Har foreldrerollen blitt et fagfelt?

[AnonymBruker]

For meg personlig har kunnskap om blant annet toleransevinduet lært meg hvordan jeg kan håndtere barnet mitt på en god måte. Jeg har lært at når barnet mitt er utenfor toleransevinduet, er ikke barnet åpen for å lære noe. Så jeg må hjelpe barnet til å bli regulert ned for at barnet skal kunne ta til seg noe. Hvis barnet mitt ligger i en sjøstjerne på butikken så kan jeg si "du kan velge om du enten vil gå ut av butikken selv eller om mamma skal hjelpe deg" så sier barnet selvsagt bare "WÆWÆWÆ" og så sier jeg "ok, da hjelper jeg" og så løfter jeg barnet og tar det med meg ut. Man kan være snill, samtidig som man er tydelig. 

Anonymkode: 74de6...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For meg personlig har kunnskap om blant annet toleransevinduet lært meg hvordan jeg kan håndtere barnet mitt på en god måte. Jeg har lært at når barnet mitt er utenfor toleransevinduet, er ikke barnet åpen for å lære noe. Så jeg må hjelpe barnet til å bli regulert ned for at barnet skal kunne ta til seg noe. Hvis barnet mitt ligger i en sjøstjerne på butikken så kan jeg si "du kan velge om du enten vil gå ut av butikken selv eller om mamma skal hjelpe deg" så sier barnet selvsagt bare "WÆWÆWÆ" og så sier jeg "ok, da hjelper jeg" og så løfter jeg barnet og tar det med meg ut. Man kan være snill, samtidig som man er tydelig. 

Anonymkode: 74de6...d31

Jeg gjorde det på omtrent akkurat samme måte da mine var små for ca 20 år siden, uten å ha kunnskap om toleransevindu og regulering. 

Anonymkode: c57c7...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg gjorde det på omtrent akkurat samme måte da mine var små for ca 20 år siden, uten å ha kunnskap om toleransevindu og regulering. 

Anonymkode: c57c7...dd5

samme her, sikkert slemt, men synes det nivået er veldig basic. 

Anonymkode: 512e5...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er fascinerende å høre enkelte foreldre her inne. Barn har ikke endret seg så dramatisk fra tidligere – de skriker, sover, spiser og bæsjer omtrent som de alltid har gjort – men fordi foreldrene har blitt små, private fagmiljøer. Hver mamma og pappa går rundt med sitt eget lille psykologiske leksikon i lomma.

Plutselig handler alt om overstimulering, toleransevindu, traumebånd, regulering, co‑regulering, mestring av situasjon, emosjonell tilgjengelighet og andre begreper som høres ut som de er hentet fra en masteroppgave i psykologi, ikke fra en helt vanlig tirsdag med en baby som nekter å sove.

De kan stå midt i en matbutikk med en unge som ligger som en sjøstjerne på gulvet og skriker fordi han ikke fikk is – og likevel klarer de å gjøre situasjonen om til et psykologisk foredrag.

«Han er utenfor toleransevinduet sitt nå.»

Nei, han er forbanna. Det er det som skjer.

Nå skal alt analyseres. Alt skal ha et begrep. Alt skal pakkes inn i et språk som får det til å høres ut som foreldrene driver med avansert traumebehandling, ikke barnepass.

Det er nesten så man savner den tiden da foreldre bare… gjorde ting. Uten å analysere hvert eneste pip som et mulig tegn på traumer i utvikling.

Hvor kommer alle disse begrepene fra? Når ble foreldrerollen et akademisk forskningsprosjekt?

Sosiale medier, selvhjelpskulturen og en generell trend der alt skal forstås, forklares og optimaliseres. Det er ikke nødvendigvis farlig og kunnskap er bra, men det kan bli litt komisk når helt vanlige babybehov blir pakket inn i avansert terminologi.

En baby som er trøtt, er plutselig «utenfor toleransevinduet». En baby som vil bæres, har «behov for emosjonell regulering». En baby som gråter når mor går på do, har «aktivering av tilknytningssystemet».

Det er som om foreldrerollen har blitt et fagfelt der alle føler de må være eksperter for å være gode nok? Det er som om foreldrene har tatt et årsstudium i psykologi på TikTok og nå bruker det som om de er barnevernspedagoger på heltid.

