Skikkelig ensom ungdom

[mannor]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er da en virkelig helt absurd idé. Og den vitner om en total og komplett mangel av forståelse for hva et vennskap faktisk er (og hva det definitivt ikke er!). 

Venner er de folka som liker deg slik du er. Det er de folka du slipper å late som med. Dersom du må late som om du er noen eller noe du ikke er for å få «være med i flokken»? Da er ikke de venner. De er en gjeng mennesker som sosialiserer på giftig, ikke-konstruktivt vis. 

Jeg hadde lærere som deg i skolen. Folk som aldri kom seg ut av mean-girl mentaliteten. Lærere som deg gjør at jeg tenker alle lærere burde hatt krav om 5 års praksis utenfor skolen før de fikk jobbe som lærere. For skolemiljø - lærerrom inkludert - er umodne arenaer. I det virkelige arbeidsliv ville dine holdninger blitt skutt ned og trampet på. 

Og selvsagt er det da masse mennesker der ute som er introverte. Anslagsvis 40-50% av oss. Og rent statistisk sett har introverte bedre, nærere vennskap og mer sosial suksess enn ekstroverte (som gjerne er mer sosiale, men også gjerne dårligere på å ta sosialt hensyn, som er en nødvendighet for å bygge gode relasjoner).

Ts: Man må oppsøke «sine folk». Og det beste er ikke å gjøre seg «spiselig» for det store flertallet, men å søke etter sin nisje. Hva liker din datter drive med? Kan hun oppsøke gaming, anime, rollespill, teatermiljø, kor, treff for kristen ungdom, røde kors, ungdomspolitikk (bare hold henne unna de partiene der det fremdeles er sosialt veldig ok for gamle griser å klå på unge jenter!), ridning etc? Hva med å ta opp en ny sport? Mine anbefalinger i så fall er enten fekting eller type jiu jitsu. Det er ekstremt nisje sport med dermed nisje folk. Og folk med sære interesser er, rent erfaringsmessig, kule folk. Ta en runde over nyttår. Meld henne på det av åpne timer som finnes (det rekrutteres i januar). Til sommeren? Vær tidlig ute og still først i køa på ting som sommerkurs, leirskole og sommerjobber. 

Anonymkode: 67e18...db7

Word! 

[solsolsol]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har hatt flere år gjennom grunnskolen å lage et nettverk på med andre foreldre og få henne inn i opplegget og først nå tenker du det er et problem? Hvordan kan man ha så store barn og ikke ha noen foreldre på trinnet man har en form for kjennskap til?

Er litt seint å begynne å får barna inn i det sosiale når de på ungdomsskolen, da må de gjøre mesteparten av jobben selv.

Forhåpentligvis er det en erfaren helsesøster og lærer som kan se seg ut etter noen som kan passe sammen med henne... Men må igjen påpeke at jeg synes det er merkelig at dere ikke har gjort mer for henne før. 

Anonymkode: 55719...e31

Veldig hjelpsomt svar 🤦‍♀️

Er mye som kan skje fra barneskole til ungdomsskole med tanke på vennskap, ikke sikkert at dette var et problem tidligere. 

Eldstejenta mi hadde ingen skikkelige venner fra slutten av barneskolen. Hun var bare veldig "rar". Er ikke som om foreldre kan endre personlighet på verken egen eller andres unger. Det vi gjorde var å pushe på aktiviteter der det er en form for sosialt fellesskap. Så selv om hun ikke var hjemme hos venner eller sånt var hun med andre barn og ungdom fire ettermiddager i uka og noen helger. På sommeren var det leir av noe slag. Det er mange forskjellige organisasjoner som arrangerer leir for ungdom, mye gøy man kan leve lenge på etter at man har kommet hjem

Min begynte på internasjonal vgs etter første året, bodde på internat i to år og hadde det helt strålende. Hun har fremdeles ikke noen stor vennegjeng, men har venner og trives. For noen er det lille miljøet på en ungdomsskole bare for lite for å finne sine folk.

