Er det en for meg der ute?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, vi er nok begge ganske like på mange punkter. Sjenerthet en er nok et av dem. Men hvordan gi han en bekreftelse tilbake, uten å drite meg ut?

Anonymkode: 45778...ef6

Du speiler han. Du tar ham i å se på deg, kan ikke han få ta deg i å se på ham? Han oppsøker deg, kan ikke du oppsøke ham? Osv osv. han viser jo deg det han tenker er interesse, så da tenker jeg han vil oppfatte de samme signalene tilbake som interesse. Speiling er viktig

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

Gikki skrev (8 timer siden):

Dette høres ut som et klassisk tilfellet hvor damen trengte mer av deg TS enn du kunne gi, som også var mer enn hun var villig til å gi deg. 

Du sa du opplevde en fantastisk kjemi. Det som jeg tror har skjedd her, og det er ikke uvanlig. Hun projiserte sin egen usikkerhet over på deg. Og dermed ble det din oppgave å ta stegene. Du koste deg med henne slik dere hadde det, du var trygg. Dermed så du ikke usikkerheten i henne, samtidig som hun ikke så tryggheten i deg.

Det du trenger TS, er en dame som er trygg i seg selv. Du snakker om at hun også må velge det, og det er ikke usikre damer i stand til. Let etter en dame som er trygg 😉

Dette gav gjenklang hos meg. Takk

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

Vi er nok ganske mange kvinner som trenger en del bekreftelse, for å være sikre på at det faktisk er noe der. Selv har jeg flere ganger møtt menn jeg har trodd var som deg, som jeg oppfattet som i alle fall litt interesserte og som jeg følte kjemi med. Men når jeg hadde begynt å håpe, så enten bare forsvant de, eller de ville jeg skulle møte den nye kjæresten, eller et eller annet som bare viste at jeg hadde tatt feil hele tiden. Jeg har blitt skuffet på den måte så mange ganger at jeg bare har sluttet å prøve. På dette stadiet må en eventuell interesse ropes ut rett i øret mitt, med ropert, og helst flere ganger så jeg er sikker på at jeg ikke misforstår. 

Tipper jeg ikke er den eneste som trenger litt ekstra oppmuntring før vi våger å i det hele tatt håpe en gang til. Det betyr ikke at du må begynne å beføle henne første gang dere treffes, men du må være tydelig på at du er interessert. Ikke med kryptiske hint som kan tolkes i alle retninger, men klar og tydelig kommunikasjon. 

Anonymkode: bb173...1b9

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du hadde mye på hjertet her, og takk for at du tok deg tiden. Du snakker om kjærlighet som om det er en ting som skjer på en bestemt måte. Nei, når jeg skriver snakker jeg om meg selv - jeg har opplevd kjærligheten, og jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet hvordan jeg fungerer og hvordan jeg utvikler følelser. Den kommer ikke så lett for meg, jeg er ikke en som forelsker seg i øst og vest. Den er virkelig ikke så tilfeldig for meg som du opplever den. Jeg forstår også at du synes den måten virker fremmed for deg, du viser litt avsky om måten jeg elsker på. 

Jeg har også opplevd å bli elsket, av flere, noe jeg er veldig takknemlig for. Dessverre kunne vi ikke elske hverandre slik vi begge trengte for å nettopp føle seg elsket. Det er dette som er kjernen. For det er dette som har gjort meg ulykkelig i mine tidligere forhold. At andre skal bestemme hvordan det er riktig for meg å elske. Jeg elsker dypt, noe som er skremmende for mange som elsker mer overfladisk - som igjen er skremmende for meg. Osv osv.

Det er hyggelig at din sønn opplever en forelskelse. Men jeg tror det ville være lurere for deg å lære ham hva det betyr, fremfor hvordan kjærlighet er. Det kan hende han opplever den annerledes enn deg, og det du forteller ham er at hans måte er feil - om det skulle være tilfellet. 
 

Kjærlighet skjer absolutt ikke alltid korrekt,  men det betyr at man selv har et ansvar å finne ut om det er riktig. Man kan havne i forferdelige forhold om man bare skal la kjærligheten styre blindt. Noen ganger er et godt vennskap riktigere for den kjærligheten man opplever. Så, det gjelder å lære seg hva som faktisk er den korrekte kjærligheten. Uansett, takk for din drivhus analogi. Min kjærlighet ville kanskje vært for kjedelig og trygg for deg. Men jeg trives godt her i drivhuset 

Anonymkode: d4af5...668

Er ikke du ts, som ikke har funnet kjærligheten og lurer på om det finnes noen for deg? 

Alt det du svarer meg eksisterer parallelt med det jeg skriver om, at kjærlighet skjer, og kan ikke lages. Du blir faktisk svært rik, godt mulig verdens rikelig menneske, dersom du vet oppskriften på å skape kjærlighet ut fra vilje. 

