Har blitt ødelagt av arbeidslivet

[AnonymBruker]

Jobbet i helse i mange år, ca 20. Mangel på struktur, nok folk og kompetente ledere kombinert med mer og mer krav har ødelagt så mye for meg. Jeg var en gang driftig, engasjert og hadde mye å gi, men nå kjenner jeg at tanken på jobb gjør at jeg får dårlige følelser. Jeg tror mange føler det samme og jeg syns det er helt sykt at man holder på sånn. Ødelegger folk. Det eneste jeg vil er å komme meg ut av arbeidslivet, men jeg har 25 år igjen. Søker nye jobber men det er vanskelig å få noe, pluss at lønna blir for dårlig siden jeg ikke har noen annen utdannelse. Er det flere som føler det samme?

Anonymkode: 26f1d...076

[Gjest Abra]

Ja.. har nok byttet arbeid 3-4 ganger hvert år siden jeg ble 18. Får det bare ikke til. Ble ufør i en alder av 37. 

[AnonymBruker]

Det kjennes ut som du er på vei mot utbrenthet, angst og depresjon. Kanskje ta en tur til legen? Trulelu

Anonymkode: c6986...140

[AnonymBruker]

Oi, mye klaging. Som kanskje er velbegrunnet;  men både klage over at arbeidsforholdene nå er dårlige og at lønn i alternativt yrke er dårlig? Da kan det jo virke som at du faktisk får betalt for ulempene din nåværende stilling innebærer, og i forhold til din kompetanse.

Hva er stillingen din innen helse? Kanskje det fins muligheter du ikke har tenkt på?

Anonymkode: a4a31...900

[AnonymBruker]

Samme her. Har høy utdannelse, men jeg føler at jeg ikke klarer mer i en alder av 40.

Jeg tok utdannelse i voksen alder og føler at jeg hadde mer meningsfylt arbeid før jeg utdannet meg. 

Jeg kjenner at jeg ikke makter mer på samme tid som jeg ikke ønsker å stå utenfor arbeidslivet og jeg ønsker å ha det komfortabelt økonomisk. Men uansett hva jeg gjør er arbeidshverdagene grusomme og lønna elendig. Noen ganger tenker jeg på selvmord. 

Anonymkode: ba843...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det kjennes ut som du er på vei mot utbrenthet, angst og depresjon. Kanskje ta en tur til legen? Trulelu

Anonymkode: c6986...140

Ja jeg er nok det. Har vært sykemeldt i 3 uker nå. Tanken på å komme tilbake til jobben er ekstremt ubehagelig, jeg føler at det ikke går. Men jeg har barn og huslån, så har ikke så mye valg.

Anonymkode: 26f1d...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Oi, mye klaging. Som kanskje er velbegrunnet;  men både klage over at arbeidsforholdene nå er dårlige og at lønn i alternativt yrke er dårlig? Da kan det jo virke som at du faktisk får betalt for ulempene din nåværende stilling innebærer, og i forhold til din kompetanse.

Hva er stillingen din innen helse? Kanskje det fins muligheter du ikke har tenkt på?

Anonymkode: a4a31...900

Jeg er helsefagarbeider. Har 518 000 i årslønn. Jeg syns ikke det veier opp for ulempene. Men butikk, lager eller annen jobb man kan få uten relevant utdannelse betaler ikke like mye. 

Anonymkode: 26f1d...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Samme her. Har høy utdannelse, men jeg føler at jeg ikke klarer mer i en alder av 40.

Jeg tok utdannelse i voksen alder og føler at jeg hadde mer meningsfylt arbeid før jeg utdannet meg. 

Jeg kjenner at jeg ikke makter mer på samme tid som jeg ikke ønsker å stå utenfor arbeidslivet og jeg ønsker å ha det komfortabelt økonomisk. Men uansett hva jeg gjør er arbeidshverdagene grusomme og lønna elendig. Noen ganger tenker jeg på selvmord. 

