Sinne vs temperament vs uakseptabel oppførsel ?

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vi opplever alle krangler, temperament og sinne i forhold. Enten mot oss selv, eller ovenfor andre. Et eksempel kan være at du opplever samboer/ektefelles temperament/ sinne overfor felles barn osv. 

Jeg vil at noen kommer med eksempler på episoder med sinne / temperament eller utagerende oppførsel, og at dere beskriver deres egen opplevelse og hvordan dere takler dette både for egen del og ift å sette grenser osv ovenfor partner. Altså eksempler på hendelser dere aksepterer og hendelser dere ikke aksepterer

 

Mitt utgangspunkt er som dere skjønner at jeg har en samboer som ofte oppleves sint/aggressiv/ utagerende. Hun tar ikke ansvar for dette og sier at dette er hennes personlighet som jeg bare må akseptere. Jeg mener at hennes oppførsel er uansvarlig og uakseptabel, men hun ser ikke / forstår ikke egen oppførsel, tar som sagt ikke ansvar og vil derfor heller ikke endre seg. Hun er så bastant på dette at jeg blir usikker på om det er hun eller jeg som har «rett»

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold. Dvs jeg elsker henne, men hun gjør det vanskelig å elske henne om dere skjønner. Hun er ofte vrang og vanskelig eller som sagt sint/utagerende

 

 

Anonymkode: e32ab...094

Jeg aksepterer ikke sinne og utagering, vanskelig oppførsel ect overhodet.

Når voksne mennesker sier de har "temperament", så er de vanskelige å respektere.

En temperamentsfull kjæreste er helt uaktuelt.

Kan godta at du kanskje ikke er kjempeblid tidlig om morgenen etter lite søvn, men du skal likevel oppføre deg.

Forventer det samme av meg selv. 

[MizzVic]

Silent treatment tolereres heller ikke.

Dårlig egenskap, furting.

[Matas]

Tråden er ryddet for forherligelse.

Matas, mod.

[Salamandra]

Konkrete eksempler på oppførsel jeg ikke finner meg i, eller tillater meg selv å oppføre meg mot andre:

Brøling/skriking, kalle hverandre stygge ting, nekte å høre på hva den andre har å si, ødelegge ting, silent treatment.

Personlighetstrekk jeg ikke orker å deale med: offermentalitet, mental og emosjonell umodenhet, manglende evne/vilje til å se andres perspektiver, aldri innrømme feil og aldri ta personlig ansvar. Hvis vi ikke kan snakke sammen som to voksne når vi har problemer er det fullstendig dødfødt å forsøke å bygge noen varig relasjon. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge har det vart? Alltid vært slik? Skjedd etter endringer i livet, som etter å ha fått barn, opplevd sykdom, opplevd en form for livskrise (sorg, tap av noen osv)? Hvem tar det tredje skiftet? Kan hun være utbrent på noe vis? Ikke alle er utbrent på en slik måte at man bare ligger i sengen hele dagen. Har dere snakket sammen om hva som trigger? Lite søvn? Mye på jobb? Mye ansvar på jobb/hjemme eller andre belastninger i livet (gamle, syke foreldre feks)? Føler hun seg misforstått?
Hvis det ikke har vært slik hele tiden, så er det gjerne noe som trigger. Kanskje hun ikke vet det selv en gang. Men de færreste ønsker vel å ha et temperament som går negativt utover familien. 
Det er jo stort sett flere sider av en sak. Hvis hun feks er utbrent/overbelastet, får hun mulighet til å stresset ned? Eller er det hun som har det tredje skiftet, som nevnt? 
 

Alt dette mener jeg uavhengig av om dette skulle gjelde en kvinne eller mann. Det med det tredje skiftet mener jeg ikke er fordi det kun er kvinner som har det. Men det er jo samtidig kjent at mange kvinner står litt alene med det. Og at det gjerne går sin gang, men plutselig er det nok.

Anonymkode: 5d209...70f

[AnonymBruker]

Siden det er så ille at du bruker mye tid på å få barna til å oppføre seg på en måte som ikke trigger at mor blir aggressiv, så tenker jeg dette har gått altfor langt, Ts!

