Manglende morsfølelse

[AnonymBruker]

Jeg er førstegangs og fødte for 3 uker siden

Synes dette er ekstremt vanskelig og sårt å innrømme både for meg selv og andre, men jeg kjenner lite på denne morsfølelsen og overveldende kjærligheten jeg så for meg og hører folk snakke om.

Nå synes jeg mest av alt hverdagen er ganske krevende å stå i

Jeg føler for omsorg og ansvar, sørger for at baby har alt h*n trenger, står opp om natta, koser, steller, mater og prøver å amme, men det er også knotete 

Kjennes ofte ut som jeg bare passer baby for noen andre på en måte og jeg skammer meg sånn, er så redd den dype kjærligheten og tilknytningen aldri skal komme

Noen råd?

Anonymkode: 5c5b1...05b

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn jeg også. Med alle mine tre. 

Det gikk over til godfølelsen etterhvert, men jeg trengte tid. Ikke alle som blir glad i noen før man blir kjent med dem. 

Anonymkode: 10bea...b35

[Rødvinsfilosofen]

At du er ikke den første som har det sånn! ❤️🫂

Mange føler på det, men snakker ikke om det. 
 

Ei venninne sa hun følte seg som ei melkeku på et meieri den første tiden.

Den enorme lykkefølelsen over å ha blitt mor kjente hun lite av. Hun kjente mer til lukta av gulp og sin egen svette.

Hun fikk knapt nok tid til å gå på do og å dusje.

Hun fortalte at hun var redd for at hun aldri noen gang kom til å bli ordentlig glad i ungen sin. 

Det gikk over! 
Ta tiden til hjelp! 

Og få hjelp av mannen din til å få litt avlastning. Sånn at du får dekket de mest grunnleggende behovene for søvn, å spise, dusje, osv. 

(Det er ikke uten grunn at mangel på søvn brukes aktivt som et torturredskap i krig)

Endret 22. januar av Rødvinsfilosofen
SkriveLeif

[Lorieen]

Det er mye vanligere enn du tror å ha det sånn. Hadde du en tøff fødsel? 

Prøv å hvil deg i senga sammen med baby så mye som mulig, hud mot hud er bra. Har du en partner som stiller opp for deg? Da kan partner ordne mat og drikke til deg mens du hviler. Det er overveldende med ny baby. Morsfølelsen kommer tidsnok, ikke stress med det. Du gjør en kjempejobb ❤️

[AnonymBruker]

Som de andre sier så er dette veldig vanlig! Jeg tror det tok kanskje opp mot et halvt år før den intense kjærligheten kom, med begge ungene. Jeg var veldig redd for at jeg var mer glad i eldstemann når lillebror ble født, men det er jeg ikke nå. Både eldste og minste har like stor plass i hjertet mitt og gir meg samme glede og intense morsfølelse.

Anonymkode: c4c19...10b

[AnonymBruker]

Er det du som har hatt problemer med ammingen og gulsott hos baby? ❤️ Som de andre sier er det ikke uvanlig at det kan ta litt tid. Og når man har hatt en litt kjipt start tar det gjerne enda litt lengre tid. Håper du oppsøker hjelp og snakket med helsesykepleier om dette da en slik start og førstegangs ofte kan disponere for fødselsdepresjon.

Anonymkode: dff60...b9d

[AnonymBruker]

Vil bare si at dette er helt normalt og det er ikke noe galt med deg ❣️ 

Snakk med familie, venner, helsestasjon. La folk vite hvordan du har det akkurat nå, heller det enn aldri. Da jeg fikk min første for 20 år siden så skjønte jeg ikke helt hvilke følelse jeg lette etter og det gjorde vondt. Tøff fødsel, sykdom ++. Men så skjedde det noe etter nesten 3 mnd og jeg glemmer det aldri. Babyen min lå og pludret i sofaen, og det som skjedde da kom helt ut av det blå! Plutselig så oversvømt en varme meg og jeg bare gråt til jeg hadde tømt meg. Tok babyen min opp og holdt som jeg aldri har holdt før samtidig som jeg sa unnskyld for at ikke jeg hadde kjent denne følelsen før nå. Det stod ikke på omsorgsevnen min, men det var første gang jeg kjente "du er min"