Anonymkode: ba843...1de

Jobber du også innen helse? Ekstremt frustrerende situasjon. Jeg blir fysisk dårlig av å føle på forventninger og krav nå. Har stått i dette i så lang tid og prøvd å gjøre det beste ut av det. Men jeg er helt tom nå, har absolutt ikke noe mer å gi, orker ikke å vise omsorg for andre, ikke barna mine engang, alt er et ork. Klarer ikke å se på tv at folk er på jobb. Alt rundt konseptet jobb gjør at jeg skjelver, griner og føler meg så ekstremt fanget. 

Anonymkode: 26f1d...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobbet i helse i mange år, ca 20. Mangel på struktur, nok folk og kompetente ledere kombinert med mer og mer krav har ødelagt så mye for meg. Jeg var en gang driftig, engasjert og hadde mye å gi, men nå kjenner jeg at tanken på jobb gjør at jeg får dårlige følelser. Jeg tror mange føler det samme og jeg syns det er helt sykt at man holder på sånn. Ødelegger folk. Det eneste jeg vil er å komme meg ut av arbeidslivet, men jeg har 25 år igjen. Søker nye jobber men det er vanskelig å få noe, pluss at lønna blir for dårlig siden jeg ikke har noen annen utdannelse. Er det flere som føler det samme?

Anonymkode: 26f1d...076

Har også jobbet i helse. Møtte veggen selv, mange gjør det. Bemanningen er en vits, folk blir utslitt. Er arbeidspresset høyere i dag enn for 20 år siden? Hvis ja, hva er grunnen?

Anonymkode: 584d4...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her. Har høy utdannelse, men jeg føler at jeg ikke klarer mer i en alder av 40.

Jeg tok utdannelse i voksen alder og føler at jeg hadde mer meningsfylt arbeid før jeg utdannet meg. 

Jeg kjenner at jeg ikke makter mer på samme tid som jeg ikke ønsker å stå utenfor arbeidslivet og jeg ønsker å ha det komfortabelt økonomisk. Men uansett hva jeg gjør er arbeidshverdagene grusomme og lønna elendig. Noen ganger tenker jeg på selvmord. 

Anonymkode: ba843...1de

Å nei, så forferdelig! Kan du gå ned i levekostnader slik at du kan ha en mindre stilling for eksempel? F.ex. bo billigere?

Anonymkode: 7fa55...770

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobber du også innen helse? Ekstremt frustrerende situasjon. Jeg blir fysisk dårlig av å føle på forventninger og krav nå. Har stått i dette i så lang tid og prøvd å gjøre det beste ut av det. Men jeg er helt tom nå, har absolutt ikke noe mer å gi, orker ikke å vise omsorg for andre, ikke barna mine engang, alt er et ork. Klarer ikke å se på tv at folk er på jobb. Alt rundt konseptet jobb gjør at jeg skjelver, griner og føler meg så ekstremt fanget. 

Anonymkode: 26f1d...076

Om du skjelver og griner ville jeg gått til legen så du kan få noen å snakke med. Samme til den over, dere trenger å lette på trykket og få hjelp til å tenke ut løsninger. Man skal ikke skjelve og grine eller tenke på selvmord av jobben altså, ingen skal ha det sånn  

Anonymkode: 7fa55...770

[AnonymBruker]

Jeg ga også opp, arbeidslivet er utrolig negativt. Det er aldri bra nok, man jobber aldri raskt nok...skal kutte på bunnen. Betale minst mulig fordi toppen og ledelsen skal ha mer.

Anonymkode: e9ecd...4e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har også jobbet i helse. Møtte veggen selv, mange gjør det. Bemanningen er en vits, folk blir utslitt. Er arbeidspresset høyere i dag enn for 20 år siden? Hvis ja, hva er grunnen?