Barn som vokser opp slik blir skadet av det.

Ditt ansvar nå er å søke profesjonell hjelp. Om kona ikke vil være med til familievernkontoret - gå dit selv. Jeg ville også ha koblet inn barnevernet mtp. å få foreldreveiledning. Slik veiledning er frivillig, så om kona ikke vil være med på det, så kan hun ikke tvinges, men da vil du ha en historikk å vise til hvis det skulle bli nødvendig for deg å skjerme barna mer fra graden av samvær med mor.

Anonymkode: d138d...84b

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i halvannet år og 2. juledag skreik han til meg for første gang… 
Han skulle fikse mixmasteren, det var noe feil med den. Jeg merka at han var irritert der han sto og ordna. Så spurte jeg med lett stemme om det hadde vært noe feil med den før. Han snudde seg og brølte til meg at det gikk vel for faen ikke han rundt og huska på! 
Så brølte han ned til hunden som sto ved siden av han, så slengte han hele mixmasteren bortover benken. 
Jeg tok med hunden ut i stua. Etter en stund kom han ut til oss og var helt normal. Ikke snakka om episoden etter det. Tenker mye på det og kjenner at situasjonen gjorde meg ubekvem. Redd. At det gikk ut over hunden også er forferdelig. 
Det skal sies at det var han som skulle bruke mixmasteren og det hadde ikke vært noe dialog, irritasjon, eller mas mellom oss før han skreik. Hunden hadde heller ikke gjort noe som burde ha irritert ham. Jeg tåler en diskusjon og endatil krangel om jeg må, men dette kom som lyn fra klar himmel. 

Anonymkode: 5873f...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært sammen i halvannet år og 2. juledag skreik han til meg for første gang… 
Han skulle fikse mixmasteren, det var noe feil med den. Jeg merka at han var irritert der han sto og ordna. Så spurte jeg med lett stemme om det hadde vært noe feil med den før. Han snudde seg og brølte til meg at det gikk vel for faen ikke han rundt og huska på! 
Så brølte han ned til hunden som sto ved siden av han, så slengte han hele mixmasteren bortover benken. 
Jeg tok med hunden ut i stua. Etter en stund kom han ut til oss og var helt normal. Ikke snakka om episoden etter det. Tenker mye på det og kjenner at situasjonen gjorde meg ubekvem. Redd. At det gikk ut over hunden også er forferdelig. 
Det skal sies at det var han som skulle bruke mixmasteren og det hadde ikke vært noe dialog, irritasjon, eller mas mellom oss før han skreik. Hunden hadde heller ikke gjort noe som burde ha irritert ham. Jeg tåler en diskusjon og endatil krangel om jeg må, men dette kom som lyn fra klar himmel. 

Anonymkode: 5873f...704

Ta med deg den hunden, og kom deg vekk. 
Det er aldri en grunn for å skrike sånn, med mindre han kom hjem til å finne deg med en annen mann i sengen. 
Det er aldri ok å ta sitt sinne ut på et uskyldig dyr. 
 

Jeg kan ha forståelse for at man er utslitt og på randen i noen perioder i løpet av livet. Da kan man kanskje ende opp med å rope eller glefse mot partner. At han derimot ikke kom inn i stua å var både lei seg og skamfull, for å be deg og hunden om unnskyldning er nesten det største røde flagget her. Han var jo tydeligvis ikke lei seg over å ha mistet besinnelsen. Har han nevnt dette i ettertid? 

Anonymkode: f9633...721

[Elena77]

Sinne bunner ut av frustrasjon tror jeg. Frustrasjon pga overbelastning, tar for mye ansvar, har for høye forventninger, skuffelser, blir ikke sett, føler seg ensom, savner nærhet, savner anerkjennelse, savner omsorg, mistet seg selv, savner følelsen av trygghet osv.

Kan det være en samling av alt dette og nå har hun fått nok. Begeret har rent over. Klarer ikke å se det selv, for man har ikke overskudd eller energi til å "ta seg sammen". Man prøver bare å overleve. 