Dette innlegget er ikke kritikk mot noen, heier på alle som gjør en god jobb for sine små der ute - er bare et fenomen jeg har lagt merke til her inne, aldri sett noe særlig til dette ute i det virkelige liv.

 

 

.

 

 

Anonymkode: 74371...c0f

Desverre sånn Norge, bv og pedagoger/skole/bhg legger oss opp til å bli/gjøre! For ellers tar vi ikke imot følelsene deres osv osv i det uendelige. Barna skal dyrkes så mye at foreldre går fra hverandre for de kveles av alt hele tiden, der det ikke er rom til de selv.

Anonymkode: 7e0f9...da2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er fascinerende å høre enkelte foreldre her inne. Barn har ikke endret seg så dramatisk fra tidligere – de skriker, sover, spiser og bæsjer omtrent som de alltid har gjort – men fordi foreldrene har blitt små, private fagmiljøer. Hver mamma og pappa går rundt med sitt eget lille psykologiske leksikon i lomma.

Plutselig handler alt om overstimulering, toleransevindu, traumebånd, regulering, co‑regulering, mestring av situasjon, emosjonell tilgjengelighet og andre begreper som høres ut som de er hentet fra en masteroppgave i psykologi, ikke fra en helt vanlig tirsdag med en baby som nekter å sove.

De kan stå midt i en matbutikk med en unge som ligger som en sjøstjerne på gulvet og skriker fordi han ikke fikk is – og likevel klarer de å gjøre situasjonen om til et psykologisk foredrag.

«Han er utenfor toleransevinduet sitt nå.»

Nei, han er forbanna. Det er det som skjer.

Nå skal alt analyseres. Alt skal ha et begrep. Alt skal pakkes inn i et språk som får det til å høres ut som foreldrene driver med avansert traumebehandling, ikke barnepass.

Det er nesten så man savner den tiden da foreldre bare… gjorde ting. Uten å analysere hvert eneste pip som et mulig tegn på traumer i utvikling.

Hvor kommer alle disse begrepene fra? Når ble foreldrerollen et akademisk forskningsprosjekt?

Sosiale medier, selvhjelpskulturen og en generell trend der alt skal forstås, forklares og optimaliseres. Det er ikke nødvendigvis farlig og kunnskap er bra, men det kan bli litt komisk når helt vanlige babybehov blir pakket inn i avansert terminologi.

En baby som er trøtt, er plutselig «utenfor toleransevinduet». En baby som vil bæres, har «behov for emosjonell regulering». En baby som gråter når mor går på do, har «aktivering av tilknytningssystemet».

Det er som om foreldrerollen har blitt et fagfelt der alle føler de må være eksperter for å være gode nok? Det er som om foreldrene har tatt et årsstudium i psykologi på TikTok og nå bruker det som om de er barnevernspedagoger på heltid.

Dette innlegget er ikke kritikk mot noen, heier på alle som gjør en god jobb for sine små der ute - er bare et fenomen jeg har lagt merke til her inne, aldri sett noe særlig til dette ute i det virkelige liv.

 

 

.

 

 

Anonymkode: 74371...c0f

Toleransevinduet er egentlig bare et verktøy for å forstå hvor mye et menneske tåler akkurat nå, og hva som faktisk hjelper i øyeblikket. Når vi er innenfor vinduet, klarer vi å tenke, lytte og regulere oss. Når vi er utenfor, enten vi er barn eller voksne, er det begrenset hva fornuft og forklaringer gjør.

For barn handler det om at de låner regulering fra voksne. For voksne er det minst like relevant. Når vi selv er stresset, sinte eller overveldet, reagerer vi også dårligere. Da trenger vi ro, ikke mer press.

Dette er ikke en ny måte å gjøre foreldrerollen komplisert på. Det beskriver egentlig det foreldre alltid har visst i praksis: noen ganger hjelper det å roe ned, andre ganger hjelper det å sette grenser. Forskjellen er bare at vi har fått ord for det.

Så dette er ikke et fancy begrep for å analysere barn. Det er en måte å minne oss selv på at mennesker har en grense, og at riktig reaksjon avhenger av hvor nær den grensen vi er. Ganske grunnleggende, ganske menneskelig, og ganske nyttig i hverdagen.

