Sinne vs temperament vs uakseptabel oppførsel ?

[Elena77]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Tror du skal snu ting opp med. Du får den aggressive som skremmer mann og barn til å bli offeret. Tenker heller at ts og barna bør flytte ut. 

Jeg vokste opp med en rasende mor og tenke som barn at jeg skulle trøste mor sånn at hun ikke skadet min far eller bror. Ville prøvde det du nevner her og gi henne trøst. Hun ble rasende og dyttet meg med på gulvet og slo meg på baken og ga meg en god runde kjeft. 

Sånne folk tar man avstand til. Ikke dulle med de. Det gjør det verre og ikke bedre.

Anonymkode: bb31d...aea

Nå vet vi ikke hele historien her. Som regel er det 3 sannheter, hans, hennes og sannheten. Ts presenterer sitt ståsted og jeg kommer med teorier for hva som kan ligge bak sinnet hennes. For sinnet kommer av en grunn. Enten fysisk eller psykisk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I følge min psykolog så er min mor psykopat og sadist. Synes du fremdeles vi bare burde trøste henne så fikser det seg?

Folk er som de er. Å skylde på at det ligger sikkert noe bak gjør bare at folk blir i voldelige forhold lenger. Det er vanlig for ofre å forsøke å "hjelpe" overgriperne sine. Den tankegangen må bort. De kan ikke hjelpes, de er akkurat sånn som de er skapt.

Folk må komme seg bort. Eneste som hjelper.

 

 

Anonymkode: bb31d...aea

Akkurat det jeg skriver også, forlate personen og be de søke hjelp. Men de må finne ut av det selv, som jeg gjorde. Jeg gikk til psykolog i 10 år og har ikke vært sinna på barna etter episoden som førte til at jeg søkte hjelp. Jeg har ingen diagnose, men det var noe i dynamikken mellom meg og mannen som trigget sinnet og gikk dessverre utover dem. Og jeg forlot mannen fordi jeg var ikke bra sammen med han. Om jeg ikke hadde våknet opp og de hadde dullet med meg, så hadde det nok ikke gått så bra. Nå så barna at jeg fikk hjelp og ble en bedre mor. Tenker at det må være et forbilde det også, at man erkjenner at man har et problem og faktisk tar tak i det.

Anonymkode: 9522c...ee1

[AnonymBruker]

Elena77 skrev (28 minutter siden):

Nå vet vi ikke hele historien her. Som regel er det 3 sannheter, hans, hennes og sannheten. Ts presenterer sitt ståsted og jeg kommer med teorier for hva som kan ligge bak sinnet hennes. For sinnet kommer av en grunn. Enten fysisk eller psykisk.

Det finnes kun alltid én historie, og det er sannheten. I historien min om min mor så finnes kun én sannhet. Men spør du min mor så vil hun si at vi var ufordragelige barn og alt var vår feil. Det betyr ikke at det er sant. 

Ville du sagt det samme om en som ble voldtatt også? Det finnes tre sannheter og jeg vil høre voldtektsmannen sin historie først så jeg kan vurdere? 

Du burde rådføre ts så han og barna får hjelp. Ikke si ting som gjør at han blir og galskapen fortsetter.

Anonymkode: bb31d...aea

[Elena77]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes kun alltid én historie, og det er sannheten. I historien min om min mor så finnes kun én sannhet. Men spør du min mor så vil hun si at vi var ufordragelige barn og alt var vår feil. Det betyr ikke at det er sant. 

Ville du sagt det samme om en som ble voldtatt også? Det finnes tre sannheter og jeg vil høre voldtektsmannen sin historie først så jeg kan vurdere? 

Du burde rådføre ts så han og barna får hjelp. Ikke si ting som gjør at han blir og galskapen fortsetter.

Anonymkode: bb31d...aea

Nå har jeg levd med en voldelig mann i 30 år så jeg VET hva jeg snakker om. Råder ikke ts til å bli, sier bare at det fins grunner til at folk oppfører seg som de gjør. Eksmannen min var psykopat og både jeg og barna fikk kjenne på det fysisk og psykisk. Brukte år på å komme meg ut av det helvete. Likevel tror alle at eksmannen min var en engel, men jeg og barna VET. 

Eksmannen min er ikke diagnostisert, men adferden hans tilsier at han er psykopat. Og det var grunnen til at han behandlet oss som han gjorde. Unnskylder ikke han, unnskylder ikke voldtektsmenn, men det ligger ALLTID en grunn bak på hvorfor de gjør som de gjør. Og det er problemet her. Kona til ts har et problem hun nekter å vedkjenne og ts må ta grep for å redde seg selv og barna.