Man ikke mottakelig for noe, ikke "gode råd", besserwissere eller samme oppførsel tilbake. Da eskalerer det. Kanskje hun vil ha fred, få være i fred, ha stillhet, en klem eller en hånd å holde i. Føle seg trygg eller sikker på at hun får støtte når behovet er der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i halvannet år og 2. juledag skreik han til meg for første gang… 
Han skulle fikse mixmasteren, det var noe feil med den. Jeg merka at han var irritert der han sto og ordna. Så spurte jeg med lett stemme om det hadde vært noe feil med den før. Han snudde seg og brølte til meg at det gikk vel for faen ikke han rundt og huska på! 
Så brølte han ned til hunden som sto ved siden av han, så slengte han hele mixmasteren bortover benken. 
Jeg tok med hunden ut i stua. Etter en stund kom han ut til oss og var helt normal. Ikke snakka om episoden etter det. Tenker mye på det og kjenner at situasjonen gjorde meg ubekvem. Redd. At det gikk ut over hunden også er forferdelig. 
Det skal sies at det var han som skulle bruke mixmasteren og det hadde ikke vært noe dialog, irritasjon, eller mas mellom oss før han skreik. Hunden hadde heller ikke gjort noe som burde ha irritert ham. Jeg tåler en diskusjon og endatil krangel om jeg må, men dette kom som lyn fra klar himmel. 

Anonymkode: 5873f...704

Jeg er helt sikker på at eksen til kjæresten min kunne ønske hun gikk da han tok ut frustrasjonen sin på henne første gang, istedenfor å få 2 barn og flere kjæledyr med han som de nå deler ansvar og omsorg for. 

Stikk!

(Kjæresten min gjør ikke slikt mot meg. De trigget dårlige sider hos hverandre men forble sammen av dårlig vane).

 

Anonymkode: 91452...796

[AnonymBruker]

Jeg er født sint. Moren min sa at jeg var den sinteste ungen hun noen gang har opplevd (vi er flere søsken) men samtidig den herligste.

Traff han som ble mannen min i mange år. Når ting var fint, var jeg ikke sint. Men når ting gikk litt dårlig, fikk han kjenne på sinnet mitt. Det ble verre når vi fikk barn og mesteparten av ansvaret i hjemmet falt på meg. Jeg ble frustrert og istedenfor å snakke om frustrasjonen, ble jeg sintere og sintere. Jeg kunne brøle og skrike høyt, barna livredde. Mannen stakk bare ut. En dag eskalerte det og jeg ga eldstebarnet en ørefik. Mannen tok kvelertak på meg og jeg klorte han til blods i ansiktet. Da skjønte jeg at jeg trengte hjelp. Gikk til psykolog i 10 år. Sinnet ble aldri borte,men jeg klarte å oppføre meg mot barna. Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet ovenfor dem, men mannen trigget fortsatt sinnet mitt, så vi ble skilt.

Kom sammen med en ny som også har mye sinne i seg. Men jeg er ikke sint på samme måte lenger. For vi har avtalt hva vi skal gjøre når sinnet bygger seg opp: Snakke. Få det ut med en gang. Ikke la ting ligge og murre. Det følte jeg at jeg ikke kunne med eksmannen. For han forstod meg ikke. Det gjør kjæresten min, for vi begge er sinna-personer. Og har til dags dato ennå ikke hevet stemmen, kranglet, brølt eller vært fysiske voldelige mot hverandre og vi har vært sammen i mange år.

Anonymkode: 9522c...ee1

[AnonymBruker]

Mange menn og barn som lever i en hverdag med psykisk terror fra kvinnen i huset. Men det snakkes lite om.

Anonymkode: 0f8b2...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2025 den 10.51):

Dvs hvor mye sinne/temperament/ dårlig oppførsel skal man akseptere i et langt / fast forhold der man egentlig selv ønsker et livsvarig forhold.

Null. Jeg aksepterer null sinne/temperament/ dårlig oppførsel.