Der var min mann jeg skrev om. Han har til og med vært gift tidligere, mens han fremdeles trodde at kjærlighet var å velge partner rasjonelt, og så stå ved valget. Han ble over tid svært ulykkelig, og det ble skilsmisse. Altså det kan jo skje uansett, men jeg er den heldige fruen han virkelig forelsket seg i og opplevde (opplever) sterk og glødende kjærlighet ovenfor. Han rister på hodet over hva han tidligere tenkte om kjærlighet. Det var altfor sterilt og rasjonelt, men når man ikke har opplevd det andre er det kanskje ikke så rart at man ikke skjønner at det kan finnes en magisk ingrediens så man bare opplever når man opplever det. (Skjønt vi kvinner leter etter akkurat det der, for vi vet det finnes. Det er vår hellige gral.)

Så tar ikke dette bort verken ansvaret for å møte nok potensielle partnere til at man kan finne dette, at man må oppføre seg bra selv, eller at man må vurdere klokt. Det jeg skriver om er det kraftige kjøttbeinet som lager ekstra god smak i suppa. Det er absolutt ikke hele suppa, men det som gjør den unik god. Man kan lage suppe uten også. Så absolutt! Den kan mette også, men noen stor opplevelse blir den ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er nok ganske mange kvinner som trenger en del bekreftelse, for å være sikre på at det faktisk er noe der. Selv har jeg flere ganger møtt menn jeg har trodd var som deg, som jeg oppfattet som i alle fall litt interesserte og som jeg følte kjemi med. Men når jeg hadde begynt å håpe, så enten bare forsvant de, eller de ville jeg skulle møte den nye kjæresten, eller et eller annet som bare viste at jeg hadde tatt feil hele tiden. Jeg har blitt skuffet på den måte så mange ganger at jeg bare har sluttet å prøve. På dette stadiet må en eventuell interesse ropes ut rett i øret mitt, med ropert, og helst flere ganger så jeg er sikker på at jeg ikke misforstår. 

Tipper jeg ikke er den eneste som trenger litt ekstra oppmuntring før vi våger å i det hele tatt håpe en gang til. Det betyr ikke at du må begynne å beføle henne første gang dere treffes, men du må være tydelig på at du er interessert. Ikke med kryptiske hint som kan tolkes i alle retninger, men klar og tydelig kommunikasjon. 

Anonymkode: bb173...1b9

Så var det det da, dette er ikke noen «damegreie», dette er menneskelig. Det er derfor man ikke overlater alt ansvar på en part - om man liker en annen.

Nå var dette sikkert å strekke strikken litt langt, men poenget var. Jeg koste meg, jeg nøt hennes selskap. Jeg kjente på kjemi akkurat slik vi hadde det. At hun satt der og ventet på noe mer, det var umulig for meg å vite at hun satt og var usikker på om jeg likte henne. Det kunne hun enkelt funnet ut om hun ville. Men jeg trodde som sagt det var åpenlyst. Det er veldig synd at noe sånt skal ødelegge. Men samtidig tenker jeg at det var en god ting, for en slik usikkerhet vil by på unødvendige utfordringer og stadig legge et urettferdig stort ansvar på meg. Synd at hun ikke hadde mer guts, og synd at så mange ikke forstår dette

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (37 minutter siden):

Er ikke du ts, som ikke har funnet kjærligheten og lurer på om det finnes noen for deg? 

Alt det du svarer meg eksisterer parallelt med det jeg skriver om, at kjærlighet skjer, og kan ikke lages. Du blir faktisk svært rik, godt mulig verdens rikelig menneske, dersom du vet oppskriften på å skape kjærlighet ut fra vilje. 

Der var min mann jeg skrev om. Han har til og med vært gift tidligere, mens han fremdeles trodde at kjærlighet var å velge partner rasjonelt, og så stå ved valget. Han ble over tid svært ulykkelig, og det ble skilsmisse. Altså det kan jo skje uansett, men jeg er den heldige fruen han virkelig forelsket seg i og opplevde (opplever) sterk og glødende kjærlighet ovenfor. Han rister på hodet over hva han tidligere tenkte om kjærlighet. Det var altfor sterilt og rasjonelt, men når man ikke har opplevd det andre er det kanskje ikke så rart at man ikke skjønner at det kan finnes en magisk ingrediens så man bare opplever når man opplever det. (Skjønt vi kvinner leter etter akkurat det der, for vi vet det finnes. Det er vår hellige gral.)

Så tar ikke dette bort verken ansvaret for å møte nok potensielle partnere til at man kan finne dette, at man må oppføre seg bra selv, eller at man må vurdere klokt. Det jeg skriver om er det kraftige kjøttbeinet som lager ekstra god smak i suppa. Det er absolutt ikke hele suppa, men det som gjør den unik god. Man kan lage suppe uten også. Så absolutt! Den kan mette også, men noen stor opplevelse blir den ikke. 

