Illusjonen om morsrollen sprekker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Trodde igjennom hele barnas oppvekst at vi hadde et nært forhold, var alene med de i mange år og prioriterte dems velvære foran min egen i alle år. Strakk økonomien for å gi de opplevelser og ferier selvom det ble lite til overs for å ha råd til egne hobbyer.

Nå som alle er blitt voksne og flyttet ut og de flyttet til ulike byer for å studere så innser jeg at det er meg som ringer de og hører hvordan det går, de ringer meg en sjelden gang. Lite spørsmål andre veien.

Nei, har aldri sagt noe til de om at jeg føler de kan jo ringe eller komme på besøk oftere. Jeg har besøkt de flere ganger, de kommer kun hitt av og til om sommeren eller annenhver jul.

Nå har jeg innsett at jeg hadde en illusjon om at vi hadde et nært forhold, at jeg kanskje har oppdratt en gjeng med egoister med å sette de foran hele oppveksten. Sårt at de ikke bryr seg om å ta mer kontakt selv. Ble 50 og ingen av de kom, fikk telefoner da, men skuffet over at ingen brydde seg nok for å komme.

Angrer at jeg ikke prioriterte eget liv og interesser mens de vokste opp, sitter her alene nå. Vurderer å slutte ringe og bare innse at jeg feilet som mor. Hjerteskjærende da jeg ønsket jo at vi skulle ha sterke bånd inni voksen livet. Men jeg betyr vist ingenting for de.

Syting ja, men har aldri sagt noe til de. Blåser ut her.

Illusjonen er borte, innser at jeg står alene. Betyr ingenting, de bryr seg ikke om meg.

De ba ikke om å bli født, de ba meg ikke om å sette livet på vent for å være 100% til stedet for de. 

Hadde jeg vist hvor dårlig mamma jeg tydeligvis har vært, hadde jeg ikke valgt å få barn. For det er bare så vondt å bety ingenting for de som betyr så mye for meg. 

Her kan jeg klage, de får aldri høre det.

 

Anonymkode: 885f8...b42

Omgggg, hvor gamle er " barna"? - de bedrer seg etter fylte 20-25 år, det er natyrlig for de å ha litt avstand enda!!!

Anonymkode: 66980...68b

[AnonymBruker]

Var også mindre i kontakt med mamma i tidlig 20 årene, nå tidlig 30 årene er vi så mye sammen at hun sikkert trenger at jeg finner på noe annet snart 😅

Anonymkode: 97026...86d

[Natriumclorid]

Hei, TS. Jeg fikk lyst til å trøste deg.  Barna dine er nok helt normale. Mine er heller ikke særlig omsorgsfulle. Det er nok slik at foreldrene har barna fremme i panna hele tiden og lengter etter dem. Det er jo den største kjærligheten. Men når unge voksne skal ut i livet så er det andre ting enn foreldrene som er viktigst. De skal skape sitt selvstendige liv. Du har gjort en kjempejobb, den viktigste. Vær stolt av det. Jeg blir av og til trist på samme måte som deg, men minner meg selv på at jeg var like uoppmerksom mot mine foreldre da jeg var ung student i fremmed by. Da jeg fikk barn var vi mer med mamma og pappa igjen, og da de ble gamle var det jeg som var omsorgspersonen. Men vi «empty nest’ere» må bli flinke til å bygge selvstendige liv vi og. Finne mennesker og gjøremål som engasjerer oss. Leve livet vårt. Og så synes jeg jo at du har lov til å si fra til barna dine om at du blir lei deg når du ikke hører fra dem. Må innrømme at jeg har sendt melding á la «ja hallo, lever du???» 😅 Klem til deg ❤️

[Rødvinsfilosofen]

Nå vet jeg ikke om de er 19-25 eller 29-35 😅

Jeg tenker det er ganske normalt at studenter er opptatt av «det nye livet». 
At de er oppslukt i studier, nye vennskap, nye kjærester, studentorganisasjoner, osv. 

Hvis du ringer dem én gang i uken så holder det kanskje for deres del?

Unge mennesker er gjerne mer opptatte av seg selv. 
( Samme gjelder eldre mennesker. )

Omsorg og hensyn til andre kommer nok mer med alderen og modenhet. 

Tenker at du kanskje hadde litt urealistiske forventninger til at barna skulle reise hjem, hvis det medførte å ta seg fri fra studiene, å bruke noen tusen på tog og fly, osv. selv om du fylte 50.

