Er de fleste mennesker gode?

[AnonymBruker]

Noen er onde, en del er gode og de fleste er tankeløse og kan gjøre onde ting uten å egentlig forstå rekkevidden eller sammenhengen i det de gjør.

Anonymkode: 364f0...74e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen er onde, en del er gode og de fleste er tankeløse og kan gjøre onde ting uten å egentlig forstå rekkevidden eller sammenhengen i det de gjør.

Anonymkode: 364f0...74e

❤️

Anonymkode: b60ec...cb7

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 26.1.2026 den 15.59):

Jeg mener selvfølgelig ikke narsissister i pf- betydningen, men i grunnleggende betydning, som i at evnen til å se andres behov også ikke finnes fra starten av i oss, men må læres. For jeg er mer enig med deg enn jeg enkelt klarer å utrykke godt at hvordan vi ser på våre barn er særdeles vesentlig for at de får muligheten til å utvikle seg til mennesker som har god selvfølelse og tro på sin identitet som en som er bra nok til å klare, og tro på at de fortjener god behandling, og ikke skal akseptere annet. Kan bare kjapt si at jeg vokste opp med å bli betraktet som det vanskelige barnet, og det skadet meg unektelig, selv om jeg har klart meg noenlunde bra. (Takket være andre som så annet i meg. Det sitter likevel i å ha blitt betraktet slik av en forelder.)

Man bør være nysgjerrig på hvem barna er som individ, istedenfor å sette i bås, så de får utvikle sitt potensiale på gode måter. Setter man barn i en trang bås vil de enten tilpasse seg den båsen eller bli svært ulykkelig og frustrert. Eller begge deler. (Jeg prøvde meg på begge deler. Som tenåring tenkte jeg rett frem "Ok, om du vil ha vanskelig skal du få det!", men realiteten er at jeg ikke er en vanskelig person, men en svært raus og empatisk person. Noe jeg heldigvis fikk tro på ved hjelp av andre. Ref. Det trengs en landsby... Uten at det tar bort smerter ved å bli satt i slik bås av min egen mor, og en vedvarende indre usikkerhet på grunn av dette, som ikke har tjent meg godt. Interessant nok var det også vanskelig for min søster å bli satt i bås som det snille barnet. Hvilket bare viser at ja, man må vokte seg for hvordan man stempler sine barn.)

Dette og det medfødte potensialet innebærer uansett at man som foreldre og samfunn må lære barna god oppførsel og forståelse. Medfødt potensiale er kun et potensiale før det ledes frem til å bli noe stabilt. Eventuelt ødelegges. Muligheten til begge deler er så definitivt til stede, for vi mennesker er ikke som mange andre dyr kun styrt av instinkter. Vi må lære oss sosial tilpasning og dyktighet. Uansett medfødt godt potensiale, eller svakheter.

Å respektere mine barns individuelle egenskaper og personlighet har på ingen måte tatt bort mitt ansvar for å lære dem godt opp i sosial fungering. De ble født og var som små selvopptatte, med en babys selvfølgelige rett til dette, men så måtte de gradvis lære å se forbi seg selv, og der er oppdragelse og oppfølging vesentlig. 

Om potensialet til empati og å se forbi seg selv er svært sterkt eller ikke ser man ofte ganske tidlig ja. Min niese var kun året da hun ble storesøster, og viste veldig sterke tegn til empati, ved å kjærlig og omtenksomt passe på babyen. Andre barn kan bli 5, 7 og 16 år og fremdeles ha behov for sosial korrigering for å klare å se andres behov også, og noen lærer aldri dette.

Uansett må man helt faktisk oppdra sine barn. Dyrke frem et godt potensiale for å fungere i et samfunn, eller stå på for å utvikle et dårligere potensiale til å likevel bli bra nok til å fungere sosialt. Barn er ikke selvopplærende. Menneskebarn er totalt avhengig av rettledning for å utvikle seg godt. Og kan dessuten ødelegges av ondskap og uvettig "oppdragelse". 

Syns du skriver bra. Du har rett i at barn er "narsissistiske" eller egoistiske. Min snart treåring klarer stort sett aldri å tenke på andres behov enn sine egne. Klart blir hun lei seg hvis hun dytter lillesøster og lillesøster får vondt og gråter. Men hun er IKKE interessert i å dele eller ta hensyn til lillesøster på noen som helst måte. Det må vi lære henne. Og det lærer hun jo bl.a av å se hvordan vi og andre gjør ting i sosiale sammenhenger. Samtidig som at vi direkte må fortelle og vise henne hvordan hun deler med lillesøster. 

