Tips ved demens hos mor og avstand?

[AnonymBruker]

Mor er rammet av Alzheimer, og jeg bor dessverre langt unna og med barn med særskilte behov. Hun bor hjemme med far, foreløpig ikke offentlig hjelp. Far er velfungerende og de har også barn som bor nært. Hun er fortsatt alene i 1-2 timer av gangen mens far er ute, men kunne ikke bodd selvstendig, har behov for en del støtte i hverdagen og må ha en person med seg i mindre kjente omgivelser. 

Er det noen som vil fortelle hvordan de har deltatt og fulgt opp fra avstand overfor sine under demens? Noe du vil tipse om, eller angret på? 

Anonymkode: 2a9ea...023

[AnonymBruker]

Har ingen personlige erfaringer, annet enn at vi tror at vår mor er dement.

Men jeg har jobbet i helsevesenet og vet at man kan få dagtilbud der man er borte fra hjemmet noen dager i uken, og noen timer hver gang. Dette kan være nyttig for din far som sikkert har mye ansvar for henne nå, da kan han gjøre ting når de timene hun ikke er hjemme, som å dra til legen, tannlegen, handle, dra på besøk eller gjøre andre ting han liker. Han har sikkert behov for avlastning. Dette er kommunale tjenester.

Vet også at alle kommuner skal ha et demensteam. Det kan være nyttig å snakke med de for å få råd om hvordan dere kan stille opp, og også informasjon om hvilken hjelp hun kan få.

Anonymkode: 80ea4...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Mor er rammet av Alzheimer, og jeg bor dessverre langt unna og med barn med særskilte behov. Hun bor hjemme med far, foreløpig ikke offentlig hjelp. Far er velfungerende og de har også barn som bor nært. Hun er fortsatt alene i 1-2 timer av gangen mens far er ute, men kunne ikke bodd selvstendig, har behov for en del støtte i hverdagen og må ha en person med seg i mindre kjente omgivelser. 

Er det noen som vil fortelle hvordan de har deltatt og fulgt opp fra avstand overfor sine under demens? Noe du vil tipse om, eller angret på? 

Anonymkode: 2a9ea...023

Min mor er kanskje også demens... Ho hugser nesten ingenting og slikt. Mne dessverre bor eg 2 timer unna med bil. Så minst 1 helg i måneden er eg innom. Far døde i 2020 pga Hjerneblødning så etter det har ho blitt enda verre. Men ho har 3 andre barn som bor i område så dem er også veldig ofte på besøk for å hjelpe osv. 

Anonymkode: 9b5ea...112

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min mor er kanskje også demens... Ho hugser nesten ingenting og slikt. Mne dessverre bor eg 2 timer unna med bil. Så minst 1 helg i måneden er eg innom. Far døde i 2020 pga Hjerneblødning så etter det har ho blitt enda verre. Men ho har 3 andre barn som bor i område så dem er også veldig ofte på besøk for å hjelpe osv. 

Anonymkode: 9b5ea...112

Eg glemte å si at vi barn har en egen gruppechat på Messenger der vi skriver oppdateringer om ho og slikt.

Anonymkode: 9b5ea...112

[AnonymBruker]

Dette er helt likt min/vår situasjon. Mor har alzheimer, bor hjemme med far men hadde ikke klart å bo alene. Og jeg bor langt unna (fly-avstand). Forskjellen er at jeg ikke har søsken, og mine foreldres søsken og nevøer/nieser bor også langt unna. Så det er bare far som får hele belasningen, stakkar. Mor nekter å delta på noe dagavlastning, og hun er nok også for frisk til det forløbig. Klarer seg hjemme alene noen timer, men lager ikke varm mat og handler ikke på butikken.

Jeg har ikke bodd i hjembygda mi på 30 år, så jeg er liksom ikke en del av dagliglivet deres lenger. Jeg er på besøk ca to ganger i året. Jeg opplever at det er lite jeg kan bidra med, desverre. Far er svært oppegående og trenger ikke hjelp til f.eks. å håndtere økonomi, digitale tjenester osv, som jeg evt kunne ha hjulpet med på avstand. Og når jeg er hjemme på besøk blir mor egentlig bare mer stresset/forvirret/urolig, for det er uvant å ha gjester i hus. Hun er husmor av den gamle sorten, og vil gjerne varte opp, servere og ordne når hun har gjester, men så klarer hun det ikke og blir frustrert. Og hun vil helst ikke at "gjestene" skal lage mat heller, for det er vondt å ikke få det til selv.