 

[AnonymBruker]

Enig i alle som har kommet med trøst og oppmuntrende ord til deg. Det er mange som synes det er tøft når ungene flytter hjemmefra og hjemmet blir "tomt".

Så vil jeg oppfordre deg veldig til å snu tankegangen rundt oppveksten. Du tenker som du har ofret alt for dem og gjort alt for dem. Har virkelig alt du har gjort vært bare for dem? Har du ikke gjort det for deg selv også? Jeg skriver dette for jeg har en mor som sier sånne ting til meg. Hun har arrangert jul for meg da jeg var barn, og jeg har aldri vært takknemlig for det, osv. Jeg håper jo hun har arrangert jul for seg selv også, og ikke tenker på all tiden vi har hatt sammen som et offer for henne. Det er en veldig vond greie. 

Barn kan ikke ha ansvar for å være innholdet i sine foreldre sitt liv. Hvis du nå opplever at du har lite å fylle livet ditt med uten dem, er det din oppgave å løse det nå. 

Alle gode tanker. Lykke til!

Anonymkode: ac6e5...627

[AnonymBruker]

Vi har utflyttet en, hans fra tidligere. H*n lever sitt eget liv, fullførte studier, har blitt samboer, sjonglerer felles og separate vennegjenger, og h*n har en svigerfamilie som venter veldig mye deltagelse i begivenheter i storfamilien, og vår har også mor, søsken hos mor og øvrig familie der.

Det går fort mer enn 1 mnd mellom telefonsamtaler, og lengre mellom besøk. Det er helt naturlig.

Det er nok gjerne mer sårt med tomt rede når man var forelder alene. Det er ikke noe galt med dine unge voksne barn, de er bare i den livsfasen de er i. 

Anonymkode: 68b36...522

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Enig i alle som har kommet med trøst og oppmuntrende ord til deg. Det er mange som synes det er tøft når ungene flytter hjemmefra og hjemmet blir "tomt".

Så vil jeg oppfordre deg veldig til å snu tankegangen rundt oppveksten. Du tenker som du har ofret alt for dem og gjort alt for dem. Har virkelig alt du har gjort vært bare for dem? Har du ikke gjort det for deg selv også? Jeg skriver dette for jeg har en mor som sier sånne ting til meg. Hun har arrangert jul for meg da jeg var barn, og jeg har aldri vært takknemlig for det, osv. Jeg håper jo hun har arrangert jul for seg selv også, og ikke tenker på all tiden vi har hatt sammen som et offer for henne. Det er en veldig vond greie. 

Barn kan ikke ha ansvar for å være innholdet i sine foreldre sitt liv. Hvis du nå opplever at du har lite å fylle livet ditt med uten dem, er det din oppgave å løse det nå. 

Alle gode tanker. Lykke til!

Anonymkode: ac6e5...627

Når de vokste opp så bestod livet av kun jobb og dem ja, når de ble voksne og flyttet ut så har jeg hatt nok tid til hobbyer, ny kjæreste og er sosial. Er ikke det at jeg forventer at de skal fylle livet mitt nå, men er vel mer at det sårer litt at de ikke bryr seg noe om å ringe og snakke av og til. Føles ikke som om morsrollen ble slik jeg tenkte den ville bli når de ble voksne. 

Litt omtanke og at de også tok initiativ for å ta kontakt hadde vært bedre.

 

 

Anonymkode: 885f8...b42

[AnonymBruker]

Nå setter du deg selv i offerrollen i stedet for å faktisk se at du har oppdratt selvstendige barn som klarer seg i den store verden. Og det var din oppgave!!  Nå skal du ta vare på deg selv og dine barn kommer til ta kontakt når de er klare for det. 

Hilsen K52 med voksne barn

Anonymkode: 66ac6...787

[AnonymBruker]

Å prioritere barna (som er bra) er ikke det samme som å være selvutslettende (som er feil). Barn må faktisk læres opp til å vise omsorg og å ta hensyn.

Fra de var små så har mine barn måttet hjelpe til, de har måttet lære seg å vente og å leke selv «for nå skal mamma lese».  Samtidig som de har fått mye omsorg og støtte, selvsagt.

I dag har jeg voksne, selvstendige barn som jeg har nær og god kontakt med og som overrasket meg med en flott tur på 50-års dagen min.

Anonymkode: 81dce...625