Jeg vet ikke helt hva det er du prøver å overbevise meg om. Jeg er glad på din og din manns vegne. Men du undervurderer i stor grad det individuelle følelseslivet. At du opplever forelskelse og kjærlighet som noe eksplosivt betyr ikke at det er feil - det er synd. Det som fort glemmes er at når alt fungerer, er at det likevel kan komme tider hvor det ikke fungerer. Når ting flyter for begge i et forhold, da er din mann din «drømmemann», og du hans drømmedame. Klart man ikke forstår hva man holdt på med før. Ikke for å være slem, men dette kan fortsatt snu opp ned og det som var drømmemannen og drømmekvinnen har blitt bitre fiender. Dette er det nokså mange eksempler på. Men jeg heier på dere, for ingenting er vakrere en kjærlighet - uansett form. Det er dette jeg opplever du mister i det du skriver. Kjærligheten for meg kommer snikende, uansett hvor mye du hevder at den skal komme som en eksplosjon. 

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, vi er nok begge ganske like på mange punkter. Sjenerthet en er nok et av dem. Men hvordan gi han en bekreftelse tilbake, uten å drite meg ut?

Anonymkode: 45778...ef6

Jeg ser at ts har bedt deg om å speile atferden hans. Men jeg har hele tiden regnet med at du gjorde det. Når han oppsøker øyekontakt med deg smiler du ikke da? Oppsøker du han aldri og snakker med han? Trodde alle gjorde det når vi var interessert i hverandre. Hvis ikke hadde vi vel ikke vært 8 milliarder i verden. 🙂

Smil til han. Vink han over eller gå bort til han. Si "Hei, hvordan går det?" "Hva gjør du på?" "Skal du på denne eventen, skal vi gå sammen?". "Blir du med på denne eventen jeg tenkte å gå på?" "Hei, blir du med bort å ta en kebab, jeg er sulten?"

Jeg vet ikke i hvilken forbindelse deres treffes så bare velg det som passer. 🙂

Og hvordan kan du drite deg ut? Er dere kollegaer? Er dere i en felles vennegjeng sånn at du mener det blir pinlig videre?

Anonymkode: 01881...cb3

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva det er du prøver å overbevise meg om. Jeg er glad på din og din manns vegne. Men du undervurderer i stor grad det individuelle følelseslivet. At du opplever forelskelse og kjærlighet som noe eksplosivt betyr ikke at det er feil - det er synd. Det som fort glemmes er at når alt fungerer, er at det likevel kan komme tider hvor det ikke fungerer. Når ting flyter for begge i et forhold, da er din mann din «drømmemann», og du hans drømmedame. Klart man ikke forstår hva man holdt på med før. Ikke for å være slem, men dette kan fortsatt snu opp ned og det som var drømmemannen og drømmekvinnen har blitt bitre fiender. Dette er det nokså mange eksempler på. Men jeg heier på dere, for ingenting er vakrere en kjærlighet - uansett form. Det er dette jeg opplever du mister i det du skriver. Kjærligheten for meg kommer snikende, uansett hvor mye du hevder at den skal komme som en eksplosjon. 

Anonymkode: d4af5...668

Jeg har ikke nevnt eksplosivt et sted, og det skjedde absolutt ikke eksplosivt for meg. Jeg tror du misforstår det jeg skriver. Den rette er kun der begge føler noe for hverandre. Om det i starten kun er en gnist som har potensiale til å utvikle seg til et varmt bål, så er det ingenting feil ved det, men kun der det er en gjensidig gnist kan det være den rette. Ethvert hyggelig menneske man treffer på kan ikke være den rette. 

Du lurer på om du gjorde noe feil. Jeg sier nei, fordi hun ikke hadde konkludert som hun gjorde dersom potensialet til kjærlighet var der. Når potensialet er der er det også feilmargin, bare man har oppført seg bra, for da er det noe udefinerbart tilstede, som gir begge lyst til å utforske det. Kall det en gnist, eller en underliggende streng av å gjenkjenne noe i den andre som trigger følelsen av å ønske å treffe hverandre igjen. Uansett må det være tilstede i begge for å kunne utvikle seg. Det er aldri den rette dersom kun ene ser et potensiale. Det kan være vondt, men du trenger ikke å vri hodet angående hva du gjorde feil. DET var ikke der i begge, og da blir det ikke noe. Er DET i begge får man anledning til å utforske det, og det kan forhåpentligvis vokse seg til forelskelse og kjærlighet. Det udefinerbare som er nødvendig kan ikke komme ved vilje. Det enten er der, skjer, trekker begge, eller ikke. En underliggende streng som trekker i begge uten at man helt kan sette fingeren på det er en bra beskrivelse. Uansett trekker den to mot hverandre, og det må være der hos begge. 

