Forventninger til voksne barn

[AnonymBruker]

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

Jeg forstår de har det travelt, og har ikke høye forventninger, men inni meg smerter det etter hvert å ikke få spørsmål hvordan det går, aldri motta en blomst, aldri en gave, heller ikke en telefon på bursdager. Det sies heller ikke fine ord, responderes ikke på meldinger, eller takkes for gaver eller annen hjelp. 

Venner spør hva jeg fikk av de til bursdagen, som om det var en selvfølge, noe jeg aldri har tenkt. Så da lurer jeg på hva som er vanlig, og kan man egentlig forvente noe som helst av voksne barn?

Anonymkode: 5bf49...32e

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

Jeg forstår de har det travelt, og har ikke høye forventninger, men inni meg smerter det etter hvert å ikke få spørsmål hvordan det går, aldri motta en blomst, aldri en gave, heller ikke en telefon på bursdager. Det sies heller ikke fine ord, responderes ikke på meldinger, eller takkes for gaver eller annen hjelp. 

Venner spør hva jeg fikk av de til bursdagen, som om det var en selvfølge, noe jeg aldri har tenkt. Så da lurer jeg på hva som er vanlig, og kan man egentlig forvente noe som helst av voksne barn?

Anonymkode: 5bf49...32e

Høres veldig rart ut å ikke svare på meldinger? Eller å gratulere med dagen?

Har dere hatt et form for «brudd» ?
 

Det andre varierer nok generelt ut fra kjønn og tid/økonomi.

Har inntrykk av at kvinner er betydelig flinkere til å følge opp egne foreldre, utover rent praktiske avtaler. 
Unntaket er småbarnsmødre. Da blir det mye om det praktiske rundt barn.

Skjønner at mange besteforeldre blir frustrerte over at «all kontakten» ender opp med å handle om barnebarna og logistikken rundt de.
Eller praktisk hjelp.
 

Dette med verts og vertinnegaver er også noe man må lære av andre. 

Mange menn er vant til at mora sørger for slikt, så kona. Tror mange kvinner må minne mannen sin på at det er morsdag på søndag, slik at mannen ringer sin mor…

Synes faktisk menn som er med i jakt- og fiskelag oftere er flinkere til å sørge for å ha med vin eller annen drikke til vertskapet. 

[AnonymBruker]

Så trist ts! Jeg og mine søsken er godt voksne og veletablerte. Men vi har tett kontakt med foreldrene våre gjennom hele uken. Vi er på besøk 1-2 ganger i uken og de er på fast søndagsmiddag hos oss. Vi har det også travelt, men ønsker ma å få det til, får man det til. Foreldrene våre har vært vår støtte hele barndommen, og nå er det vår tur og støtte og være der for de. 

Anonymkode: f3302...8fb

[AnonymBruker]

Det er rimelig å forvente kontakt utover når de trenger hjelp til noe. Gaver og takk for gaver de får er en selvfølge med mindre de er fattige studenter. Vi ordner både blomster, gaver, turer ved jubileum og takker selvfølgelig pent for gaver vi får. Vi spør hvordan de har det, hvordan besteforeldre har det og engasjerer oss i deres liv. Tenker det må gå begge veier. Har en forelder jeg sjelden snakker med, men det er fordi det aldri er noe engasjement derfra.

Anonymkode: c6a99...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

Jeg forstår de har det travelt, og har ikke høye forventninger, men inni meg smerter det etter hvert å ikke få spørsmål hvordan det går, aldri motta en blomst, aldri en gave, heller ikke en telefon på bursdager. Det sies heller ikke fine ord, responderes ikke på meldinger, eller takkes for gaver eller annen hjelp. 

Venner spør hva jeg fikk av de til bursdagen, som om det var en selvfølge, noe jeg aldri har tenkt. Så da lurer jeg på hva som er vanlig, og kan man egentlig forvente noe som helst av voksne barn?

Anonymkode: 5bf49...32e

Jeg kjøper en blomst/gave ved fødselsdag evt sender en melding/ringer i tillegg, men tar sjelden kontakt innimellom da min mor har brydd seg fint lite om meg og mine da det er mitt søsken som er favoritten, om vi møtes er min mor kun opptatt av og snakke om seg selv og mitt søsken og hens barn, at vi har vårt å stri med er ikke så nøye 

Anonymkode: 56d83...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er rimelig å forvente kontakt utover når de trenger hjelp til noe. Gaver og takk for gaver de får er en selvfølge med mindre de er fattige studenter. Vi ordner både blomster, gaver, turer ved jubileum og takker selvfølgelig pent for gaver vi får. Vi spør hvordan de har det, hvordan besteforeldre har det og engasjerer oss i deres liv. Tenker det må gå begge veier. Har en forelder jeg sjelden snakker med, men det er fordi det aldri er noe engasjement derfra.

