Du som er bonusfar eller bonusmor

[AnonymBruker]

Hvordan er relasjonen til bonusbarnet?
Hvor lenge har du kjent bonusbarnet, og hvor mange år er bonusbarnet?

Hvordan har relasjonen utviklet seg underveis? Utfordringer? Overraskelser?

Bor du med kjæresten eller bor dere hver for dere?

Jeg har kjent bonusbarnet mitt i nesten1,5 år. Han er 12 år. Synes det gikk greit i starten, ble gradvis mer kjent. Han trengte litt tid på å bli trygg. Ga han det, og åpnet opp for samtale der det var naturlig.
Men nå synes jeg det er vanskelig. Føler ikke jeg kommer tett innpå, eller får en nær relasjon. Kanskje jeg gjør noe feil eller må prøve mer. Redd for å pushe unaturlig mye også.. han virker ikke så interessert.

Har tenkt at han kanskje er for stor. Veldig opptatt av sin far, og snakker omtrent bare med faren sin, eller viser til osv.. kan ha fine samtaler med han innimellom når jeg får han på tomannshånd, men kan også bli litt stille. Han svarer ikke så utdypende når jeg spør om ting. Det er litt lettere når vi gjør noe sammen, f.eks. på kjøkkenet. Han kan fortelle meg eller vise meg ting innimellom, oftest når far gjør noe annet. Viser interesse for det han interesser seg for. Kan tulle og tøyse innimellom. Men ting er mest overfladiske 

Jeg treffer han ca. annenhver helg, men vurderer om jeg skal trekke meg litt unna eller ikke. Gi han mer alenetid med far, og heller treffe han litt sjeldnere. Noen med erfaringer og tips? Kunne trenge det... for har lyst til å få til en god relasjon 

Anonymkode: cec7e...378

[AnonymBruker]

Altså...her viser jo ungen på alle måter at han trenger alenetid med far....

Anonymkode: a0a90...a6e

[AnonymBruker]

Jeg har ingen relasjon til min bonusdatter. Vi er på hils, men ikke noe mer. Det var ikke ønskelig fra hennes families side at jeg skulle skape en relasjon til henne når vi ble sammen. Årene har gått og det har bare blitt sånn. Ikke noe vondt i mellom oss, ingen konflikter. Nå er det flere år siden jeg så henne sist. I barndommen/ungdommen hadde hun samvær med sin far hver fredag fra 16-20. Nå når hun er voksen, møtes de av og til. 

Anonymkode: 5d9f6...2b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Altså...her viser jo ungen på alle måter at han trenger alenetid med far....

Anonymkode: a0a90...a6e

Det er det jeg har lurt på. Om han trenger det, eller om det blir feil å trekke seg unna. Men neste gang han er hos sin far, så blir jeg nok hjemme. Han er hos faren sin annenhver uke. 

Anonymkode: cec7e...378

[AnonymBruker]

Ville holdt meg unna. 

Anonymkode: 99061...c48

[AnonymBruker]

En 12 åring er nok ikke i den alderen det er lettest å komme tett på et barn. Når du også bare er tilstedet annenhver helg tenker jeg det er naturlig at relasjonen ikke blir så nær. 

Anonymkode: 6bd5d...c0b

[AnonymBruker]

Vi er særboere på grunn av barn, men jeg har mine i en velregulert 50-50-ordning, kjæresten i en stadig omskiftelig ca 70-30-ordning. Dermed bor jeg relativt ofte med bonusbarna i uker mine egne er hos den andre forelderen. 

De er 14 og 15, jeg har kjent dem i syv år. Forholdet er godt, men jeg tar overhodet ikke noen grensesettende eller oppdragende rolle overfor jenta. Gutten godtar en del slikt fra meg, mens søsteren antagelig ikke ville taklet det. Jeg er glad i dem, men overhodet ikke i nærheten av slik jeg er glad i egne barn. Jenta har hele veien hatt et uttrykk jeg må jobbe en del med å se forbi - det handler ikke om meg, hun strever sosialt på mange måter. 

Å bo med andres barn på fulltid, tror jeg ikke er noe for meg. 

Anonymkode: 772ce...4ff

[AnonymBruker]

Om det bare er annenhver helg vil jeg ikke si at det er et bonusbarn egentlig.