[Thyra]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er konsekvensen av å være sjenert. Det går ikke dersom man ønsker seg ordentlige venner. Hun sier hun er ensom og ønsker seg venner, men hva "skal" hun med disse potensielle vennene da? Bare sitte i stillhet og se film sammen? De fleste vil jo ikke det. Hun er rett og slett annerledes sosialt enn det store flertallet, så hun må enten

1. oppsøke miljøer med likesinnede, som syns det er greit å henge sammen uten å snakke. Gaming-miljøet, for eksempel. 

2. Tørre å fremstå mer utadvendt, i hvert fall i begrensede perioder.

Mulig jeg høres litt krass ut her, men jeg er lærer og har opplevd denne problemstillingen altfor mange ganger, hvor ansvaret også har blitt lagt over på skolen (virker ikke som om du gjør det). Man kan gi en falsk følelse av vennskap ved å "tvinge" andre til å forbarme seg over eleven i skoletiden, men vennskapet blir aldri reelt. 

Anonymkode: f2d6d...a26

Det er ikke bare å bestemme seg for å fremstå mer utadvent. Mange klarer det ikke, rett og slett.

Ellers så er det vel slik at de som er sjenerte og innadvendte sliter med å bli kjent. Om de først har blitt kjent så er det jo annerledes. Sjenerte mennesker sitter da ikke i stillhet når de er sammen med folk de kjenner og er trygge på!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Herregud for et tåpelig svar 

Anonymkode: 96faf...e62

Men typisk KG-svar...

Anonymkode: 21108...c9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Har dere noe sosialt nettverk? Søsken? Fettere/kusiner? Eller bare dere foreldre og jenta? Har hun hatt trening i å ikke være eneste og få alt? Siden dere foreldre heller ikke har noe forhold til andre foreldre, så er kanskje ikke dere så opptatt av det heller?

Er du sikker på at hun faktisk er sjenert alltid, eller kan hun ha en oppførsel blandt jevnaldrende som ikke er samme som du opplever? Beskyttede enebarn kan ha en oppførsel som ikke nødvendigvis inviterer til vennskap.

Anonymkode: 70d29...8b0

Hun har søsken, og vi foreldre har så klart venner og er sosiale. Det har vi også vært i hennes barndom. Hun har fettere og kusiner hun ofte omgås, men de er ikke nær henne i alder. Ts

Anonymkode: 177e9...b49

[AnonymBruker]

Og så må du bare minne henne på at det er mange unge som føler seg ensomme. Hun er ikke alene der. Men alle må lære å komme ut av skallet sitt, og det er lettere å gjøre det ved å fokusere på hva HUN vil, hvem hun er ...og ikke prøve å bli likt. Hun må bare tørre å være seg, og finne ut hvem det er. 

Nye interesser, klær, slike ting er viktig i denne alderen. Min datter dro på låtskriver- leir som 15 åring, og traff masse kule mennesker den sommeren. Så bare på et halvt år var det en ny unge. 

Spør, støtt, og tål at det er vondt. Hun må finne sin vei, sine venner, og dere må bare fortelle henne hvor intetessant og kjekk hun er. For det regner jeg med at hun er 🥰

Anonymkode: 9eb1e...a75

[Thyra]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror du jeg hadde denne innstillingen i utgangspunktet? Som ung og nyutdannede hadde jeg store ambisjoner om å hjelpe de som falt litt utenfor. Har hatt stor suksess med elever med andre utfordringer, men etter nesten 20 år i skolen har hverken jeg eller noen av mine kollegaer noen gang lyktes med å integrere de stille og sjenerte elevene med de utadvendte. Det har oppgjennom vært mange tiltak som har bedret elevenes trivsel i timene, det har til og med vært ordninger hvor andre elever på tur har hatt et hemmelig "ansvar" for de som faller utenfor i friminuttene, men dette har aldri resultert i varige vennskap. 

De tilfellene hvor elevene faktisk har fått varige og gode vennskap har de gjort de tingene jeg skrev i mitt første innlegg: enten 1. blitt mer utadvendte eller 2. funnet en annen arena hvor deler likesinnede. Eventuelt har det vært heldige med at det har begynt en ny elev på skolen som er lik dem selv, og så er det plutselig bestevenner. 

