Manglende morsfølelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke jeg heller. Jeg er glad i barna mine og føler stor omsorg og ansvar for dem og et dypt ønske om at de skal ha det bra. Men det er *ikke*, og har aldri vært, en altoppslukende og overveldende følelse.

Anonymkode: e6665...9de

 

Anonymkode: e6665...9de

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen den følelsen av at en føler en passer på noen andre sitt barn. At det ikke føles som det er mitt barn. Alt var så overveldende for meg at jeg klarte ikke å ta det helt inn, at det var meg som var moren. Jeg pratet med Helse om dette. Og jeg fikk god hjelp. Det er mye man gjøre for å få mer kontakt med seg selv og barnet. Ta tiden til hjelp og si i fra om følelsene ikke blir bedre. Slik at du kan få skikkelig hjelp til dette. 

Anonymkode: 00313...011

[AnonymBruker]

Det du føler på er helt normalt. Spekteret for hva som er normalt etter fødsel er veldig stort, og det meste er ikke noe å bekymre seg over.

Selv var jeg veldig nedstemt og følte egentlig mest avsky for babyen. Jeg kunne se at hun var søt, og ønsket henne ikke noe vondt, så tok godt vare på henne og pludret osv, men det boblet liksom over inni meg med mørke tanker og litt sinne. Jeg ble redd for at jeg ikke kunne ta godt nok vare på henne, og jeg hadde det ikke noe godt selv heller, så jeg måtte be om hjelp. Husker at jeg gruet meg noe voldsomt til å innrømme hva jeg følte og tenkte, men ble møtt med stor forståelse. Jeg hadde fødselsdepresjon, noe som er normalt, men som man selvfølgelig skal få hjelp med. Samboer tok over permisjon, jeg ble sykemeldt, jeg kom inn hos DPS osv.

Mye skjedde gradvis, og noen ganger følte jeg at det gikk bakover, men da hun var 5-6 måneder føltes det som jeg bare plutselig våknet og alt falt på plass. Noe nedstemthet kjente jeg fortsatt på i et halvt år til, men det verste var over da.

Jeg sier absolutt ikke at du har fødselsdepresjon, jeg ville bare vise at selv der det er skikkelig mørkt så er det lys i enden av tunellen.

Anonymkode: f307f...470

[AnonymBruker]

Men hva er morsfølelsen da? Den kan jo ikke defineres slik vi enkelt kan med f.eks glede eller frykt. Den er ulik fra person til person. Så danner vi oss et bilde av hvordan den "skal" være, og sammenligner oss selv med det bildet.

Jeg har det ikke på den måten som blir beskrevet av andre. Det var ingen tilknytning til baby i magen, og når hun kom ut hadde jeg bare et enormt behov for å beskytte henne. Kanskje det var morsfølelsen? Etter hvert som vi fikk bedre kontakt kjente jeg på mer og mer glede. Glede over å se henne ha det gøy, glede over å bli kjent, glede over at hun er morsom, tøff og rar. Er det morsfølelsen? Det første smilet var lykke. Å høre "mamma" for første gang er det mest euforiske jeg har opplevd. Pappan følte det samme, er det fortsatt morsfølelsen da?

Jeg tenkte som så at det jeg følte var det jeg følte. Det fikk bare være, ikke noe å gruble over eller skamme seg over. Følelser er der for å veilede deg. Kunne jeg ta lærdom av denne følelsen? Nei? Da får den bare være. Følelser går opp og ned. Hva enn som kom eller kommer fremover skal jeg akseptere, og så får jeg fokusere på å gi henne en god barndom og oss alle en god hverdag. 

Anonymkode: b9fea...610

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.1.2026 den 3.05):

Jeg er førstegangs og fødte for 3 uker siden

Synes dette er ekstremt vanskelig og sårt å innrømme både for meg selv og andre, men jeg kjenner lite på denne morsfølelsen og overveldende kjærligheten jeg så for meg og hører folk snakke om.

Nå synes jeg mest av alt hverdagen er ganske krevende å stå i

Jeg føler for omsorg og ansvar, sørger for at baby har alt h*n trenger, står opp om natta, koser, steller, mater og prøver å amme, men det er også knotete 

Kjennes ofte ut som jeg bare passer baby for noen andre på en måte og jeg skammer meg sånn, er så redd den dype kjærligheten og tilknytningen aldri skal komme

Noen råd?

Anonymkode: 5c5b1...05b

Gi det noen uker, dette går seg til. Jeg syntes de første 3-4 ukene var helt jævlig. Nå er hun 9 uker og vi koser oss veldig 🩷

Anonymkode: 60e0d...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men hva er morsfølelsen da? Den kan jo ikke defineres slik vi enkelt kan med f.eks glede eller frykt. Den er ulik fra person til person. Så danner vi oss et bilde av hvordan den "skal" være, og sammenligner oss selv med det bildet.

Jeg har det ikke på den måten som blir beskrevet av andre. Det var ingen tilknytning til baby i magen, og når hun kom ut hadde jeg bare et enormt behov for å beskytte henne. Kanskje det var morsfølelsen? Etter hvert som vi fikk bedre kontakt kjente jeg på mer og mer glede. Glede over å se henne ha det gøy, glede over å bli kjent, glede over at hun er morsom, tøff og rar. Er det morsfølelsen? Det første smilet var lykke. Å høre "mamma" for første gang er det mest euforiske jeg har opplevd. Pappan følte det samme, er det fortsatt morsfølelsen da?

Jeg tenkte som så at det jeg følte var det jeg følte. Det fikk bare være, ikke noe å gruble over eller skamme seg over. Følelser er der for å veilede deg. Kunne jeg ta lærdom av denne følelsen? Nei? Da får den bare være. Følelser går opp og ned. Hva enn som kom eller kommer fremover skal jeg akseptere, og så får jeg fokusere på å gi henne en god barndom og oss alle en god hverdag. 

Anonymkode: b9fea...610

Det du beskriver der ville jeg kalt morsfølelse. 

Du skriver glede, lykke, euforisk. Kan ikke tenke meg at det finnes noe annet som kan oversettes til morsfølelse enn det?

Anonymkode: 10bea...b35