Anonymkode: c6a99...e7d

Helt enig, man høster som man sår, min mor sa til meg engang hun angret på hun gav meg livet, dette har brent seg fast i mitt hode

Anonymkode: 56d83...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

 

Anonymkode: 5bf49...32e

Hvorfor gir dere hvis dere ikke får?

Veletablerte skal kunne klare seg selv.

Anonymkode: 45019...a83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor gir dere hvis dere ikke får?

Veletablerte skal kunne klare seg selv.

Anonymkode: 45019...a83

Er ikke alle som er det, kjenner til folk på 50++ som er rett som det er hjemme hos foreldrene for å låne penger til drivstoff mat etc

Anonymkode: 56d83...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er ikke alle som er det, kjenner til folk på 50++ som er rett som det er hjemme hos foreldrene for å låne penger til drivstoff mat etc

Anonymkode: 56d83...ee5

Da er de bare etablert. Ikke veletablert.

Anonymkode: 45019...a83

[AnonymBruker]

Dette varierer vel som alt annet. Selv besøker jeg foreldrene mine i alle fall en gang i uka. Får dårlig samvittighet hvis jeg ikke gjør dette. Sender også litt snap og meldinger med mamma i løpet av uka. Det hender også at hun ringer for å snakke om "ingenting." Føler de har blitt mer "needy" de siste årene, selv om de er ved god helse og klarer seg fint selv, de har et sosialt liv med egne venner. Akkurat som om de er redde for at vi ikke skal ta vare på dem når de en gang trenger det.

Har en bror som ikke kjenner på noe ansvar for å holde kontakten med dem i det hele tatt, og vet at foreldrene mine synes det er sløvt av ham og trist at de ser ham så sjelden som de gjør. Mannen. min ringer sine foreldre ukentlig; de bor lengre unna, så vi sees ikke så ofte.

Vi gir alltid gaver til bursdager, og forsøker å invitere på middager i ny og ne, eller en kopp kaffe etc. Det samme gjør de med oss. 

Hvis du savner mer kontakt så tror jeg nok at du må forklare dette til dem i klartekst.

Anonymkode: 29984...030

[-Missi-]

Jeg er selv et voksent barn og har et voksent barn. Selvfølge å gi gaver har sendt morsdag gave og hadde en samtale med min mor i dag på snap om en felles hobby. Men jeg har satt noen tydelige grenser. Jeg ringer ikke så ofte lenger da det går bare en vei, at jeg ringer. Hun har heller ikke gitt meg eller mitt barn gave men vi får vipps når jeg minner henne på det. Kompleks relasjon med barnevern involvert i barndommen og jeg bodde mange andre steder enn "hjemme". 

Når det gjelder mitt eget voksne barn er relasjonen god han ringer meg et par ganger i uken, sender snap, spør om jeg vil være med på ting sammen med han osv. Men jeg regner med det vil bli mindre av dette når han får seg kjæreste eller samboer i fremtiden. Får også gaver, jeg pleier ønske meg tid og aktiviteter vi kan gjøre sammen 🥰

[AnonymBruker]

Jeg er et godt voksent barn, og har selv et voksent barn. 
jeg har kontakt med mine foreldre regelmessig, til tider daglig. Vi hjelper hverandre stadig med ting.

Vårt voksne barn tar stort sett bare kontakt når vi kan bidra med noe. Vi kritiseres for alt vi ikke gjør, og det vi gjør er sjelden godt nok. Vi sier feil, gjør feil, blander oss for mye, kontakter for lite. De kjønner ikke at relasjonen blir så komplisert at vi trekker oss tilbake. 
 

jeg forventer absolutt ingen oppmerksomhet på morsdagen. Men vi har selvsagt noe til våre mødre. 
 

jeg tror den yngre generasjonen er mer krevende, og min generasjon vil ikke føle oss utnyttet. Begge har sikkert feil og skyld. 

Anonymkode: e4d1a...246

[AnonymBruker]

Mine foreldre gjorde aldri noe for å knytte bånd til meg som barn.

Men de forventer veldig mye av oss voksne barn. Dette med kontakt, si fine ting, huske på osv osv.

Men i oppveksten viste ikke min far noe interesse. Da var det også vi barna som hadde ansvar å dyrke relasjonen. 

Så jeg for min del glemmer at min far i det hele tatt eksisterer. Fordi vi har ikke noe bånd annet enn at vi er i familie. 

