Vanskelig med datterens venninne

[AnonymBruker]

Jeg trenger egentlig å få lufte dette, for jeg er egentlig en empatisk person. Men denne situasjonen her gjør det hele litt vanskelig. Ei jente i klassen til datteren min har det ikke så lett, moren hennes forteller at hun ikke har så lett for å skaffe seg venner og tror det kan være at hun mest sannsynlig har en diagnose . Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvilken eller hva, men dette barnet er ganske intenst. 

Datteren min klarer ikke lengre å leke med henne alene fordi hun lett tar styringen. Datteren min er god til å si klart i fra, men når det ikke hjelper blir det vanskelig. Hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre når det ikke hjelper å si ifra tydelig og med hevet stemme. 

I sommer var de mye ute og lekte, men har ofte kommet inn hit fordi venninnen ikke ville være ute mer. Her hjemme hører jeg at venninnen ofte tar styringen over leken og lager konflikter med mitt yngste barn. Hun kommer til meg og sladrer om ting feks at mitt yngste barn ikke vil gå vekk fra der de er som da gjerne er stua. Jeg har forklart at stua er for alle, hvis de vil være i fred kan de gå et annet sted osv. Men poenget er at hun er høylytt og motsier meg og tar seg veldig til rette utover det som er normalt. Jeg synes det er flott at hun er så frittalende, det er en styrke,  men samtidig så er det jævlig slitsomt når det går til den grad at det blir konflikter og brannslukking og mitt yngste barn mistrives når denne venninnen kommer på besøk. 

Jeg vil ikke sende de ut, for da har jeg ikke kontroll. Jeg har måttet veilede dem nettopp fordi datteren min blir overkjørt fullstendig. Jeg har sendt hjem når jeg ser at det blir heftig, men selv det er utfordrende for hun vil ikke gå og krangler med meg. Jeg sier feks at vi skal på besøk eller til butikken, og da vil hun bli med etc og spør når vi er tilbake. Jeg har synes det er vanskelig å si direkte at hun må dra pga oppførselen, fordi det er hennes personlighet. 

Hun vil ofte gå tur med hunden vår, men jeg stoler ikke på situasjonen 😕

Nå etter disse to litt intense ukene har jeg kommet til det punktet hvor jeg stadig avviser når moren kontakter fordi jeg vet at ungene ikke klarer å ha henne på besøk. Datteren min sier ofte ja, men jeg vet at hun ikke orker særlig mer enn en halvtime før det blir konflikt. 

Jeg synes det er utrolig leit fordi jeg vet at denne jenta sliter med å skaffe seg venner og moren er veldig klar over det. Moren pleier alltid å kontakte før hun sender barnet sitt, så jeg føler veldig på det å si nei bestandig. 

Jeg er konfliktsky på dette området ved å si direkte at jeg ikke orker å ha henne på besøk..

Hva gjør man? 

 

Anonymkode: 43e90...2ba

[AnonymBruker]

Da er man voksen, og svarer ærlig når mammaen til denne jenta tar kontakt. 
Du forteller at jenta di syns det er vanskelig å bli overkjørt hele tiden, og at du opplever at det ikke hjelper at du sier i fra. 
 

Om mammaen ikke får vite hvordan hun er hos dere, så kan hun heller ikke hjelpe datteren sin. 

Anonymkode: 02ebb...cd4

[petterm]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

. Ei jente i klassen til datteren min har det ikke så lett, moren hennes forteller at hun ikke har så lett for å skaffe seg venner og tror det kan være at hun mest sannsynlig har en diagnose

Når mor prater så åpent om at hun mistenker at datteren har en diagnose så kunne du kanskje "fisket" litt om hvorvidt datteren får oppfølging og profesjonell hjelp?

Det vil på sikt kunne hjelpe alle sammen.

[AprilLudgate]

Vel, jeg tenker du er raus og imøtekommende.

Og kanskje den rette til å være ærlig med mor og datter.

Datter skal snart diagnostiseres, og vil da få opplegg hvor hun sammen med ressurs på skolen vil øve repetetivt på dette.

Da kan jo du feks be mor om å fortelle hva fremgangsmåten hjemme/på skolen er - og hvilke aktiviteter som funker. 
 

Hun kan åpenbart ikke være ofte hos dere, lufte hunden eller leke alene enda med andre. Fordi hun nå skyver alle fra seg med atferd hun ikke på egenhånd klarer korrigere. 
 

Og dine unger kan jo ikke være hennes støttekontakt heller. 
 

MEN, det går an å prøve gjøre noe avogtil tenker jeg 🤷‍♀️

Fungerer kino feks?

