Spørsmål til deg som mobba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er veldig trist at du har hatt en sånn barndom. Men man kan ikke bestemme at folk ikke er lei seg/angrer/ikke er gode på bakgrunn av hvordan de var som barn. Jeg vet at jeg har vokst siden barndommen og i dag er jeg en kjærlig, imøtekommende og vennlig person som ikke forskjellsbehandler noen. Jeg hadde bare den tankegangen at da jeg sto i vanskelige situasjoner så gjorde jeg alt for å komme helskinnet gjennom på min måte med mine kunnskaper. Mennesker er ulike..

Anonymkode: 6a64b...5f4

Du kan fortsette å leve i benektelsen, men når du ikke klarer å stå i en unnskylding for hvordan du behandlet  andre uten å måtte fortelle hvor fælt du selv hadde det så virker ikke den unnskyldingen din særlig oppriktig. Og hvordan du er som person i dag er rene likegyldig for de personene som du var for jævlig mot. 
 

Og ja mennesker er ulike. Du har de som velger å være slemme mot andre og så har du de som ikke tar dette valget.

Anonymkode: c5dee...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

For noen er det en lært egenskap. Mobbere i barndommen som endrer seg.. er du overbevist om at de faktisk endrer seg? . de har kanskje bare lært seg hvordan de skal oppføre seg.

Jepps, jeg lærte meg kanskje bare å oppføre meg senere enn deg, men vi har sikkert lært like mye i livet likevel 😊

Anonymkode: 6a64b...5f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du kan fortsette å leve i benektelsen, men når du ikke klarer å stå i en unnskylding for hvordan du behandlet  andre uten å måtte fortelle hvor fælt du selv hadde det så virker ikke den unnskyldingen din særlig oppriktig. Og hvordan du er som person i dag er rene likegyldig for de personene som du var for jævlig mot. 
 

Og ja mennesker er ulike. Du har de som velger å være slemme mot andre og så har du de som ikke tar dette valget.

Anonymkode: c5dee...77b

Du vet ingenting om hvordan jeg lever i dag. Hvorfor tror du at jeg lever i benektelse? Dette var ingen tråd om å si unnkyld uten å forklare. Det virket som om ts lurte på hvem mobberne er? Men du kan jo gjerne lage en tråd som heter "her skal alle som mobbet da de var unge beklage seg" så legger jeg fledelig inn et innlegg der 🙏

Anonymkode: 6a64b...5f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jepps, jeg lærte meg kanskje bare å oppføre meg senere enn deg, men vi har sikkert lært like mye i livet likevel 😊

Anonymkode: 6a64b...5f4

Ja.. hadde du bare vært slik av natur hadde du ikke mobbet i barndommen. 

Anonymkode: 81bd0...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja.. hadde du bare vært slik av natur hadde du ikke mobbet i barndommen. 

Anonymkode: 81bd0...94d

Kanskje ikke, men gode valg kan komme senere i livet for andre 😊 betyr ikke at man er 100% dårlig 

Anonymkode: 6a64b...5f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje ikke, men gode valg kan komme senere i livet for andre 😊 betyr ikke at man er 100% dårlig 

Anonymkode: 6a64b...5f4

Jeg mener på ingen måte at du er et dårlig menneske. Du er helt sikkert en god person og jeg mener ikke å rakke ned på den du er i dag og heller ikke på den du var som liten. Jeg tror du skjønner mitt ståsted og jeg skjønner ditt. Jeg syns det er supert av deg at du tar avstand fra mobbing nå, og ønsker deg en god jul. 

Anonymkode: 81bd0...94d

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (3 timer siden):

Det er forskjell på unnskydning og forklaring. Å finne forklaringen til at en person mobber er ikke fordi man vil unnskylde personen. Men for å få bukt med problemet med mobbing, spesielt i skolen så må man også forstå hvorfor de ulike velger å mobbe. Jeg mener selv at den praksisen mange skoler har i dag med å fjerne mobbeofferet fra klassen eller bytte skole er helt på tryne. Så klart burde dette være de som mobbet som ble flyttet på. Her legger jo man til rette for mobberen mens offeret som allerede sliter skal inn i en ny klasse.

Mobbing på skolen er noe de har prøvd å få bukt med i  alle år. Og på starten av 2000 ble det startet et såkalt mobbe prosjekt, men mobbingen er fremdeles fullt tilstedeværende. Og det å tro at mobbingen vil forsvinne hvis man finner ut hvorfor folk mobber er ekstremt naivt. 
 

