Samboeren min har blitt en slask

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hva skjer med at det er uhørt at menn må bidra til at husholdningen går opp og at kvinner som ikke oppfører seg som mødrene deres/hotellansatt/kokk/vaskehjelp/personlig tjener/sexdukke og i det hele tatt lar dem slippe å måtte løfte en finger, i tillegg til å såklart ha 100% jobb selv og 100% ansvar for felles barn, er prinsesser? Det er mye jeg ikke forstår…. 

Anonymkode: dacf5...73e

Vil påstå at kontrasten mellom det som står i hovedinnlegget og hva du beskriver er ganske stor...

Anonymkode: 0826f...71e

[got2go]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er nok deprimert og det medfører det du skriver: energiløshet og glemsomhet. Råd ham til å snakke med fastlegen om å få hjelp. 
 

Synes du er vel hard mot ham. Ville du krevd at han skulle måke dersom han var lam? Depresjon er en sykdom. 

Anonymkode: 7310d...d2b

Enig her. 

Ts du må ta en ordentlig prat med han i fredstid og få han til å forstå at han trenger hjelp til å få behandlet depresjonen.

[anonym5514]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Samboeren din har ikke blitt en slask. Han har åpenbart, utifra det jeg leser, blitt deprimert som et resultat av skaden han har pådratt seg. Jeg oppfatter at han var en veldig aktiv mann som jobbet masse og tok ansvar for mange oppgaver i hjemmet. Nå har han fått seg en knekk og det har gjerne påvirket selvtilliten hans. Å henge han ut på KG som en slask er ikke rettferdig syntes jeg. Du virker lite sympatisk. Hva hvis du fant deg selv i en situasjon hvor du ble deprimert og ikke orket tanken på å lage middag eller støvsuge? Ville det si at du var blitt en slask?

Anonymkode: 0826f...71e

Nei, men da forventer jeg at han kan fortelle meg at han er deprimert og at det er derfor han ikke bidrar, og eventuelt gjør en innsats for å forbedre det. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å lage middag og støvsuge hvis han sliter, men da må han jo kommunisere det istedenfor å bare si at ja det fikser jeg null problem! Hvis han hadde sagt at han ikke orker det, så får jeg jo ingen forventninger til at han skal gjøre det. Men når han sier han skal gjøre noe så forventer jeg det jo. Jeg vil gjerne hjelpe han, men det blir jo ikke riktig at jeg bare tar over alt for han uten at han kommuniserer at han trenger det, samtidig som han bare sitter og ser på tv hele dagen? Det vil vel neppe hjelpe han noe? Det er jo nettopp dette jeg spør om råd til, hvordan jeg skal gripe det an. 

[anonym5514]

Takk til dere som svarer og gir råd! Jeg skal prøve å ta en prat med han og oppfordre han til å søke hjelp for psyken. Har selvfølgelig prøvd det før, men han avviser at han trenger det. Vet ikke om han tror på det selv eller om han bare ikke vil fordi han synes det er ubehagelig å snakke om følelser. Synes det er vanskelig å argumentere for uten at det kan oppfattes som et angrep eller et ultimatum, men skal gjøre mitt beste.

[AnonymBruker]

Han sier ja, skal fikse det for å få ts til å holde kjeft. Tenker sikkert på andre ting/fokuset er på noe annet. Men taktikken funker ikke, for hun maser igjen og igjen og igjen. Hva med å spørre en (1) gang og ikke mase igjen. Om ts må vente 3 måneder før han måker, so be it. Det er som ts skriver,  hans arbeidsoppgaver og da må hun ikke mase på de oppgavene. Han får ta de når det passer han. Og hvis ts blir syk og ikke kan vaske og lage mat (som er hennes oppgaver), så får han vente til hun er frisk før han får middag og ren boxer. Tar det 3 måneder før han får mat, so be it. Payback.....

Anonymkode: f1cc4...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Vil påstå at kontrasten mellom det som står i hovedinnlegget og hva du beskriver er ganske stor...