Kudos til de som faktisk prøver å forstå hva som skjer i mennesker før man avgjør hvordan man skal håndtere de. Mange av de som kjenner til disse begrepene har gått igjennom ganske tøffe situasjoner.

Masse skryt til de som faktisk prøver å forstå hva som skjer i et menneske før de bestemmer seg for hvordan situasjonen skal håndteres. For mange er disse begrepene ikke teori, men erfaring. De har lært dem fordi de har stått i krevende situasjoner, enten med barn eller seg selv, og trengt bedre verktøy enn «ta deg sammen».

Det handler ikke om å overanalysere. Det handler om å være i stand til å velge en reaksjon som faktisk hjelper, der og da.

Du nevner babyer, og det kan høres ut som å sette det litt på spissen, men la oss ta et helt konkret eksempel fra virkeligheten. Nylig satt jeg på bussen med en baby som gråt og skrek uavbrutt. Faren satt ved siden av og forsøkte å håndtere det ved å kjefte på barnet. Ikke fordi han var et dårlig menneske, men fordi han ikke hadde andre verktøy der og da. Etter hvert reiste en eldre dame seg, stilte seg rolig ved siden av barnevognen og møtte babyen med et varmt blikk og et rolig smil. Barnet roet seg med en gang. Forskjellen lå ikke i autoritet eller ord, men i regulering. Babyen trengte ikke forklaring, den trengte en voksen som var rolig nok til å låne bort ro. Det er akkurat dette begreper som toleransevinduet prøver å beskrive. Ikke som teori, men som helt praktisk menneskelig erfaring.

Anonymkode: 432c1...ecd

[AnonymBruker]

Spot on dette ts!! Det er helt krise. Jeg oppdrar slik jeg selv ble oppdratt. 

Anonymkode: 5ef8a...bfc

[AnonymBruker]

Det som slår meg, er at vi sitter midt mellom to generasjoner. Én generasjon som aktivt tar til seg ny kunnskap og prøver å forstå både seg selv og barna bedre, ikke fordi de vil være perfekte, men fordi de vil gjøre så godt de kan.

Og så en generasjon som ofte reagerer med motstand, ikke nødvendigvis fordi kunnskapen er feil, men fordi den utfordrer det de selv gjorde. For hvis vi erkjenner at forståelse, regulering og trygghet betyr noe, må vi også erkjenne at vi tidligere ikke alltid traff like godt.

For mange oppleves det lettere å avfeie språket som tull og overanalyse enn å forholde seg til den ubehagelige tanken om at man selv kunne handlet annerledes. Det handler ikke om skyld, men om forsvar.

Derfor blir dette så fort en kulturkrig om begreper, når det egentlig handler om noe mye enklere: et ønske om å møte mennesker, også barn, med litt mer forståelse enn før.

Anonymkode: 432c1...ecd

[Rucula]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er fascinerende å høre enkelte foreldre her inne. Barn har ikke endret seg så dramatisk fra tidligere – de skriker, sover, spiser og bæsjer omtrent som de alltid har gjort – men fordi foreldrene har blitt små, private fagmiljøer. Hver mamma og pappa går rundt med sitt eget lille psykologiske leksikon i lomma.

Plutselig handler alt om overstimulering, toleransevindu, traumebånd, regulering, co‑regulering, mestring av situasjon, emosjonell tilgjengelighet og andre begreper som høres ut som de er hentet fra en masteroppgave i psykologi, ikke fra en helt vanlig tirsdag med en baby som nekter å sove.

De kan stå midt i en matbutikk med en unge som ligger som en sjøstjerne på gulvet og skriker fordi han ikke fikk is – og likevel klarer de å gjøre situasjonen om til et psykologisk foredrag.

«Han er utenfor toleransevinduet sitt nå.»

Nei, han er forbanna. Det er det som skjer.

Nå skal alt analyseres. Alt skal ha et begrep. Alt skal pakkes inn i et språk som får det til å høres ut som foreldrene driver med avansert traumebehandling, ikke barnepass.

Det er nesten så man savner den tiden da foreldre bare… gjorde ting. Uten å analysere hvert eneste pip som et mulig tegn på traumer i utvikling.