Hadde vært fint om dette kunne skje ved vilje, og at man kunne "bestille " det når man er klar for et seriøst forhold, men det kan man ikke. Det trenger absolutt ikke være en eksplosjon, men det er NOE, som dessverre ikke kan skje med de fleste, selv om de er hyggelige, fine nok og riktig "på papiret". 

Kjærlighet ved første blikk har jeg opplevd, men det ble som du påpeker ikke varig. Det var et bål som brente ned til aske. 

Min mann opplevde dette han ikke hadde opplevd tidligere ganske fort i vår relasjon. At NOE trakk ham mot meg og gjorde det vanskelig/umulig å ignorere og bare gå videre. For min del tok det faktisk noen måneder å forelske meg i ham, men det var likevel en underliggende "streng" som gjorde at jeg var interessert i å prate med ham, treffe ham og se hva det var som trakk. Det var noe der lenge før jeg kunne definere det. Jeg ble glad for å snakke med ham og treffe ham. Det var NOE som trigget og dro, som føltes godt. 

Jeg har datet "perfekte " menn jeg gjerne skulle ha falt for, og virkelig prøvde på det. Ga det mye tid og oppriktig vilje, men DET manglet, og da gikk det ikke. 

Så du har ikke gjort noe feil om det ikke skjer. Det skjer ikke ved hjelp av vilje. Noen eksplosjon trenger det likevel ikke å være. En gjensidig liten og udefinerbar streng som trekker er nok vel så normalt når det skjer. Men det er noe mer enn å ha truffet et hyggelig menneske. Det er det mange av, uten at kjernen som kan bli kjærlighet slår til. 

Hadde den vært der ville hun ikke ha avvist deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så var det det da, dette er ikke noen «damegreie», dette er menneskelig. Det er derfor man ikke overlater alt ansvar på en part - om man liker en annen.

Nå var dette sikkert å strekke strikken litt langt, men poenget var. Jeg koste meg, jeg nøt hennes selskap. Jeg kjente på kjemi akkurat slik vi hadde det. At hun satt der og ventet på noe mer, det var umulig for meg å vite at hun satt og var usikker på om jeg likte henne. Det kunne hun enkelt funnet ut om hun ville. Men jeg trodde som sagt det var åpenlyst. Det er veldig synd at noe sånt skal ødelegge. Men samtidig tenker jeg at det var en god ting, for en slik usikkerhet vil by på unødvendige utfordringer og stadig legge et urettferdig stort ansvar på meg. Synd at hun ikke hadde mer guts, og synd at så mange ikke forstår dette

Anonymkode: d4af5...668

Hvordan viste du henne at du likte henne? 

For dette innlegget kan egentlig leses som at du er klar over at andre mennesker kan være usikre og ønske oppmuntring og bekreftelse fordi du er sånn selv, og nettopp derfor ønsker du at den andre parten skal gjøre hele den vanskelige biten, mens du bare skal fortsette å vele på. Men så har du ikke sagt noen som hvordan du viser en kvinne at du liker henne og er interessert i mer enn vennskap. Hennes initiativ var vel nettopp å invitere deg for å se hva som skjedde videre, hun følte kanskje at ballen lå hos deg, hun hadde vist at hun var interessert. Som jeg ser det så viste hun guts, men så opplevde hun at hun ikke fikk den type interesse i retur. Kan du si noe konkret om hva du gjorde for å vise henne at du var interessert? Hva gjorde du for å trygge og oppmuntre henne, verbalt og i handling? Om du bare satt der med hendene i fanget og hadde det koselig med samtaler og god mat, så hadde jeg lett tolket det som at du bare ville være venner i hvert fall. du kan ikke etterlyse guts fra henne når hun allerede har vis det, og om det bare skal gå en vei. 

Anonymkode: bb173...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Uansett, takk for din drivhus analogi. Min kjærlighet ville kanskje vært for kjedelig og trygg for deg. Men jeg trives godt her i drivhuset 

Anonymkode: d4af5...668

Du trives i ditt drivhus, det er flott. Men dama du datet trivdes ikke i det, fordi du ikke ga henne følelse av at du var oppriktig interessert i henne for noe mer, og derfor ville hun heller ikke noe mer. Det er en ærlig sak fra hennes side.

Begge skal trives i det drivhuset. Det har ikke noe med å være for kjedelig eller for trygg å gjøre. 

