Relasjonsskadet…

[AnonymBruker]

Jeg er en alenemamma på 45 år, og jeg sliter med at mine foreldre forskjellsbehandler meg og min søster. 
jeg har begynt å skjønne at det alltid har vært sånn, men først de siste 13årene jeg har sett det ordentlig da vi fikk barn samme mnd. da ble forskjellsbehandlingen veldig tydelig mot meg og min sønn.

min familie viser aldri følelser, spør aldri hvordan jeg har det og klarer ikke å se at de behandler meg dårlig. Akkurat som om de ikke bryr seg.

ja de hjelper meg hvis jeg spør og viser det nok ved å utføre tjenester. Men jeg trenger å høre det og føle det. 

for noen mnd siden når vi så på bilder kom det frem ett fra jeg var liten og mamma holdt rundt meg og virket som hun var glad i meg…og jeg begynte å gråte for det gjorde noe med meg.

jeg har aldri følt meg elsket….

og dette gjør at jeg er dårlig i relasjoner med menn, føler ingen kan like meg og elske meg. Føler at alle andre er bedre enn meg. jeg selvsaboterer i alle forhold, da jeg allikevel tror de skal gjøre det slutt. 

har gått til psykolog, og kanskje derfor jeg også nå har klart å komme meg opp og frem i jobben og også nå ser mer hva som har skjedd før og hvordan det påvirker meg.

noen som har noen gode råd? Opplevd noe av det samme?  

jeg føler bare at alle vil ha en bit av meg og utnytter meg. Jeg er en people pleaser, og tror alltid det beste om folk, og gir for mange sjangser. 
 

Anonymkode: 61a10...99c

[AnonymBruker]

Jeg kan absolutt relatere til det du skriver her, og det er en veldig vond følelse. 
 

Har som barn og voksen følt at mitt eldre søsken var pri én for min mor. De var, og er, mye mer like. Jeg var, og fortsatt er, annerledes og var mye mer følsom og dette ble sjeldent tatt godt i mot. Fikk beskjed om å slutte og være så følsom. Følelsene dine er ikke rett osv. Mor var rask til å stille opp for mitt søsken og barna der, og pratet alltid om dem hele tiden. 
 

Kommer ikke til å utlevere mer enn det, men vil si at det jeg har valgt å gjøre for meg selv, for å finne min indre styrke og å bli trygg i meg selv, det har vært å akseptere at vi er forskjellige. Har funnet MIN verdi og jeg står ved den. Har akseptert at ikke alle passer sammen selv om man faktisk er familie, og det er greit. Jeg tar i mot det de kan gi, jeg gir tilbake kun det jeg kan gå god for som ikke går på bekostning av meg selv. Jeg setter grenser og tillater ikke manipulering. Det har tatt tid. Det har tatt timesvis/åresvis med psykolog. Det har tatt så ufattelig lang tid, men jeg har virkelig hatt som fokus å være et forbilde for mine barn OG for meg selv. Selv om jeg i blant så klart kan få noen «flashbacks», så klarer jeg også fort å lirke det av meg. For jeg er verdifull. Jeg er suksessfull. Jeg har oppnådd noe for meg selv. Jeg er bra nok!

Håper du klarer å komme deg dit ❤️❤️❤️

Anonymkode: f4171...210