Og det at folk mener at de ble mobbere fordi de  hadde det vanskelig hjemme er ingen forklaring nei. Det er kun en unnskylding og en stor ansvarsfraskrivelse Det er mange mennesker som har hatt det helt for jævlig hjemme uten at  det fører til at de er slemme mot andre mennesker

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil bare si at noen er født slik.. varm, kjærlig og omsorgsfull. Noen føler sterk empati med andre hele livet. For noen er det en lært egenskap. Mobbere i barndommen som endrer seg.. er du overbevist om at de faktisk endrer seg? . de har kanskje bare lært seg hvordan de skal oppføre seg..

Anonymkode: 81bd0...94d

Dette! Og det at de er så opptatt av å skulle forsvare sin egen atferd når de var små sier jo egentlig alt om hvor liten forståelse de har for det de har gjort mot andre. 

Anonymkode: c5dee...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vet ingenting om hvordan jeg lever i dag. Hvorfor tror du at jeg lever i benektelse? Dette var ingen tråd om å si unnkyld uten å forklare. Det virket som om ts lurte på hvem mobberne er? Men du kan jo gjerne lage en tråd som heter "her skal alle som mobbet da de var unge beklage seg" så legger jeg fledelig inn et innlegg der 🙏

Anonymkode: 6a64b...5f4

Jeg tror du må lære deg å lese for jeg ber ikke om noen som helst beklagelse. Det jeg reagerte på var at du i din første kommentar sa at du var lei deg for det du hadde gjort samtidig som du brukte din egen barndom som en unnskylding.  

Anonymkode: c5dee...77b

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Mobbing på skolen er noe de har prøvd å få bukt med i  alle år. Og på starten av 2000 ble det startet et såkalt mobbe prosjekt, men mobbingen er fremdeles fullt tilstedeværende. Og det å tro at mobbingen vil forsvinne hvis man finner ut hvorfor folk mobber er ekstremt naivt. 
 

Og det at folk mener at de ble mobbere fordi de  hadde det vanskelig hjemme er ingen forklaring nei. Det er kun en unnskylding og en stor ansvarsfraskrivelse Det er mange mennesker som har hatt det helt for jævlig hjemme uten at  det fører til at de er slemme mot andre mennesker

Dette! Og det at de er så opptatt av å skulle forsvare sin egen atferd når de var små sier jo egentlig alt om hvor liten forståelse de har for det de har gjort mot andre. 

Anonymkode: c5dee...77b

Jeg har ikke påstått at mobbingen vil forsvinne om man finner mer ut hvorfor folk mobber. Du leser jo ikke innlegget men dikter opp noe så du kan kalle meg ekstremt naiv.

Så klart har oppvekst noe å gjøre med hvordan man blir som menneske, eller mener du at vi fra fødselen av er forhåndsbestemt hvilken person vi kommer til å bli?

Du kan kalle meg ekstremt naiv bassert på ingenting, jeg prøver i det minste å se etter en løsning på problemet mens du ikke klarer annet enn å svartmale hele situasjonen.

[AnonymBruker]

Noen fortsetter i voksen alder og det gjorde nevnte mobber (som jeg har nevnt tidligere i tråden)  som presterte å legge meg til på Facebook da Facebook var fortsatt i den tida man la til alt og alle som venner.
 

Jeg havna dessverre i et forhold med en av Norges største voldsmenn og forholdet vårt tok slutt, da sto jeg plutselig som singel på Facebook hvorledes hun kommenterte: er ikke overraska nei… Hvorfor jeg i det hele tatt godtok hennes venneforespørsel kan man lure på, men jeg trodde hun hadde blitt voksen. Men nei. Noen fortsetter langt ut i voksen alder. Jeg og flere rundt meg har opplevd mobbing, trakassering fra alt fra politi til fastlegevikar, naboer, lærere og tilfeldige. Det er mennesker som søker seg til yrker hvor de kan få makt over andre. Ikke alle passer til det, ikke alle burde jobbet med mennesker. Jeg kommer aldri til å ansette noen eller noen som står tidligere mobbere nære.

Anonymkode: 04005...cb2

[AnonymBruker]

Jeg har visst vært en som mobbet. Tror ikke vi kalte det "mobbing" på 1990-tallet. Første gang jeg hørte det ordet var da moren til hun jeg var ufin med tok kontakt med moren min og sa at datteren hennes følte seg mobbet av meg. Det var såpass fælt for meg å høre, det at jeg faktisk hadde påvirket henne såpass, at jeg som 12-åring ble selvbevisst på egen oppførsel og forstod hvor mye ord kunne bety. Det har jeg tatt med meg videre i livet, og reagerer umiddelbart i studier eller jobbsituasjoner når det fryses ut eller baksnakkes. Husker mors alvorlige ansikt "du MÅ si unnskyld til A...du MÅ tenke over hva du sier!"