Anonymkode: 0826f...71e

Det var prinsessekommentaren jeg siterte. Om vedkommende er så syk at han ikke klarer å utføre dagligdagse oppgaver eller å bidra til at husholdningen går rundt, så må han jo kommunisere dette, og ikke bare melde seg ut. 

Anonymkode: dacf5...73e

[AnonymBruker]

Kva slags skade han har er vel litt viktig her? 

Anonymkode: 1cdfe...871

[AnonymBruker]

Det å miste så mye funksjon at man ikke greier å jobbe, og heller ikke vite om man blir frisk igjen, det er tøft, Ts!

Jeg vet ikke om det bare er i tråden her det virker som om du ikke helt forstår dette, eller om du faktisk ikke forstår hvor omfattende det kan være følelsesmessig å være der han er.

Jeg tenker du kanskje, før du tar en prat med ham, skal bruke litt tid for deg selv, f.eks. gå deg en tur alene, og tenker gjennom hvordan du ville følt det selv hvis du hadde så god helse som det han hadde, at du kunne jobbe ekstra, stille opp for alle andre, føle deg tilnytte, gjøre ting for de du brydde deg om... og så en dag kunne du plutselig ikke gjøre noe av dette. Ikke kunne du jobbe, ikke kunne du gjøre nok med firmaet du drev, du måtte slite med fysiske smerter og usikkerhet, kanskje føler du sorg over tapet av funksjon, du blir deprimert, du legger på deg og føler du har mistet kontroll over eget liv, og du innså at du ikke var i nærheten av å være den partneren du var før du ble skadet. Prøv å gå dypt i deg selv og kjenn på hva du ville følt på om du var i hans situasjon. Det kan være lett å si at da ville jeg gjort slik og slik, når man ikke er i situasjonen. Men hva om du også ser for deg at du følte på frykt for fremtiden, håpløshet og kanskje også en form for skamfølelse, selv om du logisk visste at de to siste ikke stemte. Hva om du satt så i disse følelsene at du ikke en gang greide å si "det greier jeg dessverre ikke nå, kan du gjøre det selv, kjære?" når du var for dårlig til å gjøre noe, fordi du følte det som et totalt nederlag å ikke greie selv enkle ting, og du også var redd for at partneren ville gå fra deg? Tenk gjennom dette, ikke bare overfladisk, men hvilke følger dette ville fått for deg, dine følelser, praktisk, alt... Og så stiller du deg til slutt spørsmålet hvordan du selv ville ønsket å bli møtt av partneren hvis det var du som var i hans situasjon?

 

Jeg vet ikke hva du vil kjenne på og hva du ville svart på disse spørsmålene. Men jeg vet hva jeg trolig ville sagt til mannen om han var i samme situasjon som din, og jeg vet hva jeg hadde trengt og ville ønsket å høre i samme situasjon. 

Jeg ville sagt at vi må prate, og jeg ville gjort det når vi begge to hadde tid til det, og at vi ble enige om å slå av mobilene slik at ingenting ville forstyrre oss under praten. Så ville jeg fortalt ham hvor inderlig glad i ham jeg er, og hvor lei meg jeg er for at han ble utsatt for denne skaden og alt han må gjennom pga. dette. Så ville jeg fortalt ham at jeg vil støtte ham gjennom dette, og at hvis vi som par skal fortsette å ha et godt forhold, så må vi begge to tilpasse oss situasjonen og være villige til å gjøre alt i vår makt for å gjøre det som skal til for å få ham så bra som han kan bli og samtidig komme gjennom det som et par sammen, jobbe sammen.  Videre ville jeg sagt at jeg stadig følte at jeg maste om ting han sa han ville gjøre, og at jeg ikke ønsker å gjøre det, og at jeg har forstått at grunnen til at han ikke lenger greier å gjøre det han før greide og nå stadig utsetter ting er fordi han akkurat nå ikke greier å være ærlig om hvor dårlig han faktisk føler seg. Jeg ville sagt at det er greit å være dårlig, men at det også krever av ham at han kan kommunisere dette, og si fra når han ikke greier gjøre noe, også når han sier ja, men etterpå kjenner at han ikke greier det likevel. For jeg kan ikke kjenne hvordan han har det, derfor er det han som må være åpen og ærlig om dette, uansett hvor tøft han synes det er. 