Jeg gir og det samme tilbake. At du slipper å forvente det tilbake.

Hadde ikke tålt sinne mot et barn heller. Barn blir redde om du blir sint.

Anonymkode: bb31d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2025 den 12.27):

Jeg er trådstarter. Jeg er rolig og sindig, men ender ofte opp med å høre hennes argumentasjon, og ta skylden for å roe situasjonen. Jeg har flere ganger bedt om unnskyldning for ting jeg mener jeg ikke har gjort, men hvor hun argumenterer så bra at jeg der og da blir forvirret. Jeg innser også at jeg beskytter henne ved å be barna oppføre seg for at hun ikke skal bli sint. Jeg  jobber aktivt med barnas oppførsel, ikke for at de skal bli flinke, men for å unngå mors plutselige raseri / sinne

Jeg innser også at jeg bruker opp livet mitt på å tilpasse meg hennes ønsker og behov for å unngå situasjoner der hun er misfornøyd fordi hun da blir vanskelig og krevende

Anonymkode: e32ab...094

Du og barna er i et voldelig forhold. Det du beskriver er nøyaktig sånn det det er. Nå lever du og barna med nerver og går på eggeskall rundt din samboer så hun ikke skal klikke. 

Ingen bør leve sånn. Kan du gå for hjelp en plass? Eller ringe og rådføre deg en plass?

Hvis du ringer et krisesenter så kan de fortelle deg om du det du opplever er vold og hva dere skal gjøre?

Anonymkode: bb31d...aea

[Langline]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du og barna er i et voldelig forhold. Det du beskriver er nøyaktig sånn det det er. Nå lever du og barna med nerver og går på eggeskall rundt din samboer så hun ikke skal klikke. 

Ingen bør leve sånn. Kan du gå for hjelp en plass? Eller ringe og rådføre deg en plass?

Hvis du ringer et krisesenter så kan de fortelle deg om du det du opplever er vold og hva dere skal gjøre?

Anonymkode: bb31d...aea

Dette!⬆️ Dokumenter en del av situasjonene slik at du har konkrete eksempler. Be om time på familievernkontor. Dette er helt uakseptabelt og vil psykisk skade både deg og barna dine. 

Endret 31. desember 2025 av Langline

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.12.2025 den 13.24):

Helt ærlig må det være mer bak her enn du sier! Kan det være en som står ned alt alene i hus og hjem? Mat,planlegging,julegaveinnkjøp,julepynting,organsiering,husarbeid osv og bare blir tatt for gitt? Avvist i sengen? Kan være mye bak.. om hun står med mye gjennom måneden hele tiden kan pms bli forsterket. Når hun blir sint, trakker du på henne elelr gir henne en klem å prøver å forstå hva som kan ligge bak? Mange kvinner kan feks ta opp de samme tingene gang på gang på gang med partneren sin uten at de forstår det! Føler seg kanskje usett,elsket,uønsket,som en hushjelp og ikke en kone? 

Sånn eller så er det ikke greit å være bitch.. Men noe skurrer her. Hva er det du ikke sier? Må være en grunn til hun er sånn? Sliter hun med ting? 

Anonymkode: 7794c...9cc

Hvorfor må det være mere bak?

Jeg vokste opp med en sint mor som skremte oss barna hver dag. Hun slo oss barna og pappa. Hun er selv ansvarlig for sin egen atferd.

Anonymkode: bb31d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi har vært sammen i halvannet år og 2. juledag skreik han til meg for første gang… 
Han skulle fikse mixmasteren, det var noe feil med den. Jeg merka at han var irritert der han sto og ordna. Så spurte jeg med lett stemme om det hadde vært noe feil med den før. Han snudde seg og brølte til meg at det gikk vel for faen ikke han rundt og huska på! 
Så brølte han ned til hunden som sto ved siden av han, så slengte han hele mixmasteren bortover benken. 
Jeg tok med hunden ut i stua. Etter en stund kom han ut til oss og var helt normal. Ikke snakka om episoden etter det. Tenker mye på det og kjenner at situasjonen gjorde meg ubekvem. Redd. At det gikk ut over hunden også er forferdelig. 
Det skal sies at det var han som skulle bruke mixmasteren og det hadde ikke vært noe dialog, irritasjon, eller mas mellom oss før han skreik. Hunden hadde heller ikke gjort noe som burde ha irritert ham. Jeg tåler en diskusjon og endatil krangel om jeg må, men dette kom som lyn fra klar himmel. 