Jeg har tilbudt meg å være hjemme sammen med mor noen dager slik at far kan dra på en tur eller noe, men realiteten er nok at mor blir forvirret og redd hvis hun våkner om natta og far ikke ligger ved siden av. Og at jeg er der gjør henne egentlig ikke trygg, bare forvirret og urolig (hun kan glemme at jeg er i huset bare jeg er i dusjen og ute av syne i en halvtime, og blir veldig overrasket når jeg "plutselig" kommer ut fra badet...).

Så jeg lurer også på hva jeg kan bidra med. Jeg vil jo så gjerne hjelpe min far, som står oppi dette alene. Foreløbig bidrar jeg bare med å være en diskusjonspartner og sparringspartner for min far. Han trenger jo å få lufte alle sine tanker med noen, og kanskje noen innspill på hvordan gripe ting an hjemme. Når han føler at tiden er moden, skal jeg også være med på å overbevise (tvinge) min mor til å ta imot tilbud om dagsenter/avlastning.

Jeg har vurdert å delta på et kurs for pårørende her i kommunen jeg bor, kanskje jeg da vil få noen ideer til hva jeg kan gjøre.

Ser at dette ble langt, jeg har nok litt behov for å "lufte" selv også.

Anonymkode: 96f30...ba2

[mommyaka]

Liten tips. Sensorem trygghetsalarm/ klokken. Med denne kan du passe på henne, ringe henne opp. Fall alarm og du kan sette på geo fences...slikt at om hun går utenfor et område hun ikke skal så sier klokken i fra

[AnonymBruker]

Svigermor er dement, hjemmeboende med en fysisk ganske skral ektemann og ingen familie i nærheten. Vi har tolv timer reisevei dit.

Vi bytter på med de to andre barna slik at noen besøker dem noen dager månedlig. Har fått fullmakt fra henne til å håndtere økonomi og helse (hun er ikke helt dårlig nok til at fremtidsfullmakten kicker inn ennå). Har tett dialog med kommunen om oppfølging og mange telefonsamtaler med svigerfar.

Dagtilbud finnes ikke der de bor, men et godt botilbud som hun nok vil behøve i løpet av maks to år. Inntil da blir alle ferier etc dit.

Anonymkode: 3f437...5ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min mor er kanskje også demens... Ho hugser nesten ingenting og slikt. Mne dessverre bor eg 2 timer unna med bil. Så minst 1 helg i måneden er eg innom. Far døde i 2020 pga Hjerneblødning så etter det har ho blitt enda verre. Men ho har 3 andre barn som bor i område så dem er også veldig ofte på besøk for å hjelpe osv. 

Anonymkode: 9b5ea...112

Det er vanvittig tungt å være pårørende til en dement. Ser at du skriver at din mor kanskje er dement, så da er hun ikke utredet?

Min mor er heller ikke utredet, men det er så mange ting som tyder på at hun er dement, og det har pågått i noen år allerede, men det er bare jeg av søskene som har reagert på det. Det siste 1/2 året har det blitt veldig tydelig for søskene også, så nå er de også overbevist om at hun er dement.

Vi har tilbydt oss å være med henne til legen, men det vil hun ikke. Sist hun var hos legen så hadde legen sagt at hun ikke trengte å være redd for å være dement, men hvis legen virkelig har sagt det så lurer jeg på kompetansen til legen. Men vi vet jo selvsagt ikke om legen har sagt det og om hun ikke forteller hele sannheten til oss. Det som er fortvilende er at vi får jo ikke vite noe så lenge hun ikke forteller sel. Enten så surrer hun veldig med hva legen sier eller så forteller hun ikke sannheten. 

Hun ringer også stadig, og prater i ca 30 - 60 min. Da forteller hun gjerne om de samme tingene, gjentar de, og på den tiden så har mye i historiene endret seg opptil flere ganger, å hun forteller uten å ense at hun gjentar historiene og at de endres underveis. 