Videre ville jeg sagt at forskning viser at når en i et forhold er syk, så påvirker det begge to og det påvirker forholdet. At de som kommer best ut av slike utfordringer, det er de som kommuniserer åpent med hverandre, hvor den som er syk tar ansvar for egen helse og søker hjelp for alle store helseutfordringer, og at de drar lasset sammen, ser på den perioden som noe de må samarbeide om, og finne nye måter å løse ting på sammen. Jeg ville fortalt forskning også viser at det er helt normalt å føle både sorg og sinne, håpløshet, være deprimert, være redd, frustrert og skamfull når man har mistet så mye funksjon og ikke kan jobbe. At alt dette og mer til er normale følelser alle kan få i en slik situasjon, men at det som er viktig er hvordan man forholder seg til dette, og ikke minst at man søker hjelp for disse vanskelige følelsene hvis det begynner å gå utover helse og forhold, som det nå gjør for dere, Ts. Jeg ville vist til at forskning også viser at par som søker hjelp i den situasjonen han og dermed dere er i som par, også som regel takler denne livsutfordringen bedre hvis man tar imot hjelp når man faktisk trenger det.

Jeg ville avsluttet med å gjenta at jeg er inderlig glad i ham, og at jeg synes han nå er så preget av situasjonen at du håper han vil søke hjelp for det som utad virker å være en naturlig reaksjon hos ham på en stor livsendring, men som nå er så krevende for ham at dere risikerer at dere sklir fra hverandre om ikke han og dere søker hjelp sammen. Jeg ville tilbydt meg å bli med ham til legen om han synes det er vanskelig å snakke om disse tingene selv. 

Jeg ville spurt ham hvordan han egentlig har det, hvis han er helt ærlig. 

Blånekter han fremdeles ville jeg fått hans nærmeste kompis, bror eller far til å snakke med ham og oppmuntret ham til å snakke om hvordan han har det og søke hjelp for hvordan han har det psykisk. 

 

Du kan også snakke med egen lege om dette, Ts, for det kan være utfordrende også å være pårørende. 

Forhåpentligvis innser han at han trenger mer hjelp for depresjon/andre følelser rundt situasjonen, men forsøk også om dere kan komme dere i parterapi, for skal dere overleve som par må dere lære dere å snakke mye bedre sammen enn dere gjør nå. 

❤️

Anonymkode: bb8c3...cd8

[AnonymBruker]

anonym5514 skrev (4 timer siden):

Takk til dere som svarer og gir råd! Jeg skal prøve å ta en prat med han og oppfordre han til å søke hjelp for psyken. Har selvfølgelig prøvd det før, men han avviser at han trenger det. Vet ikke om han tror på det selv eller om han bare ikke vil fordi han synes det er ubehagelig å snakke om følelser. Synes det er vanskelig å argumentere for uten at det kan oppfattes som et angrep eller et ultimatum, men skal gjøre mitt beste.

Spiller ingen rolle. Man kan ta imot så lite hjelp som man vil når man er singel. Ikke når man er deprimert. Du må fortelle ham hvordan det påvirker deg, men samtidig opptre empatisk. Mulig du også kan melde deg på en pårørendegruppe eller lignende. Jeg har høy terskel for å være en støttende partner, men jeg må vite at de selv tar tak, om det så bare er å gå til psykolog en gang i uken eller lignende. Det er ikke alltid lett for mennesker å få tak på egne følelser eller å se seg selv utenfra. Så ikke klandre ham for det. Si hva du selv ser. Lytt til ham og forklar hvordan det påvirker deg. Og avklar noen forventninger. Hvis han ikke klarer å følge opp det han sier han skal gjøre, så vil han bare bli mer skuffet over seg selv. Da er det bedre at ingen av dere har forventninger til det akkurat nå. Samtidig bør han gjøre noe, om det så bare er lite, fordi han ikke blir bedre av å gjøre absolutt ingenting.

