Har foreldrerollen blitt et fagfelt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er lærer, og det er nettopp de barna du snakker om som har foreldre som ikke følger det nye barnesynet. Enten så kjefter og kontrollerer de for mye , eller så er de for ettergivende. De aner ikke hva toleransevindu, regulering er  og de misforstår grensesetting.

Derimot er det de autoritative foreldrene som har de best regulerte barna (altså de som er høflige, arbeidsomme, ordner opp i konflikter på en god måte, tåler motgang osv). Noen av foreldrene har lært dette fra egen oppvekst. For som sagt, er ikke dette noe nytt. Men mange har lært det fra fagstoff eller kurs. 

Selv hadde jeg ganske autoritære foreldre og vi fikk mye kjeft, ble skremmt til å høre etter, ris på rompa osv. Så jeg har lært mye av å lese om grensesetting, toleransevindu, regulering osv både i min jobb, men også for å bedre oppdra egne barn. Jeg vet at jeg hadde kjefta på både elever og egne barn om jeg ikke hadde lært dette, for jeg visste jo bare om den oppdragerstilen mine egne foreldre hadde. Og sånn er det nok for flere også. 

Så er det ikke sånn at jeg sier til barna mmine "nå er du utenfor toleransevinduet". Jeg viser at jeg forstår at barnet er lei seg og hvorfor. Det kan man si og gjøre på mange måter. Men når man skal lese fagstoff så vil de jo bruke fagbegreper.  Og om noen foreldre ønsker å bruke disse begrepene og det fungerer for dem, så er det da ikke noe galt i det. 

Anonymkode: 630c4...3e1

Dette var et veldig godt innlegg. Du setter ord på en nyanse som ofte forsvinner, at tydelige grenser og forståelse ikke står i motsetning til hverandre, men hører sammen.

Du har også et viktig poeng om språk. Vi voksne bruker naturlig nok de begrepene vi lærer gjennom fagstoff og fagfolk, fordi de gir mening for oss. Hvordan vi møter barn i praksis, er noe helt annet.

Anonymkode: 432c1...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har helt rett. Og vi ser det allerede på den veike generasjonen som begynner å bli voksne nå. De får kjempeproblemer når de skal over i miljøer der ikke alt handler om deres følelser. Se bare på antallet unge uføre, unge med angst osv. De er ikke herdet på noen som helst måte.

Anonymkode: de58a...3f7

Hvem var det som oppdro denne generasjonen?

Anonymkode: 432c1...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er litt andre forventninger fra bhg og helsestasjonen nå enn før. Fikk beskjed at de kalte det for adferdsendring på min fordi han hadde sagt han skulle skyte noen med lekepistolen sin og fordi han ble sint da det ikke var mer salami igjen. De ringte for å snakke om at barnet mitt var sur en dag, vi snakket til og fra på telefonen om at han kanskje hadde en dårlig dag, men også dette ble sett på som atferdsendring. 

De gravde i hva som foregikk hjemme, men de tenkte ikke på at de aller fleste voksne i bhg har blitt byttet ut. Bare 5 voksne på hans avdeling har sluttet. Da han ikke ville prate noe særlig om følelser i en alder av 4 år ble det satt inn tiltak og spørmål om barnepsykolog.

Og ja, tilslutt sendte de en bekymringsmelding. Barnevernet stilte spørsmål til deres rutiner og reagerte på forventningene de har hatt til en 4-5 åring. 

Cos kurs blir tatt i nye høyder og folk sammenligner seg med hverandre fordi man aldri føler seg god nok. Selv når man egentlig vet det innerst inne, så er det så høye krav nå ift 10-20 år siden. 

Anonymkode: 8c38e...95d

Det var en som fortalte meg om et besøk på helsestasjon ifm 4 eller 5 års-kontroll. Barnet hennes var livredd helsesykepleieren siden hun hadde svart hår, masse svart sminke rundt øynene samt svart leppestift. Helsesykepleieren ble veldig bekymret over oppførselen til barnet ... 

Anonymkode: 512e5...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var en som fortalte meg om et besøk på helsestasjon ifm 4 eller 5 års-kontroll. Barnet hennes var livredd helsesykepleieren siden hun hadde svart hår, masse svart sminke rundt øynene samt svart leppestift. Helsesykepleieren ble veldig bekymret over oppførselen til barnet ... 

Anonymkode: 512e5...ff8

Sånt handler jo ikke om begrepsbruk i arbeid med barn. Og om en helsesøster, lærer e.l melder til barnevern eller blir bekymret uten grunn, så handler det om den personen - ikke hva forskning sier. 