Min mor var veldig passiv. Jeg fikk tidlig ansvar for meg selv, og ble derfor tidlig uavhengig av hennes rolle som egentlig skulle ha beskyttet meg. Hun var så opptatt av interiør og kunst at det kom før alt. 

I dag skjønner de ikke dette. De svarer kun med "men du kunne tatt mer kontakt" 

Så kanskje du selv skal se litt på båndet du har knyttet til dine barn? Var det et rent praktisk foreldreansvar eller var det god kvalitetstid hvor barna fikk være seg selv, hvor du brukte tid på å lære dem ting. Betrodde de seg f.eks til deg?

For meg virker det som om mange foreldre med voksne barn ikke ser seg selv, og fortsetter å være et offer i relasjonen og fornærmet fordi barna ikke har behov av dem annet enn når det er praktiske ting. 

Det er klokt det de sier med at relasjonen mellom foreldre og barn i oppveksten gjenspeiler seg når barna blir voksne...

 

Anonymkode: 1d9f3...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre gjorde aldri noe for å knytte bånd til meg som barn.

Men de forventer veldig mye av oss voksne barn. Dette med kontakt, si fine ting, huske på osv osv.

Men i oppveksten viste ikke min far noe interesse. Da var det også vi barna som hadde ansvar å dyrke relasjonen. 

Så jeg for min del glemmer at min far i det hele tatt eksisterer. Fordi vi har ikke noe bånd annet enn at vi er i familie. 

Min mor var veldig passiv. Jeg fikk tidlig ansvar for meg selv, og ble derfor tidlig uavhengig av hennes rolle som egentlig skulle ha beskyttet meg. Hun var så opptatt av interiør og kunst at det kom før alt. 

I dag skjønner de ikke dette. De svarer kun med "men du kunne tatt mer kontakt" 

Så kanskje du selv skal se litt på båndet du har knyttet til dine barn? Var det et rent praktisk foreldreansvar eller var det god kvalitetstid hvor barna fikk være seg selv, hvor du brukte tid på å lære dem ting. Betrodde de seg f.eks til deg?

For meg virker det som om mange foreldre med voksne barn ikke ser seg selv, og fortsetter å være et offer i relasjonen og fornærmet fordi barna ikke har behov av dem annet enn når det er praktiske ting. 

Det er klokt det de sier med at relasjonen mellom foreldre og barn i oppveksten gjenspeiler seg når barna blir voksne...

 

Anonymkode: 1d9f3...6d3

Dette stemmer nok for din del, men ikke alle. 
 

For vår del er det nok litt motsatt. Vi har brukt så mye tid, og ressurser, på det voksne barnet, at jeg tror det glemmer at relasjon går begge veier. Vi har vært til stede, fulgt opp, og hadde en fantastisk relasjon, frem til barnet fikk kjæreste og flyttet ut. Da ble det naturlig at vi la den energien i våre yngre barn. Kanskje det var det som skjedde, det voksne barnet måtte bli voksen. 

Anonymkode: e4d1a...246

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2026 den 2.49):

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

Jeg forstår de har det travelt, og har ikke høye forventninger, men inni meg smerter det etter hvert å ikke få spørsmål hvordan det går, aldri motta en blomst, aldri en gave, heller ikke en telefon på bursdager. Det sies heller ikke fine ord, responderes ikke på meldinger, eller takkes for gaver eller annen hjelp. 

Venner spør hva jeg fikk av de til bursdagen, som om det var en selvfølge, noe jeg aldri har tenkt. Så da lurer jeg på hva som er vanlig, og kan man egentlig forvente noe som helst av voksne barn?

Anonymkode: 5bf49...32e

Hender jeg får morsdags blomster og mld på ,,feil'' dag pga de bor steder med annen morsdags dato enn Norge. Bursdager pleier de som bor i Norge å fikse noe fra alle.

Skal sies at jeg sørger for å gratulere de med barn og deres partnere på mors/farsdag og følger da de norske datoene. 

[AnonymBruker]

Jeg er et godt voksent barn og har 3 unge voksne barn. 

Min mor ( kun henne som lever nå) har jeg kontakt med 1-4 ganger månedlig, og jeg er da innom henne og hjelper jeg henne med ting hun ikke får ordnet selv, og har lange samtaler med henne. Bursdagen feieres hjemme hos henne med alle barn/ barnebarn som har mulighet til å komme. Morsdag har vi aldri feiret, men jeg kan ringe henne/ stikke innom og ønske henne en god morsdag. Hun tar kontoakt om hun trenger hjelp til noe og jeg ikke har planlagt noe besøk også

Mine tre barn har i perioder slitt på hver sin måte og jeg har forsøkt å stille opp. Vi sender mest snap for den daglige/ ukentlige dialogen/oppdateringen. og møtes ikke så ofte, men alle tre tar kontakt når det er noe som de ønsker å prate med meg om. Akkurat nå er det den mellomste som har en tøff periode, og jeg er en av ytterst få som kjenner til omfanget av dette. Hen tar kontakt når hen trenger å prate, og jeg tar kontakt for å finne på ting, slik at tiden ikke blir så lang. 