Anonymkode: db326...71e

[AnonymBruker]

Det er helt lov å sette foten ned når noen setter seg selv i offerrolle og ikke engang prøver å jobbe med seg selv.

Jeg ble selv syk og ufør som nybakt mamma til et barn med spesielle behov.

Allikevel var det jeg som måtte ta tak i alt både mht min helse, ungen sine behov pluss hus, økonomi og alt annet.

Eksmannen syntes synd i seg selv fordi han plutselig ikke var sentrum av universet.

Derav, eksmann i dag.

Jeg har gode og dårlige dager. Dager der jeg kan kollapse og gå rett i bakken der jeg står.

Men jeg har ikke synes synd i meg selv og jeg gjør det jeg skal og må gjøre.

Har en ny partner som jeg traff og er nå 3 barnsmor. På dårlige dager så trår han til og tar vare på meg. Men jeg behandler han alltid med kjærlighet og respekt og jeg gjennomfører det vi har blitt enige om.

Det er selvfølgelig tungt når kroppen går fra å fungere optimalt til at en plutselig ikke klarer de samme tingene lenger.

Men det kommer jo psyken inn. Jeg får ikke gjort noe med situasjonen min annet enn å gjøre det beste ut av det.

Noe av det viktigste er å ha gode rutiner og struktur på hverdagen.

Ha en liste over hva som må gjøres og gjennomføre.

Jeg kan fremdeles gå turer og holde meg aktiv selv om jeg ikke klarer å løpe 7 mil i uken lenger.

En må tilpasse livet og oppgavene etter hva en har å jobbe med.

For meg så måtte jeg bare innse at den jeg var er borte. Så ta utgangspunkt i hvem jeg er nå.

Å kun fokusere på det som var og hva man IKKE klarer lenger drar deg bare ned.

Mitt fokus er å være den beste kona, en god mamma og venn og være den beste versjonen av meg selv.

 

Anonymkode: 10a79...784

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Svaret er enkelt og løsningen er vanskelig. En fysisk skade er som den er, det tar tid å bli kvitt. Den psykiske "skaden" dette har medført kan han gjøre noe med mye raskere. Svaret er å jobbe med psyken. Du får fremstille det som en kroppsdel han fortsatt har full bevegelighet i og fortsatt kan trene som han vil. Men han må søke hjelp, for han har åpenbart ikke erfaring med å trene akkurat denne kroppsdelen.

Ingen av dere kan vente på at han skal bli fysisk frisk igjen, for det kan være at det aldri blir bra.

Anonymkode: 47eae...ba3

Dette virker som en lettvint løsning synes jeg. En depresjon kan være like alvorlig som en fysisk skade, alt etter hvor alvorlig depresjonen og den fysiske skaden er. Det kan faktisk være at han aldri blir helt frisk fra depresjonen heller.

Er helt enig i at han må søke hjelp. Men å si det som jeg har spesifisert i innlegget her, og at ts kaller ham for slask, det vitner om hvor mye uvitenhet som eksisterer om psykisk sykdom.

Anonymkode: e91ed...613

[AnonymBruker]

Hvordan ville du ha likt at han behandlet deg hvis det var du som hadde blitt syk/deprimert?

 

Å være sammen i et langvarig forhold handler mye om hva man kan gjøre for at den andre skal få ha det bra. Ikke på sin egen helse sin bekostning, selvsagt. Men det kan godt være en lengre periode nå der det er du som må ta de fleste takene i husholdningen. 

Anonymkode: f65cf...5e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan ville du ha likt at han behandlet deg hvis det var du som hadde blitt syk/deprimert?

 

Å være sammen i et langvarig forhold handler mye om hva man kan gjøre for at den andre skal få ha det bra. Ikke på sin egen helse sin bekostning, selvsagt. Men det kan godt være en lengre periode nå der det er du som må ta de fleste takene i husholdningen. 