Hun har også endret adferd og kan finne på å si akkurat det hun tenker, og det kan være veldig pinlig. Det beste hadde igrunnen vært å få en diagnose på henne sånn at hun kanskje kunne få bremsende medisiner, og vi kunne forklart/ skjønt adferden hennes.

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Dette er helt likt min/vår situasjon. Mor har alzheimer, bor hjemme med far men hadde ikke klart å bo alene. Og jeg bor langt unna (fly-avstand). Forskjellen er at jeg ikke har søsken, og mine foreldres søsken og nevøer/nieser bor også langt unna. Så det er bare far som får hele belasningen, stakkar. Mor nekter å delta på noe dagavlastning, og hun er nok også for frisk til det forløbig. Klarer seg hjemme alene noen timer, men lager ikke varm mat og handler ikke på butikken.

Jeg har ikke bodd i hjembygda mi på 30 år, så jeg er liksom ikke en del av dagliglivet deres lenger. Jeg er på besøk ca to ganger i året. Jeg opplever at det er lite jeg kan bidra med, desverre. Far er svært oppegående og trenger ikke hjelp til f.eks. å håndtere økonomi, digitale tjenester osv, som jeg evt kunne ha hjulpet med på avstand. Og når jeg er hjemme på besøk blir mor egentlig bare mer stresset/forvirret/urolig, for det er uvant å ha gjester i hus. Hun er husmor av den gamle sorten, og vil gjerne varte opp, servere og ordne når hun har gjester, men så klarer hun det ikke og blir frustrert. Og hun vil helst ikke at "gjestene" skal lage mat heller, for det er vondt å ikke få det til selv.

Jeg har tilbudt meg å være hjemme sammen med mor noen dager slik at far kan dra på en tur eller noe, men realiteten er nok at mor blir forvirret og redd hvis hun våkner om natta og far ikke ligger ved siden av. Og at jeg er der gjør henne egentlig ikke trygg, bare forvirret og urolig (hun kan glemme at jeg er i huset bare jeg er i dusjen og ute av syne i en halvtime, og blir veldig overrasket når jeg "plutselig" kommer ut fra badet...).

Så jeg lurer også på hva jeg kan bidra med. Jeg vil jo så gjerne hjelpe min far, som står oppi dette alene. Foreløbig bidrar jeg bare med å være en diskusjonspartner og sparringspartner for min far. Han trenger jo å få lufte alle sine tanker med noen, og kanskje noen innspill på hvordan gripe ting an hjemme. Når han føler at tiden er moden, skal jeg også være med på å overbevise (tvinge) min mor til å ta imot tilbud om dagsenter/avlastning.

Jeg har vurdert å delta på et kurs for pårørende her i kommunen jeg bor, kanskje jeg da vil få noen ideer til hva jeg kan gjøre.

Ser at dette ble langt, jeg har nok litt behov for å "lufte" selv også.

Anonymkode: 96f30...ba2

Dette må være veldig tungt for din far. Hva med å ta en pret med demensteamet i kommunen de bor i? Kanskje far også kan ta en prat med de, i det minste for å få ventilert, men også for å få råd?

Anonymkode: 80ea4...b08

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle innspill, og varme tanker til dere i samme situasjon. Det er vondt å tenke på at sykdommen vil ta mer og mer fra henne og av henne. Hun har startet på medisin, håper det kan bevare helse litt lengre. Det er trist å være begrenset i forhold til besøk, det tror jeg hun også føler på. Men telefon er fint 😊

Dere som ikke har diagnose på deres kjære, kjører de bil? Viktig at fastlegen er klar over funksjon, mange kan virke oppegående nok i en kort konsultasjon om noe konkret. 

 

Anonymkode: 2a9ea...023

[AnonymBruker]

Min mor har begynnende demens. Hun bor med pappa, men han er fysisk veldig syk, så det er egentlig vondt og vanskelig. 

Vi bor i nærheten og passer litt på, men har et søsken som bor langt unna. Og jeg setter veldig pris på at min bror besøker foreldrene våre 2-3 ganger i året og overnatter hos de. Siden han ikke der de så ofte ser han bedre endringene, enn det vi som treffer de ukentlig gjør. 