Poenget er at dette er opp til ungdommen selv. Alle tiltak skolen eller foreldre kan gjøre, vil i beste fall føre til falske vennskap, basert på medlidenhet. 

Anonymkode: f2d6d...a26

"Opp til ungdommen selv", ja. Det er enkelt å si det. Men det er ikke bare å ta seg sammen og bli utadvent og flinkere sosialt.

Selvsagt er det ofte ungdommens personlighet som gjør at det er vanskelig å finne venner, men det betyr ikke at det er noe ungdommen selv har valgt/er skyld i.

Men for de fleste sjenerte er det jo prosessen med å bli kjent som er problemet. De er ikke like stille og forsiktige sammen med noen de er godt kjent med og trygge på. Om du først blir kjent med sjenerte og innadvendte personer kan det jo vise seg at dere har mye mer til felles enn du trodde. Men om man er av typen som trenger tid på å bli kjent, så blir det jo fort til at de denne prosessen er lettere for finner hverandre og etablerer vennskap.

 

[Thyra]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Dette.

Det er den harde sannheten. Skolen, foreldre eller sykesøster kan ikke fikse dette for henne.

Jenta må settes i stand til å selv danne vennskap, på egen hånd.

For mange hjelpetiltak da hun var barn kan ha gjort henne en stor bjørnetjeneste, for nå aner hun ikke hvordan hun fikse sosial kontakt med jevnaldrende.

Og det blir ikke noe bedre etter hvert som årene går og hun skal bli student eller voksen som flytter til et nytt sted og bygge omgangskrets.

Slutt å tilrettelegg for henne. Snakk med henne om hva hun kan gjøre selv - selv om det føles ubehagelig og utfordrer henne. Å bli avvist av mange må hun lære å børste av seg, de som lykkes i å danne gode sosiale nettverk snakker med mange og ser verdien i det å snakke med folk, uansett om det ender opp i vennskap eller ei.

 

Anonymkode: e5f1e...b2f

Det blir jo tydeligvis fortsatt feil uansett. Enten har ikke foreldrene gjort nok for å hjelpe barna sosialt, ellers så har de gjort for mye slik at barna ikke klarer det selv når de blir eldre..

[AnonymBruker]

Thyra skrev (Akkurat nå):

Det blir jo tydeligvis fortsatt feil uansett. Enten har ikke foreldrene gjort nok for å hjelpe barna sosialt, ellers så har de gjort for mye slik at barna ikke klarer det selv når de blir eldre..

Bare tullesvar. Lurer på om det er folk med 7 åringer som skriver dette?? Innlegget lyser av frykt. 

ALLE ungdommer/ unge vil før eller siden føle seg ensomme. Den eldste var superpop på ungdomsskolen og VGS, ...og så ble hun student...og fikk sjokk. De andre opplevde den tiden på ungdomsskole, og en på VGS. Slik er verden. De som utvikler seg, vokser må ofte gjennom det. Man kan føle seg ensom med venner! Være hakkekylling blant venner..

Det er bare det at 14 år gamle jenter er ekstreme. De skal se helt like ut, ha like jakker, like samme gutt...og så løsner det heldigvis, og de blir mer seg selv. Så på en måte er det litt kred å ikke passe inn på den alderen! Hvem gjør det? Verdens største me-he?? 

Anonymkode: 9eb1e...a75

[Thyra]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bare tullesvar. Lurer på om det er folk med 7 åringer som skriver dette?? Innlegget lyser av frykt. 

ALLE ungdommer/ unge vil før eller siden føle seg ensomme. Den eldste var superpop på ungdomsskolen og VGS, ...og så ble hun student...og fikk sjokk. De andre opplevde den tiden på ungdomsskole, og en på VGS. Slik er verden. De som utvikler seg, vokser må ofte gjennom det. Man kan føle seg ensom med venner! Være hakkekylling blant venner..