Hva skjer om dere går en tur i skogen mens hennes forelder også er med? 

[fru Alving]

tenker to ting. Denne jenta trenger en venn og hun trenger sosial trening. Kan det fungere bedre at de er hjemme hos henne, på mer organiserte aktiviteter eller noe sånt. Kino kanskje, hvor det er tydelige regler for oppførselen?

Og så mener jeg at du må si til mammaen at hun ikke tar beskjeder fra deg og ikke kan godta det du sier. Samme med at hun overkjører andre barn, dette er noe som hun nok kan jobbe med. Hun har sikkert mange fine kvaliteter også og høres ut som en sterk og tydelig jente, hun må bare få energien sin på rett spor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Da er man voksen, og svarer ærlig når mammaen til denne jenta tar kontakt. 
Du forteller at jenta di syns det er vanskelig å bli overkjørt hele tiden, og at du opplever at det ikke hjelper at du sier i fra. 
 

Om mammaen ikke får vite hvordan hun er hos dere, så kan hun heller ikke hjelpe datteren sin. 

Anonymkode: 02ebb...cd4

Ja det er nok det som passer best her. Det er veldig trist, kanskje hvis jeg inviterer begge så slipper jeg å hele tiden veilede hvis hun bare hører på moren sin.

petterm skrev (16 minutter siden):

Når mor prater så åpent om at hun mistenker at datteren har en diagnose så kunne du kanskje "fisket" litt om hvorvidt datteren får oppfølging og profesjonell hjelp?

Det vil på sikt kunne hjelpe alle sammen.

Hvordan hjelper det situasjonen ? Jeg trenger ikke vite hvordan de styrer med det ?

AprilLudgate skrev (15 minutter siden):

Vel, jeg tenker du er raus og imøtekommende.

Og kanskje den rette til å være ærlig med mor og datter.

Datter skal snart diagnostiseres, og vil da få opplegg hvor hun sammen med ressurs på skolen vil øve repetetivt på dette.

Da kan jo du feks be mor om å fortelle hva fremgangsmåten hjemme/på skolen er - og hvilke aktiviteter som funker. 
 

Hun kan åpenbart ikke være ofte hos dere, lufte hunden eller leke alene enda med andre. Fordi hun nå skyver alle fra seg med atferd hun ikke på egenhånd klarer korrigere. 
 

Og dine unger kan jo ikke være hennes støttekontakt heller. 
 

MEN, det går an å prøve gjøre noe avogtil tenker jeg 🤷‍♀️

Fungerer kino feks?

Hva skjer om dere går en tur i skogen mens hennes forelder også er med? 

Nei for å være ærlig har jeg ikke ork til å samarbeide om noe opplegg, jeg har alt for mye på tallerkenen nå, tenker jeg kan være ærlig med moren og si at fint om de er sammen men fint om hun blir med også for jeg opplever at det er litt utfordrende. 

Kino med tre unger har jeg ikke råd til, men en gang i blant kan jo det funke

Skogstur er supert

fru Alving skrev (5 minutter siden):

tenker to ting. Denne jenta trenger en venn og hun trenger sosial trening. Kan det fungere bedre at de er hjemme hos henne, på mer organiserte aktiviteter eller noe sånt. Kino kanskje, hvor det er tydelige regler for oppførselen?

Og så mener jeg at du må si til mammaen at hun ikke tar beskjeder fra deg og ikke kan godta det du sier. Samme med at hun overkjører andre barn, dette er noe som hun nok kan jobbe med. Hun har sikkert mange fine kvaliteter også og høres ut som en sterk og tydelig jente, hun må bare få energien sin på rett spor.

Ja kanskje fint om moren også kommer på besøk. Hvis jeg må stadig brannslukke, veilede relativt store barn og ta hånd om yBgste, så blir det for mye for meg. Særlig i tide og utide. Det må tilrettelegges litt bedre dersom jeg skal ha henne på besøk, yngste kan dra til familie i en times tid en dag

Anonymkode: 43e90...2ba

[cafflatte]

Vær ærlig og åpen med moren og fortell om brannslukking,  konflikter,  ikke hører etter osv. Hadde mitt barn oppført seg slik Hadde jeg satt pris på tilbakemelding. 

[AnonymBruker]

Hei. Vi står i samme situasjon - barna er 9-10 år gamle. Her får ikke klassevenninnen komme på besøk uten at mor eller far er med. Jeg har vært helt ærlig med mor, og hun satte pris på det, selv om at det nok var kjipt å høre. 