Jeg vet ikke, det er vanskelig å huske helt hva som skjedde i hodet mitt, men det føltes ikke så alvorlig, det var bare lek. Jeg hang en del med gutter og så mobbing de imellom som var veldig fysisk. En av de guttene som var mobbeofre på ungdomsskolen (liten gutt som kom sent i puberteten) ble nærmest kastet i veggen, han ble brukt som en dukke. Jeg forstod ikke helt da at det var annerledes for jenter. At man kan mobbe med ord eller avvisning. Jeg forstod det etter noen år da jeg selv ble fryst ut fra en venninnegjeng.

Anonymkode: d9a33...8b2

[AnonymBruker]

Hva er en mobber? Det er ikke så sort/hvitt alltid. Jeg fikk selv mange kommentarer, men de prellet heldigvis av, fra ungdomsskolen var jeg en rebell og skilte meg nok en del ut.
 

Vi fikk inn ei ny i klassen på slutten av barneskolen. Hun fikk aldri innpass i klassen. Jeg stod ikke bak ryktene som ble spredd eller satt i gang dramaet, men jeg gjorde ingenting for å stoppe det heller. Som voksen forstår jeg at det å virke likegyldig/se en annen vei også er en del av ekskluderingen hun opplevde. Det er ikke like lett å forstå det når du er ung og selv får kommentarer slengt. Min mamma var med klassen en del, hun så denne jenta, forsøkte å dra i gang noe sosialt. Men vi traff hverandre overhodet ikke, vi er veldig forskjellig. 
 

Jeg har sendt noen meldinger med henne i voksen alder og skrev jeg er lei meg for at hun ikke ble bedre møtt og inkludert, det må ha vært vanskelig å komme inn som ny. 

Anonymkode: e8825...bc1

[AnonymBruker]

Jeg var sårbar både for å bli mobbet og for å bli en mobber. Jeg var et veldig utrygt barn, men jeg fungerte i gruppe så lenge jeg hadde flinke pedagoger rundt meg. I barnehagen følte jeg meg alltid utafor og uønsket som lekekamerat. Hadde ikke noe relasjon til de voksne og følte vel egentlig at de ikke likte meg. Var ikke utagerende men innesluttet. Fikk en fantastisk lærer på begynnelsen av barneskolen. Hun så de sterke sidene mine og…Hun så meg. De årene hadde jeg det godt og følte meg trygg på skolen, hadde noen venner og var snill og grei. Så sluttet denne læreren dessverre og det ble mye vikarer innom og klassen skled helt ut uten ledelse. Da ble det kampen for tilværelsen, mobb eller bli mobbet. Jeg gjorde begge deler. Ble mobbet at de som liksom var vennene mine og var med på å mobbe andre. Det skjedde i mange år. De sosiale erfaringene jeg gjorde fra barnehage og barneskole har preget hvordan jeg ser på meg selv som menneske, sliter med å tro at jeg kan bety noe for andre. 

Anonymkode: 8cf17...34a

[solangun]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2025 den 2.54):

Det ironiske er at den største mobberen jeg hadde, jobber i pedagogisk psykologisk  tjeneste i kommunen for barnehagebarn. Hvordan mobbere utdanner seg innen og søker seg til jobber der de jobber med Barn mens de er noen store psykopater selv, er for meg ubegripelig.

Anonymkode: 04005...cb2

Eh...er ikke det fint da? Et eksempel på at man faktisk vokser opp, blir moden og ansvarlig voksen.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er et spørsmål med mange svar, skal svare etter beste evne. 

Jeg var verken populær eller upopulær på barneskolen. Ble ikke direkte mobbet eller mobbet selv, men det var hver sin gang å bli tatt inn i varmen/fryst ut av de mest populære jentene. Dette førte til stor usikkerhet. Opplevde også at min beste venninne begynte å fryse meg ut rett før ungdomsskolen. Vi hadde ei eldre jente i nabolaget som var voldelig og dominerende over oss småjentene. Hun ble grovt mobbet av sine jevnaldrende og ville nok ta igjen der hun kunne.

Når jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg mange nye venner på tvers av alle 3 trinn og var fast bestemt på å ikke bli fryst ut igjen. Ble nok oppfattet som rappkjeftet, skummel og rebell av mange, men var aldri ute etter å mobbe noen og prøvde aldri å være slem. Prøvde bare å hevde meg selv overfor de som var kjipe mot meg når jeg var yngre. Ble også grovt mobbet av en lærer (ja, det var en stor sak med møter og diverse).