Det var første gang jeg kjente på morsfølelse. Og husk, ingen av oss er like❤️

Anonymkode: 978cd...d30

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Hadde ikke en dramatisk fødsel og ikke en vanskelig start. Jeg synes det var litt sårt å se mannen fikk den umiddelbare tilknytningen og store kjærlighetsfølelsen, mens jeg selv måtte bygge den opp over tid. Men etter hvert kom det av seg selv 😊 Jeg nevnte det for legen på 6-ukers barselkontroll, og legen sa det var helt normalt og helt udramatisk. 
Det hjalp for min del litt av Sophie Elise på samme tid skrev åpent at hun også hadde det slik 😅 

 

Bare la tiden gå og gi deg selv tid til å bli kjent med det lille menneske du har skapt 🥰 

Jeg husker forresten også at jeg ble ikke umiddelbart forelsket i min mann da jeg møtte han. Kanskje noen bare er «kjærlighet ve første blikk»-type mennesker.

Anonymkode: 49580...44d

[Fizzypo]

Den berømte morsfølelsen som mange snakker om kommer sjeldent med en gang, og ifølge min jordmor er det mer vanlig enn motsatt. Det snakkes lite om fordi det er knyttet til skam nettopp fordi man forventet andre type følelser.
 

For meg var barseltiden den tyngste. Kunne ikke begripe hva alle pratet om når de sa jeg måtte kose meg og nyte den tiden. Jeg kjente mye på skam over å være utakknemlig siden jeg tross alt hadde ønsket meg barn, men plutselig følte at jeg angret. Sørget mye over det gamle livet mitt, følte at barnet mitt ikke var mitt, men en fremmed som jeg hadde omsorg for og som jeg brydde meg om slik man bryr seg om noe lite og hjelpesløst uten at den dype kjærligheten er der. Det var veldig vondt, men jeg valgte å være åpen om det og fant til min store overraskelse ut at mange følte på det samme. Det kom seg gradvis, litt etter litt, men det tok måneder og var en langsom prosess. I dag er de følelsene jeg hadde i barseltiden helt fjerne for meg og jeg strever med å forstå at det var meg og at jeg kunne tenke slik. Man blir rett og slett en annen person for det er en vanvittig kroppslig omveltning som pågår både under svangerskapet, men også månedene etter fødsel. 
 

Gi deg selv rom for å kjenne på det du gjør, det er så mye vanligere enn du tror. Du gjør en fantastisk jobb for ditt barn og det er det aller viktigste. Morsfølelsen, den vil komme etterhvert og da lover jeg deg at alt det som skjer nå vil blekne.❤️
 

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (5 timer siden):

Det er mye vanligere enn du tror å ha det sånn. Hadde du en tøff fødsel? 

Prøv å hvil deg i senga sammen med baby så mye som mulig, hud mot hud er bra. Har du en partner som stiller opp for deg? Da kan partner ordne mat og drikke til deg mens du hviler. Det er overveldende med ny baby. Morsfølelsen kommer tidsnok, ikke stress med det. Du gjør en kjempejobb ❤️

Vil tro jeg hadde en middels tøff fødsel, synes derimot det var svært krevende å være gravid og hadde en del utfordringer 

Partner stiller opp ja, men har begynt på jobb igjen
Er i tillegg heldig som har familie som også stiller opp, veldig takknemlig for det🥰

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det du som har hatt problemer med ammingen og gulsott hos baby? ❤️ Som de andre sier er det ikke uvanlig at det kan ta litt tid. Og når man har hatt en litt kjipt start tar det gjerne enda litt lengre tid. Håper du oppsøker hjelp og snakket med helsesykepleier om dette da en slik start og førstegangs ofte kan disponere for fødselsdepresjon.

Anonymkode: dff60...b9d

Nei, jeg har ikke skrevet her tidligere

 

Tusen takk for svar alle sammen, det er litt betryggende å høre at det ikke bare er jeg som har følt det sånn❤️

Anonymkode: 5c5b1...05b

[Million]

En venninne av meg har tre barn, og med den første slet hun med morsfølelseskjærligheten, hun også. Hun skammet seg sånn, følte uro over det og fortalte det ikke til noen. Gjorde pliktskyldig alt hun skulle med barnet og ga det all oppmerksomheten det trengte. Men først etter åtte måneder som mor, kjente hun morskjærligheten og den følelsen kom krypende. Etter at det først startet, meldte den seg for fullt i løpet av de kommende månedene.

Hun hadde ikke samme problemet med de to neste barna. Hun har tatt opp med legen hva hun følte (eller ikke følte, rettere sagt) med førstemann, og legen mente det kunne være en slags fødselsdepresjon.