[AnonymBruker]

Min mann har et sinneproblem, men tror ikke selv at han har det fordi han nesten aldri har store utbrudd. Den eneste grunnen til at det ikke skjer så ofte er at jeg strekker meg langt for å danse etter hans pipe, aldri viser motstand, demper og tilpasser meg selv og trår på eggeskall hele tiden. Hadde jeg satt ned foten oftere hadde det også blitt hyppigere regelrette sinneutbrudd. Men selv om det ikke skjer så ofte at han blir ordentlig sint, så skjer det nesten daglig at han er grinete/humørsyk/spydig. Men jeg er "flink" nok til å passe på at det verste sinnet ikke bryter ut. Det er selvsagt noe man ikke skal akseptere og jeg er på vei ut. Jeg ser barna begynner å bli påvirket og da er det ikke greit lenger. De skal ikke tro at dette er et normalt forhold.

Anonymkode: 13d71...5cd

[AnonymBruker]

Helt lov å bli frustrert, oppgitt og lei seg.

Men å skjelle ut mann og barn er uakseptabelt.

Jeg er hissig og har temperament. Jeg kan heve stemmen til barna og si "Nok er nok!" når de strekker strikken for langt. Men jeg kjefter og skriker ikke. Og de får ta konsekvensene brudd på regler og dårlig atferd medbringer.

Alle skal føle seg trygg sammen. Ikke føle på at de må gå på eggeskall.

Anonymkode: 437ed...345

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har hatt veldig ulike syn på hva som er greit og ikke. Jeg kan fort heve stemmen og bli litt sleivkjefta om jeg blir provosert. Han tåler ikke det, og har krevet at jeg må endre meg. Jeg har jobbet med meg selv i lang tid og nå er det sjeldent at jeg hever stemmen. Jeg er til dels enig i at man som voksen bør klare å beherske seg. Samtidig opplever jeg at dette til dels er en taktikk for han å unndra seg kritikk. Jeg gjør mer enn han hva gjelder barn og hus, tar mer vare på han (feks om han er syk, eller jeg ordner praktiske ting for han), tjener og betaler mer, osv. Jeg mener at de gangene jeg faktisk blir skikkelig sint på han, så er det også hans ansvar - jeg blir ikke sint uten grunn. Det later til at han mener at han skal freeraide på mitt arbeid og så deretter gå inn i full silent treatment modus når begeret flyter over. I noen tilfeller mener jeg det faktisk er på sin plass å kjefte noen huden full. Det hadde selvsagt vært bedre å gå, men barna våre er enda så små. Dessuten kjefter jeg ikke foran barna…

Anonymkode: 69f55...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg og mannen min har hatt veldig ulike syn på hva som er greit og ikke. Jeg kan fort heve stemmen og bli litt sleivkjefta om jeg blir provosert. Han tåler ikke det, og har krevet at jeg må endre meg. Jeg har jobbet med meg selv i lang tid og nå er det sjeldent at jeg hever stemmen. Jeg er til dels enig i at man som voksen bør klare å beherske seg. Samtidig opplever jeg at dette til dels er en taktikk for han å unndra seg kritikk. Jeg gjør mer enn han hva gjelder barn og hus, tar mer vare på han (feks om han er syk, eller jeg ordner praktiske ting for han), tjener og betaler mer, osv. Jeg mener at de gangene jeg faktisk blir skikkelig sint på han, så er det også hans ansvar - jeg blir ikke sint uten grunn. Det later til at han mener at han skal freeraide på mitt arbeid og så deretter gå inn i full silent treatment modus når begeret flyter over. I noen tilfeller mener jeg det faktisk er på sin plass å kjefte noen huden full. Det hadde selvsagt vært bedre å gå, men barna våre er enda så små. Dessuten kjefter jeg ikke foran barna…

Anonymkode: 69f55...884

Dette støtter jeg. Det skal selvsagt ikke gå utover barna spesielt. Men så er det veldig ofte to sider av en sak. Ofte bunner slike reaksjoner i frustrasjon som bygger seg opp over tid. Og til slutt mister man beherskelsen og aner ikke hvordan man skal kunne uttrykke seg på en måte som få partneren til å forstå. Litt som barn…når barn ikke forstår så reagerer de fort med stor frustrasjon, gråt, kjefting, klaging, sier ting som er dumt, hyler osv. fordi de ikke blir forstått. Kanskje et steg er å forsøke å forstå partneren sin og hva det bunner i, slik en sammen kan jobbe seg gradvis oppover igjen. Men da må det også vises at partneren ønsker det. 

Anonymkode: 5d209...70f