Vi er nok født med noe empati, men det er jo for vår egen overlevelses del. Vi er flokkmennesker og trenger hverandre for å overleve. Så derfor tar vi vare på flokken vår. Familien. Men de andre på utsiden kan jo være fiender, så vi kan også være uempatiske i noen situasjoner. For eksempel kunne det nok før i tiden kreve mye ressurser å ta vare på funksjonshemmede, eldre osv, så de kvittet man seg med. Det er jo en grunn til at funksjonshemmede i mange, mange år rett og slett har blitt neglisjert. Men så har vi lært mer og mer og med mer ressurser i samfunnet så kan vi faktisk ta vare på de. Hadde det blitt 3. verdenskrig og Norge hadde blitt nedbombet og blitt et u-land med mangel på ressurser så vil jeg vedde på at folk hadde latt syke, funksjonshemmede og gamle bli igjen for å dø for å redde seg selv. 

Individualismen er litt skummelt, fordi man ikke lærer seg å ta hensyn til andre. Er man veldig individrettet, egoistisk, narsissistisk eller hva du vil kalle det så er man jo ikke grei med andre. Kan man kalle det ond? Vet ikke... om det går for langt så.. Og andre har relasjonelle traumer. Breivik hadde ikke en god oppvekst i det hele tatt f.eks. Ensomme mennesker som kanskje har blitt mobbet og der foreldrene ikke bryr seg. De har jo blitt utstøtt fra samfunnet og har måtte bli individualister eller egoister eller hva vi skal kalle det.

 Jeg jobber på skole og ser det godt. Barn som mener at de har rett til å mobbe fordi andre er mindre verdt enn dem, de er irriterende, de er bråkete, og dem selv har rett til å slippe å bli plaget av denne personen. Og elever som faktisk tror at de kan slippe det alle andre gjør og at dette kommer til å gå helt fint både nå og i fremtiden. Nå er jo ikke disse barna nødvendigvis onde, men vi leser jo om mange drapsmenn i media som alle har meldt seg ut av fellesskapet - eller blitt utstøtt fra det. Det å ikke ta del i det sosiale gjør jo noe med en.

Man må lære seg samfunnets normer og regler ja, og de må man faktisk lære. Og det innebærer også å bli satt grenser til. 

Så jeg tror nok alle har det i seg å bli "onde", men det kommer helt an på samfunnet rundt og oppveksten. Om du plasserer en baby i en familie som slår hverandre og er slemme med hverandre, og bedriver omsorgssvikt så vil jo barnet slå de andre barna i barnehagen for eksempel. Det vil også mest sannsynlig bli en mobber for å overføre sin smerte på andre. 

Anonymkode: 1cf07...7bd

[AnonymBruker]

Henger meg på det over om at folk er sammensatte. Det er ikke svart / hvitt. Men at folk forandrer seg gjennom livet, det skjer. At vennskap kommer og går. At noen finner seg i mye, og at de som vet å utnytte dette, gjør det. Min erfaring er at man må lære seg å se an mennesker. Jeg har lært på harde måten og har blitt utsatt for vold. Da har man sett det onde i mennesker, og man kan ikke lenger være naiv å tro at alle er gode. Vi har politi og rettsvesen og lover fordi mange bryter dem. Vi har de som tjener penger på å lure andre. Det er bare å lese avisen. Vold, kriminalitet, uetiske handlinger og straffbare handlinger skjer hver dag.
Men de aller fleste er gode mennesker. Tenk om verden hadde vært så enkel at dersom noen hadde gjort en straffbar eller uetisk handling, så ville de umiddelbart sagt "unnskyld". Det må lange fengselsstraffer til før noen skjønner alvoret dessverre.

Anonymkode: bc5ba...2a1

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Syns du skriver bra. Du har rett i at barn er "narsissistiske" eller egoistiske. Min snart treåring klarer stort sett aldri å tenke på andres behov enn sine egne. Klart blir hun lei seg hvis hun dytter lillesøster og lillesøster får vondt og gråter. Men hun er IKKE interessert i å dele eller ta hensyn til lillesøster på noen som helst måte. Det må vi lære henne. Og det lærer hun jo bl.a av å se hvordan vi og andre gjør ting i sosiale sammenhenger. Samtidig som at vi direkte må fortelle og vise henne hvordan hun deler med lillesøster. 