Anonymkode: 9d782...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Ja det er nok det som passer best her. Det er veldig trist, kanskje hvis jeg inviterer begge så slipper jeg å hele tiden veilede hvis hun bare hører på moren sin.

Hvordan hjelper det situasjonen ? Jeg trenger ikke vite hvordan de styrer med det ?

Nei for å være ærlig har jeg ikke ork til å samarbeide om noe opplegg, jeg har alt for mye på tallerkenen nå, tenker jeg kan være ærlig med moren og si at fint om de er sammen men fint om hun blir med også for jeg opplever at det er litt utfordrende. 

Kino med tre unger har jeg ikke råd til, men en gang i blant kan jo det funke

Skogstur er supert

Ja kanskje fint om moren også kommer på besøk. Hvis jeg må stadig brannslukke, veilede relativt store barn og ta hånd om yBgste, så blir det for mye for meg. Særlig i tide og utide. Det må tilrettelegges litt bedre dersom jeg skal ha henne på besøk, yngste kan dra til familie i en times tid en dag

Anonymkode: 43e90...2ba

Kanskje det fungerer bedre om de er hjemme hos denne jenta, så vil moren kunne oppleve det IRL.

Det høres jo ut som at du og har en til du skal se etter.

Anonymkode: 712de...da5

[AnonymBruker]

Mye av dette er gjenkjennelig. Dessverre, må jeg nesten si.  Min datter hadde en venninne som lignet det som beskrives. Det tok tid før jeg skjønte hvor mye det preget min datters hverdag først i barnehagen, så på skolen. 

Da jeg begynte å forstå ba jeg først barnehagen å følge med. Når barnehagen skulle lage grupper, satte de disse to barna sammen så og si alltid. Jeg ba barnehagen sette mitt barn sammen med andre barn. Noe som ikke ble gjort. Da barnehagen endelig så at denne konstellasjonen ikke var bra gikk barnehagetiden mot slutten.

Det fortsatte på skolen. Der var det heldigvis en lærer som så dette, og som det gikk an å ta opp det problematiske med. 

Foreldrene til dette barnet inviterte og inviterte på alt mulig. Mitt barn var en periode helt i dette barnets makt. Mitt barn fikk ikke lov å leke med andre, blant annet. (fikk vite dette i ettertid). Vi sa nei til de fleste invitasjoner hjem til dette barnet.

Vi inviterte henne av og til med på aktiviteter, som å gå tur. Dagstur til et sted. Ikke overnatting. Bare hjemme for å leke utviklet seg til at besøket tok full kommando, med den største selvfølge. Kunne klage på maten, kritisere møblene. Kreve annen drikke enn vann. Jeg er nok ikke den store pedagogen. Jeg forstår at det er barn. Men barn skal også lære at i andres hjem er det de som bor der som bestemmer. Jeg svarte barnet med beskjeder, ikke forklaringer. Ikke med spørsmål om det er greit. Prøvde å være så vennlig jeg klarte, samtidig bestemt. 

Jeg passet på at samværet i all hovedsak var hos oss og ganske sjelden. Etter hvert var mitt barn ikke interessert i å være med dette barnet bortsett fra på skolen. Etter hvert var det også slutt. 

Dette barnet trengte den sosiale treningen, men jeg måtte avgrense det av hensyn til eget barn og meg selv. Man måtte følge med hele tiden. Dette varte til barna var ca 8-9 år.

Man skal selvsagt være vennlig, men man kan ikke ta over hele den sosiale treningen for et barn. Og man kan ikke la eget barn bli den eneste ene for et barn som trenger mye veiledning og sosial trening. Eget barn skal ha trening i vanlig, jevnbyrdig lek, ikke bare trening i krevende vennskap. 

Anonymkode: 2491b...a9f

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg trenger egentlig å få lufte dette, for jeg er egentlig en empatisk person. Men denne situasjonen her gjør det hele litt vanskelig. Ei jente i klassen til datteren min har det ikke så lett, moren hennes forteller at hun ikke har så lett for å skaffe seg venner og tror det kan være at hun mest sannsynlig har en diagnose . Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvilken eller hva, men dette barnet er ganske intenst. 

Datteren min klarer ikke lengre å leke med henne alene fordi hun lett tar styringen. Datteren min er god til å si klart i fra, men når det ikke hjelper blir det vanskelig. Hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre når det ikke hjelper å si ifra tydelig og med hevet stemme. 