Anonymkode: 584d4...619

Ikke den du spør, men ja. Alt er så effektivisert og presset, samtidig som medisinen er så kompleks som aldri før, rettighetene står sterkt og folk vet å stå på krava, samtidig som vi liksom skal løpe fortere... Før i tiden kunne du, for å sette det på spissen, gi en eller to medisiner, og det var det du hadde. Og helsepersonell diskuterte man ikke med. Mens nå er det kanskje 5-6 medisiner med sine fordeler og ulemper som skal informeres om, folk har lest seg opp på forhånd, alt krever mer, og alt skal gjøres døgnet rundt. Det kreves omtrent like god behandling og ikke høyt tempo på kveld, natt og helg, mens før var det mye større forståelse for at det meste skjedde på dagtid. Og når da noen kommer kl 21:58 i helg og har lest om hva som er beste behandling, blir det fort drama hvis ikke noen er klare til å snakke med dem om det der og da. Satt på spissen, så klart. Og kommer det en sjelden sykdom inn er det forventning om at beste behandling er klar på få dager, selv om det kanskje krever dypdykk i litteraturen på kveldstid, at man leser seg opp selv, lager en prosedyre, søker om unntak/diskuterer med ledelsen, og skaffer medisinen. Innimellom full arbeidsdag hvor det ikke er rom eller tid for sånt.

Ble du sliten av å lese teksten uten avsnitt? Det er sånn en dag som helsepersonell kan være. Alt går i et, og man må bare prøve å henge med som best man kan.

Anonymkode: 85558...5c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja jeg er nok det. Har vært sykemeldt i 3 uker nå. Tanken på å komme tilbake til jobben er ekstremt ubehagelig, jeg føler at det ikke går. Men jeg har barn og huslån, så har ikke så mye valg.

Kjenner igjen følelsen. Ble selv nedbrutt og syk av jobben. Var kvalm da jeg kjørte til jobben i mange år. Gikk mange runder med meg selv etter flere sykemeldinger - ble sykemeldt et helt år, havnet på aap, søkte deretter ufør etter 2 år og behandling. Ingen tiltak. Fikk innvilget varig ufør nå før helga. Anbefaler ingen å søke ufør - men hvem er viktigst i livet ditt? Du og de kjære barna dine? Eller de med sterke meninger inne i forum som dette? 
Vet ikke om jeg savner det sosiale faktisk. Nå har jeg tid til meg selv og barna. Norge er på mange måter et rart og generøst land. Trodde ufør ble smalhans, men nå sitter jeg her etter flere tiår i arbeidslivet med lang utdannelse riktignok og som ufør med mer i måneden til overs etter at regninger og lån og alt er betalt enn mor til mine barn med personalansvar har utbetalt hver mnd. Luksus, angrer ikke. Definitivt ikke. Men før trollene her inne våkner, ufør får man bare ikke - det er alltid særdeles tunge krav for å få gjennomslag på èin søknad. Men hadde gode, tungtveiende grunner og nå sitter jeg her. Mange tror at man teknisk ikke kan jobbe i det hele tatt som ufør - det er feil. Men når jobben går særdeles tungt utover det psykiske/private så er man innenfor mulighetsspekteret. Hadde ingen restevne igjen til å være forelder når jeg jobbet. Helt utslitt. Ikke råsliten, men utslitt! Ønsker deg lykke til! Du finner ut av det❤️
 

.

Anonymkode: 26f1d...076

Anonymkode: de485...ecc

[AnonymBruker]

Ikke fullt så ille som et par beskriver her, men kjenner absolutt på noe av det samme. 44 år gammel ped leder, og er fullstendig forsynt av barnehage. Hadde et stort engasjement og overskudd for 8-10 år siden, dette har forduftet med krav, stress, sykdom støy og emosjonell belastning. Og mye annet! 
Har bare lyst til å ta fri ett år. Jeg vet jeg har en bore out, og jeg leter hver dag etter ny jobb. 
 

Er sur hver morgen jeg skal på jobb, og kjenner geipen langt nede i skoa når jrg går inn på jobben. Men da må man ta på seg smilet og brette opp ermene. Fryktelig slitsomt, selv om jeg blir glad i ungene. Hater hverdagen i bhg nå. 

Anonymkode: ffe02...b5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er helsefagarbeider. Har 518 000 i årslønn. Jeg syns ikke det veier opp for ulempene. Men butikk, lager eller annen jobb man kan få uten relevant utdannelse betaler ikke like mye. 