Anonymkode: 630c4...3e1

[AnonymBruker]

Selv om det kanskje har gått litt langt språklig, så er jeg glad for at flere foreldre forstår mer om barns psyke. Før var det mange som mente at barn som ikke ville sove var slemme. At de ble bortskjemte hvis de fikk oppmerksomhet og hjelp til å regulere seg. Det er mange følelsesmessig avstumpede voksne i dag, som kunne hatt bedre psykisk helse. Men pendelen har svingt for langt, når unge ikke kan ta ut av oppvaskmaskina fordi de føler på angst og er slitne. Ingen synes den oppgaven er gøy, men det er likevel viktig å jobbe opp toleranse for kjedelige oppgaver.

Anonymkode: 1fbc5...bea

[TypiskMann]

Kan noe av denne uenigheten handle om at vi rett og slett ikke oppdrar samme barn? 🤔

[Sioux]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Alt dette med toleransevindu, regulering osv har jo alltid eksistert. Det er bare blitt kalt noe annet. Som du sier, å være utenfor sitt toleransevindu er å være sinna, lei seg, forbanna e.l. 

Men dette er jo blitt forsket på, og da skal man bruke fagbegreper. På samme måte som at alt innen andre fagområder har begreper. En lege sier jo ikke "pasienten bæsja på seg". En geolog sier ikke "jeg fant en glitrende stein". Det er bare det at det er flere som har bruk for begreper om oppdragelse og følelser enn begreper om bergarter og medisinske tilstander. 

Anonymkode: 630c4...3e1

Forskning er da ikke noe nytt. Vi fra eldre generasjoner var ikke noen huleboere, og barneoppdragelse 40 år tilbake var også i stor grad basert på datidens forskning og pedagogikk. Vi ble fortalt av forskere, leger og pedagoger at babyen skal sove på eget rom så tidlig som mulig, at pottetrening kan vare i måneder og ungen kan spennes fast til potten, og at hvis barnet er mett, tørt og temperaturen er ok så skal vi ikke løpe å ta det opp ved minste pip men å gi det en sjanse til å roe seg ned selv.

Vi ble også fortalt at det er bra for et barn å se at voksne også har følelser, og at de også kan bli både lei seg og sinte en gang iblant. I dag får vi høre at det meste av det vi gjorde er feil og at vi har forskyldt en haug med diagnoser og traumaer hos våre barn. Skal bli gøy å høre hva dagens barn har å si om 30 år om sine foreldre og den nye forskningen. Tipper besteforeldre vil få seg en like stor a-ha opplevelse da som vi får nå.

Vil tro at de fleste av både dagens foreldre og folk fra eldre generasjoner vil det beste for ungene sine. Alle disse nye begrepene gir ikke en bedre oppdragelse. De får det bare til å høres ut som et forskningsprosjekt eller manual til et maskineri. Barneoppdragelsen har fått et eksklusivt språk fullt av begreper som er uforståelige for de som ikke er direkte involvert, altså er den blitt et ekskluderende fagfelt. Ikke rart avstanden mellom generasjoner øker når bestemor ikke forstår hva menes med at barnebarnet skal "reguleres". Skal det roes ned, trøstes eller hva? Og hva med "samreguleres", betyr det at man skal regulere seg selv og barnet samtidig? Ikke lett dette, og ikke nødvendig heller med å pakke alt inn i akademiske begreper. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Alt dette med toleransevindu, regulering osv har jo alltid eksistert. Det er bare blitt kalt noe annet. Som du sier, å være utenfor sitt toleransevindu er å være sinna, lei seg, forbanna e.l. 

Men dette er jo blitt forsket på, og da skal man bruke fagbegreper. På samme måte som at alt innen andre fagområder har begreper. En lege sier jo ikke "pasienten bæsja på seg". En geolog sier ikke "jeg fant en glitrende stein". Det er bare det at det er flere som har bruk for begreper om oppdragelse og følelser enn begreper om bergarter og medisinske tilstander. 

Anonymkode: 630c4...3e1

Ikke enig med deg. Ungen kan fint klikke helt uten å være utenfor sitt toleransevindu. 

Anonymkode: f6673...eaa

[Sioux]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å si til et barn at det ikke er lov å slå er nødvendig. Å reagere konsekvent er nødvendig. Men små barn slår ikke fordi de har vurdert konsekvenser og valgt å gi faen. De slår fordi følelsene tar over. 