Det er bare det at 14 år gamle jenter er ekstreme. De skal se helt like ut, ha like jakker, like samme gutt...og så løsner det heldigvis, og de blir mer seg selv. Så på en måte er det litt kred å ikke passe inn på den alderen! Hvem gjør det? Verdens største me-he?? 

Anonymkode: 9eb1e...a75

Jeg har en femåring.

Men poenget var at når man ser på svarene her inne, får jo foreldre (trådstartere) gjerne kritikk den ene eller andre veien om de deler at barna sliter med å få venner.

Jeg vet at veldig mange føler seg ensomme i perioder og sliter med å passe inn. For mange ordner det seg. Men ikke alltid. Ensomhet er nærmest blitt en folkesykdom. For folk i alle aldere.

[AnonymBruker]

Thyra skrev (1 minutt siden):

Jeg har en femåring.

Men poenget var at når man ser på svarene her inne, får jo foreldre (trådstartere) gjerne kritikk den ene eller andre veien om de deler at barna sliter med å få venner.

Jeg vet at veldig mange føler seg ensomme i perioder og sliter med å passe inn. For mange ordner det seg. Men ikke alltid. Ensomhet er nærmest blitt en folkesykdom. For folk i alle aldere.

Mente ikke deg 😄..men de du kommenterte. Det er akkurat som de tror de kan skjerme barnet sitt fra ensomhet ved å være gode foreldre. Slik er det jo ikke. Du kan ikke skjerme ungdommene dine fra livet. De kan være barn og utadvent, for så å bli forknytte keitete tenåringer. ..

 

Anonymkode: 9eb1e...a75

[AnonymBruker]

hvor bor dere?

Anonymkode: 6335b...96a

[AnonymBruker]

Det er jo fornuftig som ts har gjort. De fleste legger vel til rette for vennskap og å bli kjent når barna er små. Det er jo ikke å sy puter, men å være en påkoblet forelder. 
Når man er 14 år i dag, med sosiale medier og alt som er, så er det jo veldig vanskelig å ikke finne sine folk. Det er litt som den sosiale stolleken. Og alle har nok med sitt. Man er supersensitiv og selvbevisst i utgangspunktet, og så ser man at alle vennene spres hver til sitt, uten å liksom finne noen. Da forsterkes den naturlige tenåringsblygheten mer. Som gjør det vanskeligere. Og problemet er jo ofte at når gruppene er «satt», så er de ganske stabile hele ungdomsskolen gjennom. Noen skoler kan kanskje se om det er flere som er like i interesser og personlighet, og kanskje bytte klasse eller noe. Men ellers er det litt låst.

Jeg tenker som flere foreslår, å benytte tiden fremover til å få fokuset over på noe annet. Finn noe som gir glede og som hun kan ha nytte av senere. Språkkurs, kor, korps, gaming, rollespill, instrument i band, timer på kulturskolen, etc. La fokuset være aktiviteten og ikke venner. Det kommer etter hvert. 

Anonymkode: e8dc1...fb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere har med andre ord vært helikopterforeldre og forsøkt å fikse alt for henne.

Her er den harde sannheten - hun har ikke bygd ekte vennskap på barneskolen, kun vært sammen med jenter/gjenger som har fått beskjed av voksne å inkludere henne.

Når de nå er over på ungdomsskolen så funker ikke den taktikken lengre, fordi foreldre har ikke styringen og vennskap oppstår organisk mellom ungdommene. Da tiltrekkes helt naturlig ungdom som har like personligheter og interesser hverandre.

 

 

Men det er jo dette dere som foreldre burde ha hjulpet henne med, lært henne og øvd på siden hun var lite barn.

Dere kan ikke send hennes på et kurs nå, for å fikse opp i det dere har feilet i.

Dere må faktisk være rett frem og snakke med henne om hvordan vennskap oppstår, hvordan de unge som kanskje likner mer på henne selv og ikke bare prøve å henge med de hun oppfatter som populære. Hun må få den lærdommen i sosialt samspill fra dere foreldre, og dere må trygge henne på å tåle en avvisning.