Men gjør du ingen refleksjoner over det at du selv har gått til et så stort ytterpunkt fra hva du holdt på med før, og gjør du deg ingen refleksjoner rundt det at du tydeligvis i din "subtile" tilnærming ikke greide å kommunisere at du var så interessert i en kvinne at hun kunne forstod at du faktisk var så interessert? Ditt svar på dette har i bunn bare vært at siden hun ikke forstod, så er det hennes feil og hun er ikke den rette. Hva med ditt ansvar for å kommunisere tydelig nok? 

Det virker mer som om du er opptatt av å tviholde på noe du selv nettopp har gjort, selv om det ikke fungerte, enn å ta til deg tilbakemeldinger fra mange i tråden som gir gode og reflekterte svar.

Anonymkode: 581e1...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så var det det da, dette er ikke noen «damegreie», dette er menneskelig. Det er derfor man ikke overlater alt ansvar på en part - om man liker en annen.

Nå var dette sikkert å strekke strikken litt langt, men poenget var. Jeg koste meg, jeg nøt hennes selskap. Jeg kjente på kjemi akkurat slik vi hadde det. At hun satt der og ventet på noe mer, det var umulig for meg å vite at hun satt og var usikker på om jeg likte henne. Det kunne hun enkelt funnet ut om hun ville. Men jeg trodde som sagt det var åpenlyst. Det er veldig synd at noe sånt skal ødelegge. Men samtidig tenker jeg at det var en god ting, for en slik usikkerhet vil by på unødvendige utfordringer og stadig legge et urettferdig stort ansvar på meg. Synd at hun ikke hadde mer guts, og synd at så mange ikke forstår dette

Anonymkode: d4af5...668

Igjen, ingen refleksjon over at du selv kunne og burde kommunisert bedre hvor interessert du faktisk var i denne kvinnen. Du koste deg, du nøt hennes selskap, du kjente på kjemi. Hun burde forstått, hun burde spurt.

Burde ikke du selv vært interessert i å finne ut om hun hadde forstått hvor mye du faktisk likte henne? Er det ikke ditt ansvar å kommunisere dette til henne? Er det ikke synd at du ikke hadde mer guts når det kom til å kommunisere hva du faktisk følte for henne?

Kunne ikke du funnet dette ut om du virkelig ville? Siden du bare antok, så ville kanskje du selv ikke nok, ikke egentlig? 

Anonymkode: 581e1...a94

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (32 minutter siden):

Jeg har ikke nevnt eksplosivt et sted, og det skjedde absolutt ikke eksplosivt for meg. Jeg tror du misforstår det jeg skriver. Den rette er kun der begge føler noe for hverandre. Om det i starten kun er en gnist som har potensiale til å utvikle seg til et varmt bål, så er det ingenting feil ved det, men kun der det er en gjensidig gnist kan det være den rette. Ethvert hyggelig menneske man treffer på kan ikke være den rette. 

Du lurer på om du gjorde noe feil. Jeg sier nei, fordi hun ikke hadde konkludert som hun gjorde dersom potensialet til kjærlighet var der. Når potensialet er der er det også feilmargin, bare man har oppført seg bra, for da er det noe udefinerbart tilstede, som gir begge lyst til å utforske det. Kall det en gnist, eller en underliggende streng av å gjenkjenne noe i den andre som trigger følelsen av å ønske å treffe hverandre igjen. Uansett må det være tilstede i begge for å kunne utvikle seg. Det er aldri den rette dersom kun ene ser et potensiale. Det kan være vondt, men du trenger ikke å vri hodet angående hva du gjorde feil. DET var ikke der i begge, og da blir det ikke noe. Er DET i begge får man anledning til å utforske det, og det kan forhåpentligvis vokse seg til forelskelse og kjærlighet. Det udefinerbare som er nødvendig kan ikke komme ved vilje. Det enten er der, skjer, trekker begge, eller ikke. En underliggende streng som trekker i begge uten at man helt kan sette fingeren på det er en bra beskrivelse. Uansett trekker den to mot hverandre, og det må være der hos begge. 

Hadde vært fint om dette kunne skje ved vilje, og at man kunne "bestille " det når man er klar for et seriøst forhold, men det kan man ikke. Det trenger absolutt ikke være en eksplosjon, men det er NOE, som dessverre ikke kan skje med de fleste, selv om de er hyggelige, fine nok og riktig "på papiret". 

Kjærlighet ved første blikk har jeg opplevd, men det ble som du påpeker ikke varig. Det var et bål som brente ned til aske. 

Min mann opplevde dette han ikke hadde opplevd tidligere ganske fort i vår relasjon. At NOE trakk ham mot meg og gjorde det vanskelig/umulig å ignorere og bare gå videre. For min del tok det faktisk noen måneder å forelske meg i ham, men det var likevel en underliggende "streng" som gjorde at jeg var interessert i å prate med ham, treffe ham og se hva det var som trakk. Det var noe der lenge før jeg kunne definere det. Jeg ble glad for å snakke med ham og treffe ham. Det var NOE som trigget og dro, som føltes godt. 