Broren min er også litt "buffer" og tar noen vanskelige samtaler med mamma og pappa, de blir mindre frustrerte på han fordi han bor langt unna.

Du kan være en god støtte selv om du ikke bor i nærheten. ❤️

Anonymkode: 03a7e...4e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Tusen takk for alle innspill, og varme tanker til dere i samme situasjon. Det er vondt å tenke på at sykdommen vil ta mer og mer fra henne og av henne. Hun har startet på medisin, håper det kan bevare helse litt lengre. Det er trist å være begrenset i forhold til besøk, det tror jeg hun også føler på. Men telefon er fint 😊

Dere som ikke har diagnose på deres kjære, kjører de bil? Viktig at fastlegen er klar over funksjon, mange kan virke oppegående nok i en kort konsultasjon om noe konkret. 

 

Anonymkode: 2a9ea...023

Min mor kjører bil. Hun fikk nylig fornyet kjøretillatelsen (husker ikke hva det heter), og vi har også vært i kontakt med legen hennes og fortalt litt om situasjonen. 

Var jo ikke meningen å avspore tråden din da, men tydelig at vi er flere med behov for å ventilere litt 

Anonymkode: 80ea4...b08

[AnonymBruker]

Ser at noen søsken skriver at de har en messenger gruppe på facebook der de holder hverandre oppdatert. Vi har også det, å det er ganske utrolige ting hun sier og gjør. Sist jeg snakket med henne, så kom hun med en helt vanvittig historei, som sikkert flere av dere hadde reagert på, men kan ikke fortelle den her av redsel for å bli gjenkjent. 

Men hun fikk en helt vanlig hendelse til å bli helt vanvittig, og hun fortalte dette som at det var en sannhet. 

Anonymkode: 80ea4...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Dette må være veldig tungt for din far. Hva med å ta en pret med demensteamet i kommunen de bor i? Kanskje far også kan ta en prat med de, i det minste for å få ventilert, men også for å få råd?

Anonymkode: 80ea4...b08

Ja, far er i kontakt med demensteamet, og vet hvilke tilbud som finnes. Men foreløbig er hun jo frisk nok til å være hjemme alene noen timer, så han får gått en tur eller gjort ærend. Så sånn sett så behøves ikke avlastning for så kort tid. Ennå. Men han gruer seg til den dagen han må tvinge henne. Hun vil jo ikke prøve nye ting, det er slik sykdommen er. Alt som er nytt er egentlig umulig. 

Hun har aldri hatt lappen, så heldigvis ingen fare for at hun setter seg bak rattet av gammel vane. 

Anonymkode: 96f30...ba2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2025 den 21.41):

Det er vanvittig tungt å være pårørende til en dement. Ser at du skriver at din mor kanskje er dement, så da er hun ikke utredet?

Min mor er heller ikke utredet, men det er så mange ting som tyder på at hun er dement, og det har pågått i noen år allerede, men det er bare jeg av søskene som har reagert på det. Det siste 1/2 året har det blitt veldig tydelig for søskene også, så nå er de også overbevist om at hun er dement.

Vi har tilbydt oss å være med henne til legen, men det vil hun ikke. Sist hun var hos legen så hadde legen sagt at hun ikke trengte å være redd for å være dement, men hvis legen virkelig har sagt det så lurer jeg på kompetansen til legen. Men vi vet jo selvsagt ikke om legen har sagt det og om hun ikke forteller hele sannheten til oss. Det som er fortvilende er at vi får jo ikke vite noe så lenge hun ikke forteller sel. Enten så surrer hun veldig med hva legen sier eller så forteller hun ikke sannheten. 

Hun ringer også stadig, og prater i ca 30 - 60 min. Da forteller hun gjerne om de samme tingene, gjentar de, og på den tiden så har mye i historiene endret seg opptil flere ganger, å hun forteller uten å ense at hun gjentar historiene og at de endres underveis. 

Hun har også endret adferd og kan finne på å si akkurat det hun tenker, og det kan være veldig pinlig. Det beste hadde igrunnen vært å få en diagnose på henne sånn at hun kanskje kunne få bremsende medisiner, og vi kunne forklart/ skjønt adferden hennes.