Anonymkode: 5873f...704

🚩🚩🚩🚩🚩

Løp. 

Anonymkode: bb31d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor må det være mere bak?

Jeg vokste opp med en sint mor som skremte oss barna hver dag. Hun slo oss barna og pappa. Hun er selv ansvarlig for sin egen atferd.

Anonymkode: bb31d...aea

Selvfølgelig er man selv ansvarlig for sin adferd, men som regel er det en grunn til denne adferden, enten noe fysisk eller psykisk. Ikke lett å finne ut av om vedkommende ikke erkjenner at de har et problem. Og det er der problemet ligger. De forstår ikke, vil ikke forstå, vil ikke innse, vil ikke nøste opp i problemet, skjems over problemet, hva som helst egentlig. Og da må det hardere skyts til: forlate personen og be de samtidig søke hjelp. Trenger ikke å være spikeren i kista for forholdet,men vedkommende trenger en wake up call.

Anonymkode: 9522c...ee1

[AnonymBruker]

Elena77 skrev (4 timer siden):

Sinne bunner ut av frustrasjon tror jeg. Frustrasjon pga overbelastning, tar for mye ansvar, har for høye forventninger, skuffelser, blir ikke sett, føler seg ensom, savner nærhet, savner anerkjennelse, savner omsorg, mistet seg selv, savner følelsen av trygghet osv.

Kan det være en samling av alt dette og nå har hun fått nok. Begeret har rent over. Klarer ikke å se det selv, for man har ikke overskudd eller energi til å "ta seg sammen". Man prøver bare å overleve. 

Man ikke mottakelig for noe, ikke "gode råd", besserwissere eller samme oppførsel tilbake. Da eskalerer det. Kanskje hun vil ha fred, få være i fred, ha stillhet, en klem eller en hånd å holde i. Føle seg trygg eller sikker på at hun får støtte når behovet er der.

Tror du skal snu ting opp med. Du får den aggressive som skremmer mann og barn til å bli offeret. Tenker heller at ts og barna bør flytte ut. 

Jeg vokste opp med en rasende mor og tenke som barn at jeg skulle trøste mor sånn at hun ikke skadet min far eller bror. Ville prøvde det du nevner her og gi henne trøst. Hun ble rasende og dyttet meg med på gulvet og slo meg på baken og ga meg en god runde kjeft. 

Sånne folk tar man avstand til. Ikke dulle med de. Det gjør det verre og ikke bedre.

Anonymkode: bb31d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Selvfølgelig er man selv ansvarlig for sin adferd, men som regel er det en grunn til denne adferden, enten noe fysisk eller psykisk. Ikke lett å finne ut av om vedkommende ikke erkjenner at de har et problem. Og det er der problemet ligger. De forstår ikke, vil ikke forstå, vil ikke innse, vil ikke nøste opp i problemet, skjems over problemet, hva som helst egentlig. Og da må det hardere skyts til: forlate personen og be de samtidig søke hjelp. Trenger ikke å være spikeren i kista for forholdet,men vedkommende trenger en wake up call.

Anonymkode: 9522c...ee1

I følge min psykolog så er min mor psykopat og sadist. Synes du fremdeles vi bare burde trøste henne så fikser det seg?

Folk er som de er. Å skylde på at det ligger sikkert noe bak gjør bare at folk blir i voldelige forhold lenger. Det er vanlig for ofre å forsøke å "hjelpe" overgriperne sine. Den tankegangen må bort. De kan ikke hjelpes, de er akkurat sånn som de er skapt.

Folk må komme seg bort. Eneste som hjelper.

 

 

Anonymkode: bb31d...aea