Jeg har datet "perfekte " menn jeg gjerne skulle ha falt for, og virkelig prøvde på det. Ga det mye tid og oppriktig vilje, men DET manglet, og da gikk det ikke. 

Så du har ikke gjort noe feil om det ikke skjer. Det skjer ikke ved hjelp av vilje. Noen eksplosjon trenger det likevel ikke å være. En gjensidig liten og udefinerbar streng som trekker er nok vel så normalt når det skjer. Men det er noe mer enn å ha truffet et hyggelig menneske. Det er det mange av, uten at kjernen som kan bli kjærlighet slår til. 

Hadde den vært der ville hun ikke ha avvist deg. 

Takk for en god melding. Jeg har sett deg kommentere en tid, og det er som regel fornuftig. Ble derfor ganske overrasket over de forrige kommentarene dine som ikke ligner så mye på denne. 
 

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (40 minutter siden):

Hadde den vært der ville hun ikke ha avvist deg. 

Jeg er enig i alt annet du skriver, men litt uenig i dette.

Hun har gitt tilbakemelding om at hun følte han var interessert i henne, noe som overrasket henne fordi hun følte de hadde det så fint når de møttes. Når det var følelsen hun satt igjen med etter møtet, og det er så lang avstand mellom dem i hverdagen, så tror jeg mange ville blitt skeptisk for å gi dette flere sjanser, når førsteinntrykket han ga var at han syntes det var koselig, men at han ikke var interessert i noe mer med henne. 

Og igjen, denne misforståelsen hadde vært unngått med kommunikasjon (som du også har skrevet om). 

Jeg mener når to dater har begge to ansvar for å kommunisere klart nok.

Grunnen til at jeg ikke har fokusert på henne i mine svar, det er fordi det er Ts som ikke har greid å kommunisere at han faktisk var interessert nok i henne, og nå lurer på om han i det hele tatt vil finne noen. Hverken vi eller Ts kan gjøre noe med henne, det er Ts som ba om håp og råd, derfor er det også naturlig å fokusere på hva han gir inntrykk av å gjøre feil i møte med en kvinne han virkelig liker.

Så mange, både kvinner og menn, som i dag er blitt såret før, så er det ekstra viktig å være så tydelig at det ikke er tvil om hva man mener og hvor godt man liker den andre. Enda viktigere blir slikt der det i utgangspunktet er snakk om et forhold som må starte som et avstandsforhold. Om begge venter på at den andre skal kommunsere sine følelser først, så vil det ikke bli noe mer, selv om det kanskje var en gnist der som kunne blitt til kjærlighet.

Anonymkode: 581e1...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Igjen, ingen refleksjon over at du selv kunne og burde kommunisert bedre hvor interessert du faktisk var i denne kvinnen. Du koste deg, du nøt hennes selskap, du kjente på kjemi. Hun burde forstått, hun burde spurt.

Burde ikke du selv vært interessert i å finne ut om hun hadde forstått hvor mye du faktisk likte henne? Er det ikke ditt ansvar å kommunisere dette til henne? Er det ikke synd at du ikke hadde mer guts når det kom til å kommunisere hva du faktisk følte for henne?

Kunne ikke du funnet dette ut om du virkelig ville? Siden du bare antok, så ville kanskje du selv ikke nok, ikke egentlig? 

Anonymkode: 581e1...a94

Men vær nå snill å les. Jeg trodde virkelig det gikk kjempebra 😄 jeg storkoste meg, og det trodde jeg hun også gjorde. Jeg trodde vi var på samme bølge, at begge kjente den deilige kjemien. Hvem er det som skal være tankeleser tenker du? Hun satt der uten å gi meg det minste hint om at hun trengte noe mer, at hun var usikker og trengte bekreftelse. Stemningen var så god at jeg ikke kunne oppfatte dette. Selvsagt kunne jeg ha uttrykt dette i ord, men det falt meg liksom ikke inn. Alt bare fløt 😊 Dette oppfattet jeg som at hun kjente jeg likte henne, og at hun likte meg. 
Selvsagt er det da overraskende å få høre at det ikke var slik for henne. At hun oppfattet det som at jeg ikke likte henne.
 