Anonymkode: d072a...058

Av og til slår de for å se hva som skjer. Eller fordi de har oppdaget at dette er en måte å få kontakt på. Å smekke til noen som vil ta ens sandspade kan også være en urgammel, nærmest instinktiv reaksjon, og behøver ikke nødvendigvis bety at barnet er overveldet med følelser.

Endret 4. januar av Sioux

[AnonymBruker]

Sioux skrev (58 minutter siden):

Forskning er da ikke noe nytt. Vi fra eldre generasjoner var ikke noen huleboere, og barneoppdragelse 40 år tilbake var også i stor grad basert på datidens forskning og pedagogikk. Vi ble fortalt av forskere, leger og pedagoger at babyen skal sove på eget rom så tidlig som mulig, at pottetrening kan vare i måneder og ungen kan spennes fast til potten, og at hvis barnet er mett, tørt og temperaturen er ok så skal vi ikke løpe å ta det opp ved minste pip men å gi det en sjanse til å roe seg ned selv.

Vi ble også fortalt at det er bra for et barn å se at voksne også har følelser, og at de også kan bli både lei seg og sinte en gang iblant. I dag får vi høre at det meste av det vi gjorde er feil og at vi har forskyldt en haug med diagnoser og traumaer hos våre barn. Skal bli gøy å høre hva dagens barn har å si om 30 år om sine foreldre og den nye forskningen. Tipper besteforeldre vil få seg en like stor a-ha opplevelse da som vi får nå.

Vil tro at de fleste av både dagens foreldre og folk fra eldre generasjoner vil det beste for ungene sine. Alle disse nye begrepene gir ikke en bedre oppdragelse. De får det bare til å høres ut som et forskningsprosjekt eller manual til et maskineri. Barneoppdragelsen har fått et eksklusivt språk fullt av begreper som er uforståelige for de som ikke er direkte involvert, altså er den blitt et ekskluderende fagfelt. Ikke rart avstanden mellom generasjoner øker når bestemor ikke forstår hva menes med at barnebarnet skal "reguleres". Skal det roes ned, trøstes eller hva? Og hva med "samreguleres", betyr det at man skal regulere seg selv og barnet samtidig? Ikke lett dette, og ikke nødvendig heller med å pakke alt inn i akademiske begreper. 

Forskning utvikler seg stadig. Da jeg var barn var det vanlig å legge babyer på magen, men nå har man funnet ut at det øker risikioen for krybbedød. Det er jo poenget med forskning; å stadig forbedre og å finne ut hvordan verden fungerer. Det betyr ikke at det forskningen viste før i tiden var "feil". Det var bare så langt man hadde kommet den gangen. Vi kan ikke slå fra oss det forskning sier fordi forskning er en prossess. Om jeg begynner å forske på noe i dag som aldri er blitt forsket på før, så vil jeg jo ikke komme langt. Derimot vil andre etter meg bruke mine funn og ideer til å videreutvikle egne ideer. Forskning vil også stort sett ha kritikere. Altså vil det ha vært kritikere til forskning som mener "man kan binde fast barnet til potta" den gang. Det er helt vanlig i forskning og i verden generelt og det er slik verden utvikler seg. Noen må også dessverre gjøre noe galt eller vondt for at man skal finne ut at det ikke er bra.

Derfor har også forskning og fagfelt om barneoppdragelse også utviklet seg. Noen ting er det funnet ut at er usunt i alle situasjoner, som en veldig autoritær foreldrestil. Med mye kjeft og kontroll. Mine foreldre f.eks var autoritære i sin grensesetting. De kunne sette oss ungene alene på en rasteplass om vi krangla i bilen, også kjørte de bare. Vi sto der helt alene på ukjent plass. Deretter kom de tilbake etter en stund og mente at vi fra da av skulle ha roet oss ned (regulert oss selv). Vi roet oss ned, men kun av frykt. Og sånt er jo ikke greit lenger, og det tror jeg alle forstår. Og her er det ingen kritikere til forskere som mener at slik grensesetting er usunt. Hvertfall ingen fagpersoner er kritisk til sånt. 

Men jeg tenker at de som i dag er besteforeldre som drev med slik grensesetting ikke skal ha dårlig samvittighet. For det var det som var greit på den tiden, man visste ikke bedre. 