Hvor kommer alle disse begrepene fra? Når ble foreldrerollen et akademisk forskningsprosjekt?

Sosiale medier, selvhjelpskulturen og en generell trend der alt skal forstås, forklares og optimaliseres. Det er ikke nødvendigvis farlig og kunnskap er bra, men det kan bli litt komisk når helt vanlige babybehov blir pakket inn i avansert terminologi.

En baby som er trøtt, er plutselig «utenfor toleransevinduet». En baby som vil bæres, har «behov for emosjonell regulering». En baby som gråter når mor går på do, har «aktivering av tilknytningssystemet».

Det er som om foreldrerollen har blitt et fagfelt der alle føler de må være eksperter for å være gode nok? Det er som om foreldrene har tatt et årsstudium i psykologi på TikTok og nå bruker det som om de er barnevernspedagoger på heltid.

Dette innlegget er ikke kritikk mot noen, heier på alle som gjør en god jobb for sine små der ute - er bare et fenomen jeg har lagt merke til her inne, aldri sett noe særlig til dette ute i det virkelige liv.

 

 

.

 

 

Anonymkode: 74371...c0f

 Beste innlegget jeg har lest på lenge! Spot on!

[AnonymBruker]

Haha dette var gøy å lese, men ja du har rett ! 

Jeg tenker jo gjerne faglig og bruker terminologi for å gjøre det lettere for meg selv å forstå hva det handler om. 

Men å si det høyt 😅 nej. Jeg er barnehagelærer på jobb og hjemme er jeg mamma og foretar en hel rekke upedagogiske virkemidler som funker nettop fordi det er egne unger. Jeg satt på do en da og ungene kranglet og stod utenfor døren og sladra i tur og rekke. Jeg Gaula tilbake "hvis dere ikke er venner i det jeg kommer ut, så smeller det". Etter en rekke "jeg er på do. Vent/ikke nå / ta det med ro og sett dere ned så kommer jeg". 

Det funka gull.

Selvom de sikkert hadde behov for emosjonell regulering. 

Anonymkode: 019db...434

[Lønnesirup01]

Det å bli forelder var i gamle dager noe man gjorde i fellesskap med sin egen familie. Man "lærte" morskap av sin egen mor, og dro også nytte av erfaringer fra tanter og onkler, søsken og fler. Nå flytter stadig flere vekk fra familien og til sentrale strøk, og gjør det på egenhånd. Da vender man seg heller til myndighetene (helsestasjon, fagfolk) og til offentlig tilgjengelig informasjon. Mange er også blitt langt mer kritiske til egne foreldre, og ser stort sett bare feilene i egen oppvekst. Man drar mye mindre nytte av familiebåndene enn før.

Språket handler om en overakademisering. Barnehagelærerutdanningen er kanskje verste eksempelet. Det er som om det er en slags konsensus om at man må ta i bruk disse uttrykkene for å bli tatt alvorlig. Det stod et innlegg her på KG som nærmest fremstod som en parodi. Budskapet var pakket inn i byråkratisk språk såpass mange ganger at ingen forstod det.

"Alle" skal ha høyere utdannelse, "alle" skal være forskere og synsere. Det er skravleklassen i praksis. Alle vil forske på barns ernæring, ingen vil lage mat til barn. Jeg har stemt borgerlig i alle år, men bebreider til dels Høyre for denne utviklingen.

Anbefaler Line Marie Warholms bok om robuste barn. Hun snakker om disse tingene på en ordentlig måte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det som slår meg, er at vi sitter midt mellom to generasjoner. Én generasjon som aktivt tar til seg ny kunnskap og prøver å forstå både seg selv og barna bedre, ikke fordi de vil være perfekte, men fordi de vil gjøre så godt de kan.

Og så en generasjon som ofte reagerer med motstand, ikke nødvendigvis fordi kunnskapen er feil, men fordi den utfordrer det de selv gjorde. For hvis vi erkjenner at forståelse, regulering og trygghet betyr noe, må vi også erkjenne at vi tidligere ikke alltid traff like godt.

For mange oppleves det lettere å avfeie språket som tull og overanalyse enn å forholde seg til den ubehagelige tanken om at man selv kunne handlet annerledes. Det handler ikke om skyld, men om forsvar.