Anonymkode: 26f1d...076

Er du sikker på at det ikke ligger på omtrent det samme. Helsefagarbeider med 20 års ansiennitet og en lønn på 518 er jo horribelt lite. Men så er det dessverre ofte ulønnsomt å ikke være utdannet. 

Hva med å utdanne seg til sykepleier på deltid over noen år? Eller noe annet på deltid/fritid som gjør at du lettere kan få noe i butikk/lager? 

Eller rett og slett bytte til barnehage? 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jobber du også innen helse? Ekstremt frustrerende situasjon. Jeg blir fysisk dårlig av å føle på forventninger og krav nå. Har stått i dette i så lang tid og prøvd å gjøre det beste ut av det. Men jeg er helt tom nå, har absolutt ikke noe mer å gi, orker ikke å vise omsorg for andre, ikke barna mine engang, alt er et ork. Klarer ikke å se på tv at folk er på jobb. Alt rundt konseptet jobb gjør at jeg skjelver, griner og føler meg så ekstremt fanget. 

Anonymkode: 26f1d...076

Nei, jeg jobber ikke innen helse. Men kjenner meg igjen i alt det du skriver. Klarer ikke å slappe av verken etteemiddag eller helg for jeg ager sånn på at det bare er noen timer til jeg skal på jobb igjen. 

Har null mening og null verdi. Det beste hadde faktisk vært å dø, men så skal man jo få det til, og det er jo en annen sak. 

Anonymkode: ba843...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ikke fullt så ille som et par beskriver her, men kjenner absolutt på noe av det samme. 44 år gammel ped leder, og er fullstendig forsynt av barnehage. Hadde et stort engasjement og overskudd for 8-10 år siden, dette har forduftet med krav, stress, sykdom støy og emosjonell belastning. Og mye annet! 
Har bare lyst til å ta fri ett år. Jeg vet jeg har en bore out, og jeg leter hver dag etter ny jobb. 
 

Er sur hver morgen jeg skal på jobb, og kjenner geipen langt nede i skoa når jrg går inn på jobben. Men da må man ta på seg smilet og brette opp ermene. Fryktelig slitsomt, selv om jeg blir glad i ungene. Hater hverdagen i bhg nå. 

Anonymkode: ffe02...b5d

Kanskje på tide å sykemelde seg? Dette kan verken være bra for deg eller barna

Anonymkode: dbc9b...e73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er du sikker på at det ikke ligger på omtrent det samme. Helsefagarbeider med 20 års ansiennitet og en lønn på 518 er jo horribelt lite. Men så er det dessverre ofte ulønnsomt å ikke være utdannet. 

Hva med å utdanne seg til sykepleier på deltid over noen år? Eller noe annet på deltid/fritid som gjør at du lettere kan få noe i butikk/lager? 

Eller rett og slett bytte til barnehage? 

Nei, jeg jobber ikke innen helse. Men kjenner meg igjen i alt det du skriver. Klarer ikke å slappe av verken etteemiddag eller helg for jeg ager sånn på at det bare er noen timer til jeg skal på jobb igjen. 

Har null mening og null verdi. Det beste hadde faktisk vært å dø, men så skal man jo få det til, og det er jo en annen sak. 

Anonymkode: ba843...1de

Du også? Ikke ofre helsen for jobben

Anonymkode: dbc9b...e73

[AnonymBruker]

Finne en annen type jobb? 

Anonymkode: 3dd5b...919

[AnonymBruker]

Jeg synes arbeidslivet er gøy jeg

Får mye ros, mange utfordringer og folk hører på meg

tjener 960 000 og sitter på hjemmekontor i joggebuksa og skravler på teams. Lederen min er helt topp. Eneste kommentaren jeg får er "Jeg er såå fornøyd med jobben du gjør" 

Gikk opp 12 % i lønn i år

Litt mye stress i perioder. Men stort sett bra

Anonymkode: 303a4...b89