Når det gjelder forskning på dette i fremtiden, så tror jeg ikke man vil gå tilbake til en autoritær oppdragerstil. Men jeg vil absolutt tro at det vil være mer fokus på robusthet, å kunne stå i konflikter på en sunn måte og generelt få en bedre psyke. Men med det nye barnesynet så er vi jo på vei dit. I min jobb som lærer har mye forandret seg bare på 10 år. For 10 år siden var det greit at engstelige barn fikk slippe å ha fremføringer. I dag er flere enige om at de ikke bør få slippe, men at det beste er å eksponere seg for ting man er redd for. (Jada, eksponeringsterapi har eksistert lenge, men man har ikke koblet det til sjenerte tiåringer liksom)

Disse begrepene må man lære seg om man ønsker å snakke om de ja. Jeg bruker disse begrepene ofte i samtale med kolleger, men aldri med egne foreldre, mann eller barn. Da "oversetter" jeg til ord de forstår. Det har aldri vært noe problem. 

Det er litt ambivalent hva folk egentlig mener er problemet her. Er det begrepsbruken eller er det innholdet i begrepene?

Om det handler om begrepsbruken er jeg enig i at man kan "oversette" om man er i samtale med noen som ikke vet hva det betyr. Men innholdet i begrepene er jeg absolutt for at alle foreldre jobber med. De bør vite om begrepene og hva det er. 

Anonymkode: 630c4...3e1

[Sioux]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er litt ambivalent hva folk egentlig mener er problemet her. Er det begrepsbruken eller er det innholdet i begrepene?

Om det handler om begrepsbruken er jeg enig i at man kan "oversette" om man er i samtale med noen som ikke vet hva det betyr. Men innholdet i begrepene er jeg absolutt for at alle foreldre jobber med. De bør vite om begrepene og hva det er. 

Anonymkode: 630c4...3e1

Tror det er begrepsbruken. Det er egentlig kun siste avsnittet i innlegget mitt som er relevant for tråden, og de to første er nok rant og avsporing, men gud så godt det var å få det ut 😅

Takker ellerst for et veldig informativt innlegg skrevet i en vennlig og avvæpnende tone. Har lest det flere ganger og skal ta det med.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men pågrunn av alt det du beskriver i innlegget ditt så har jeg lite lyst på. Alt du beskriver er noe jeg har tenkt på mange ganger. Hva er greia? 
Før var man forelder og ‘’alt’’ ordnet seg på side 2 eller 100. Den dag i dag må jo foreldre bære på mye unødvendig angst og i tilegg høre alle disse begrepene..

Kan like gjerne opprette en lov som sier at man må ta utdannelse før man får lov å gå gravid/ få barn. 

 

👏👏👏 applaus for innlegget ditt og kunne ikke vært mere enig !!!! 
 

Anonymkode: 2a71f...4b6

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er fascinerende å høre enkelte foreldre her inne. Barn har ikke endret seg så dramatisk fra tidligere – de skriker, sover, spiser og bæsjer omtrent som de alltid har gjort – men fordi foreldrene har blitt små, private fagmiljøer. Hver mamma og pappa går rundt med sitt eget lille psykologiske leksikon i lomma.

Plutselig handler alt om overstimulering, toleransevindu, traumebånd, regulering, co‑regulering, mestring av situasjon, emosjonell tilgjengelighet og andre begreper som høres ut som de er hentet fra en masteroppgave i psykologi, ikke fra en helt vanlig tirsdag med en baby som nekter å sove.

De kan stå midt i en matbutikk med en unge som ligger som en sjøstjerne på gulvet og skriker fordi han ikke fikk is – og likevel klarer de å gjøre situasjonen om til et psykologisk foredrag.

«Han er utenfor toleransevinduet sitt nå.»

Nei, han er forbanna. Det er det som skjer.

Nå skal alt analyseres. Alt skal ha et begrep. Alt skal pakkes inn i et språk som får det til å høres ut som foreldrene driver med avansert traumebehandling, ikke barnepass.

Det er nesten så man savner den tiden da foreldre bare… gjorde ting. Uten å analysere hvert eneste pip som et mulig tegn på traumer i utvikling.

Hvor kommer alle disse begrepene fra? Når ble foreldrerollen et akademisk forskningsprosjekt?

Sosiale medier, selvhjelpskulturen og en generell trend der alt skal forstås, forklares og optimaliseres. Det er ikke nødvendigvis farlig og kunnskap er bra, men det kan bli litt komisk når helt vanlige babybehov blir pakket inn i avansert terminologi.

En baby som er trøtt, er plutselig «utenfor toleransevinduet». En baby som vil bæres, har «behov for emosjonell regulering». En baby som gråter når mor går på do, har «aktivering av tilknytningssystemet».

