Spesielt følelsesmessig. Jeg er selv eldst av søsken, og ble alltid forventet og oppføre meg eldre enn det jeg var. Mye var mitt "ansvar" mens jeg fortsatt var et barn selv. For eksempel ble det krig mellom meg og min mor, om jeg plagde mine søsken i en alder hvor det fortsatt var normalt, mens jeg samtig skulle heve meg over det og vite bedre, når de plagde meg. Det er greit at jeg var eldst, men forventningene lå langt over min alder hele veien. Den urettferdigheta har påvirket mitt forhold til min mor videre i livet. 

Har barnet det bra på skolen og har venner? Livet er en helhet, og utfordringer på ulike arenaer påvirker helheten. 

Familivernkontoret har mange dyktige folk, hvor du kan få samtaler, kurs eller dere kan ha familieterapi. 

Har selv 4 barn, hvor ett har 3 diagnoser. Har jobbet ekstremt hardt med meg selv, for å kunne møte spesielt dette barnet på en hensiktsmessig måte. Nøkkelen lå mye i mine egne følelser, altså hvorfor jeg ble frustrert, oppgitt, irritert osv. Det å identifisere og vektlegge de positive egenskapene, og mindre fokusere på det som ikke fungerer, har gjort livet mye enklere. Så ser rommet ut som en svinesti innimellom, men hen står opp og kommer seg på skolen hver dag. Jakka og sko ligger midt på ganggulvet, men vi er alle i godt humør når vi spiser middag og snakker om dagen. Har som sagt 4 barn, og har 4 ulike sett med forventninger til de, tilpasset deres personlighet, alder, modenhet og interesser.

Jeg forstår absolutt minimalt om gameing, men snakker likevel om gaming med det barnet som driver med det. Hver eneste dag spør jeg, hver eneste dager ser jeg på noen minutter. Jeg er ikke fan av sosiale medier, men ser på tik tok sammen med tenåringen hver dag. Jeg lar det ene barnet sminke meg flere ganger i uka, for det er hennes interesse. 10-15 minutter med positiv interaksjon har utrolig mye å si for å bygge et godt grunnlag for å håndter de vanskelige situasjonene som kommer. 

Anonymkode: e0f70...5f1

[AnonymBruker]

Likt mitt barn inntil 6 mnd siden. 2 år eldre, men har slitt med lik problematikk i mange år. 

Det som endret atferd dramatisk her, var å kutte ut samvær, dessverre. Barnet har vist tydelige tegn til grad 1 autisme, men far har nektet å se det og ikke ønsket utredning. Når barnet ble 12 år, nektet det å dra til far mer og sakte, men sikkert, ble atferden roligere. 

Nå er det en lang historie bak dette bruddet med far, men etter det har far gått med på utredning og barnet har nå første time på bup denne uka. Det gikk 2,5 uke fra henvisning ble sendt, til vi fikk time. Jeg vil anbefale deg å lese om PDA-profil. Mitt barn har det, jeg har også det og derfor kræsjer vi en hel del hvis jeg ikke passer på å legge til rette for begges behov. Det kan kun gjøres ved åpen og tett kommunikasjon med barnet, hvor jeg som voksen tør å være sårbar og ærlig om mine svakheter og triggere. Tilbake får jeg et barn som kommuniserer sine behov på en bedre måte.

Anonymkode: 8963f...4b3

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (16 timer siden):

De ser sterke trekk og vil vente?

Den hadde jeg pushet på for å få ferdigstilt. 
 

Det å ikke ha ekstra ressurs i barnehage/skole gjør ofte at barn bruker seg helt opp i den settingen med maskering, og krasjer totalt hjemme.

Som gir evige kamper og meltdowns. 
 

Anbefaler deg FBgruppa «adhd, tourettes og autisme - spørsmål og svar». Masse erfaringer å lese om der. 
 

Men ang adhd så et det ofte genetisk fra foreldre. Så det er noe å se på og underveis. 
 

Det kan være dette barnet er likere en av dere enn dere tenker. 

ADHD generer ikke ekstra ressurs i skolen lengre (dessverre). For lærerne til barnet vil det hjelpe med en satt diagnose mtp tilpasning. Det er veldig mange som tror at en diagnose fører til ekstra ressurser i skolen, men det er det svært få diagnoser som gjør i dag.

Anonymkode: 4e2f2...e8f

[AnonymBruker]

Jeg har også et "vanskelig" barn, og jeg har tenkt mye på at jeg ikke var noe flink med han når han var mindre, og derfor blitt mer bevisst på hvordan jeg møter han. Nå er han 11, fremdeles veldig utfordrende. Det blir mye klinsj, men jeg passer på å ofte gi uttrykk for at jeg er glad i han og stolt over han: gir han en klem, stryker han i håret, spør om dagen, sier han er verdens beste gutt, at han er flink, smart, snill, osv... Jeg tror det hjelper, for til tross for hyppige episoder med sinne fra både han og  (innimellom) meg, har vi et tett og fint forhold. Det er lett å glemme å gi den type oppmerksomhet gjennom dagen til et barn som gjør "alt" galt, men desto mer viktig for barnet.

Anonymkode: ba9fd...212

[Lara798]

Anbefaler emosjonsfokusert foreldreveiledning. Mange BUP har slike kurs for foreldre. Du er ikke alene!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2026 den 19.01):

BUP vil vente litt med den diagnosen. De ser sterke ADHD trekk. 

Anonymkode: de33f...960

De kan ikke vente med diagnose hvis symptomene er der, og score er høy nok. Spør hva som mangler for full score. Og vurder om du er enig. Jeg klagde på bup, og ba om ny vurdering. Dette på bakgrunn av at de tok feil da de vurderte. Det de mente ikke var problem, er et av de største problemene. Fikk skoleobservasjon. Som bekreftet det vi sa. Så da ble det. Ut fra det du forteller, ville jeg ha klaget. Bedt om en ny vurdering. Funksjonstapet er jo veldig stort. For hele familien. 

Anonymkode: bd416...455

[AnonymBruker]

Cos- kurs. 

Du er litt sent ute, men bedre sent enn aldri. 

Så hjelper det selvfølgelig ikke å bare delta på kurset. Man må endre seg selv i henhold til det man lærer. 

Reddet mitt forhold til barnet som har adhd og utviklingsforstyrrelser, og det gikk forunderlig fort også, men jeg endret meg veldig. Fra hvordan jeg tenkre til hvordan jeg handlet. Da endret barnet seg også, og begynte å søke oppmerksomhet på gode måter, istedenfor ved trøbbel og ulydighet. 

Anonymkode: 54f6c...cbd

[AnonymBruker]

Helsestasjoner har kurs i å kommunisere med barn og ungdom, jeg har tatt det, 8 kvelder eller noe, men det var veldig bra. 

En av mine jenter er vanskelig og vi kræsjer fort, for vi blir sinte begge to - kurset hjalp meg bryte mønsteret. 

Anonymkode: ea874...f65