Har i voksen alder hørt av andre at jeg mobbet, men disse har samtidig kalt meg stygge ting, satt ut rykter om meg ol. Har også fått høre at jeg aldri kommer til å bli noe her i livet fordi jeg var skolelei og drakk alkohol.

Idag har jeg master, drømmejobben, tjener greit, samboer og to store barn. Er veldig selvstendig og har jobbet målrettet for alt jeg har. Har fått meg det jeg vil kalle svært gode venner, er ellers godt likt virker det som og har jobbet MYE med meg selv. Innser at jeg har hatt en vegg oppe store deler av livet for å beskytte meg selv mot avvisning. 

 

Anonymkode: e3896...26b

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke mobbet da jeg gikk på skolen. Fordi mobbing på den tiden var regnet som vold og direkte slemme kommentarer.

Jeg ble til en viss grad ertet, og totalt utestengt. Ganske synlig utestengt. Men det telte ikke som mobbing. Hadde en av mine elever hatt det sånn i dag hadde det blitt opprettet en kapittel 12 sak på flekken.

Anonymkode: b7ab0...d3b

[AnonymBruker]

solangun skrev (4 timer siden):

Eh...er ikke det fint da? Et eksempel på at man faktisk vokser opp, blir moden og ansvarlig voksen.

Nei, problemet er at hun fortsatte mobbingen av meg, over nett, på Facebook. Jeg ble sammen med en voldsmann og forlot han og da sto jeg plutselig oppført som singel, hvorpå hun kommenterte «jeg er ikke overrasket nei…» der hun insinuerte at det er noe feil ved meg. Sletta henne etter det og da var vi i sene tyveårene. Så nei, har man de egenskapene at man klarer å plage og mobbe enkeltpersoner over mange år, er de ikke empatiske, gode mennesker.

Anonymkode: 04005...cb2

[Blue Balloon]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2025 den 16.05):

Jeg har en rekke tanker og refleksjoner rundt dette med mobbing. Det mangler ikke på historier fra folk som står fram… som mobbeoffer!
Men hvor ble det av mobberne? Og hvem er dere? Jeg skulle så gjerne ha svar på noen spørsmål fra dere som veit at dere var mobbere. 
Først og fremst: hvem er du i dag? 

Hvorfor mobba du? Hva gjorde det med deg? Fikk det konsekvenser for deg? Hvordan valgte du deg ut et offer? Når slutta du å mobbe, holder du evt på fortsatt (som voksen)? Har du bedt offeret ditt om unnskyldning? Hva slags mobbing dreiv du med, hva sa/gjorde du? Visste du da at du var en mobber, vet du nå at du var det? Visste foreldrene dine om dette, og hva gjorde de?
Dette er bare noen tanker jeg har rundt temaet, fortell gjerne alt du vil, jeg vil vite! 

Anonymkode: 64b3b...a1c

Vet ikke om jeg kan klassifiseres som den typen mobber du tenker på. Mobba liksom aldri noen fast over lang tid. Men har definitivt vert slem. Det var mer enkeltepisoder. Noen var jeg slem med mer enn 1 gang. Dette var på ungdomskolen.

I dag er jeg en helt annen person enn jeg var da. Føler virkelig ikke for å vere slem med noen nå. Og merker jeg blir skeptisk til folk om de prater dritt om andre osv. Føler at folk ser meg som en ganske bra person i dag faktisk. Når jeg forteller det her til folk jeg har blitt kjent med i voksen alder, så kan de nesten ikke tro det. Har tenkt masse på det her i voksen alder. Jeg har gjort mye dumt og teit i ungdommen. Men det er det å være slem mot andre som er den ene tingen jeg virkelig angrer på. Tankegodset mitt har jo utvikla seg veldig siden jeg var 14. Nå evner jeg jo å sette meg i andres situasjon osv. Den gang tenkte jeg jo ikke over noe jeg gjorde.

Jeg vet egt ikke hvorfor jeg var stygg med andre. På barneskolen og litt på ungdomskolen så ble jeg delvis plaga litt selv. Burde jo skjønt bedre. Husker det begynte en ny fyr i klassen. Han var ganske dust mot meg i begynelsen. Men så passa vi ganske godt inn i samme gjengen begge to, og så blei vi venner. Og så var vi sammen dust mot andre i stedet. Helt tullete når jeg tenker på det nå. Hadde det ikke spesielt fælt hjemme. Litt strengt, men føler ikke dette hadde noe med mobbing å gjøre. Jeg var nok veldig lett påvirkelig på den tida. Andre sa jeg skulle gjøre ditt og datt, og så gjorde jeg det bare, fordi vi syns det var gøy. Ikke bare mobbing da, men alt mulig slags faenskap. Jeg hata alt som hadde med skole å gjøre, det var virkelig ikke noe for meg. Jeg var bare negativ og motstridig hele tida, og ville ødelegge og gjøre det motsatte av hva jeg ble fortalt. Så jeg fikk godt innpass i pøbelgjengen. Og så var det vel og fordi jeg følte meg høyt på strå selv når jeg var slem med andre. Da var det jeg som var på toppen, og ikke på bunn og hadde det dritt. 