Det er som om foreldrerollen har blitt et fagfelt der alle føler de må være eksperter for å være gode nok? Det er som om foreldrene har tatt et årsstudium i psykologi på TikTok og nå bruker det som om de er barnevernspedagoger på heltid.

Dette innlegget er ikke kritikk mot noen, heier på alle som gjør en god jobb for sine små der ute - er bare et fenomen jeg har lagt merke til her inne, aldri sett noe særlig til dette ute i det virkelige liv.

Anonymkode: 74371...c0f

Å, herre!
Fikk frysninger nå. 🫨

Dette er oppsummeringen av flere samtaler jeg har hatt med venner i det siste, som er frustrerte over det samme 🤭

All psykoglogi-praten som brukes i alle settinger.
Med barna. På jobb. På trening. I familieselskap.

Foreldrene som gransker sin egen barndom med lupe etter fortrengte traumer, eller andre ting som kan forklare hvorfor de har blitt som de har blitt.

Mange er bitre på sine egne foreldre.

 

«Alle» har eller er på jakt etter en diagnose.
Noe som forklarer annerledesheten deres.

Ingen har selv ansvaret for noe som helst. 
Alt er bare et resultat av hva de selv har opplevd.

Alt ansvar ligger hos noen andre. 
Barnehagen. Skolen. SFO. BUP. PPT. Osv.

Deres egne barn påvirkes negativt av andre, men kan aldri være de som påvirker andre. 

Synes så synd på lærere som blir møtt med forventninger om at de ska klare å undervise barn igjennom hele skoleløpet ved å være underholdende.

Hvis barna ikke følger med på undervisningen så har læreren gjort noe feil, siden vedkommende ikke er underholdende nok.

[AnonymBruker]

Det virker som om det er blitt et fag for besserwisserne. 

Anonymkode: d6bcb...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2026 den 12.04):

.

Men artikkelen konkluderer jo med at vi nettop bør ha begreper for "å regulere". Vi bør bare ha flere begreper som skal erstatte "å regulere". Så denne artikkelen er ikke i mot begreper i arbeid med barn, bare at begrepet rommer for lite. 

Anonymkode: 630c4...3e1

Artikkelforfatteren er ikke motstander av ord nei, det ville jo vært rart. Men artikkelen kritiserer akademiseringen av språket som brukes om barn, og peker på at ordene også har mening som bidrar til å forme forståelsen vår av barn. For eksempel er det forskjell på at barn skal regulere (i betydningen kontrollere/tøyle) følelsene sine, og at barn skal kjenne igjen og forstå de.

Forfatteren peker også på at ordene vi bruker påvirker hvordan vi forstår barn. Når "regulering" blir et så utbredt ord i saker som handler om barn, skaper dette også en ide om at god regulering alltid er målet. Men hvordan henger dette sammen med barns natur? Er det naurlig for barn å være regulerte hele tiden? Hva med å kjenne på følelser, forstå de? Følelser har jo også en funksjon og et formål, skal de alltid reguleres? Jeg synes artikkelen stilte mange gode spørsmål knyttet til dette.

Anonymkode: 7b27c...9ee

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at språket kan bli for klinisk. Samtidig er det også bra at man har fokus på nettopp hva som skjer, behov, grenser etc. Jeg tror vi bare må kjøre igjennom for at det skal stabilisere seg. Hvis det kan skape mindre traumer, er det bare bra. Man kan regne med at traumer og tilknytningsforstyrrelser ligger bak mange av diagnosene i dag, mener jeg. Det er altfor vanlig å vokse opp i utrygge og uregulerte hjem. Det koster samfunnet dyrt og det senebterer klasseforskjeller.

Anonymkode: 8a526...f5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Artikkelforfatteren er ikke motstander av ord nei, det ville jo vært rart. Men artikkelen kritiserer akademiseringen av språket som brukes om barn, og peker på at ordene også har mening som bidrar til å forme forståelsen vår av barn. For eksempel er det forskjell på at barn skal regulere (i betydningen kontrollere/tøyle) følelsene sine, og at barn skal kjenne igjen og forstå de.

Forfatteren peker også på at ordene vi bruker påvirker hvordan vi forstår barn. Når "regulering" blir et så utbredt ord i saker som handler om barn, skaper dette også en ide om at god regulering alltid er målet. Men hvordan henger dette sammen med barns natur? Er det naurlig for barn å være regulerte hele tiden? Hva med å kjenne på følelser, forstå de? Følelser har jo også en funksjon og et formål, skal de alltid reguleres? Jeg synes artikkelen stilte mange gode spørsmål knyttet til dette.