Derfor blir dette så fort en kulturkrig om begreper, når det egentlig handler om noe mye enklere: et ønske om å møte mennesker, også barn, med litt mer forståelse enn før.

Anonymkode: 432c1...ecd

Poenget er at all denne forståsegihjelpåbarnet-holdningen gir helt motsatt effekt. Ungene får ikke konsekvenser, de blir mer og mer avskyelige. Har du lest om hvordan lærere har det nå? Om hva slags barn de må forholde seg til? Og ikke snakk hardt til dem, ta dem i armen eller sett dem på plass. Neineinei, de kan jo bli krenket, må vite. 

Selv barna blir forvirret av alle denne "kunnskapen" hver og en skal brife med. Barn trenger grenser. De trenger ikke å bli forstått ihjel. 

Dersom man skriker, banner, slår noen og gudene vet hva... da forventes det straff. For slikt er ikke lov. Selv treåringer forstår dette. Man forventer ikke å bli trøstet(?) som foreldre gjør i dag. "Lars, kjære. Nå ser jeg at du er frustrert. Derfor slo du Lise. Kom hit og sett deg på fanget mitt, så skal du få trøst" 

Er det rart det går til helvete? 

Anonymkode: 5ef8a...bfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gjorde det på omtrent akkurat samme måte da mine var små for ca 20 år siden, uten å ha kunnskap om toleransevindu og regulering. 

Anonymkode: c57c7...dd5

Ja, det er ingen som sier at dette er noe nytt. 

Anonymkode: 630c4...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gjorde det på omtrent akkurat samme måte da mine var små for ca 20 år siden, uten å ha kunnskap om toleransevindu og regulering. 

Anonymkode: c57c7...dd5

 

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

samme her, sikkert slemt, men synes det nivået er veldig basic. 

Anonymkode: 512e5...ff8

Så flott at dere har vært så flinke foreldre, selv om dere ikke visste hva toleransevinduet var ♥️ Barna deres er heldige, men mange foreldre hadde nok hatt godt av å vite om dette for 20 år siden.

Anonymkode: 74de6...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Poenget er at all denne forståsegihjelpåbarnet-holdningen gir helt motsatt effekt. Ungene får ikke konsekvenser, de blir mer og mer avskyelige. Har du lest om hvordan lærere har det nå? Om hva slags barn de må forholde seg til? Og ikke snakk hardt til dem, ta dem i armen eller sett dem på plass. Neineinei, de kan jo bli krenket, må vite. 

Selv barna blir forvirret av alle denne "kunnskapen" hver og en skal brife med. Barn trenger grenser. De trenger ikke å bli forstått ihjel. 

Dersom man skriker, banner, slår noen og gudene vet hva... da forventes det straff. For slikt er ikke lov. Selv treåringer forstår dette. Man forventer ikke å bli trøstet(?) som foreldre gjør i dag. "Lars, kjære. Nå ser jeg at du er frustrert. Derfor slo du Lise. Kom hit og sett deg på fanget mitt, så skal du få trøst" 

Er det rart det går til helvete? 

Anonymkode: 5ef8a...bfc

Jeg tror problemet er at du setter forståelse og grensesetting opp som motsetninger, når de i praksis hører sammen. Barn trenger helt klare grenser, men de trenger også hjelp til å håndtere følelsene som gjør at de bryter dem.
Å si til et barn at det ikke er lov å slå er nødvendig. Å reagere konsekvent er nødvendig. Men små barn slår ikke fordi de har vurdert konsekvenser og valgt å gi faen. De slår fordi følelsene tar over. Hvis voksne kun svarer med straff, lærer barnet lite annet enn at sterke følelser er farlige eller må skjules.
Det du beskriver som «å bli forstått ihjel» er ofte ment som det motsatte: å lære barn hvordan de kan roe seg, stoppe opp og etter hvert ta ansvar for handlingene sine. Anerkjennelse av følelser betyr ikke at handlingen godtas. «Jeg ser du er sint» er ikke det samme som «det var greit å slå».
At skolen har store utfordringer i dag kan ikke reduseres til at foreldre har blitt for myke. Det handler også om store barnegrupper, færre voksne, mindre rom for relasjon og økte krav til både barn og lærere.
Barn blir ikke mer avskyelige av tydelige voksne som både setter grenser og hjelper dem å regulere seg. De blir det når voksne enten bare straffer eller bare gir etter. Trygge rammer og emosjonell støtte utelukker ikke hverandre.