[AnonymBruker]

Tok flere uker for meg også. Jeg var redd for å skade baby og visste jeg måtte passe på hen, men følelser utover rene instinkt kom gradvis. Barnet mitt er nå det fineste på hele jord og jeg får gledestårer av å bare tenke på hen😂

Med min nr 2 tok det like lang tid, om ikke lenger, fordi mye av mitt fokus måtte gå til min nr 1. Følelsene kommer fortere når barnet «våkner» skikkelig når det nærmer seg 2 mnd.

Kan forresten trøste deg med at nattstellet blir lettere. Ved 2-3 mnd slutter de å gå nr 2 på natten og jordmødre sier de kan sove med tissebleie på så lenge de ikke virker plaget. Etter det er det bare amming igjen, og det går lettere og lettere for de fleste. Melatonin kommer vel også rundt måned 3.

 

Anonymkode: 9e736...96b

[AnonymBruker]

Søte venn! 💗Du er ikke alene, mange andre mødre har det slik uten at de forteller det. Jeg ville snakket med partner og familie om dette bare for å få tankene ut av ditt eget hodet. Det hjelper veldig! Noen helsestasjoner har psykologtilbud til barselkvinner så se på nettsiden til din helsestasjon, snakk med helsesøster og fastlege og kartlegg om dette er noe du kan ha behov for.  Hos meg utviklet det dessverre seg til en depresjon (men jeg slet mye med smerter fra fødsel og insomni i tillegg) men fikk 'veldig god hjelp i å 1) snakke med venner som var mødre som det viste seg hadde lignende følelser og 2) fikk timer hos psykolog fra helsestasjonen for samtaler. Følelsen av ubrukelighet, utmattelse og en sorg over mitt tidligere liv forsvant gradvis samtidig som jeg ble mer raus og snill med meg selv, og nå kjenner jeg godt på den forelskede følelsen og morsfølelsen ovenfor datteren min, midt opp i søvnløshet osv. 

Anonymkode: 31428...b83

[AnonymBruker]

Min datter 2.5 år og jeg sliter enda med morsfølelsen. Jeg føler nesten at svigermor er mer mor for henne enn meg. Jeg har nettopp fått en til baby og har veldig morsfølelse for han. Jeg tipper det er fordi jeg følte meg så distansert fra første barnet fordi alt var så vanskelig å sette seg inn i med foreldrerollen. Og nå som hun er eldre er hun ikke like avhengig av meg slik den nye babyen er; så jeg føler meg litt distansert igjen fra henne. Poenget er bare, at selv om man kjenner på disse følelsene så kan det svinge veldig, og man kan føle på mer eller mindre morsfølelse avhengig av situasjonene man står i. Men det er vondt og jeg føler Såå med deg. 

Anonymkode: a6f5f...35b

[AnonymBruker]

Been there, done that! For 15 år siden da 😁 Det blir bedre. Men ja, det er et ganske overveldende ansvar. Livsendrende på så mange måter. 

Anonymkode: 9fa2b...faa

[Tjoheiii]

Hormonene dine er fortsatt i taket💛 morsfølelsen kommer etterhvert🥰 hilsen trebarnsmor

[AnonymBruker]

Tusen takk igjen for svar, jeg føler meg litt mer håpefull over at det skal falle på plass for meg også etter hvert nå❤️

Anonymkode: 5c5b1...05b

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk igjen for svar, jeg føler meg litt mer håpefull over at det skal falle på plass for meg også etter hvert nå❤️

Anonymkode: 5c5b1...05b

Det kommer til å gå bra, jeg lover ❤️

[AnonymBruker]

Men det finnes jo ingen fasit på denne morsfølelsen, alle er vi jo forskjellige. Jeg har i snart 30 levd i den tro at å føle omsorg, ansvar og trang til å beskytte barna var morsfølelsen. Den altoppslukende lykkefølelsen på en rosa sky som beskrives av enkelte har jeg aldri kjent meg igjen i.

Anonymkode: 61517...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Men det finnes jo ingen fasit på denne morsfølelsen, alle er vi jo forskjellige. Jeg har i snart 30 levd i den tro at å føle omsorg, ansvar og trang til å beskytte barna var morsfølelsen. Den altoppslukende lykkefølelsen på en rosa sky som beskrives av enkelte har jeg aldri kjent meg igjen i.

Anonymkode: 61517...8e4

Ikke jeg heller. Jeg er glad i barna mine og føler stor omsorg og ansvar for dem og et dypt ønske om at de skal ha det bra. Men det er, og har aldri vært, en altoppslukende og overveldende følelse.

Anonymkode: e6665...9de