I sommer var de mye ute og lekte, men har ofte kommet inn hit fordi venninnen ikke ville være ute mer. Her hjemme hører jeg at venninnen ofte tar styringen over leken og lager konflikter med mitt yngste barn. Hun kommer til meg og sladrer om ting feks at mitt yngste barn ikke vil gå vekk fra der de er som da gjerne er stua. Jeg har forklart at stua er for alle, hvis de vil være i fred kan de gå et annet sted osv. Men poenget er at hun er høylytt og motsier meg og tar seg veldig til rette utover det som er normalt. Jeg synes det er flott at hun er så frittalende, det er en styrke,  men samtidig så er det jævlig slitsomt når det går til den grad at det blir konflikter og brannslukking og mitt yngste barn mistrives når denne venninnen kommer på besøk. 

Jeg vil ikke sende de ut, for da har jeg ikke kontroll. Jeg har måttet veilede dem nettopp fordi datteren min blir overkjørt fullstendig. Jeg har sendt hjem når jeg ser at det blir heftig, men selv det er utfordrende for hun vil ikke gå og krangler med meg. Jeg sier feks at vi skal på besøk eller til butikken, og da vil hun bli med etc og spør når vi er tilbake. Jeg har synes det er vanskelig å si direkte at hun må dra pga oppførselen, fordi det er hennes personlighet. 

Hun vil ofte gå tur med hunden vår, men jeg stoler ikke på situasjonen 😕

Nå etter disse to litt intense ukene har jeg kommet til det punktet hvor jeg stadig avviser når moren kontakter fordi jeg vet at ungene ikke klarer å ha henne på besøk. Datteren min sier ofte ja, men jeg vet at hun ikke orker særlig mer enn en halvtime før det blir konflikt. 

Jeg synes det er utrolig leit fordi jeg vet at denne jenta sliter med å skaffe seg venner og moren er veldig klar over det. Moren pleier alltid å kontakte før hun sender barnet sitt, så jeg føler veldig på det å si nei bestandig. 

Jeg er konfliktsky på dette området ved å si direkte at jeg ikke orker å ha henne på besøk..

Hva gjør man? 

 

Anonymkode: 43e90...2ba

Hvorfor veileder du? Hvordan skal datteren din lære seg å stå opp for seg selv?

[AnonymBruker]

lajlaj skrev (1 time siden):

Hvorfor veileder du? Hvordan skal datteren din lære seg å stå opp for seg selv?

Hun gjør jo det, men det funker jo ikke. Blir jo ganske slemt å la henne bli fullstendig overkjørt i eget hjem ved at jeg sitter og lytter. Samtidig blir de veiledet. Ikke bare datteren min, men de to som gruppe fordi det er usunn lek. 

Anonymkode: 43e90...2ba

[AnonymBruker]

Bare si at det blir endel konflikter med den yngste ungen din når jentene leker og at du må sette litt på bremsene en stund for henne. Så glir vennskapet naturlig over.

Anonymkode: a67fb...9fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg trenger egentlig å få lufte dette, for jeg er egentlig en empatisk person. Men denne situasjonen her gjør det hele litt vanskelig. Ei jente i klassen til datteren min har det ikke så lett, moren hennes forteller at hun ikke har så lett for å skaffe seg venner og tror det kan være at hun mest sannsynlig har en diagnose . Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvilken eller hva, men dette barnet er ganske intenst. 

Datteren min klarer ikke lengre å leke med henne alene fordi hun lett tar styringen. Datteren min er god til å si klart i fra, men når det ikke hjelper blir det vanskelig. Hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre når det ikke hjelper å si ifra tydelig og med hevet stemme. 

I sommer var de mye ute og lekte, men har ofte kommet inn hit fordi venninnen ikke ville være ute mer. Her hjemme hører jeg at venninnen ofte tar styringen over leken og lager konflikter med mitt yngste barn. Hun kommer til meg og sladrer om ting feks at mitt yngste barn ikke vil gå vekk fra der de er som da gjerne er stua. Jeg har forklart at stua er for alle, hvis de vil være i fred kan de gå et annet sted osv. Men poenget er at hun er høylytt og motsier meg og tar seg veldig til rette utover det som er normalt. Jeg synes det er flott at hun er så frittalende, det er en styrke,  men samtidig så er det jævlig slitsomt når det går til den grad at det blir konflikter og brannslukking og mitt yngste barn mistrives når denne venninnen kommer på besøk. 

Jeg vil ikke sende de ut, for da har jeg ikke kontroll. Jeg har måttet veilede dem nettopp fordi datteren min blir overkjørt fullstendig. Jeg har sendt hjem når jeg ser at det blir heftig, men selv det er utfordrende for hun vil ikke gå og krangler med meg. Jeg sier feks at vi skal på besøk eller til butikken, og da vil hun bli med etc og spør når vi er tilbake. Jeg har synes det er vanskelig å si direkte at hun må dra pga oppførselen, fordi det er hennes personlighet. 