Anonymkode: d072a...058

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Poenget er at all denne forståsegihjelpåbarnet-holdningen gir helt motsatt effekt. Ungene får ikke konsekvenser, de blir mer og mer avskyelige. Har du lest om hvordan lærere har det nå? Om hva slags barn de må forholde seg til? Og ikke snakk hardt til dem, ta dem i armen eller sett dem på plass. Neineinei, de kan jo bli krenket, må vite. 

Selv barna blir forvirret av alle denne "kunnskapen" hver og en skal brife med. Barn trenger grenser. De trenger ikke å bli forstått ihjel. 

Dersom man skriker, banner, slår noen og gudene vet hva... da forventes det straff. For slikt er ikke lov. Selv treåringer forstår dette. Man forventer ikke å bli trøstet(?) som foreldre gjør i dag. "Lars, kjære. Nå ser jeg at du er frustrert. Derfor slo du Lise. Kom hit og sett deg på fanget mitt, så skal du få trøst" 

Er det rart det går til helvete? 

Anonymkode: 5ef8a...bfc

Å forstå hvorfor et barn reagerer som det gjør, betyr ikke at barnet slipper konsekvenser. Det betyr at konsekvensene settes på en måte som faktisk virker. Et barn som slår, skal stoppes. Punktum. Det er ingen seriøse fagmiljøer som mener noe annet.

Forskjellen er hvordan man gjør det. Når et barn er overveldet, lærer det ingenting av kjeft, ydmykelse eller fysisk makt. Det lærer bare frykt.

Det betyr ikke at barnet skal trøstes bort fra ansvar, men at den voksne tar kontroll over situasjonen først, og så følger opp med tydelige rammer etterpå når det er i stand til å forstå konsekvensene av sine handlinger.

Ingen med litt bakkekontakt mener at "Lars slo Lise" skal møtes med kos og ingen reaksjon. Det som faktisk anbefales er: stopp handlingen, vis tydelig at dette ikke er greit, og hjelp barnet å roe seg nok til å kunne ta imot beskjeden. Deretter kommer konsekvensene.

Barn trenger grenser, ja. Men grenser uten regulering blir bare makt. Regulering uten grenser blir kaos. Det ene utelukker ikke det andre.

Når lærere og foreldre sliter i dag, handler det ikke om at barn blir «forstått ihjel». Det handler om for lite støtte, for store grupper, høyt press og voksne som selv står i konstant stress. Det er enklere å skylde på «snillisme» enn å ta inn over seg hvor krevende rammene faktisk er blitt.

Så nei, dette handler ikke om å frata barn konsekvenser. Det handler om å slutte å late som om straff i affekt er det samme som grensesetting. Det er det ikke.

Anonymkode: 432c1...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Poenget er at all denne forståsegihjelpåbarnet-holdningen gir helt motsatt effekt. Ungene får ikke konsekvenser, de blir mer og mer avskyelige. Har du lest om hvordan lærere har det nå? Om hva slags barn de må forholde seg til? Og ikke snakk hardt til dem, ta dem i armen eller sett dem på plass. Neineinei, de kan jo bli krenket, må vite. 

Selv barna blir forvirret av alle denne "kunnskapen" hver og en skal brife med. Barn trenger grenser. De trenger ikke å bli forstått ihjel. 

Dersom man skriker, banner, slår noen og gudene vet hva... da forventes det straff. For slikt er ikke lov. Selv treåringer forstår dette. Man forventer ikke å bli trøstet(?) som foreldre gjør i dag. "Lars, kjære. Nå ser jeg at du er frustrert. Derfor slo du Lise. Kom hit og sett deg på fanget mitt, så skal du få trøst" 

Er det rart det går til helvete? 

Anonymkode: 5ef8a...bfc

Jeg er lærer, og det er nettopp de barna du snakker om som har foreldre som ikke følger det nye barnesynet. Enten så kjefter og kontrollerer de for mye , eller så er de for ettergivende. De aner ikke hva toleransevindu, regulering er  og de misforstår grensesetting.