Burdager blir ikke feiret, da de ikke bor slik at dette er naturlig akkurat nå, men jeg sender alltid en hilsen og en gave, eller evt om det passer, tar de med ut på middag. Jeg får ogs melding fra minst en av dem på min bursdag. Jeg fikk melding på fredag om morsdag, da en av dem hadde trodd dette var på fredag. 

Jul feires sammen om det passer slk, eller hver for oss andre år. 

Anonymkode: 748a4...97e

[AnonymBruker]

Jeg er voksent barn, men har ingen selv. Jeg har godt forhold moren min. Vi har snakket fast en dag i uken, ekstra om det har vært noe spesielt. Vi har ikke feiret morsdag i voksent alder, men jeg har bestandig sendt melding. Nå som hun er syk og bor på sykehjem, så snakker vi 2-3 ganger i uken. Vi snakker heller litt kortere, slik at hun henger med i samtalene enn at vi snakker en halvtime en gang i uka.

 

Faren min har jeg dårlige forhold til. Vi snakkes en gang i uka, men med mindre det er noe helt spesielt -  jeg har ikke behov for noe mer. Pliktbesøk de gangene jeg er på hjemplassen min (selv om jeg for min del kunne ha droppet dem). Sender melding på farsdag, ringer på bursdagen (men ordner ikke gave). 

Anonymkode: 3abc8...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette stemmer nok for din del, men ikke alle. 
 

For vår del er det nok litt motsatt. Vi har brukt så mye tid, og ressurser, på det voksne barnet, at jeg tror det glemmer at relasjon går begge veier. Vi har vært til stede, fulgt opp, og hadde en fantastisk relasjon, frem til barnet fikk kjæreste og flyttet ut. Da ble det naturlig at vi la den energien i våre yngre barn. Kanskje det var det som skjedde, det voksne barnet måtte bli voksen. 

Anonymkode: e4d1a...246

Mitt tilfelle er langt fra unikt. Slikt hadde de fleste jeg kjenner på min alder det. Og dems foreldre også et ganske forkvaklet syn på hva det å knytte bånd betydde. 

Anonymkode: 1d9f3...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2026 den 2.49):

Situasjonen er at de er veletablerte og tar kun kontakt dersom de trenger noe fra oss

Jeg forstår de har det travelt, og har ikke høye forventninger, men inni meg smerter det etter hvert å ikke få spørsmål hvordan det går, aldri motta en blomst, aldri en gave, heller ikke en telefon på bursdager. Det sies heller ikke fine ord, responderes ikke på meldinger, eller takkes for gaver eller annen hjelp. 

Venner spør hva jeg fikk av de til bursdagen, som om det var en selvfølge, noe jeg aldri har tenkt. Så da lurer jeg på hva som er vanlig, og kan man egentlig forvente noe som helst av voksne barn?

Anonymkode: 5bf49...32e

Tror du barna dine har hatt en god oppvekst? Der de føler at de kunne komme til dere med problemene sine og bli sett, hørt og lyttet til?

Har dere engasjert dere i hva barna er interessert i? Kommet og sett på kamper, konkurranser osv? Heiet dem frem?

Har dere skapt trygge og givende relasjoner til barna?

Har dere stilt krav der det var viktig? Sto kravene i stil til hva det ble stilt krav for?

Anonymkode: 5f993...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tror du barna dine har hatt en god oppvekst? Der de føler at de kunne komme til dere med problemene sine og bli sett, hørt og lyttet til?

Har dere engasjert dere i hva barna er interessert i? Kommet og sett på kamper, konkurranser osv? Heiet dem frem?

Har dere skapt trygge og givende relasjoner til barna?

Har dere stilt krav der det var viktig? Sto kravene i stil til hva det ble stilt krav for?

Anonymkode: 5f993...86a

Det du skriver mellom linjene her: de har vært dårlige foreldre, og går som fortjent. personen skrive at barna har utfordringer, som forklarer variabel kontakt. 
 

Det finnes dårlige foreldre, men det finnes dårlige barn også. Vi ser alle vår egen situasjon best, og vil alltid mene om andre ut fra egne erfaringer. Vi kan alle ha feil! Å dømme andre ut fra noen setninger på nett, er særs ugreit. 
 

Anonymkode: e4d1a...246