Det hjelper ikke å melde henne på all verdens aktiviteter om jenta aldri har lært hvordan hun går fram selv for å vise interesse, bygge bekjentskap som kanskje kan bli til vennskap.

 

Anonymkode: e5f1e...b2f

Å herlighet finn på noe annet enn å oppføre deg på denne måten her 

Anonymkode: 96faf...e62

[AnonymBruker]

Ungdomskoletiden er sårbar og nye vennskap både dannes og endres. Noen finner sin gjeng og andre finner ikke helt sin plass med en gang. Det er og litt flaks og uflaks i forhold til hvem man ender opp i klasse med og mange er veldig på leting etter sin identitet. Det husker jeg selv at jeg var, og i dag gremmer jeg meg over en del oppførsel fra den tiden.

Jeg synes dere skal forsøke og finne aktiviteter slik andre har sagt. da har hun arenaer der hun treffer andre og får gjort noe hun trives med. Speidern og røde kors er fine inkluderende aktiviteter der de opplever ansvar og mestring. Kulturskole er nevnt, der er det grupper i drama, dans, kunst hvor man kan bli kjent med andre. Ellers tenker jeg og at det å engasjere seg i en organisasjoin kan åpne dører for henne, ungdomspolitikk, miljøvern eller elevråd, er dette noe hun har interesse for? Det vil og gi fin trening i å stå frem, argumentere for noe og sikkert selvtillit over tid.

Dere foreldre kan og bruke tid med henne, se film, lage mat, fikse ting, male veggen eller møbler, hagearbeid eller hva som helst som dere trives med. Min jente og jeg går sammen i butikker og går jevnlig ut og spiser. Det liker vi begge to. Hun er og i ungdomsskolealder og har mange venner, men jeg tror likevel hun ofte føler seg ensom. Jeg sier det for å si noe om at selv om de har venner så er det en veldig sårbar alder. Min jente blir fort litt passiv, om ikke andre foreslår eller inviterer henne så tar hun heller ikke initiativ selv. Hun vil gjerne at noe skal skje men vil på en måte ikke tas sjansen på avslag..

Anonymkode: a9a73...7cf

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Vår gutt har en mild autismediagnose, som gjør han veldig sjenert, forsiktig og sliter med det sosiale. Han har ingen venner, ingen som inviterer han med eller inkluderer han. Han er svært ensom, og det meste han opplever er gjennom/sammen med oss foreldre. 

Det gjør mamma/pappa-hjertene svært vondt. Det er vondt å dra på festival sammen, og oppleve at de gamle klassekameratene passerer rett forbi han, som om han var luft. Du ser de er oppmerksom på han, men ingen av de kule karene vil vedkjenne seg å vite hvem han looseren er. Det er ikke verbal eller fysisk mobbing, men når de man har gått på skole sammen med i 10 år, og barnehage før det, plutselig ikke kjenner deg/vil vedkjenne seg deg, så er det nesten like ille. 

 

Anonymkode: bc691...f12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen i dette. Vår gutt har en mild autismediagnose, som gjør han veldig sjenert, forsiktig og sliter med det sosiale. Han har ingen venner, ingen som inviterer han med eller inkluderer han. Han er svært ensom, og det meste han opplever er gjennom/sammen med oss foreldre. 

Det gjør mamma/pappa-hjertene svært vondt. Det er vondt å dra på festival sammen, og oppleve at de gamle klassekameratene passerer rett forbi han, som om han var luft. Du ser de er oppmerksom på han, men ingen av de kule karene vil vedkjenne seg å vite hvem han looseren er. Det er ikke verbal eller fysisk mobbing, men når de man har gått på skole sammen med i 10 år, og barnehage før det, plutselig ikke kjenner deg/vil vedkjenne seg deg, så er det nesten like ille. 

 

Anonymkode: bc691...f12

Huff, dette var som å lese om min gutt. Autisme her også. Dere bor ikke tilfeldigvis i Trøndelag?