Derimot er det de autoritative foreldrene som har de best regulerte barna (altså de som er høflige, arbeidsomme, ordner opp i konflikter på en god måte, tåler motgang osv). Noen av foreldrene har lært dette fra egen oppvekst. For som sagt, er ikke dette noe nytt. Men mange har lært det fra fagstoff eller kurs. 

Selv hadde jeg ganske autoritære foreldre og vi fikk mye kjeft, ble skremmt til å høre etter, ris på rompa osv. Så jeg har lært mye av å lese om grensesetting, toleransevindu, regulering osv både i min jobb, men også for å bedre oppdra egne barn. Jeg vet at jeg hadde kjefta på både elever og egne barn om jeg ikke hadde lært dette, for jeg visste jo bare om den oppdragerstilen mine egne foreldre hadde. Og sånn er det nok for flere også. 

Så er det ikke sånn at jeg sier til barna mmine "nå er du utenfor toleransevinduet". Jeg viser at jeg forstår at barnet er lei seg og hvorfor. Det kan man si og gjøre på mange måter. Men når man skal lese fagstoff så vil de jo bruke fagbegreper.  Og om noen foreldre ønsker å bruke disse begrepene og det fungerer for dem, så er det da ikke noe galt i det. 

Anonymkode: 630c4...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror problemet er at du setter forståelse og grensesetting opp som motsetninger, når de i praksis hører sammen. Barn trenger helt klare grenser, men de trenger også hjelp til å håndtere følelsene som gjør at de bryter dem.
Å si til et barn at det ikke er lov å slå er nødvendig. Å reagere konsekvent er nødvendig. Men små barn slår ikke fordi de har vurdert konsekvenser og valgt å gi faen. De slår fordi følelsene tar over. Hvis voksne kun svarer med straff, lærer barnet lite annet enn at sterke følelser er farlige eller må skjules.
Det du beskriver som «å bli forstått ihjel» er ofte ment som det motsatte: å lære barn hvordan de kan roe seg, stoppe opp og etter hvert ta ansvar for handlingene sine. Anerkjennelse av følelser betyr ikke at handlingen godtas. «Jeg ser du er sint» er ikke det samme som «det var greit å slå».
At skolen har store utfordringer i dag kan ikke reduseres til at foreldre har blitt for myke. Det handler også om store barnegrupper, færre voksne, mindre rom for relasjon og økte krav til både barn og lærere.
Barn blir ikke mer avskyelige av tydelige voksne som både setter grenser og hjelper dem å regulere seg. De blir det når voksne enten bare straffer eller bare gir etter. Trygge rammer og emosjonell støtte utelukker ikke hverandre.

Anonymkode: d072a...058

Bra innlegg. Det ene utelukker ikke det andre. 

Det er riktig det du sier om skolen også. Jeg er læreren som også akkurat skrev et innlegg. Når barn ikke blir sett fordi vi har for få ressurser og dårlige rammer, så vil det jo skje utagering. Det ligger i menneskets natur. Og det vil bare fortsette når vi ikke får jobbet med barnet på en god måte. 

Anonymkode: 630c4...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er fascinerende å høre enkelte foreldre her inne. Barn har ikke endret seg så dramatisk fra tidligere – de skriker, sover, spiser og bæsjer omtrent som de alltid har gjort – men fordi foreldrene har blitt små, private fagmiljøer. Hver mamma og pappa går rundt med sitt eget lille psykologiske leksikon i lomma.

Plutselig handler alt om overstimulering, toleransevindu, traumebånd, regulering, co‑regulering, mestring av situasjon, emosjonell tilgjengelighet og andre begreper som høres ut som de er hentet fra en masteroppgave i psykologi, ikke fra en helt vanlig tirsdag med en baby som nekter å sove.

De kan stå midt i en matbutikk med en unge som ligger som en sjøstjerne på gulvet og skriker fordi han ikke fikk is – og likevel klarer de å gjøre situasjonen om til et psykologisk foredrag.

«Han er utenfor toleransevinduet sitt nå.»

Nei, han er forbanna. Det er det som skjer.

Nå skal alt analyseres. Alt skal ha et begrep. Alt skal pakkes inn i et språk som får det til å høres ut som foreldrene driver med avansert traumebehandling, ikke barnepass.