Hun vil ofte gå tur med hunden vår, men jeg stoler ikke på situasjonen 😕

Nå etter disse to litt intense ukene har jeg kommet til det punktet hvor jeg stadig avviser når moren kontakter fordi jeg vet at ungene ikke klarer å ha henne på besøk. Datteren min sier ofte ja, men jeg vet at hun ikke orker særlig mer enn en halvtime før det blir konflikt. 

Jeg synes det er utrolig leit fordi jeg vet at denne jenta sliter med å skaffe seg venner og moren er veldig klar over det. Moren pleier alltid å kontakte før hun sender barnet sitt, så jeg føler veldig på det å si nei bestandig. 

Jeg er konfliktsky på dette området ved å si direkte at jeg ikke orker å ha henne på besøk..

Hva gjør man? 

 

Anonymkode: 43e90...2ba

Inviterer et annet barn. 

Anonymkode: bed69...d2c

[AnonymBruker]

Ofte når barn er slitsomme er det enda verre hvis foreldre er med også, for det er vanskeligere å irettesette barnet foran foreldrene, og de gjør det ikke alltid selv. 

Anonymkode: bed69...d2c

[AnonymBruker]

Den eneste måten du kan hjelpe venninnen og hennes mor på, er å være ærlig med dem begge.

Si rett ut at hvis hun ikke følger beskjedene dine/oppfører seg fint, må hun dra hjem. Du gjør henne en stor bjørnetjeneste ved å ikke fortelle hvorfor hun ikke kan bli der.

Si rett ut til mor at datteren ikke hører på beskjedene fra deg, og at det ofte blir konflikter og er mye å passe på. Kanskje mor tar en alvorsprat med datter. 

Du sier at du kanskje skal invitere mor og datter sammen. Det er ikke en dum idé, men ikke bli sjokkert hvis det ender opp med at mor lar ting passere som du ikke synes er ok. Ok, at det nesten blir enda vanskeligere å ta tak i det, fordi moren sitter passivt og ser på. Det er nok en grunn til at datteren er som hun er, og kanskje ikke hun får så mye grenser satt hjemme.

Anonymkode: 375a1...0df

[AnonymBruker]

It takes a village.

Men ikke når det går på bekostning av egne barn.

Jeg har en biosønn og to bonussønner.

Og det er uaktuelt at et barn som kommer på besøk hit skal få et av mine barn til å føle seg ukomfortabel i sitt eget hjem.

Nå har vi ikke hatt noe problemer med det hittil utenom litt små konflikter mellom storebror og lillebror og når storebror har venner på besøk. Men da har vi pratet om det sammen og så har det løst seg. 

Jeg ville heller vært ærlig med denne moren om at dessverre så blir det veldig mye konflikter når datteren er på besøk. Det har gjort yngste ukomfortabel i sitt eget hjem, og eldste blir frustrert og sliten av stadie konflikter og jeg må ta hensyn til det.

Jeg vet at diagnoser kan være utfordrende.

Min biosønn har autisme og yngste på 7 mistenkes ADHD. Mellomste er preteen de luxe med stadige meltdowns.

Jeg er tøff, streng og konsekvent. Begge bonusbarna har vokst enormt etter jeg kom inn i bildet. Yngste fikk tett oppfølging på skolen i sammarbeid med oss fordi han slet med å regulere følelsene sine og bruke ordene sine, men nå er han en av de roligste elevene i klassen. Det handlet mye om at skolen ikke visste hvordan de skulle håndtere han. 

Jeg vet. Og det hjalp jeg skolen med å forstå.

Min bio går på spesialskole. De hadde samme utfordringer, men jeg var på den som en Hauk og i dag er han den som faktisk er flinkest av alle ungene til å regulere seg, ta til seg beskjeder og håndtere vanskelige situasjoner.

Men det er alfa omega at FORELDRENE er aggressive og følger opp. 

Det er steintøft i perioder der ting er ekstra utfordrende, men jeg som mor har stått i det som et stødig fjell og det har gitt resultater.

Jeg har blitt slått, sparket, bitt, klort, ikke sovet sammenhengende mer enn 5-6 timer de siste 10 årene med biosønn.

Bonussønn har utagert, skreket, slått bror og andre barn, hatt heftige meltdowns med hyling og knust ting.

Begge er i dag så rolige og trygge. Det handler om at foreldrene gjør alle tiltak på hjemmefronten og i samarbeid med skolen for å hjelpe barnet.

Anonymkode: 639df...d71