Anonymkode: 7b27c...9ee

Regulering er ikke å ikke føle og akseptere følelsen. Det er jo nettopp avhengig av hverandre. Målet er selvfølgelig alltid god regulering fordi mennesker må lære seg å både gå inn i, stå i, og lære at følelser går over. Den delen er foreldrene sitt arbeid. Feiler de der, får de en unge med både dårlig følelsesforståelse og dårlig regulering av følelser. Å regulere er ikke ensbetydende med å fjerne ungen fra følelser som oppstår.

Anonymkode: 8a526...f5d

[AnonymBruker]

Jeg tror dette i stor grad handler om økt foreldrerelatert usikkerhet.

Kontinuerlig sammenligning med andre, særlig gjennom sosiale medier, kombinert med høyere forventninger til «riktig» foreldreskap, kan føre til et behov for begreper og forklaringsmodeller som gir struktur og opplevelse av kontroll.
 

Da blir språket et verktøy for trygghet hos foreldrene, snarere enn et uttrykk for at barn i seg selv har blitt mer krevende.

Anonymkode: 54b7b...9ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Regulering er ikke å ikke føle og akseptere følelsen. Det er jo nettopp avhengig av hverandre. Målet er selvfølgelig alltid god regulering fordi mennesker må lære seg å både gå inn i, stå i, og lære at følelser går over. Den delen er foreldrene sitt arbeid. Feiler de der, får de en unge med både dårlig følelsesforståelse og dårlig regulering av følelser. Å regulere er ikke ensbetydende med å fjerne ungen fra følelser som oppstår.

Anonymkode: 8a526...f5d

Men poenget til artikkelforfatteren er at språk og ordvalg former forståelsen vår av virkeligheten, og et ord som "regulere" signaliserer ikke de sammenhengene du peker på. Poenget i artikkelen er at denne typen ord har sin egen betydning, som også påvirker hvordan vi forstår barn. 

Anonymkode: 7b27c...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Artikkelforfatteren er ikke motstander av ord nei, det ville jo vært rart. Men artikkelen kritiserer akademiseringen av språket som brukes om barn, og peker på at ordene også har mening som bidrar til å forme forståelsen vår av barn. For eksempel er det forskjell på at barn skal regulere (i betydningen kontrollere/tøyle) følelsene sine, og at barn skal kjenne igjen og forstå de.

Forfatteren peker også på at ordene vi bruker påvirker hvordan vi forstår barn. Når "regulering" blir et så utbredt ord i saker som handler om barn, skaper dette også en ide om at god regulering alltid er målet. Men hvordan henger dette sammen med barns natur? Er det naurlig for barn å være regulerte hele tiden? Hva med å kjenne på følelser, forstå de? Følelser har jo også en funksjon og et formål, skal de alltid reguleres? Jeg synes artikkelen stilte mange gode spørsmål knyttet til dette.

Anonymkode: 7b27c...9ee

Ja, men så snakker han bare om ordet "regulere". Det er ingen fagpersoner innen barns oppvekst og psykisk helse som mener at barn ikke må lære seg å tåle å stå i det noen ganger. Ingen mener at følelser "alltid skal reguleres". Men det kan hende noen bruker ordet "regulere" om å "stå i det" i den forstand at de klarer å gjennomføre noe eller tåle noe uten å bli sint, gråte, gå sin vei e.l. Jeg er ikke direkte uenig i innholdet. Men artikkelen er litt ensporet og man kan ikke bruke den for å diskutere begrepsbruk om psykisk helse og oppdragelse generelt. 

I min jobb med barn og i oppdragelse av egne barn så klarer vi fint å snakke om følelser uten å bruke så mange fagbegreper. Men vi skal vite om de og hva de betyr. 

Forøvrig enig i at det godt kan være flere underbegreper av ordet "regulere".

Også handler denne diskusjonen om begrepsbruk i det hele tatt. Hvor trådstarter lurer på hva som er poenget og virket skeptisk til begreper om oppdragelse generelt. Det er med det utgangspunktet jeg kommenterte artikkelen. Som ikke sier noe om hvorfor vi bør bruke fagbegreper eller ikke, men kun kritiserer et begrep og mener det faktisk burde eksistert flere av dem. 

Ikke noe vondt ment mot deg altså, jeg bare forklarer. 

 

Anonymkode: 14498...228