Det er nesten så man savner den tiden da foreldre bare… gjorde ting. Uten å analysere hvert eneste pip som et mulig tegn på traumer i utvikling.

Hvor kommer alle disse begrepene fra? Når ble foreldrerollen et akademisk forskningsprosjekt?

Sosiale medier, selvhjelpskulturen og en generell trend der alt skal forstås, forklares og optimaliseres. Det er ikke nødvendigvis farlig og kunnskap er bra, men det kan bli litt komisk når helt vanlige babybehov blir pakket inn i avansert terminologi.

En baby som er trøtt, er plutselig «utenfor toleransevinduet». En baby som vil bæres, har «behov for emosjonell regulering». En baby som gråter når mor går på do, har «aktivering av tilknytningssystemet».

Det er som om foreldrerollen har blitt et fagfelt der alle føler de må være eksperter for å være gode nok? Det er som om foreldrene har tatt et årsstudium i psykologi på TikTok og nå bruker det som om de er barnevernspedagoger på heltid.

Dette innlegget er ikke kritikk mot noen, heier på alle som gjør en god jobb for sine små der ute - er bare et fenomen jeg har lagt merke til her inne, aldri sett noe særlig til dette ute i det virkelige liv.

 

 

.

 

 

Anonymkode: 74371...c0f

Det er litt andre forventninger fra bhg og helsestasjonen nå enn før. Fikk beskjed at de kalte det for adferdsendring på min fordi han hadde sagt han skulle skyte noen med lekepistolen sin og fordi han ble sint da det ikke var mer salami igjen. De ringte for å snakke om at barnet mitt var sur en dag, vi snakket til og fra på telefonen om at han kanskje hadde en dårlig dag, men også dette ble sett på som atferdsendring. 

De gravde i hva som foregikk hjemme, men de tenkte ikke på at de aller fleste voksne i bhg har blitt byttet ut. Bare 5 voksne på hans avdeling har sluttet. Da han ikke ville prate noe særlig om følelser i en alder av 4 år ble det satt inn tiltak og spørmål om barnepsykolog.

Og ja, tilslutt sendte de en bekymringsmelding. Barnevernet stilte spørsmål til deres rutiner og reagerte på forventningene de har hatt til en 4-5 åring. 

Cos kurs blir tatt i nye høyder og folk sammenligner seg med hverandre fordi man aldri føler seg god nok. Selv når man egentlig vet det innerst inne, så er det så høye krav nå ift 10-20 år siden. 

Anonymkode: 8c38e...95d

[AnonymBruker]

Du har helt rett. Og vi ser det allerede på den veike generasjonen som begynner å bli voksne nå. De får kjempeproblemer når de skal over i miljøer der ikke alt handler om deres følelser. Se bare på antallet unge uføre, unge med angst osv. De er ikke herdet på noen som helst måte.

Anonymkode: de58a...3f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har helt rett. Og vi ser det allerede på den veike generasjonen som begynner å bli voksne nå. De får kjempeproblemer når de skal over i miljøer der ikke alt handler om deres følelser. Se bare på antallet unge uføre, unge med angst osv. De er ikke herdet på noen som helst måte.

Anonymkode: de58a...3f7

Det blir en veldig enkel forklaring på et komplekst problem. Økningen i unge med angst og uførhet kan ikke uten videre forklares med «for mye forståelse i barndommen». Det handler også om økt prestasjonspress, konstant sammenligning, økonomisk utrygghet og et samfunn med liten toleranse for å feile.

Å bli «herdet» gjennom manglende støtte gjør ikke mennesker mer robuste. Tvert imot kan barn som ikke får hjelp til å organisere følelser lære seg å stenge av, undertrykke eller gå rett i overveldelse når belastningen blir for stor. Det kan se ut som styrke der og da, men slår ofte tilbake senere i form av angst, utmattelse eller frafall.

At unge i dag snakker mer om følelser betyr ikke at de er svakere. Det betyr ofte at de har språk for det som tidligere generasjoner bar alene, ofte med høye kostnader.

Trygge rammer og følelsesmessig støtte i oppveksten gir som regel bedre evne til å tåle motgang senere, ikke dårligere. Spørsmålet er kanskje ikke om unge er for følsomme, men om samfunnet de møter er blitt hardere enn før.

Anonymkode: d072a...058