Anonymkode: e0499...6e0

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hatt en lang prat med datter på straks 14 i jula. Hun strever skikkelig med å få seg venninner. Hun har en venninne hun er med på skolen(men aldri fritid) Ellers ingen. Har en fritidsinteresse, men har ikke blitt noe vennskap ut av det. Hun er en litt sjenert jente, og en del ligger nok der. «Alle andre» oppleves som svært utadvendte og har allerede etablerte vennegjenger. 
 

Hun har ikke funnet på noe hele jula, og er redd det kan bli en lang og ensom sommer dersom ikke ting snur. Hun sier selv hun er veldig ensom, og er mye trist og lei seg for hvordan ting er. Vi som foreldre støtter og finner på ting med henne så klart, men det erstatter jo ikke vennskap. 
 

Føler meg fortvilet og utrolig trist over situasjonen. Kjenner dessverre ikke andre foreldre på trinnet, og hun er jo også såpass stor nå at innblanding blir vanskelig. Helsesøster er koblet på. 
 

Noen råd eller erfaring? 

Anonymkode: 177e9...b49

Hvis det er noen som helst trøst, så er du ikke alene. Årene fra 14-17 var tøffe for min jente, hun er også en forsiktig type. Hun er nå 19, og fremdeles ikke omgitt av mange venner, men har noen få nære som hun fikk på Folkehøyskole. 

Vi voksne får gjort sørgelig lite i denne alderen, annet enn å ikke legge sten til byrden ved å vise bekymring rundt situasjonen. La henne få ro hjemme, og gjør hyggelige ting med henne hvis hun ønsker. 

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 17 som sliter med det samme. Hun mistet store deler av ungdomsskolen pga sykdom som gjorde at vi var mest på sykehuset. Så klassekammerater vokste opp og utviklet seg, hadde/har en ungdomstid med venner, fritidsaktiviteter og det som hører med, mens hun ble hengende etter. Hun har prøvd å ta kontakt med noen ungdommer selv på skolen, uten hell.

Grusomt for henne, og trist for alle oss rundt å være vitne til. Alt man ønsker er at hun i det minste skal få seg en venn.

Anonymkode: 2b36b...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2025 den 21.42):

Nå ser du ikke nyansene i det jeg skriver. Jeg skriver ikke noe om at det er galt å være stille og sjenert. Det som er galt, og virkelighetsfjernt, er å ønske å bli (nær) venn med de utadvendte når du selv er motsatt. Dersom dét er målet, så må ungdommen faktisk endre seg. 

Det er heller ingen som sier at de sjenerte blir sett på som rare. De blir av de utadvendte sett på som uinteressante samtalepartnere, og dermed utelukket som venn. Det er sjeldent jeg hører elever baksnakke de som er stille, selv om jeg ofte hører dem baksnakke både andre elever og lærere.

Anonymkode: f2d6d...a26

Blir ikke dette litt selvmotsigende? Hvem er det de stille elevene baksnakker sammen med? Hvordan er de plutselig mer høylytte når det kommer til baksnakking? Og dersom de blir beskrevet som uinteressante samtalepartnere, kan ikke nettopp det være baksnakking av dem? Hvis ikke den oppfatningen er implisitt, og da lurer jeg på hvor mye ditt eget syn farger det hele...

På en måte er jeg enig i at konstruerte og påtvungne vennskap ikke har noe for seg, og at det ikke bidrar verken til godt selvbilde eller bedre sosiale ferdigheter i lengden. Men det er da vel ikke forbeholdt stille og rolige elever? 

Jeg er strengt tatt også enig i at noen ganger må man øve på å ta kontakt selv og å lete mer aktivt etter venner, uenig i at å være introvert gjør en til en mindre aktuell venn.  Hva med ekstroverte som ikke er så flinke til å lese det sosiale spillet, eller tilpasse seg andre? Dessuten er det ikke så svart-hvitt at om man er stille i skolesammenheng, så er man det for alltid. Finnes da sjenerte mennesker som tør opp når man blir kjent med folk, eller unge som blomstrer opp sosialt når de kommer i jobb eller deltidsjobb - en annen setting enn et kanskje dømmende skolemiljø...  

Anonymkode: 70ba0...c6c