Om han ser faren sin så sjeldent så er det naturlig at han vil ha tid med pappa. Du som kjæresten han sjeldent ser vil nok aldri få en dypere relasjon. 

Vær heller en fin venn og la far og sønn få prioritere seg selv.

Jeg er bonusmor.

Men er jo stor forskjell.

De mistet moren til kreft da de var 3 og 5.

Jeg kom inn i bildet da de var 6 og 8.

De adopterte meg veldig raskt, men de trengte tid for å bli trygg på at jeg var kommet for å bli. Da yngste sa at han elsket meg smeltet jeg helt.

Jeg har selv en unge med spesielle behov så hadde mye erfaring og kompetanse mht barn som trenger mye støtte, veiledning, omsorg og kjærlighet.

Lang historie kort. 1 år etter vi møttes kjøpte vi hus sammen og jeg er mammaen deres. De kaller meg ikke for mamma, men de vil jeg skal introdusere meg som mamma til alle.

Jeg har mest kontakt med skolen, foreldrene til vennene deres etc. Og det er meg de kommer til om nærmest alt 🤭♥️

Jeg er der hver morgen før de skal på skolen, når de kommer hjem og skal gjøre lekser og spise middag. Jeg er der på kvelden og kysser dem godnatt.

Og jeg behandler dem alle helt likt. Jeg er streng og konsekvent og alle som har kjent dem gjennom hele prosessen ser at det at vi ble en familie har fått dem til å blomstre. 

Jeg sier jeg har 3 barn til alle som lurer. Det er ingen forskjell på kjærligheten jeg føler for noen av dem. De er mine alle 3. Jeg fødte dem kanskje ikke, men blod betyr ingenting. 

Barna er med på den tankegangen. Familie er de vi velger og ønsker å ha i livene våre. Og vi valgte hverandre. Det er sterkere enn å blir født inn i en familie.

Anonymkode: 0b9a6...2a6

[AnonymBruker]

Her er jeg bonus-far. Det har til tider vært veldig utfordrende og jeg har måttet svelgt mange kameler. 
 

Her hadde hun 2 barn fra før, ett barn med diagnoser. Jeg hadde ikke så mye erfaring med diagnosene, det jeg så var at han var ett barn uten grenser. Det dummeste jeg gjorde var å formidle mine tanker til kjæresten min, hun ble veldig såret og hun var i tvil på forholdet videre. (Naturlig nok). Jeg valgte å satse alt, ble med på møter på BUP, tok kurs innen diagnosene mm. 
 

Etter hvert flyttet jeg inn, det var jeg som ville flytte inn for å hjelpe henne mer i hverdagen. Desverre gidde jeg meg selv 200% til barna, det endte med at jeg ble totalt utslitt og trakk meg tilbake. Som desverre har skadet relasjonen min til barna. Vi har startet med å bygge den opp igjen. Jeg er med på treninger, kamper, kjører hit og dit. Kan fint ha barna mens mor er på jobb. Har også noen egne prosjekt med sønnene hennes, som er kun vårt sitt. 
 

Merker at i legge-situasjoner og på morgenen er det kun mammaen som gjelder. Noe som selvsagt er helt greit. 
 

Det er veldig tungt, å har tatt mange runder med meg selv. Men til jeg lander alltid på at det er dette her jeg vil, å jeg ville ikke vært foruten. 

Anonymkode: e9d69...50f

[AnonymBruker]

Du skal ikke trekke deg unna, men gi dem rom for tid alene sammen. Hvis du trekker deg unna, kommer han  jo aldri til å stole på deg. 

Forstår jeg det slik at gutten bor 50/50 hos far, men at du bare er der i helgene? 

Kanskje varierer det litt. Kom innom på tirsdager, la dem ha en fredag kveld alene ene helgen, søndag neste etc. 

Prøv å gjøre nye ting sammen alle tre, så du ikke trenger deg på hans hjemmebane hele tiden. Reis på hyttetur en helg og la han ta med en kompis f.eks.  

Uansett er han 12, og han har en mamma allerede. Det er grenser for hva du kan forvente også. 

Anonymkode: c7568...ab8