Det fikk litt konsekvenser noen ganger. Men ikke annet enn at jeg fikk kjeft, og det ga jeg totalt faen i, brydde meg ikke det minste.

Jeg valgte ut offer fordi jeg synes de var teite og jeg ikke likte dem, eller fordi de var svakere enn meg og lette å hakke på. Jeg slutta vel å mobbe når jeg kom på videregående. Jeg har ikke bedt om unskyldning. Nå vet ikke jeg hvordan de føler det. Men som sagt så har folk vært slemme med meg og. Jeg er egt ikke interessert i å få noen unskyldning selv, vil bare glømme hele greia og ikke tenke mer på det. 

Jeg kunne si stygge ting til andre. Eller ta tinga demmers og kaste ut vinduet osv. Tømme melk i sekken demmers. Husker spesielt en episode når vi var ute når det var pause. Og han ene med down syndrom gikk der og ante fred og ingen fare. Så kom jeg springende bakfra og røska lua av hodet hans, og tråkka den ned i grusen. Fy faen som jeg skammer meg over å skrive det her, herregud! Jeg visste veldig godt at dette var galt. Har fortsatt ingen unskyldning for dette den dag i dag, og tenker av og til på det, og begynner nesten å grine. 

Jeg visste den gang at jeg var slem og at det føltes dritt for dem. Men så ikke på meg selv som en typisk mobber.

Foreldra visste sikkert om noen av episodene der jeg mobba andre. Men dette var bare en liten del av alt faenskap jeg gjorde. Det var liksom ikke mobbing som var hovedgreia mi. Var egt mer generell pøbel. Som skulka, og gjorde faenskap og ødela ting osv.

Foreldra var superfortvila, og visste ikke sin arme råd og skjønte ikke hvorfor jeg hadde blitt slik.

[AnonymBruker]

Jeg mobbet andre grovt og likte makten jeg fikk ut av det. Følte meg større og bedre enn andre.  (11 år gammel jente)

jeg ble ikke sett hjemme og kom i skyggen av mine søsken som fikk all oppmerksomhet. 
 

jeg mobber ikke i dag og skammer meg over det jeg har gjort mot andre

Anonymkode: 1cd21...41d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2025 den 16.05):

Jeg har en rekke tanker og refleksjoner rundt dette med mobbing. Det mangler ikke på historier fra folk som står fram… som mobbeoffer!
Men hvor ble det av mobberne? Og hvem er dere? Jeg skulle så gjerne ha svar på noen spørsmål fra dere som veit at dere var mobbere. 
Først og fremst: hvem er du i dag? 

Hvorfor mobba du? Hva gjorde det med deg? Fikk det konsekvenser for deg? Hvordan valgte du deg ut et offer? Når slutta du å mobbe, holder du evt på fortsatt (som voksen)? Har du bedt offeret ditt om unnskyldning? Hva slags mobbing dreiv du med, hva sa/gjorde du? Visste du da at du var en mobber, vet du nå at du var det? Visste foreldrene dine om dette, og hva gjorde de?
Dette er bare noen tanker jeg har rundt temaet, fortell gjerne alt du vil, jeg vil vite! 

Anonymkode: 64b3b...a1c

Tror en del mobber (i form av kriminelle handlinger), fordi en ikke vet bedre. Hvis en skal forholde seg til loven, så er det gjerne saksbehandlere  verst opp mot nemda (som er en offentlig myndighet, som i straffelovens bestemmelse), gjennom straffeprosessloven §230 har forklaringsplikt, og kan bli straffedømt på lik linje som lyge under ed i domstolen (str. §221 uriktig forklaring) og å lyve til politiet under forklaringsplikt. Det å fabrikere f.eks en feilaktig advarsel, og gi det til et nemda, er like grovt og kriminelt som å lyge under ed til domstolen - er øyeblikkelig avskjeds grunnlag også 😐

Mobbing kommer i mange former, min oppfatning er dermed at mobbing burde holde seg da i den private rollen der den hører hjemme.

Anonymkode: 47c17...09e