Vi er nok født med noe empati, men det er jo for vår egen overlevelses del. Vi er flokkmennesker og trenger hverandre for å overleve. Så derfor tar vi vare på flokken vår. Familien. Men de andre på utsiden kan jo være fiender, så vi kan også være uempatiske i noen situasjoner. For eksempel kunne det nok før i tiden kreve mye ressurser å ta vare på funksjonshemmede, eldre osv, så de kvittet man seg med. Det er jo en grunn til at funksjonshemmede i mange, mange år rett og slett har blitt neglisjert. Men så har vi lært mer og mer og med mer ressurser i samfunnet så kan vi faktisk ta vare på de. Hadde det blitt 3. verdenskrig og Norge hadde blitt nedbombet og blitt et u-land med mangel på ressurser så vil jeg vedde på at folk hadde latt syke, funksjonshemmede og gamle bli igjen for å dø for å redde seg selv. 

Individualismen er litt skummelt, fordi man ikke lærer seg å ta hensyn til andre. Er man veldig individrettet, egoistisk, narsissistisk eller hva du vil kalle det så er man jo ikke grei med andre. Kan man kalle det ond? Vet ikke... om det går for langt så.. Og andre har relasjonelle traumer. Breivik hadde ikke en god oppvekst i det hele tatt f.eks. Ensomme mennesker som kanskje har blitt mobbet og der foreldrene ikke bryr seg. De har jo blitt utstøtt fra samfunnet og har måtte bli individualister eller egoister eller hva vi skal kalle det.

 Jeg jobber på skole og ser det godt. Barn som mener at de har rett til å mobbe fordi andre er mindre verdt enn dem, de er irriterende, de er bråkete, og dem selv har rett til å slippe å bli plaget av denne personen. Og elever som faktisk tror at de kan slippe det alle andre gjør og at dette kommer til å gå helt fint både nå og i fremtiden. Nå er jo ikke disse barna nødvendigvis onde, men vi leser jo om mange drapsmenn i media som alle har meldt seg ut av fellesskapet - eller blitt utstøtt fra det. Det å ikke ta del i det sosiale gjør jo noe med en.

Man må lære seg samfunnets normer og regler ja, og de må man faktisk lære. Og det innebærer også å bli satt grenser til. 

Så jeg tror nok alle har det i seg å bli "onde", men det kommer helt an på samfunnet rundt og oppveksten. Om du plasserer en baby i en familie som slår hverandre og er slemme med hverandre, og bedriver omsorgssvikt så vil jo barnet slå de andre barna i barnehagen for eksempel. Det vil også mest sannsynlig bli en mobber for å overføre sin smerte på andre. 

Anonymkode: 1cf07...7bd

Barn som mobber andre er ofte barn som har det vondt. Blir disse barna gjort til "syndebukker" eller "urokråker" av voksne så gjør det bare vondt verre ofte. 

Alle barn må følge reglene sier voksne. Likevel så er det noen barn som ikke klarer dette.

Kanskje vi må spørre oss selv hva som er grunnen til at det er slik?

Hva gjøres forebyggende for å forhindre mobbing i skolene?

Er det i det hele tatt nok fokus på det?

Jeg stiller meg undrende til voksne som problematiserer barns adferd. Barn er under utvikling, og trenger hjelp av oss voksne til å lære. 

Kan det tenkes at barn som trenger tilrettelegging, og ikke får det på grunn av manglende ressurser lider under dette?

[AnonymBruker]

De aller fleste er ikke gode. Så litt medmenneskelighet rundt om. 

Anonymkode: 9926f...179

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

De aller fleste er ikke gode. Så litt medmenneskelighet rundt om. 

Anonymkode: 9926f...179

Det er ikke min erfaring. Nå synes jeg det er litt barnslig og Disney-aktig å klassifisere mennesker om "gode" eller "onde", men generelt sett synes jeg folk oppfører seg bra. De som ikke gjør det er i mindretall.

Men så kommer det an på hvordan man selv oppfører seg, da.

Anonymkode: 68c77...b57

[Kryneren]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ikke min erfaring. Nå synes jeg det er litt barnslig og Disney-aktig å klassifisere mennesker om "gode" eller "onde", men generelt sett synes jeg folk oppfører seg bra. De som ikke gjør det er i mindretall.

Men så kommer det an på hvordan man selv oppfører seg, da.

Anonymkode: 68c77...b57

Jeg tror vi speiler hverandre til en viss grad.  Noen klarer å behandle alle godt, selv de som oppfører seg dårlig.  

Men det å spre godhet tror jeg er viktig. Og foreldre er modeller for sine barn.