Dette må være veldig tungt for din far. Hva med å ta en pret med demensteamet i kommunen de bor i? Kanskje far også kan ta en prat med de, i det minste for å få ventilert, men også for å få råd?

Anonymkode: 80ea4...b08

Ho fikk forrige uke noen demens piller eller hva dme heter, så skal fastlegen se om det hjelper eller ikke.

Anonymkode: 9b5ea...112

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.12.2025 den 21.06):

Dette er helt likt min/vår situasjon. Mor har alzheimer, bor hjemme med far men hadde ikke klart å bo alene. Og jeg bor langt unna (fly-avstand). Forskjellen er at jeg ikke har søsken, og mine foreldres søsken og nevøer/nieser bor også langt unna. Så det er bare far som får hele belasningen, stakkar. Mor nekter å delta på noe dagavlastning, og hun er nok også for frisk til det forløbig. Klarer seg hjemme alene noen timer, men lager ikke varm mat og handler ikke på butikken.

Jeg har ikke bodd i hjembygda mi på 30 år, så jeg er liksom ikke en del av dagliglivet deres lenger. Jeg er på besøk ca to ganger i året. Jeg opplever at det er lite jeg kan bidra med, desverre. Far er svært oppegående og trenger ikke hjelp til f.eks. å håndtere økonomi, digitale tjenester osv, som jeg evt kunne ha hjulpet med på avstand. Og når jeg er hjemme på besøk blir mor egentlig bare mer stresset/forvirret/urolig, for det er uvant å ha gjester i hus. Hun er husmor av den gamle sorten, og vil gjerne varte opp, servere og ordne når hun har gjester, men så klarer hun det ikke og blir frustrert. Og hun vil helst ikke at "gjestene" skal lage mat heller, for det er vondt å ikke få det til selv.

Jeg har tilbudt meg å være hjemme sammen med mor noen dager slik at far kan dra på en tur eller noe, men realiteten er nok at mor blir forvirret og redd hvis hun våkner om natta og far ikke ligger ved siden av. Og at jeg er der gjør henne egentlig ikke trygg, bare forvirret og urolig (hun kan glemme at jeg er i huset bare jeg er i dusjen og ute av syne i en halvtime, og blir veldig overrasket når jeg "plutselig" kommer ut fra badet...).

Så jeg lurer også på hva jeg kan bidra med. Jeg vil jo så gjerne hjelpe min far, som står oppi dette alene. Foreløbig bidrar jeg bare med å være en diskusjonspartner og sparringspartner for min far. Han trenger jo å få lufte alle sine tanker med noen, og kanskje noen innspill på hvordan gripe ting an hjemme. Når han føler at tiden er moden, skal jeg også være med på å overbevise (tvinge) min mor til å ta imot tilbud om dagsenter/avlastning.

Jeg har vurdert å delta på et kurs for pårørende her i kommunen jeg bor, kanskje jeg da vil få noen ideer til hva jeg kan gjøre.

Ser at dette ble langt, jeg har nok litt behov for å "lufte" selv også.

Anonymkode: 96f30...ba2

Vil oppfordre deg til å melde deg på pårørendekurs. Nå er det noe år siden jeg tok et slik selv, men det var helt utrolig nyttig! Angrer ikke et øyeblikk på at jeg brukte noen kvelder på det. 

Anonymkode: c1555...269

[AnonymBruker]

Jeg har en mamma med langtkommen Alzheimer som nå bor på sykehjem. Hun og jeg bor på samme plass, så jeg har dessverre ingen avstandstips å dele. Denne sykdommen er brutal og samtidig fascinerende, men å stå i det med en hjemmeboende, enslig mor med Alzheimer, en smårolling og en nyfødt hjemme og etterhvert full jobb, det er kanskje det tøffeste jeg har gjort noen gang. Jeg er over kneika, og venter igrunn bare på at det skal ta slutt. Det er fælt, men sant. Sykdommen bringer ingen ting godt med seg, bare fortvilelse og frustrasjon - og masse, masse ventesorg. 

Anonymkode: c1555...269