Anonymkode: f65cf...5e6

Det er uansett begrenset hvor mye crap en skal tolerere der partner blir deprimert.

Som voksne så har en er ansvar for seg selv uansett.

Å sette seg selv i en offerrolle og forvente at de rundt en skal ta imot dritt dag etter dag fordi livet ikke ble som en trodde og ønsket er INGEN undskyldning for å behandle andre dårlig.

Punktum.

Anonymkode: 10a79...784

[AnonymBruker]

Håper han ikke fikk hodeskade🤞

Glemsomhet og prokrastrinering er kanskje tegn på depresjon hos ham. Forslag: kanskje du må sette ham igang (som et barn). Fremfor å spørre om han kan måke el, så kanskje si: om fem min så går vi ut sammen og måker. Kanskje han trenger dette litt en periode, også forhåpentligvis blir han seg selv igjen snart🤞🤞God bedring❤️

Anonymkode: 6db72...582

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.45):

Hun spurte, han sa ja. Spør heller han da hva som hindret han i å gjøre det. Han er hjemme hele dagen og gjør ikke noe.. 

Anonymkode: 6a303...148

Han er skadet.

Anonymkode: c6f08...f6c

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (På 23.1.2026 den 18.47):

Ja, klart, hun må gjøre 100% av alle oppgavene, ellers er hun prissette. Hva hente med at menn tar sin del? 

Du fikk med deg at han er skadet?

Anonymkode: c6f08...f6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 19.48):

Hva skjer med at det er uhørt at menn må bidra til at husholdningen går opp og at kvinner som ikke oppfører seg som mødrene deres/hotellansatt/kokk/vaskehjelp/personlig tjener/sexdukke og i det hele tatt lar dem slippe å måtte løfte en finger, i tillegg til å såklart ha 100% jobb selv og 100% ansvar for felles barn, er prinsesser? Det er mye jeg ikke forstår…. 

Anonymkode: dacf5...73e

Ja, det er mye du ikke forstår. Blant annet at han er skadet.

Anonymkode: c6f08...f6c

[anonym5514]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja, det er mye du ikke forstår. Blant annet at han er skadet.

Anonymkode: c6f08...f6c

Han har en skade ja, men det betyr ikke at han er sengeliggende og ikke kan gjøre noe som helst… det er jo ikke det som er problemstillingen her.

[AnonymBruker]

Han er sikkert deprimert. Hvis han var en god mann før ville jeg ventet til han ble seg selv igjen. Støtt han så godt du kan så han blir seg selv igjen.

Anonymkode: 4cbf8...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Han er sikkert deprimert. Hvis han var en god mann før ville jeg ventet til han ble seg selv igjen. Støtt han så godt du kan så han blir seg selv igjen.

Anonymkode: 4cbf8...ede

BS. Å være deprimert eller føle seg nedfor etter en skade er normalt.

Men så må en ta ansvar for seg selv.

Jeg VALGTE å ikke la sykdommen ta vekk den jeg var.

Å godta at jeg ville få og ha en annerledes hverdag og gjøre det beste ut av de kortene jeg hadde få tildelt.

Folk må gjerne sette seg selv i en offerrolle og synke ned, men ikke forvent at de rundt deg vil godta det.

Den eneste som kan redde en er deg selv.

Så da må en ta et valg.

Jeg valgte å akseptere den nye versjonen av meg og se på løsninger og hvordan åpne nye dører.

Jeg er lykkelig i dag. Joda, noen dager er hardere enn andre, men jeg har ikke noe annet valg enn å akseptere det jeg er. Og jeg nekter å la de rundt meg ha det vondt på mine vegne. 

Jeg er heldig.

 

Jeg har en mann som elsker meg for alt jeg er, på godt og vondt.

Men så har han aldri tvil om hvor høyt jeg verdsetter han, tar vare på han og elsker han.

Anonymkode: 10a79...784