Da har jeg vært ekte, har jeg ikke? Det var ikke jeg som latet som at jeg hadde det kjekt. Det var ikke jeg som latet som at vi hadde kjemi. Jeg bare nøt øyeblikket. Også viser det seg at noe så enkelt og lite som å si de få ordene hadde kunnet endret hele turen. Selvsagt er jeg fortvilet over at dette ikke ble sagt. Men igjen, jeg opplevde at det skinte igjennom, og det hadde hun nok forstått om hun kjente meg bedre. Nei, det er en veldig rar situasjon det der. Hvordan noe slikt kan oppfattes så ulikt

 

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Da har jeg vært ekte, har jeg ikke? Det var ikke jeg som latet som at jeg hadde det kjekt. Det var ikke jeg som latet som at vi hadde kjemi. Jeg bare nøt øyeblikket. Også viser det seg at noe så enkelt og lite som å si de få ordene hadde kunnet endret hele turen. Selvsagt er jeg fortvilet over at dette ikke ble sagt. Men igjen, jeg opplevde at det skinte igjennom, og det hadde hun nok forstått om hun kjente meg bedre. Nei, det er en veldig rar situasjon det der. Hvordan noe slikt kan oppfattes så ulikt

 

Hvilke ord?

Anonymkode: 01881...cb3

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Takk for en god melding. Jeg har sett deg kommentere en tid, og det er som regel fornuftig. Ble derfor ganske overrasket over de forrige kommentarene dine som ikke ligner så mye på denne. 
 

Anonymkode: d4af5...668

Ja dette med å sette ord på ting og bli forstått korrekt er ikke bestandig like enkelt. For min del har jeg skrevet om nøyaktig det samme i samtlige innlegg, men evnet tydeligvis ikke å utrykke det forståelig nok. 😅

Det hadde vært utrolig praktisk dersom vi kunne velge livspartner helt rasjonelt, men slik er det dessverre ikke. Det er en ingrediens i det som vi ikke har rasjonell kontroll over, som medfører at mange som kan virke riktig ikke et det, og den som faktisk viser seg å være riktig kanskje ikke er nøyaktig som man trodde han/hun ville være, men dette NOE slår til og bærer fremover, uten at det er så lett å definere hva som utløser det, eller forhindrer at det skjer. Det er uansett noe vi ikke har helt kontroll over. 

Når dette slår til klør man seg gjerne litt i hodet, men så er det jo godt å oppleve også, og alle hindringene mot dette blir da ganske uvesentlige. 

Men, og det er et stort MEN, kjærlighet er vanskelig å finne på grunn av dette, men det er bare første viktige skritt å finne det. Å forvalte og bevare det så godt at det utvikler seg videre og holdes sterkt over år er enda mer krevende. DET krever så definitivt god innstilling, sterk vilje, dedikasjon, lojalitet og solid og stabil innsats. Der kommer så definitivt viljen inn i bildet, og er den svak hjelper det ingenting at man kom gjennom/over første hinder i å finne den rette. Når man har funnet kjærligheten begynner den største "jobben". Den som krever mest av oss, vedvarende. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du trives i ditt drivhus, det er flott. Men dama du datet trivdes ikke i det, fordi du ikke ga henne følelse av at du var oppriktig interessert i henne for noe mer, og derfor ville hun heller ikke noe mer. Det er en ærlig sak fra hennes side.

Begge skal trives i det drivhuset. Det har ikke noe med å være for kjedelig eller for trygg å gjøre. 

Men gjør du ingen refleksjoner over det at du selv har gått til et så stort ytterpunkt fra hva du holdt på med før, og gjør du deg ingen refleksjoner rundt det at du tydeligvis i din "subtile" tilnærming ikke greide å kommunisere at du var så interessert i en kvinne at hun kunne forstod at du faktisk var så interessert? Ditt svar på dette har i bunn bare vært at siden hun ikke forstod, så er det hennes feil og hun er ikke den rette. Hva med ditt ansvar for å kommunisere tydelig nok? 

Det virker mer som om du er opptatt av å tviholde på noe du selv nettopp har gjort, selv om det ikke fungerte, enn å ta til deg tilbakemeldinger fra mange i tråden som gir gode og reflekterte svar.

Anonymkode: 581e1...a94

Det er trist å lese at dere opplever min vei til kjærligheten som et ytterpunkt. For det føler jeg virkelig ikke. Jeg skjønner dere kaller det for drivhus for å «håne», men det får være på deres regning. Min kjærlighet er nok like fin og fri som dere andres 
 

Jeg tviholder ikke på noe, det er i alle fall ikke meningen. Jeg prøver bare å forstå hvordan noe så bra kan oppfattes så ulikt, og hvor lett det gis opp fordi noen små ord ikke ble sagt. Men det ble vist - så tydelig, var jeg overbevist om. Rødmen kan jeg ikke skjule, blikket kan jeg ikke skjule, smilet og latteren kan jeg ikke skjule - men så var det disse ordene som manglet. Igjen, klart jeg er fortvilet. Hadde jeg visst hvor viktig dette var, da hadde jeg sagt det igjen og igjen. Men den sjansen fikk jeg aldri, jeg fikk ikke kjenne den delen av henne, den holdt hun skjult for meg. 
Og da jobber hodet mitt i retning av at det er jammen ikke mye feil man kan tillate seg - Det er ikke mye tålmodighet der ute - og det er i alle fall ikke mye hjelp å få. For jo, hun likte meg veldig godt før denne turen, men også etter. Dette er ikke en Tinder date, dette er meg som tok initiativ da jeg så henne. Men hun trodde altså ikke at jeg likte henne på den måten..

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvilke ord?

Anonymkode: 01881...cb3

Jeg liker deg, mer enn jeg tørr å innrømme

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Ja dette med å sette ord på ting og bli forstått korrekt er ikke bestandig like enkelt. For min del har jeg skrevet om nøyaktig det samme i samtlige innlegg, men evnet tydeligvis ikke å utrykke det forståelig nok. 😅

Det hadde vært utrolig praktisk dersom vi kunne velge livspartner helt rasjonelt, men slik er det dessverre ikke. Det er en ingrediens i det som vi ikke har rasjonell kontroll over, som medfører at mange som kan virke riktig ikke et det, og den som faktisk viser seg å være riktig kanskje ikke er nøyaktig som man trodde han/hun ville være, men dette NOE slår til og bærer fremover, uten at det er så lett å definere hva som utløser det, eller forhindrer at det skjer. Det er uansett noe vi ikke har helt kontroll over. 

Når dette slår til klør man seg gjerne litt i hodet, men så er det jo godt å oppleve også, og alle hindringene mot dette blir da ganske uvesentlige. 

Men, og det er et stort MEN, kjærlighet er vanskelig å finne på grunn av dette, men det er bare første viktige skritt å finne det. Å forvalte og bevare det så godt at det utvikler seg videre og holdes sterkt over år er enda mer krevende. DET krever så definitivt god innstilling, sterk vilje, dedikasjon, lojalitet og solid og stabil innsats. Der kommer så definitivt viljen inn i bildet, og er den svak hjelper det ingenting at man kom gjennom/over første hinder i å finne den rette. Når man har funnet kjærligheten begynner den største "jobben". Den som krever mest av oss, vedvarende. 

Det er her det ligger en stor misforståelse. Det er ikke jeg som sier den er rasjonell, det er dine ord. Men jo, man kan absolutt velge å stupe inn i noe som ikke er bra for en, riktig for en osv selv om det er en forelskelse der. En forelskelse betyr ikke at man ikke har et valg. Så der er jeg veldig uenig med deg. Du sier også at kjærlighet er vanskelig å finne, noe som også er veldig individuelt. Noen forelsker seg veldig lett, veldig rask, i veldig mange. Andre tar det lengre tid med, og det er veldig få man forelsker seg i - så har du alt i mellom. 

Anonymkode: d4af5...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men vær nå snill å les. Jeg trodde virkelig det gikk kjempebra 😄 jeg storkoste meg, og det trodde jeg hun også gjorde. Jeg trodde vi var på samme bølge, at begge kjente den deilige kjemien. Hvem er det som skal være tankeleser tenker du? Hun satt der uten å gi meg det minste hint om at hun trengte noe mer, at hun var usikker og trengte bekreftelse. Stemningen var så god at jeg ikke kunne oppfatte dette. Selvsagt kunne jeg ha uttrykt dette i ord, men det falt meg liksom ikke inn. Alt bare fløt 😊 Dette oppfattet jeg som at hun kjente jeg likte henne, og at hun likte meg. 
Selvsagt er det da overraskende å få høre at det ikke var slik for henne. At hun oppfattet det som at jeg ikke likte henne.
 

Da har jeg vært ekte, har jeg ikke? Det var ikke jeg som latet som at jeg hadde det kjekt. Det var ikke jeg som latet som at vi hadde kjemi. Jeg bare nøt øyeblikket. Også viser det seg at noe så enkelt og lite som å si de få ordene hadde kunnet endret hele turen. Selvsagt er jeg fortvilet over at dette ikke ble sagt. Men igjen, jeg opplevde at det skinte igjennom, og det hadde hun nok forstått om hun kjente meg bedre. Nei, det er en veldig rar situasjon det der. Hvordan noe slikt kan oppfattes så ulikt

 

Anonymkode: d4af5...668

Igjen, du koste deg, du trodde, du oppfattet, du opplevde...

Faktum er likevel at du valgte å ikke sikre deg ved å kommunisere tydelig hva du trodde og følte. 

For all del, du er langt fra den eneste som har gått i samme fella. Men poenget er vel at man da må lære av det og heller velge å bli tydeligere i måten man selv kommuniserer på i ettertiden - ikke bare skylde på at den andre ikke følte nok, eller at man selv ikke ønsker å bli tydelig før senere (men da risikerer man jo akkurat det du nå dessverre opplevde).

Anonymkode: 581e1...a94